Den hellige Ragnvald Orknøyjarl (~1100-1158)

Den hellige Ragnvald (eng: Rognvald, Ronald) het opprinnelig Kale Kollsson (Kali) og ble født rundt år 1100 i Agder i det sørlige Norge, trolig på Bringsverd i Grimstad. Etter råd fra sin mor tok han senere navnet Ragnvald, etter Ragnvald Bruseson, den hellige Olavs fostersønn. Han var sønn av Koll Kalesson (Kol) og Gunhild Erlendsdatter, søster av den hellige Magnus Orknøyjarl (ca 1076-1115). Det har vært uenighet mellom Jæren og Agder om Ragnvalds fødested, men Orknøyingenes saga sier klart at Koll og Gunhild bodde på sin eiendom i Agder da Ragnvald ble født. Koll beskrives imidlertid et annet sted i sagaen som «en norsk høvdingsønn fra Jæren», så det kan være derfor misforståelsen har oppstått.

Ragnvalds far Koll og hans farfar Kale Sæbjørnsson (Sæbjarnarson) deltok begge i det Vesterhavstoktet som kong Magnus III Berrføtt (1093-1103) la ut på i 1098 for å hevne sin farfar, kong Harald III (Sigurdsson) Hardråde (1045-66), som falt i slag i England i 1066, og gjenerobre makten i de gamle norske utflytterbygdene. Kale var en stor vismann og en fin poet og sto kongen svært nær (Orknøyingenes saga, kap 39). På sitt tokt kom kong Magnus Berrføtt til Orknøyene, hvor han tok jarlene og brødrene Pål og Erlend (Magnus’ far) til fange og sendte dem til Norge. Der døde de begge før vinteren var over og ble gravlagt i henholdsvis Trondhjem (Erlend) og Bergen (Pål) (Orknøyingenes saga, kap 42). Kongen gjorde sin åtteårige sønn Sigurd til hersker over Orknøyene i navnet og ga ham norske menn til rådgivere. Sigurd ble senere kong Sigurd Jorsalfare (1103-30). De tre jarlesønnene, Håkon Pålsson og Erlendssønnene Erling og Magnus, måtte følge med kongen, som ga dem rang av skutelsveiner (riddere) i sin hird.

Deretter dro kong Magnus i hærtokt gjennom Hebridene og langs den skotske vestkysten: Lewis, Uist, Skye, Tiree og Mull, og de fortsatte sørover langs kysten av England til det nordlige Wales. Ved Menai-stredet mellom Anglesey og fastlandet i Wales støtte kong Magnus Berrføtts skip sammen med en flåte under to walisiske jarler, blant dem Hugh de Montgomery, jarl av Shrewsbury. I det voldsomme slaget ble Kale Sæbjørnsson såret, og han døde samme vinter under hærens vinteropphold på Hebridene (Orknøyingenes saga, kap 41).

Tidlig på våren dro kong Magnus til Orknøyene, hvor han fikk vite at jarlene Erlend og Pål var døde i Norge. Som kompensasjon for Kale Sæbjørnssons død ga han Kales sønn Koll Erlends datter Gunhild til hustru. Hennes medgift besto av noen eiendommer på Orknøyene inkludert en gård på Paplay (Orknøyingenes saga, kap 42). Kong Magnus gjorde Koll til sin lendmann, og sammen reiste de østover til Norge. Etter rikssamlingen i Norge og ettersom kongemakten ble styrket, ble fylkene (landsdelene) brukt som administrative redskaper for kongens embetsverk, og i spissen for styret i hvert fylke ble det satt en lendmann, som ble knyttet til kongens hird, fikk jord i len og ble rådgiver i riksstyret. Koll og Gunhild slo seg ned på hans eiendom i Agder. De fikk to barn, sønnen Kale (senere Ragnvald) og datteren Ingrid (Orknøyingenes saga, kap 42).

Lokal tradisjon sier at Bringsværd i Fjære i Grimstad kommune i Aust-Agder var sete for slekten som Koll tilhørte og dermed Ragnvalds fødested. I boken Fjære som engang var heter det: «Fylkesarkivar O.A. Aaholm mente, med støtte av riksantikvar Asgaut Steinnes, i sin artikkel om Lendmannsætter på Agder at Bringsværd i Fjære var sete for et lendmannsdynasti i minst tre generasjoner fra omkring 1080 til midt på 1100-tallet. Han har i anetavlen over Bringsværddynastiet funnet tråder som fører fra hersen på Bringsværd omkring 1000-tallet til jarlen Ragnvald Kale Kolssønn på Orknøy, som kom fra Bringsværd, første gang til Orknøy i 1129. Aaholm og Steinnes støtter seg til Orknøyingasaga, Snorre Sturlason, historikeren P. A. Munch og flere. Det er ingen som har kunnet gå imot denne teorien, og en har all grunn til å feste lit til den. Vi vil derfor fortsette å se Bringsværd som sete for dette lendmannsdynastiet for Agder» (Thorbjørn Frogner (red.), Fjære som engang var, s 211).

Koll Kalesson ble boende på sine eiendommer i Agder og dro aldri tilbake til Orknøyene. Han var en mann av eksepsjonell intelligens, og hans sønn Kale vokste opp i Agder og viste svært lovende takter. Kale var av normal kroppshøyde, velproporsjonert og sterklemmet og hadde lyst, kastanjefarget hår. Han var svært populær og var en mann med evner over gjennomsnittet. Han tilbrakte mye tid sammen med sin slektning Solmund, sønn av Sigurd Sneis som hadde vært kongelig forvalter i Tønsberg, en stor høvding med en stor tilhengerskare og en eiendom i det østlige Agder. Sigurd Sneis falt i slaget ved Menai-stredet, hvor Kales bestefar Kale ble dødelig såret. De to slektningene Kale og Solmund var på samme alder (Orknøyingenes saga, kap 58).

Da Kale var femten år gammel, dro han sammen med handelsmenn vestover til England, og de hadde verdifull last om bord. De seilte til en by ved navn Grimsby, hvor det var samlet en mengde mennesker fra Orknøyene, Skottland og Hebridene. I Grimsby møtte Kale en ung mann som kalte seg Gilchrist eller Gillekrist [Gillikrist] (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) (ca 1103-36). Han spurte dem ut om Norge, spesielt Kale, og de ble snart nære venner. Gilchrist fortalte Kale i fortrolighet at hans virkelige navn var Harald og at hans far var kong Magnus Berrføtt, mens hans mors slekt var fra Hebridene og Irland. Han spurte Kale hva slags mottakelse han ville få om han dro til Norge, og Kale sa at han mente det var sannsynlig at kong Sigurd ville gi ham en god velkomst dersom ikke andre mennesker ødela for ham. Da de skiltes, utvekslet Kale og Gilchrist gaver og løfter om evig vennskap hvor og når de møttes igjen. Gilchrist fortalte ingen andre om sin hemmelighet (Orknøyingenes saga, kap 59). Han skulle senere bli norsk konge som Harald IV (Magnusson) Gille (1130-36) og har til og med vært ansett som lokal helgen, den «hellige» Harald Gille.

