II. Særlige åndelige behov i prestenes liv
15. Som en av de uunnværligste egenskaper for prestene i deres tjeneste kan nevnes den indre villighet, som får dem til å søke ikke deres egen vilje, men hans vilje som har sendt dem 27. Det guddommelige verk prestene ved Den Hellige Ånd er kalt til å gjennomføre 28, overstiger nemlig alle menneskelige krefter og all menneskelig visdom: «Det som var svakt i verden, utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1. Kor. 1,27). Den sanne Kristi tjener er seg altså sin egen svakhet bevisst. Han arbeider i ydmykhet, velger det som er velbehagelig for Herren 29, og lar seg så å si bundet av Ånden 30 i alt ledes av hans vilje, han som vil at alle skal bli frelst. Han forstår å oppdage og å utføre denne vilje i dagliglivet, fordi han ydmykt er til disposisjon for alle dem som er blitt ham betrodd av Gud innenfor rammene av det embede han har fått, og av tilværelsens mangfoldige hendelser.
Men ettersom prestens tjeneste er hele Kirkens tjeneste, kan den kun utføres i hierarkisk forening med hele legemet. Hyrdekjærligheten driver altså prestene til for denne enhets skyld å oppgi sin egenvilje for lydig å tjene Gud og sine medmennesker, til i troens ånd å ta imot og å utføre pavens, deres biskops og deres øvrige foresattes råd og forskrifter og til med glede å bringe offer, ja, til å ofre seg selv 31 i en hvilken som helst oppgave som blir dem betrodd, hvor fattig og liten den enn er. På den måte bevarer og styrker de den absolutt nødvendige enhet med sine embedsbrødre og især med dem Herren har innsatt som synlige overhoder for sin kirke. Og på den måte arbeider de på å bygge opp Kristi legeme, som vokser ved at «alle de enkelte ledd hjelper til å knytte og holde det hele sammen» 32. Dette tilskynder likeledes prestene til - når de ledet av kjærligheten forstandig søker nye veier til å utføre sitt verv til større gavn for Kirken - trøstig å fremlegge de skritt de har tatt og til innstendig å gjøre rede for deres hjords behov, samtidig med at de til enhver tid er parat til å underkaste seg de avgjørelser som treffes av de øverste ansvarlige i Guds kirke.
Denne ydmykhet og denne ansvarsbevisste og frivillige lydighet likedanner prestene med Kristus, idet de i seg har det samme sinnelag, «som var i Kristus Jesus: ? han gav avkall på sitt eget og tok tjenerskikkelse på ... og ble lydig til døden» (Fil. 2,5-8), og ved denne lydighet beseiret og sonet han Adams ulydighet, som det bekreftes av apostelen: «Likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange komme til å stå som rettferdige ved den enes lydighet» (Rom. 5,19).
16. Mange kristne har i tidenes løp og helt opp i våre dager med glede påtatt seg og ulastelig overholdt den totale og evige avholdenhet for Himmerikets skyld, som Kristus vår Herre har anbefalt 33, og som Kirken - især med henblikk på prestenes liv - alltid har satt meget høyt. Den er samtidig et tegn på og en stimulans for hyrdekjærligheten og en spesiell kilde til åndelig fruktbarhet i verden 34. Ganske visst kreves den ikke av selve prestedømmets natur, som det fremgår av urkirkens praksis 35 og av de østlige kirkers tradisjon. I de østlige kirker er der foruten de prester som i kraft av en nådegave velger å leve i sølibat - noe alle biskopene gjør - dessuten overordentlig fortjenstfulle gifte prester. Og selv om dette hellige kirkemøte anbefaler det kirkelige sølibat, har det på ingen måte i sinne å endre den avvikende levemåte som med full rett praktiseres i de østlige kirker. Det oppmuntrer av et kjærlig hjerte de gifte menn, som har mottatt prestevielsen, til utholdende overfor sitt hellige kall å gi sitt liv helt og av et gavmildt sinn for den hjord som er blitt dem betrodd 36.
Men sølibatet passer på mange måter utmerket sammen med prestedømmet. Prestens sendelse går ut på helt og fullt å vie seg til den nye menneskehets tjeneste, som Kristus, dødens overvinner lot føde til verden ved sin Ånd, og som er oppstått «ikke av blod, ei heller av kjøds vilje, ei heller av manns vilje, men av Gud» (Joh. 1,13). Ved å overholde sølibatet og bevare sin jomfruelighet for Himmerikets skyld 37, innvier prestene seg på en ny og særlig begunstiget måte til Kristus. Det er lettere for dem å følge ham med udelt hjerte 38, de er mere fritt stillet med hensyn til i ham og ved ham å stille seg i Guds og menneskenes tjeneste, de kan tjene hans rike og den overnaturlige gjenfødelses verk mere uhindret og er bedre i stand til i rikt mål å ta imot farskapet i Kristus. På den måte vitner de overfor menneskene om at de helt og fullt vil vie seg til den oppgave som er blitt dem betrodd, nemlig å trolove de troende med én mann for å føre dem som en ren jomfru frem for Kristus 39; og dessuten er de en påminnelse om det mystiske, av Gud innstiftede ekteskap, som vil bli fullt åpenbart i fremtiden, og hvor Kirken har Kristus som sin eneste brudgom 40. Og endelig er de et levende tegn på den verden som skal komme, og som allerede er nærværende i troen og kjærligheten, hvor oppstandelsens barn hverken giftes eller tar til ekte 41.
