III. Hjelpemidler i prestenes liv
18. Prestene skal under alle livets vilkår sørge for å bevare foreningen med Kristus. Til dette formål kan de - foruten den bevisste utøvelse av sin tjeneste - glede seg over alminnelige og spesielle midler, nye og gamle, som Den Hellige Ånd ustanselig har tilskyndet til i Guds folk, og som Kirken anbefaler og noen ganger fortsatt befaler til sine medlemmers helliggjørelse 54. Opp over alle åndelige hjelpemidler rager det som de troende næres ved; Guds ord fra Skriftens og eukaristiens dobbelte bored 55. Hvor viktig det er for prestenes egen helliggjørelse å gjøre hyppig bruk av det, vet enhver.
Den sakramentale nådes tjenere forener seg på det inderligste med Kristus, Hyrden og Forløseren, ved verdig å motta sakramentene og især ved hyppig å gjøre bruk av botens sakrament. Når de forberedes ved en daglig samvittighetsransakelse, bidrar de i høy grad til hjertets omvendelse til den barmhjertige Faders kjærlighet. I lyset av en tro som er styrket ved lesning av den hellige Skrift, er de i stand til i livets forskjellige hendelser omhyggelig å finne frem til tegnene på Guds vilje og til hans nådes tilskyndelser og på den måte kan de dag for dag bli mere mottagelige for den sendelse de har overtatt i Den Hellige Ånd. Et beundringsverdig eksempel på en slik mottakelighet har de alltid for øye i den salige Jomfru Maria, som Den Hellige Ånds ledelse fullstendig viet seg selv til den menneskelige forløsnings mysterium 56. Denne den høyeste og evige prests mor, apostlenes dronning og deres tjenestes beskytterinne skal prestene ære og elske med sønnlig hengivenhet og ærefrykt.
For at de trofast skal kunne utføre sin tjeneste, skal det være dem en hjertesak daglig å føre en samtale med Kristus ved å besøke og holde en personlig andakt foran alterets sakrament. De skal villig ta fri noen dager for å trekke seg tilbake i åndelig ensomhet, og de skal legge stor vekt på den åndelige veiledning. Prestene skal på mange forskjellige måter, især ved hjelp av den hevdvunne indre bønn og forskjellige bønneformer, som de fritt kan velge, søke etter og innstendig hos Gud be om den sanne tilbedelsens Ånd, hvorved de sammen med det folk som er betrodd dem inderlig kan forene seg med Kristus, Formidleren av den nye pakt, slik at de i den Ånd som gir barnekår kan rope «Abba, Far» (Rom. 8,15).
19. Prestene blir ved prestevielsen av biskopen formanet til å være «modne i vitenskap», og til at deres lære «skal være et åndelig legemiddel for Guds folk» 57. Men den vitenskap en som tjener det hellige skal ha, må være hellig, for den blir hentet fra en hellig kilde og er innstilt på et hellig mål. Derfor øses den først og fremst av lesningen og betraktningen av den hellige Skrift 58, men den kan også med utbytte fremmes ved å lese kirkefedrene, kirkelærerne og andre skrifter fra Kirkens tradisjon. For å kunne besvare de spørsmål som drøftes mellom vår tids mennesker, på rette måte, må prestene dessuten være godt inne i de dokumenter som er utsendt av Kirkens læreembede, især av pavene og kirkemøtene, og dessuten skal de søke råd hos de mest anerkjente teologiske forfattere.
Men ettersom der nå til dags skjer store fremskritt både innenfor den menneskelige kultur og innenfor de teologiske vitenskaper, tilskyndes prestene til uavlatelig med egnede midler å supplere sin viten både på det religiøse og på det allmennmenneskelige område for derigjennom å gjøre seg bedre skikket til en samtale med sine samtidige.
For at prestene mere villig skal påta seg studiene og for at de grundigere skal tilegne seg metodene til å forkynne evangeliet og utføre et effektivt apostolat, skal der på enhver måte stilles egnede hjelpemidler til rådighet for dem. Dertil hører - alt etter forholdene i de forskjellige land - avholdelsen av kurser og kongresser, opprettelsen av senter for pastorale studier og av biblioteker, og en passende ledelse av studiene ved egnede personer. Dessuten skal biskopene i fellesskap eller hver for seg søke å finne frem til passende muligheter for at alle deres prester regelmessig, men især få år etter deres prestevielse 59, kan besøke et kurs hvor de både får anledning til å sette seg bedre inn i metodene innenfor sjelesorgen og i den teologiske vitenskap og til å styrke sitt åndelige liv og utveksle erfaringer angående sjelesorgen med sine medbrødre 60. Ved hjelp av slike og lignende egnede foranstaltninger skal man omhyggelig sørge for å hjelpe både de unge sogneprester og dem som blir sendt til et annet bispedømme eller til et annet land.