Kale dro tilbake til Agder med det samme skipet, og deretter seilte de til Bergen. Der var det samlet mange mennesker fra nord og sør i landet, men også fra utlandet, som hadde mange gode ting med seg. Kale og hans skipskamerater begynte å hygge seg rundt på vertshusene. Kale var blitt litt av en snobb og var elegant kledd nå når han kom rett fra England. Han hadde høye tanker om seg selv, men det hadde virkelig andre også, for han kom fra en god familie og var en talentfull ung mann. I vertshuset hvor han drakk, var det en ung mann av høy byrd ved navn Jon, sønn av Peter Serksson fra Sogn og selv en landeier. Hans mor var Helga, datter av Hårek av Sætersdale. Jon var svak for klær. Vertshuset hvor de drakk tilhørte en kvinne av god familie ved navn Unn. Jon og Kale ble gode venner og de skiltes vel forlikte da Jon dro sørover til sine eiendommer i Sogn og Kale dro for å treffe sin far i Agder. Der tilbrakte han også en god del tid sammen med sin slektning Solmund. Slik gikk flere år hvor Kale dro på handelsturer om sommeren og tilbrakte vintrene hjemme eller sammen med Solmund (Orknøyingenes saga, kap 60).

En sommer da Kale hadde reist nord til Trondhjem, kom han tilbake til Bergen og gikk på det samme vertshuset som før. Der traff han igjen Jon Petersson, som var der sammen med en av sine menn ved navn Brynjolf og mange andre av sine menn. En kveld etter at Kale og Jon hadde gått til sengs, var det mange andre som ble sittende oppe og drikke videre. Mye ble sagt da de ble fulle, og folk begynte å sammenligne en mann med en annen og diskuterte hvem av deres landeiere i Norge som var den største. Brynjolf sa at Jon Petersson var den mest talentfulle og høybyrdige mann sør for Stad, men Kales ledsager Håvard mente at Solmund var like god, og han sa at mennene rundt Oslofjorden ville holde ham mye høyere. Dette førte til en opphetet diskusjon, og da ølet begynte å tale, ble ting så ille at Håvard sprang opp, grep en vedskie og slo Brynjolf i hodet så han falt bevisstløs om. Alle sprang opp, men på en eller annen måte klarte folk å få Håvard unna uskadd.

Han gikk til Kale, som utstyrte ham med en båt og en ledsager og sendte ham sørover til en prest ved navn Richard, som skulle beskytte ham til Kale kom tilbake. De rodde sørover til et sund, hvor de la seg til for å sove. Da Jon fikk høre av Brynjolf hva som var skjedd, inkludert at gjerningsmannen hadde kommet seg unna, gjettet han sammenhengen og sendte et skip sørover med ti roere og Brynjolf med kommandoen. De kom til det samme sundet etter daggry og så båten ved stranden, og de dro dit for å spørre om mennene om bord hadde sett Håvard. De kom over mennene idet de våknet, og da Brynjolf så at det var Håvard, grep han sitt våpen og drepte begge mennene på stedet. Deretter dro de tilbake til Bergen og fortalte Jon hva som hadde skjedd, og snart var nyheten ute over hele byen.

Kale tok drapene svært ille opp, og da noen prøvde å megle mellom de to, sa Jon at han ville at Kale alene skulle dømme i enhver sak hvor han følte seg fornærmet. Bortsett fra det, skulle det overlates til kongen og partene selv å avgjøre saken. Kale gikk med på det, men han og Jon var ikke lenger venner. Like etter reiste Kale hjem, og han fortalte sin far Koll om saken. Faren kritiserte ham for å ha inngått en avtale uten å ha Solmund der. Deretter varslet de Solmund om hva som hadde skjedd. Koll forslo å sende budbringere til Jon for å prøve å bilegge saken, men Solmund og Håvards bror Hallvard ønsket intet mindre enn blodhevn. Men etter lange diskusjoner fikk Koll viljen sin på den betingelse at han ikke ville slippe saken før Solmunds ære var gjenopprettet. Deretter fikk Koll frie hender til å dømme i saken.

Men da budbringerne kom tilbake, fortalte de at deres budskap hadde fått en kjølig mottakelse og at Jon hadde nektet å betale erstatning for noen som hadde begått en straffbar handling. Koll sendte da Håvards bror Hallvard til Sogn, til en gammel venn av seg ved navn Uni, som var på kant med Jon, slik at han skulle gi råd om hvordan Hallvard kunne hevne brorens død. Han sendte med seks mark sølv som betaling, for han visste at Uni hadde økonomiske problemer. Da Hallvard hadde fortalt Uni om planen og gitt ham sølvet, fortalte Uni at Brynjolf ville komme til gården dagen etter for å hente sin konkubine. Hallvard gjemte seg i stallen hele natten, og da Brynjolf kom om morgenen, gikk han ut og drepte ham. Deretter gjemte han seg i stallen igjen. Uni ropte ut at den ukjente gjesten måtte være en leiemorder og sendte bud til Jon om hva som var skjedd samtidig som han sendte ut menn for å lete etter morderen. Da søket var over, dro Hallvard hjem til Koll og Solmund, som ønsket ham varmt velkommen, svært fornøyd med utfallet. Nyheten kom snart ut og folk fikk vite sannheten. Jon var langt fra glad.

Året gikk, og vinteren etter dro Jon kort før jul med tretti menn for å treffe sin onkel Olav i Sætersdale. Han fortalte onkelen at han planla å dra til Aust-Agder for å treffe Solmund. Olav frarådet ham dette og sa at Jon ikke hadde noe som sto på spill selv om han var kommet på kant med Solmund, men Jon sa at han ikke kunne finne seg i at Brynjolf ikke ble hevnet. Olav sa at det fortsatt var hans mening at Jon ikke hadde noe å vinne på å fortsette, men Jon samlet enda tretti menn der, og alle seksti satte avgårde østover over fjellet i håp om å komme overraskende på Koll og Solmund.

