Kapittel V: Misjonsarbeidets organisering
28. De troende skal med de forskjellige gaver som er ble-vet dem til del (kfr. Rom 12,6), enhver etter leilighet, mulighet, nådegave og embede (kfr. 1. Kor. 3,10), medvirke til evangeliets utbredelse; alle de som sår og høster (kfr. Joh. 4,37), de som planter, og de som vanner, skal være ett (kfr. 1. Kor. 3,8), for at de «på en fri og velorganisert måte kan arbeide mot det felles mål» 1 og med ett sinn sette sine krefter inn på å oppbygge Kirken.
Av denne grunn er det nødvendig å lede og koordinere misjonærenes arbeide og de øvrige troendes hjelp slik at alt skjer sømmelig og med orden (1. Kor. 14,40) innenfor samtlige områder av misjonsarbeidet og de dertil knyttede hjelpeforetagender.
29. Da ansvaret for denne verdensomspennende forkynnelse av evangeliet ganske avgjort ligger hos bispekollegiet 2, må bispesynoden eller «Universalkirkens permanente bisperåd» 3 blant alle anliggender av allmenn betydning, 4 især ha sin oppmerksomhet henvendt på misjonsaktiviteten, som Kirkens viktigste og helligste oppgave 5.
Bare «kongregasjonen til troens utbredelse» er kompetent myndighet for alle misjonene og for den samlede misjonsvirksomhet; det tilkommer den å lede og koordinere misjonsarbeidet i hele verden og de dertil knyttede hjelpeforetagender. Herfra er bare unntatt den orientalske kirkes spesielle rettigheter 6. Selv om Den Hellige Ånd ganske visst på mange måter vekker misjonsånden i Guds Kirke og ikke så sjeldent kommer dem i forkjøpet som skal lede Kirkens liv, så skal denne kongregasjon dog for sin del arbeide for å vekke misjonskall, fremme så vel den misjonsmessige spiritualitet som misjonsiver og bønnen for misjonen og for å fremskaffe pålitelige og tilstrekkelige informasjoner om misjonen. Kongregasjonen skal arbeide for at der stadig kommer flere misjonærer, og sørge for å fordele dem alt etter behovet i de enkelte områder. Den skal skissere et egnet arbeidsprogram, utarbeide passende direktiver og prinsipper for evangeliseringen og stadig gi nye impulser hertil. Den skal oppfordre til og koordinere en virksom innsamling av materielle hjelpemidler som derpå skal fordeles under hensyntagen til hva som er nødvendig, og hva som er nyttig - alt etter de kirkelige distrikters utstrekning, antallet av troende og ikke-troende og etter antallet av forskjellige arbeider, institusjoner, hjelpere og misjonærer. Sammen med sekretariatet for de kristnes enhet skal den søke veier og midler til å nå til et broderlig samarbeide med andre kristne samfunns misjonsforetagender, og til å ordne dette samarbeide, så de kan leve sammen slik at forargelse på grunn av kirkenes splittelse så vidt mulig unngås.
Det er derfor nødvendig at kongregasjonen dels er et forvaltningsinstrument, dels et levende organ som kan lede på en dynamisk måte og betjener seg av vitenskapelige metoder og tidssvarende arbeidsredskaper og samtidig tar hensyn til moderne teologiske, metodiske og misjonspastorale forskningsresultater.
I kongregasjonens ledelse skal utvalgte representanter for alle dem som på virksom måte arbeider med i misjonsarbeidet, ha en avgjørende stemme: biskoper fra hele verden, bispekonferansene og de forskjellige institusjoners og de pavelige misjonsforetagenders ledere skal høres; fremgangsmåte og forfatning fastsettes av biskopen av Roma. Disse representanter skal sammenkalles med bestemte tidsmellomrom for under pavens autoritet å utøve den øverste ledelse av det samlede misjonsarbeide.
Et permanent utvalg av faglige rådgivere, vitenskapsmenn eller menn med praktisk erfaring skal stå til kongregasjonens rådighet. Deres oppgave skal blant annet bestå i å samle inn nyttig informasjon om de særlige forhold i de forskjellige områder, om de forskjellige menneskegruppers åndelige innstilling og om de evangeliseringsmetoder det vil være hensigtsmessig å anvende, og å fremlegge vitenskapelig begrunnede konklusjoner av betydning for misjonsarbeidet og det dertil knyttede hjelpearbeid.
Søsterorganisasjonene, de regionale misjonsforetagender og legfolksorganisasjoner, især de internasjonale, skal også i passende omfang være representert.
