Avslutning og formaning
22. Dette hellige kirkemøte, som har prestelivets gleder for øye, kan dog heller ikke forbigå de vanskeligheter som prestene under det moderne livs vilkår lider under. Kirkemøtet vet i hvor høy grad både de økonomiske og sosiale forhold og menneskenes moral er under omforming, og hvordan menneskenes bedømmelse av verdienes plass i forhold til hverandre holder på å endre seg. Derfor føler prestene og av og til også de troende seg mange gange som fremmede i den moderne verden, og de spør urolig seg selv hvordan de kan finne et egnet språk og passende midler til å komme i forbindelse med den. De nye hindringer som oppstår for troen, deres arbeides tilsynelatende fruktesløshet og ikke minst den bitre ensomhet de ofte fornemmer, kan nemlig friste dem til å miste motet.
Men denne verden, slik den i dag betros til Kirkens hyrders kjærlighet og tjeneste, har Gud elsket slik at han har gitt sin enbårne Sønn for den 1. I virkeligheten frembyr denne verden, som ganske visst er bundet i mange synder, men som heller ikke er utrustet med så få gode egenskaper, levende stener 2 for Kirken, som skal sammenføyes til en Guds bolig i Ånden 3. Den samme Hellige Ånd, som tilskynder Kirken til å åpne nye veier, ad hvilke den kan møte verden av i dag, tilrår og fremmer også en lignende tilpasning av prestenes tjeneste.
Prestene skal huske på at de aldri står alene i utøvelsen av sin gjerning, men at de kan støtte seg til den allmektige Guds kraft. I troen på Kristus, som har kalt dem til å ta del i sitt prestedømme, skal de i full tillit vie seg til sin tjeneste i bevisstheten om at det står i Guds makt å få kjærligheten til å vokse i dem 4. Dessuten skal de tenke på at de har brødre i prestedømmet, og at de troende i hele verden står ved deres side. Alle prester arbeider jo sammen på utførelsen av Guds frelsesplan, av Kristi mysterium og av den hemmelighet som fra evighet av har ligget gjemt hos Gud 5, og som først litt etter litt blir virkeliggjort ved samspillet mellom de forskjellige tjenester til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil det har nådd manns modenhet. Ettersom alt dette er skjult med Kristus i Gud 6, kan det i sitt innerste vesen kun fattes i troen. Derfor må Guds folks ledere vandre i tro i den troende Abrahams fotspor, han som «i tro adlød kallet til å gå til et land som han skulle få i eie; og han drog ut, skjønt han ikke visste hvor han kom hen» (Hebr. 11,8). Ja, i sannhet, utdeleren av Guds mysterier kan lignes ved en såmann som er gått ut for å så, og om hvem Herren sier: «Han sover og står opp, natt og dag, og sæden spirer og blir høy, han ved ikke selv hvordan» (Mk. 4,27). Forøvrig har vår Herre Jesus med ordene: «Vær frimodige, jeg har overvunnet verden» (Joh. 16,33) på ingen måte lovet sin kirke en fullstendig seier i denne verden. Men kirkemøtet gleder seg over at den jord som er tilsådd med evangeliets sæd, nå mange steder bærer frukt under Den Hellige Ånds ledelse, han som oppfyller jordens krets, og som har vakt en sann apostolisk ånd i mange presters og troendes hjerter. For alt dette takker dette hellige kirkemøte prestene over hele verden: «Men ham, som over all måte formår med sin kraft som virker i oss å gjøre langt ut over det som vi ber om eller forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus» (Ef. 3,20-21).
Dette dekret, såvel i sin helhet som i sine enkelte deler, er blitt godkjendt av konsilfedrene. Og Vi i kraft av den apostoliske myndighet, som er blitt oss overdratt av Kristus, sammen med de ærverdige fedre, bifaller, lovfester og fastlegger det i Den Hellige Ånd. Og Vi befaler at det som slik gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, skal tre i kraft til Guds ære.
Rom, ved St. Peter, den 7. desember 1965.
Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.