Men like etter at Jon var dratt, dro Uni til Koll og kom frem like før jul. Han fortalte at han trodde at Jon ville angripe dem, så Koll sendte ut spioner i alle retninger. Han dro også for å advare Solmund, og de to slektningene ventet sammen med en stor styrke av menn. Da de fikk beskjed om at Jon nærmet seg, dro de ut for å møte ham, og de begynte å slåss straks de møttes nær en skog. Koll og Solmund hadde mange flere menn og fikk snart overtaket. Jon mistet mange menn og løp for å gjemme seg i skogen. Han var såret i foten, og resten av livet haltet han og ble kalt Jon Fot. Han kom hjem i fastetiden, men hans aksjon hadde gjort ham til latter.

Vinteren gikk, og sommeren etter fikk Jon drept Aslak og Gunnar, to slektninger av Koll. Litt senere besøkte kong Sigurd byen, og han ble fortalt om striden. Han sendte da bud på begge parter og innkalte dem til ham, og de kom alle med sine venner og slektninger. Store anstrengelser ble gjort for å forsone dem, og det ble bestemt at hele saken skulle overlates til kongens skjønn. Kong Sigurd søkte råd fra de beste menn, og det ble foreslått at Jon skulle gifte seg med Kolls datter Ingrid, Kales søster, for å styrke deres vennskap med slektsbånd. Drapene ble bestemt å være utlignet av hverandre, og alle andre tap ble oppveid og kompensert for. Begge sider skulle støtte hverandre hjemme og utenlands. Etter at denne avtalen var sluttet, skiltes de som tidligere hadde vært fiender, som gode venner.

Men i tillegg til denne avtalen ga kong Sigurd halve Orknøyene (den andre halvparten tilhørte jarl Pål Håkonsson) til Kale Kollsson og tildelte ham tittelen jarl. Kongen ga også Kale navnet Ragnvald, fordi Kales mor Gunhild hevdet at jarl Ragnvald Bruseson [Brusason] hadde vært den dyktigste av alle jarlene på Orknøyene. Jarl Ragnvald Bruseson hadde vært kong Olav den helliges fostersønn fra Orknøyene. Folk så dette navnebyttet som et godt tegn. Denne halvdelen av Orknøyene hadde tilhørt Ragnvalds onkel på Orknøyene, den hellige Magnus (Orknøyingenes saga, kap 61). Ragnvald fikk jarletittelen av kong Sigurd i 1129.

Ragnvalds onkel Magnus ble i 1115 drept av sin fetter Håkon Pålsson. Han ble regnet som martyr, selv om han strengt tatt døde i en politisk strid og ikke for sin tros skyld. Det begynte å skje mirakler ved hans grav, men biskop Vilhelm den gamle var først skeptisk til ryktene om Magnus’ hellighet og kalte valfartingen til hans grav for overtro. Men etter at han selv gjentatte ganger hadde fått føle Magnus’ makt til å hjelpe og deretter helgenens makt til å tukte den gjenstridige prelaten, ga han etter og tillot Magnus’ kult. Det skal ha skjedd etter at han ble slått med blindhet i sin katedral i Birsay, og etter at han på mirakuløst vis fikk synet tilbake etter at han falt på kne ved Magnus’ grav og ba. Men biskopens endrede syn falt også sammen med et besøk i Norge, og selv om sagaen ikke sier noe om formålet med reisen, foreslår historikeren William Thomson at han i Norge møtte den nye mannen i Orknøyenes politikk, Magnus’ nevø Ragnvald. Biskop Vilhelm, som skal ha sittet i embetet i seksti år, søkte hele tiden støtte hos det norske partiet på øyene.

Mot slutten av regjeringstiden til kong Sigurd I (Magnusson) Jorsalfare (1103-30) kom lendmannen Hallkjell Huk fra Møre utpå 1120-tallet til kong Sigurds hoff i Konghelle. Han hadde vært i Irland og hentet med seg en ung mann fra Irland som hevdet å være sønn av Sigurds far kong Magnus III (Olavsson) Berrføtt (1093-1103) og en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Den unge mannen, som var den tidligere nevnte Gilchrist, krevde sin rett til å arve kongeriket. Skikken var slik på denne tiden at ingen kunne nekte Gilchrist å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Han ble ført barføtt over ni glødende plogjern av to biskoper, og etter tre dager kunne han vise frem ubrente føtter. Etter dette ble kong Sigurd tvunget til å anerkjenne Gilchrist som sin bror med krav på tronen, men kongen fikk ham til å avlegge ed på at han ikke skulle kreve kongstittelen mens Sigurd eller hans sønn Magnus var i live. Gilchrist tok da det norske navnet Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille eller «Gillekrist».

Den vinteren tilbrakte kong Sigurd i sin residens i Oslo, men på våren, i fasten, ble han syk og døde den 26. mars 1130, natten etter Bebudelsesfesten. Han ble gravlagt i den nye Hallvardskirken i Oslo. Hans sønn Magnus var i byen på den tiden og kalte folk sammen, og han ble straks utropt til konge for hele landet på samme betingelser som folk hadde sverget til kong Sigurd, og dermed tok kong Magnus over det kongelige skattkammeret. Han ble kong Magnus IV (Sigurdsson) den Blinde (1130-35; 1137-39). Men det ser ut til å ha vært splittelse innen det øverste aristokratiet i Norge allerede før kong Sigurd døde, for ikke alle virker å ha vært tilfredse med å få hans sønn Magnus til konge. Ikke lenge etter Sigurds gravferd valgte Harald Gille å bryte sitt løfte til den avdøde kongen. Eden ble sett på som tvungen og folk regnet den for ugyldig.

Harald var i Tønsberg da kongen døde, og så snart han fikk høre nyheten, holdt han et møte der med sine venner, inkludert Ragnvald og hans slektninger. Ragnvald hadde vært hans venn siden de møttes i England, og han og faren Koll hadde vært Haralds viktigste støttespillere ved hans jernbyrd, selv om han også hadde støtte fra andre landeiere som Ingmar Sveinsson og Thjostolf Ålesson. Harald og hans støttespillere bestemte seg for å kalle sammen Haugatinget i Tønsberg, og det utropte ham til konge over halve riket som Harald IV (Magnusson) Gille (1130-36). Dette markerer begynnelsen på borgerkrigstiden i Norge (1130-84).