30. For at misjonsarbeidets mål virkelig skal nås, må alle som arbeider i denne tjeneste, være ett hjerte og én sjel (Ap.gj. 4,32). Det er biskopens oppgave - som leder og samlende midtpunkt i det enkelte bispedømmes apostolat - å tilskynde til misjonsaktivitet og å lede og koordinere denne, og det på en slik måte at det spontane initiativ hos dem som er beskjeftiget med dette arbeide blir understøttet og fremmet. Alle misjonærer - også de som tilhører eksempte ordenssamfunn - er underordnet biskopen i alle foretagender som hører med til utøvelsen av dette apostolat 7. Hvis det er mulig, bør biskopen - for at koordineringen skal være så god som mulig - danne et pastoralt råd, hvor prester, ordensfolk og legfolk er representert ved utvalgte delegerte. Dessuten må han sørge for at den apostoliske virksomhet ikke innskrenkes til bare å gjelde de allerede omvendte, men at tvert imot en passende del av personale og materielle midler brukes til evangeliets utbredelse blant ikke-kristne.
31. Bispekonferansene bør sammen drøfte mere betydningsfulle spørsmål og påtrengende problemer uten likevel å glemme å ta de lokale forhold i betraktning 8. For at det utilstrekkelige antall av krefter og midler ikke skal bli splittet unødig opp, og for at man ikke skal få for mange foretagender av samme slag, anbefales det at man i fellesskap starter arbeider med formål er av mer allmenn art som f.eks. seminarer, høyere læreanstalter og tekniske skoler, sentrer for sjelesorg, katekese, liturgi og for kommunikasjonsmidlene.
Hvis det er hensigtsmessig kan et slikt samarbeide også opptas mellom de forskjellige bispekonferanser innbyrdes.
32. Det er også ønskelig at institusjonene og de forskjellige kirkelige foreningers apostoliske arbeider koordineres. Alle, av hvilken art de enn måtte være, skal stilles til den lokale biskops disposisjon nå det gjelder deres misjonsvirksomhet. Derfor vil det være meget nyttig at der treffes særlige overenskomster som fastlegger forholdet mellom biskopen og de forskjellige institusjoners ledere.
Når et bestemt misjonsområde betros til en institusjon, må både bispekonferansene og institusjonene bestrebe seg på at det nye kristne fellesskap vokser opp til å bli en lokalkirke, som når tiden er inne skal ledes av sin egen biskop og sitt eget presteskap.
Der oppstår en ny situasjon når et slikt ansvar for et bestemt område opphører. Bispekonferansene og institusjonene skal i fellesskap overveie de regler som regulerer forholdet mellom de lokale biskoper og institusjonene. Det er den hellige Stols oppgave å fastsette de allmenne regler som de regionale eller lokale overenskomster skal treffes ut fra. Selv om institusjonene gjene ville fortsette det begynte arbeide ved å medvirke i den alminnelige sjelesorg, så skal der dog, når antallet av medfødte prester er blitt stort nok, sørges for at institusjonene, for så vidt det da er i overensstemmelse med deres formål, trofast forblir i bispedømmet og der overtar en spesiell oppgave eller ansvaret for et bestemt område 9.
33. Institusjoner som driver misjonsarbeide i samme område, må prøve på å koordinere sitt arbeides veier og midler. Derfor er ordenskonferanser og foreninger av søstersamfunnene, hvori alle institusjoner fra samme land eller region deltar, meget nyttige. Disse konferanser skal overveie hva som ved felles anstrengelser kan gjennomføres - og holde seg i nær forbindelse med bispekonferansene.
Alt dette bør likeledes utstrekkes til også å gjelde samarbeidet mellom de forskjellige misjonsinstitusjoner i hjemlandet, så de oppgaver og spørsmål de er felles om, kan ivaretas og gjennomføres lettere og billigere, som f.eks. utdannelsen av vordende misjonærer, kurser for misjonærer og forholdet til de offentlige myndigheter eller til internasjonale og overnasjonale organisasjoner.
34. Hvis misjonsarbeidet skal utføres riktig og vel-ordnet, krever det en vitenskapelig utdannelse av misjonærene til deres oppgaver, især til dialogen med de ikke-kristne religioner og kulturer. En slik utdannelse vil bety en stor hjelp for misjonærene i den praktiske utførelse av deres arbeide. Derfor er det meget ønskelig at vitenskapelige institutter beskjeftiger seg med missiologi og andre vitenskaper som er nyttige for misjonene, såsom etnologi, lingvistikk, religionshistorie og religionsvitenskap, sosiologi, praktisk sjelesorg og lignende, og at de alle arbeider broderlig og uegennyttig sammen for misjonenes vel.