Dette sølibat som av de her nevnte årsaker har sin begrunnelse i Kristi og hans sendelses mysterium, ble til å begynne med anbefalt prestene, men senere ble det i den latinske kirke pålagt alle som skulle motta de hellige vielser som en lov. Dette hellige kirkemøte godkjenner og bekrefter på ny denne lov for dem som skal være prester, og Ånden inngir det i denne forbindelse tilliten til at Faderen gavmildt vil skjenke sølibatets gave som passer så godt sammen med prestedømmet under den nye pakt, hvis bare de som gjennom prestevielsens sakrament har del i Kristi prestedømme, inntrengende og ydmykt sammen med hele Kirken ber om det. Konsilet formaner derfor alle prester, som i tillit til Guds nåde frivillig etter Kristi eksempel har påtatt seg å leve i sølibat, til edelmodig og av hele sitt hjerte å holde seg til det og til trofast å holde ut i denne stand i erkjennelse av den store nådegave som Faderen har gitt dem, og som Herren så åpenlyst har lovprist 42, samt til alltid å ha de mysterier for øye, som betegnes og oppfylles igjennom det. Og jo mere mange mennesker i verden av i dag betrakter et liv i fullkommen avholdenhet som en umulighet, jo ydmykere og jo mere utholdende vil prestene og med dem hele Kirken be om den troskapens og utholdenhetens nådegave som aldri blir nektet dem som ber om den. Og samtidig vil de anvende alle de naturlige og overnaturlige hjelpemidler, som er til rådighet for alle. De må især ikke unnlate å følge de asketiske retningslinjer, som ifølge Kirkens erfaring har vist seg å være brukbare, og som ikke er mindre nødvendige i den moderne verden. Dette hellige kirkemøte ber altså ikke bare prestene, men alle de troende om at den kostelige gave som prestenes sølibat er, virkelig må være dem en hjertesak, og om virkelig å be Gud om alltid å skjenke den i rikelig mål til sin kirke.
17. I et vennskapelig og broderlig samkvem med hverandre og med andre mennesker har prestene anledning til å utvikle de menneskelige verdier og til å verdsette de skapte goder som Guds gaver. Midt i verden skal de allikevel alltid vite at de ifølge deres Herres og Mesters ord ikke er av denne verden 43. Hvis de altså benytter denne verden, som om de ikke unyttet den 44, vil de nå til den frihet hvor de fri for enhver uordnet bekymring blir lydhøre overfor Guds stemme i det daglige liv. Av en slik frihet og lydhørhet vokser den åndelige dømmekraft frem, ved hjelp av hvilken man finner frem til den rette innstilling overfor verden og dens goder. Grunnen til at det er av så stor betydning for prestene å ha denne holdning, er at Kirkens sendelse jo fullbyrdes midt i verden, og at de skapte goder er uunnværlige for at den menneskelige personlighet skal kunne modnes. De skal altså være takknemlige for alt som den himmelske Far gir dem i hende for at de skal kunne leve på den riktige måte. Men de skal prøve alt som de treffer på i troens lys, for at de skal lære å bruke det riktig som Gud vil ha det, og å avvise det som står i veien for deres sendelse.
For ettersom Herren er prestenes «del og arvelodd» (4. Mos. 18,20), må de kun bruke denne verdens goder innenfor de rammer Kristi, vår Herres, lære og Kirkens anordninger har bestemt for dem.
Kirkens goder i egentlig forstand skal prestene ifølge tingenes natur forvalte i overensstemmelse med den kirkelige lovgivning - så vidt mulig med erfarne legfolk til hjelp. Disse goder må alltid kun anvendes til de formål for hvis skyld Kirken har lov til å besitte timelige goder, dvs. til avholdelse av gudstjenesten, til et passende underhold til geistligheten og til apostoliske og karitative foretagender, især til dem som kommer de fattige til gode 45. Prestene såvel som biskopene skal - hvor der ikke foreligger særlige bestemmelser 46 - først og fremst bruke det de erverver for utførelsen av et eller annet kirkelig embede til et standsmessig underhold og til oppfyllelsen av deres standsplikter. Hva som deretter blir til overs, kan de bruke til gavn for Kirken eller til karitative formål. De må hverken betrakte det kirkelige embede som en inntektskilde eller bruke den inntekt de har hatt på det, til forøkelse av sin egen formue 47 Derfor må prestene ikke feste sitt hjerte ved rikdommer 48, de skal unngå enhver form for havesyke og omhyggelig holde seg fra enhver form for verdslig handel.
De oppmuntres tvert imot til å leve i den frivillige fattigdom, hvorved de mere synlig kommer til å ligne Kristus og i høyere grad kommer til å stå til rådighet for sin hellige tjeneste. Kristus er nemlig for vår skyld blitt fattig, skjønt han var rik, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike 49. Og apostlene har ved sitt eksempel vitnet om at Guds ufortjente gaver skal gis videre uten betaling 50. De forstod like så godt å ha overflod som å lide nød 51. Men også et visst fellesskap i bruken av godene i likhet med det formuesfellesskap som roses så meget i urkirkens historie 52, kan på fortreffelig vis bane veien for den pastorale kjærlighet. Og prestene kan ved å leve på denne måte på rosverdig måte konkret etterleve den fattigdommens ånd som Kristus anbefaler.
Ledet av Herrens Ånd, som salvet Forløseren og sendte ham for å forkynne det glade budskap for de fattige 53, skal prestene og likeledes biskopene unngå alt som på en eller annen måte kan vekke anstøt hos de fattige, ved i høyere grad enn Herrens andre disipler fra sin livsvandel å utelukke alt som på minste måte kan se ut som forfengelighet. Deres bolig skal være slik innrettet at den ikke virker utilgjengelig på noen, og så ingen, heller ikke hvis de selv er mindre bemidlede, viker tilbake for å komme der.