Kong Magnus var ikke var så godt likt, han ble kalt hovmodig og grisk, mens Harald på den andre siden var en god og omgjengelig mann som lett fikk venner og ble sett opp til av sine følgesvenner. Så da Harald erklærte at han skulle gå mot kongen, sluttet folk opp om ham. Magnus så at Haralds overmakt ble for stor og valgte å gå med på samkongedømme, og de dro begge til Trøndelag og ble hyllet i felleskap. Harald hadde sete i Viken (Oslo) og Magnus hadde sete i Trøndelag. De ble enige om at Magnus skulle ha kong Sigurds langskip og kontrollen over skattkammeret. I nesten fire år, fra 1130 til 1134, varte freden mellom de to kongene, men konflikten lå og ulmet under overflaten.

Magnus var ikke fornøyd med sin andel, og han ville heller ikke anerkjenne sin fars tildeling av jarletittelen og halve Orknøyene til Ragnvald. Men Ragnvald var kong Haralds sterkeste støttespiller og sto ved hans side til hele striden var avgjort. Med den støtten Magnus fortsatt hadde, reiste han våren 1134 en hær på 7 200 mann for å tvinge Harald til å redusere sin makt og si fra seg kongenavnet. Harald klarte ikke å mønstre en hær for å svare Magnus og hadde bare rundt 1 800 menn, og da Magnus overfalt Harald og hans menn, var utfallet gitt. I slaget ved Fyrileiv [Farlev] sto disse stormennene sammen med kong Harald: hans bror Kristrød, jarl Ragnvald, Ingmar av Ask, Thjostolf Ålesson og Solmund. Kristrød og Ingmar falt, mens Harald klarte selv å unnslippe og flyktet til sin frende, den danske kongen Erik II Emune (1134-37). Kong Magnus hadde allerede skaffet seg danskekongens fiendskap ved å sende bort sin hustru, som var datter av Eriks bror, den hellige martyren Knut Lavard. Erik valgte å hjelpe Harald og ga ham Halland som len samt åtte uriggede langskip. Thjostolf Ålesson solgte sine eiendommer, kjøpte våpen og skip og seilte til Danmark for å slutte seg til Harald. Derfra bygde Harald opp en hær og seilte vinteren 1134-35 tilbake til Norge for å vinne tilbake kongemakten.

I mellomtiden hadde Magnus oppløst hæren i strid med rådene fra sine beste menn. Magnus forlot Viken og dro til Bergen. Harald kunne da befeste sin posisjon over Viken og Østlandet. Harald dro til Bergen til jul og lå ved anker til etter høytiden. Magnus satt uten mulighet til å forsvare seg, og da Harald og hans menn angrep byen etter jul, møtte de liten motstand. Den 7. januar 1135 ble kong Magnus tatt til fange om bord på sitt skip. Harald lot Magnus bli kastrert og blindet, og han fikk den ene foten hogd av før han ble tvunget til å gå i kloster på Nidarholm (Munkholmen) ved Trondhjem. Etter dette fikk Magnus tilnavnet Blinde. Slik ble Harald Gille enekonge i landet og kunne ta opp igjen sitt lette liv med drikk og kvinner i vel et år. Om våren stadfestet kong Harald jarledømmet og halve Orknøyene som han hadde gitt til Ragnvald (Orknøyingenes saga, kap 62).

Men et nytt kongsemne kom nå inn i bildet. Sigurd Slembe – egentlig Slembedjakn eller Slembedegn («slemme diakon») – var presteutdannet og hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt, og han dro sommeren 1136 til Bergen og oppsøkte kong Harald og krevde en del av riket. Men han ble avvist og måtte rømme Bergen for å berge livet for Haralds menn. Han dro til Danmark og skal her ha bevist at han var kongssønn. Sigurd lot det ikke gå lang tid før han dukket opp i Norge igjen, og der samlet han om seg en liten gruppe stormenn. Senhøstes 1136 kom han tilbake til Bergen i all hemmelighet, og om natten den 13. desember 1136 overfalt han Harald som var til sengs med en frille, og drepte ham.

Sigurd Slembe fikk stevnet ting og ble utnevnt til konge, men på grunn av at han drepte sin bror fikk han folket mot seg. De valgte i stedet Haralds to sønner, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, til konger. Som siste utvei dro da Sigurd Slembe til Munkholmen og fikk den lemlestede Magnus Blinde ut av klosteret for å bruke ham som stridsmerke. Men folket tok parti for den drepte Harald, og Sigurd ble frosset ut. Han rømte da til Orknøyene, men også der ble han sendt på flukt.

Han dro tilbake til Norge, og sammen med Magnus Blinde flyktet de nordover. Året etter dro de sørover igjen og tok på nytt opp kampen mot barnekongene, Harald Gilles sønner som i mellomtiden var blitt utnevnt til konger. I et slag ved Holmengrå i Hvaler i november 1139 tapte Magnus og Sigurd mot mennene til kong Inge Krokrygg. Magnus den Blinde falt, mens Sigurd Slembe, som var leder for hæren, ble tatt til fange. Det blir fortalt at Sigurd sang Davidssalmene mens han ble pint i hjel av Haraldssønnenes menn før han ble kastet i en steinrøys.

Etter drapet på Magnus Orknøyjarl i 1115 tok Håkon Pålsson kontroll over hele øygruppen og fòr hardt frem mot fetterens venner og tilhengere. Men noen år etter dro han på pilegrimsferd til Roma og Jerusalem og badet i Jordan. Da han kom hjem til Orknøyene igjen, hadde han forbedret sitt liv, styrte vel og ble snart svært avholdt. Som bot for drapet på fetteren bygde han St Magnus’ Church på Egilsay. Kirkeruinen er fortsatt et velkjent landemerke og en av bare to rundtårnede kirker bygd av vikingene. Han døde i 1122 (eller 1123), og folket sørget over ham. Etter hans død overtok hans sønn Pål Håkonsson den fåmælte som jarl over Orknøyene (1122-37) sammen med sin halvbror Harald Håkonsson (1122-27).

Haralds mor var jarl Håkons elskerinne Helga Moddansdatter, datter av bonden Moddan fra Katanes (dagens Caithness). De hadde også de to døtrene Ingebjørg og Margaret. Helgas søster var Frakokk, som var gift med en mann i Sutherland (gno: Suðrland) i det nordlige Skottland ved navn Ljot Renegaten. De hadde datteren Steinvor, som giftet seg med Thorljot av Rack Wick. Deres sønner var Olvir Brawl, Magnus, Orm, Maddad og Eindride, og de hadde også datteren Audhild. Frakokk hadde også datteren Gudrun, som giftet seg med Thorstein, og de fikk sønnen Thorbjørn Klerken.