Og endelig skal biskopene sørge for at noen av prestene helliger seg et mere dyptgående studium av de teologiske vitenskaper, for at det aldri må mangle på egnede lærere til å utdanne prestestudentene, samt for at der skal kunne ytes de øvrige prester og troende støtte til å erverve seg den nødvendige viten og for å bidra til at der skjer et for Kirken absolutt nødvendig og sunt fremskritt innenfor de forskjellige deler av teologien.
20. Prestene, som er viet til å tjene Gud, og som oppfyller det embede som er blitt dem betrodd, har krav på en rettferdig lønn, for «arbeideren er sin lønn verd» (Lk. 10,7) 61, og «Herren har bestemt at de som forkynner evangeliet skal leve av evangeliet» (1. Kor. 9,14). Hvis der derfor ikke på annen måte er sikret prestene en rettferdig lønn, er de troende, til hvis gavn prestene jo arbeider, selv virkelig forpliktet til å sørge for at man kan gi dem det nødvendige til en hederlig og verdig livsførsel. Men biskopene må minne de troende om deres forpliktelser i så henseende og sørge for at der - enten det skjer hver for seg innenfor de enkelte bispedømmer eller, hva som er bedre, at flere gjør det under ett for et felles område - utformes retningslinjer, hvorved der sikres dem som i Guds folks tjeneste enten utfører eller har utført et eller annet embede, en passende lønn. Den enkeltes lønn, som både skal være avpasset etter embedets karakter og etter de stedlige og tidsmessige omstendigheter, skal prinsipielt være den samme for alle som lever under de samme forhold. Den skal svare til deres stilling og skal samtidig gi dem mulighet for ikke bare å betale dem som står i prestenes tjeneste den lønn som tilkommer dem, men også for selv i et visst omfang å kunne hjelpe de fattige. Det har nemlig like fra begynnelsen innen Kirken vært en prisverdig gjerning å gjøre noe for de fattige. Lønnen skal dessuten være så stor at den gjør det mulig for prestene en gang om året å ta seg en nødvendig og velfortjent ferie. Og det er biskopene som skal sørge for at de har denne mulighet.
Ganske visst er det embedet som de viede tjenere utøver man må tillegge den største betydning. Derfor skal det såkalte prebende-system enten oppheves eller i hvert fall reformeres slik at prebendedelen, dvs. retten til de inntekter som oppstår ved embedets overdragelse, kommer i annen rekke, og der i kirkeretten tilkjennes selve det kirkelige embede førsteplassen. Og derfor skal for fremtiden ethvert fast embede oppfattes på den måte at det er blitt overdratt for at det skal tjene et åndelig formål.
21. Man bør alltid holde seg de troendes eksempel i urkirken i Jerusalem for øye, hvor «de hadde alle ting felles» (Ap.gj. 4,32), og «der ble utdelt til enhver især etter hva han trengte til» (Ap.gj. 4,35). Det er derfor i høy grad på sin plass, i hvert fall innenfor områder hvor geistlighetens underhold enten helt eller delvis er avhengig av gaver fra de troende at de til dette formål skjenkede midler blir innsamlet av en bestemt institusjon i bispedømmet, som forvaltes av biskopen med noen dertil bemyndigede prester og - hvor det skjønnes formålstjenlig - med noen økonomisk sakkyndige legfolk til hjelp. Det er videre ønskelig at der innenfor de enkelte bispedømmer og områder så vidt mulig opprettes et felles fond som setter biskopen i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor andre som arbeider i Kirkens tjeneste og oppfylle bispedømmets forskjellige behov. Av dette fond skal rikere bispedømmer dessuten hjelpe de fattigere, for at deres overflod kan avhjelpe de andres nød 62. Dette felles fond skal i første rekke opprettes av de midler som kommer inn ved de troendes gaver eller fra andre kilder, som skal fastlegges ved lov.
Dessuten skal bispekonferansene i de land hvor den sosiale forsorg til gavn for geistligheten ennå ikke er den kirkelige og borgerlige lovgivning, enten sørge for at der opprettes institusjoner på bispedømmeplan, som også kan slutte seg sammen innbyrdes, eller at der opprettes institusjoner for hele området i fellesskap, gjennom hvilke der under hierarkiets kontroll i den grad det er påkrevet, sørges for tilstrekkelige reserver og en såkalt sykeforsikring, samt at der sørges for et passende underhold til syke, invalide og gamle prester. Men når slike institusjoner er grunnlagt, skal prestene ansporet av den broderlige solidaritets ånd støtte dem, være med på å bære hverandres byrder 63, og samtidig kan de leve i bevisstheten om at de med glad sinn uten angst for fremtiden kan bevare den evangeliske fattigdom og helt hengi seg til arbeidet for sjelenes frelse. Men de som dette ansvar hviler på, skal sørge for at de institusjoner fra de forskjellige land som har det samme formål, slutter seg sammen, for at de på den måten skal få både større betydning og større utbredelse.