Brødrene Pål og Harald styrte først Orknøyene sammen, men de ble snart uvenner og delte jarledømmet mellom seg. Dette førte også til strid mellom stormennene, som også delte seg i to leirer. Haralds mor Helga og hennes søster Frakokk hadde stor innflytelse på Haralds styre, og de bestemte seg for å myrde hans halvbror Pål slik at Harald kunne overta makten alene. De aktet å gjøre dette med en forgiftet skjorte, og julen 1127 satte de i gang med å sy denne skjorten av fineste lin med gullbroderier. Men Harald kom inn til dem en morgen mens de arbeidet og spurte hvem den vakre skjorten var til. Da han hørte at den var til jarl Pål, ble han misunnelig og tok den på seg til tross for at de to kvinnene gråtende forsøkte å få ham fra det. Straks vred han seg i de voldsomste smerter og måtte gå til sengs, og han døde like etter. Deretter overtok Pål hele jarledømmet alene. Han forsto at skjorten var ment for ham, så han drev Helga og Frakokk bort fra øyene. De bosatte seg på Frakokks eiendom i Sutherland. Der oppdro Frakokk Haralds sønn Erlend. Det var også en annen gutt der, Frakokks dattersønn Olvir Brawl, sønn av Thorljot og Steinvor, som vokste opp til en uvanlig stor og mektig mann, en stor bråkmaker og en morder. Andre som vokste opp der, var Frakokks andre dattersønn Thorbjørn Klerk, sønn av Thorstein og Gudrun, samt Margaret, datter av jarl Håkon og Helga Moddansdatter. Alle disse hadde høye tanker om seg selv og mente at de hadde et rettferdig krav på jarledømmet Orknøyene, som hadde tilhørt deres slektning Harald (Orknøyingenes saga, kap 55).

Straks etter at Harald Gille i 1135 hadde beseiret Magnus Blinde og blitt enekonge i Norge, bestemte Koll seg for å sende utsendinger til Orknøyene for å be jarl Pål om å overgi halvparten av jarledømmet til jarl Ragnvald i henhold til kong Haralds ordre. Han sa også at de skulle være venner og opptre som det høvet seg for slektninger. Men samtidig ga han beskjed om at dersom jarl Pål skulle avslå, skulle de dra til Frakokk og Olvir Brawl i Sutherland med et tilbud om å dele jarledømmet med Ragnvald dersom de ville lede en hær mot jarl Pål.

Jarl Pål nektet da også å etterkomme anmodningen om å overlevere halve jarledømmet til en med et så svakt krav på det som Ragnvald, og han sa at han ville forsvare Orknøyene sammen med sine slektninger og venner i like lang tid som Gud ville la ham leve. Utsendingene dro da til Sutherland og møtte Frakokk. Hun sa at Koll var en vis mann og at det var klokt av ham å søke deres støtte. Hun hadde nettopp giftet bort Margaret Håkonsdatter til skotten Maddad, mormaer av Atholl (en mormaer var en hersker som styrte en region i middelalderens Skottland), en av de mest høybyrdige av alle høvdinger i Skottland, ettersom hans far Melmar var bror av kong Malcolm III Canmore av Skottland (1057-93), som sammen med sin hustru, den hellige Margareta av Skottland (d. 1093), var foreldre til den nåværende kongen, den hellige David I av Skottland (1124-53). Margaret og Maddad hadde fått sønnen Harald Maddadsson (gno: Haraldr Maddaðarson; gæl: Aralt mac Mataid).

Frakokk sendte med beskjed til Koll om at hun og Olvir ville lede en hær mot jarl Pål rundt midtsommer året etter. Ragnvald og hans menn skulle møte dem der, og sammen skulle de slåss mot til Pål til han var ferdig. I løpet av vinteren skulle hun samle en hær i Skottland blant sine slektninger, venner og svigerfamilie. Deretter dro utsendingene til Norge og fortalte Ragnvald og Koll om hvordan situasjonen utviklet seg (Orknøyingenes saga, kap 63).

Den vinteren gjorde Ragnvald seg klar for toktet vestover, og Solmund og Jon var blant hans fremste menn. De satte avgårde sommeren etter med en liten, men nøye utvalgt gruppe menn og bare fem eller seks skip. De nådde Shetland ved midtsommer, men de hørte ingenting fra Frakokk. Hun hadde imidlertid lagt ut fra Hebridene på våren. Hun og Olvir hadde samlet en rekke menn og rundt et dusin skip, de fleste små og dårlig bemannet. Rundt midtsommer la de avgårde mot Orknøyene og deres avtalte møte med Ragnvald, men de måtte vente på en gunstig vind. Olvir Brawl hadde kommandoen over troppene, og det ble bestemt at hvis alt gikk godt, skulle han få et jarledømme på Orknøyene. Mange av Frakokks familie var der sammen med henne (Orknøyingenes saga, kap 64).

Jarl Pål fikk høre at Ragnvald hadde kommet til Shetland, og han fikk også vite om troppene som var samlet mot ham på Hebridene. Han sendte bud på sine stormenn, og etter lange diskusjoner bestemte han seg for å samle en hær og gå mot Ragnvald først før hæren fra Hebridene kom frem. Men da de hadde samlet sine langskip, dukket Olvirs tolv langskip fra Hebridene opp, og det brøt ut et slag mellom dem. Olvir la seg inntil jarlens skip og bordet det, men han ble slått over bord. Hans menn fisket ham opp og flåten flyktet. De etterlot seg noen skip, som jarlen overtok og fylte med sine egne menn. Dagen etter seilte de til Shetland og overrasket mennene som voktet Ragnvalds flåte. Jarl Pål fikk dem drept på stedet og tok skipene og alle pengene som var om bord.

Neste morgen fikk Ragnvald høre om dette, og han samlet da sine styrker, inkludert mange bønder, og dro ned til stranden. Der utfordret han jarl Pål til å komme i land og slåss. Jarl Pål stolte ikke på shetlenderne, så han ba Ragnvald om å finne noen skip og slåss til sjøs. Ragnvald og hans menn visste at de hadde for få skip til å ha noen sjanse, og dermed skiltes de. Jarl Pål seilte tilbake til Orknøyene med skipene og jarl Ragnvald tilbrakte sommeren på Shetland. Om høsten seilte de tilbake til Norge om bord på ulike handelsskip. Hans ekspedisjon ble betraktet som noe av en vits. Koll mente imidlertid at den hadde vært en suksess siden shetlenderne nå var sønnens venner. Han rådet Ragnvald til å sende bud på kong Harald og hans andre venner og be dem sørge for menn og skip slik at han kunne seile vestover igjen neste vår (Orknøyingenes saga, kap 65).

På Orknøyene feiret jarl Pål sin seier. På festen bestemte han seg for å bygge en varde på Fair Isle som skulle tennes hvis man så en flåte som kom fra Shetland. Det var en annen på North Ronaldsay og på flere andre øyer slik at alle kunne se det over hele Orknøyene dersom en fiende nærmet seg.

Jarl Ragnvald tilbrakte vinteren hjemme i Agder på sine egne og farens eiendommer der. Han sendte beskjeder til slektninger og venner eller dro for å treffe dem personlig, og ba om hjelp med skip og menn for en ny ekspedisjon vestover. De fleste av dem svarte positivt på alt han ba om. Tidlig i mars sendte Koll to lasteskip utenlands, ett vestover til England for å kjøpe forsyninger og våpen, og det andre sørover til Danmark for alt det Koll trengte som den ansvarlige for forberedelsene. De to båtene skulle være tilbake til påske, siden planen var å ha alt klart til ekspedisjonen uken etter.

Ragnvald og hans far hadde et langskip hver og Solmund hadde et tredje, mens Koll hadde et forsyningsskip. Da de kom til Bergen, var kong Harald der og ga Ragnvald et fullt bemannet langskip. Jon Fot hadde enda et, og i tillegg kom et sjette pluss enda et forsyningsskip son tilhørte en mann ved navn Aslak. Mens de ventet på gunstig vind, kom et skip vestfra og fortalte nytt fra Orknøyene, inkludert hvilke forberedelser jarl Pål hadde gjort i tilfelle jarl Ragnvald skulle komme dit (Orknøyingenes saga, kap 67).

Mens de ventet på at vinden skulle bli gunstig, kalte jarl Ragnvald sammen et møte og fortalte om jarl Påls forberedelser samt den fiendskapen som mennene på Orknøyene hadde vist ham da de bestemte seg for å nekte ham familiearven som rettmessig var tildelt ham av de norske kongene. Han snakket lenge og med stor veltalenhet om dette, og han sa at hans mening var at hans reise til Orknøyene enten skulle ende med seier eller med døden. Hans menn applauderte talen og lovte ham sin lojale støtte.

Men så reiste Koll seg og talte. Han sa at det åpenbart var nødvendig for Ragnvald å gå til full krig for å overta som jarl. De hadde hørt fra Orknøyene at alle der ville stille seg ved Påls side og forvare seg, og det ville ta lang tid før de ga opp det hatet de hadde bygd opp til Ragnvald. Derfor foreslo Koll at sønnen skulle prøve å sikre seg jarledømmet ved andre og mindre direkte metoder. Han ba Ragnvald om å søke støtte der hvor mennene ville si at den egentlige eieren av Orknøyene ga den til ham, nemlig hos Ragnvalds hellige onkel Magnus, en mann som øyboerne æret fremfor alle andre. Koll ba Ragnvald om å sverge en ed til Magnus at dersom han ville gi ham hans familiearv og makten på Orknøyene, skulle han reise den mest praktfulle steinkirken i Kirkwall som noensinne var sett i nord. Kirken skulle vies til St. Magnus og han skulle utstyre den med alle midler den behøvde. I tillegg måtte onkelens hellige relikvier og bispesetet flyttes dit. Alle syntes at dette var en god ide, og eden ble høytidelig sverget. Etter det la de ut på havet og seilte til Shetland, hvor de og lokalbefolkningen var henrykt over å se hverandre. De ble der en stund, og shetlenderne hadde mye nytt til dem fra Orknøyene (Orknøyingenes saga, kap 68).

En dag hadde Koll en samtale med sin gamle venn Uni, og de la listige planer sammen. Kort etter utrustet Koll mange små skip og seilte mot Orknøyene. Da de kunne ses fra Fair Isle, brukte han list til å narre folkene der til å tro at skipene kom seilende i full fart. Dermed tente de varden, noe som førte til at vardene på North Ronaldsay og de andre øyene også ble tent. Da Koll så at vardene ble tent, ga han mennene ordre om å snu og dra tilbake til Shetland. Deretter dro Uni til Fair Isle sammen med tre menn. De utga seg for fiskere og ble godt likt blant innbyggerne (Orknøyingenes saga, kap 69).

Tenningen av vardene utløste irritasjon og krangler blant jarl Påls menn da ingen fiende dukket opp. Det endte med at jarlen sendte mennene hjem. I mellomtiden hadde Uni tilbudt seg å overta ansvaret for varden på Fair Isle, og han var nå blitt så godt kjent der at hans tilbud ble akseptert. Men når ingen så ham, bar han bøtter med vann til varden og tømte over den slik at den ble for våt til å kunne tennes på (Orknøyingenes saga, kap 70). Kort etter seilte Ragnvald og hans menn fra Shetland til Westray. På grunn av Unis list ble ingen varde tent på Fair Isle. Straks Ragnvald hadde gått i land på Westray, samlet folket der seg. Det første de gjorde, var å be jarlen om nåde, og utfallet var at folket på Westray aksepterte jarl Ragnvald som sin herre og sverget troskap til ham (Orknøyingenes saga, kap 71).

Da nyheten begynte å spre seg om jarl Ragnvalds ankomst til Orknøyene og om hvor mange som hadde sluttet seg til ham, holdt jarl Pål et møte på Mainland for å konsultere sine menn. Rådene han fikk, var delte. Noen rådet ham til å dele makten med Ragnvald, men de fleste ga ham det råd å prøve å kjøpe seg ut av situasjonen, og de tilbød seg å bidra. Andre igjen rådet ham til å ta opp kampen, siden det hadde gitt suksess tidligere. Ragnvald hadde spioner på møtet, og da han fikk rapporten derfra, sendte han utsendinger til biskopen for å be ham om å megle. Biskopen klarte å få i stand en to uker lang våpenhvile for å prøve å få til en løsning. I mellomtiden sluttet stadig flere menn seg til Ragnvald, men andre sluttet seg også til jarl Pål. Ragnvald ga Jon, Solmund, Aslak og mange av sine tilhengere lov til å reise hjem, men de bestemte seg for å bli værende for å se hvordan situasjonen utviklet seg. Da sa Ragnvald: «Jeg tror at dersom det er Guds vilje at jeg skal ta over makten på Orknøyene, vil han styrke meg gjennom min onkel, den hellige Magnus, og holde meg ved makten selv om dere drar tilbake til deres eiendommer». De dro da hjem til Norge (Orknøyingenes saga, kap 73).

På Gairsay (gno: Gáreksey) bodde bonden Olav Hrolfsson som også hadde en eiendom i Duncansby i Caithness, en fremtredende mann som var høyt respektert av jarl Pål. Hans hustru Åsleiv var en kvinne av høy byrd, høy intelligens og sterk karakter. Deres sønner var Valthjov, Svein og Gunni. Svein Olavsson, som senere ble kjent som Svein Åsleivsson [Ásleifarson] etter sin mor, hadde drept en mann i et juleselskap hos jarl Pål. Han søkte tilflukt hos biskopen, som sendte ham til Hebridene, og jarl Pål lyste ham fredløs (Orknøyingenes saga, kap 66-67).

Tidlig på våren samme år som Ragnvald kom til Orknøyene, dro Svein Åsleivsson fra Hebridene for å treffe sine venner i Skottland. Han tilbrakte ganske lang tid i Atholl sammen med jarl Maddad og Margaret Håkonsdatter og diskuterte ganske mange spørsmål med dem privat. Det var der han fikk høre om kampene på Orknøyene, og det gjorde ham ivrig etter å dra dit og besøke sine slektninger. Først dro han til Thurso i Caithness sammen med en mann av god familie ved navn Ljotolf, som hadde vært sammen med ham det meste av våren. De besøkte Frakokks bror, jarl Ottar av Thurso, og Ljotolf gjorde sitt beste for å forsone Ottar og Svein etter alle vanskelighetene som Frakokk hadde fått i stand. Det endte med at Ottar lovte vennskap til Svein, som til gjengjeld lovte at han ville støtte Erlend Haraldsson dersom han gjorde krav på Orknøyene som arv etter sin far, jarl Harald Håkonsson. Deretter seilte Svein hjem til Orknøyene.

De dro til Rousay (gno: Hrólfsey) nord for Mainland, og der dro de til Westness, hvor jarl Pål hadde tilbrakt natten. De drepte nitten av jarlens menn og mistet selv seks mann, og de grep jarl Pål og førte ham til skipet sitt. Deretter rodde de tilbake vest for Mainland og brakte jarl Pål til Atholl, hvor de fikk en varm velkomst av jarl Maddad og hans hustru Margaret, jarl Påls søster. Jarl Maddad ga svogeren sitt eget høysete, og det ble brakt inn underholdere for å more gjesten (Orknøyingenes saga, kap 74).

Deretter forsvinner jarl Pål ut av historien under uklare omstendigheter. En dag annonserte Margaret at Svein Åsleivsson skulle dra for å treffe jarl Ragnvald på Orknøyene og spørre om hvem han foretrakk som medhersker, enten jarl Pål eller hennes egen tre år gamle sønn Harald Maddadsson. Jarl Pål overhørte dem og sa: «Jeg vil forlate mitt jarledømme for godt og reise langt bort, og jeg vil aldri dra til Orknøyene igjen. Jeg kan se Guds hevn i dette for alle røverier min slekt har gjort seg skyldig i, men hvis Gud mener at jeg kan gi bort mitt jarledømme, kan Harald ha det så lenge han kan holde fast ved det. Selv trenger jeg litt penger slik at jeg kan slå meg ned i et kloster. Og jeg vil at du, Svein, skal dra til Orknøyene og fortelle at jeg har blitt blindet og kastrert, for venner vil komme for å besøke meg hvis de vet at jeg er uskadd. De kunne også komme til å overtale meg til å komme tilbake til riket, siden jeg tror at de føler at vår avskjed er et større tap for dem enn det i virkeligheten er». Ingenting mer er kjent om jarlens tale.

Selv Orknøyingenes saga kommer ikke med annet enn hentydninger om jarl Påls skjebne, men gjengir den offisielle forklaringen at han abdiserte. Sagaen sier lakonisk: «Deretter dro Svein Åsleivsson til Orknøyene, mens jarl Pål ble igjen i Skottland». Sagaen føyer til at dette er Sveins beretning om hva som skjedde, mens historien ifølge andre var mye styggere: «Margaret leide Svein Åsleivsson til å blinde sin bror, jarl Pål, og deretter sette ham i fengsel, og senere leide hun noen andre til å drepe ham. Vi kan ikke si hva som kommer nærmest sannheten, men så mye er kjent at han aldri kom tilbake til Orknøyene og aldri fikk noe makt i Skottland» (Orknøyingenes saga, kap 75). Det er mest trolig at jarl Påls mistenkelige forsvinning og «abdikasjon» var oppdiktet, og at han i virkeligheten ble drept av Svein på ordre av Påls søster Margaret, slik at hennes sønn Harald skulle kunne bli jarl på øyene.

I mellomtiden ble likene funnet i Westness, og mange mistenkte Ragnvald for å stå bak bortføringen av jarl Pål. Men biskopen var sikker på at Ragnvald ikke ville forråde sin fetter Pål, og han mente andre måtte stå bak. Da det ble kjent at jarl Pål var sporløst forsvunnet, søkte folk etter beskyttelse, og de fleste vendte seg til Ragnvald og sverget troskap til ham. Til slutt kom også Svein til øyene og fortalte den offisielle historien om hva som hadde skjedd med Pål. Da folkene på Orknøyene fikk høre denne nyheten, underkastet de seg alle jarl Ragnvald, son i 1137 tok kontroll over hele jarledømmet som en gang hadde tilhørt Pål. Ragnvald representerte den store pro-norske gruppen i jarledømmet.

Magnuskatedralen vokste gradvis, bygd av skiftende bånd av lokal rød og gul sandstein, og med den vokste også landsbyen ved dens føtter. Magnus’ relikvier ble overført til katedralen så snart den var klar for dem, uten at vi kjenner årstallet. Koret ble vigslet i 1152. Da katedralen var ferdig, tårnet den over det som var blitt en blomstrende by. Magnuskatedralen ble fullført i 1450 og er beskrevet som en av de fineste og best bevarte middelalderkatedralene i Skottland, og fortsatt, mer enn 870 år etter at byggingen startet, dominerer den Kirkwalls skyline. Også på Kirkjubø på Færøyene tok man til å reise en Magnus-katedral, men den ble aldri fullført.

Etter at Ragnvald hadde hersket over Orknøyene i to år, holdt han en julefest på sin gård i Knarston. På sjette juledag kom et skip seilende som viste seg å ha biskop Jon av Atholl i Skottland om bord. Han ble mottatt med stor ærbødighet, og jarlen ga ham sitt eget høysete. Dagen etter dro han til Egilsey for å treffe biskop Vilhelm, og der ble han værende til tiende juledag. Deretter kom de for å fortelle jarlen sitt budskap. De fortalte om den private avtalen mellom Svein Åsleivsson og jarl Maddad om at Harald Maddadsson skulle gis tittelen jarl og halvparten av Orknøyene, men at Ragnvald skulle herske over hele jarledømmet. Selv etter at Harald var blitt voksen, skulle Ragnvald ha det siste ordet hvis det oppsto uenighet. Svein var til stede og bekreftet det biskopen sa. De avtalte med jarlen at det skulle holdes et møte i Caithness i fasten, og senere beseglet de avtalen ved at høytidelige eder ble sverget av alle de beste menn på Orknøyene og i Skottland. Deretter dro Harald Maddadsson ut til Orknøyene sammen med jarl Ragnvald og fikk tittelen jarl.

Thorbjørn Klerk, sønn av Gudrun Frakokksdatter og ektemannen Thorstein, reiste sammen med jarl Harald til Orknøyene. Han var en skarpsindig og kraftfull mann og opptrådte som Haralds fosterfar og var i høy grad hans mester. Thorbjørn giftet seg på Orknøyene med Ingjerd Olavsdatter, søster av Svein Åsleivsson. Han levde delvis på Orknøyene og delvis i Skottland og var en svært modig mann, men generelt en stor bølle. Svein Åsleivsson overtok eiendommene som hadde tilhørt faren Olav og broren Valthjov. Han vokste til en mektig høvding med et stort følge. Han var en skarpsindig mann og hadde et talent for å se inn i fremtiden, men han var hensynsløs og voldelig. På den tiden ble ingen to menn høyere respektert enn Svein og hans svoger Thorbjørn, og de sto hverandre svært nær (Orknøyingenes saga, kap 77).

Det er blitt sagt at da Pål forsvant eller døde, hadde Frakokk og de som støttet henne, opprinnelig til hensikt å fremme Harald Håkonssons sønn Erlends krav på Orknøyene. Isteden fikk Maddad og Margaret, kanskje med kong David I av Skottland i ryggen, fremmet kravet om at deres sønn Harald Maddadsson, skulle bli felles hersker sammen med Ragnvald. Deretter kom hovedtrusselen mot jarlene Ragnvald og Harald fra Erlend Haraldsson, spesielt fra hans støttespiller, den gamle konspiratøren Frakokk.

En dag ba Svein jarl Ragnvald om menn og skip slik at han kunne ta hevn over Olvir og Frakokk, som hadde stått bak brannen som drepte hans far Olav. Jarlen ga ham to skip med full bemanning, og han seilte snart til Banff, en markedsby i Skottland. Derfra tok han seg til Atholl, hvor jarl Maddad utstyrte ham med veivisere som kjente fjellene og skogsveiene. Fra Atholl reiste han gjennom skoger og over fjell til dagens Helmsdale midt i Sutherland. Olvir og Frakokk hadde plassert spioner i alle retninger hvor de kunne vente bråk fra Orknøyene, men de hadde ikke regnet med angrep fra denne kanten, og de hadde ingen anelse om at mennene var der før Svein førte dem ned dalsiden bak Frakokks gård. Der møtte Olvir Brawl dem med seksti mann, men de bød ikke på mye motstand. De var forhindret fra å flykte inn i skogen, så de trakk ned mot gårdsbygningene, hvor det ble et fryktelig blodbad. Olvir klarte å komme seg opp i fjellene og over til Hebridene, og dermed forsvinner han ut av sagaen. Svein og hans menn plyndret alt de kom over på gården, og deretter satte de fyr på hovedhuset og brente i hjel alle som var der inne. Slik døde Frakokk (Orknøyingenes saga, kap 78).

Ragnvald styrte jarledømmet med ære. Mens hans medjarl Harald fortsatt var ung, ble makten på hans vegne utøvd av rådgivere sammen med Ragnvald. I denne perioden kunne Orknøyene nyte relativ stabilitet, selv om sagaen fortsetter å fortelle om drap og innebrenning, inkludert drapet på Valthjov jarl, som ellers er ukjent (Orknøyingenes saga, kap 84). Svogerne Svein og Thorbjørn kom også på kant med hverandre, og Thorbjørn skilte seg fra Sveins søster Ingjerd og sendte henne til hennes bror, som da var i Caithness (Orknøyingenes saga, kap 82). På denne tiden kom islendingen Hall Thorarinsson til Orknøyene, og han fikk en plass i jarlens følge og ble værende lenge der. Ragnvald var også en betydelig skald, og sammen diktet Ragnvald og Hall Háttalykill («nøkler til verselære») om heltesagn og norsk kongehistorie (Orknøyingenes saga, kap 81).

Etter at kong Harald Gille ble drept i sin seng i Bergen den 13. desember 1136 av Sigurd Slembe eller Slembedjakn («slemme diakon»), ble den norske tronen arvet av hans mindreårige sønner, halvbrødrene Inge I (Haraldsson) Krokrygg (1136-61) og Sigurd II Munn (1136-55). Barnekongenes fosterfedre og andre stormenn sto inntil videre for styringen av Norge. Da Inge og Sigurd hadde regjert i seks år, kom våren 1142 en tredje sønn av Harald Gille til Norge fra Skottland. Det var Øystein, som allerede var en voksen mann (sytten år). Kongene ble enige om at Øystein skulle ha tredjeparten av riket som kong Øystein II Haraldsson (1142-57). Snorre forteller: «Øystein tok ingen gudsdom for å vise hvem far hans var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det» (Snorre Sturlasson, Heimskringla, Inges saga, 13).

Kong Øystein var den eldste av brødrene, men siden kong Inge var legitim sønn, hadde landeierne mer respekt for ham, og han lot dem få gjøre som de ville. De fremste landeierne som delte makten med ham på den tiden, var Ogmund Dengje og Erling Skakke, sønner av Kyrpinga-Orm. Ogmund og Erling overtalte kong Inge til å sende en sjenerøs invitasjon til jarl Ragnvald til å komme til Norge, siden jarlen hadde vært en nær venn av kong Inges far, Harald Gille. De ba kongen om å gjøre alt han kunne for å vinne jarlens hengivenhet, slik at han ville bli en nærere venn av Inge enn av hans brødre, uansett hva som måtte hende mellom dem. Jarlen var faktisk en nær slektning av brødrene og en god venn av dem alle.

Da invitasjonen nådde jarl Ragnvald, kastet han ikke bort tiden, men begynte straks å gjøre seg klar for reisen, for han var svært ivrig etter å reise til Norge for å besøke sine venner og slektninger. Han ba jarl Harald, som på denne tiden var en ung mann på rundt sytten år og så vidt begynt å bli voksen [Orknøyingenes saga sier han var nitten år], om å bli med ham av fornøyelse og interesse. Da jarlene var klare, seilte de østover sammen med noen kjøpmenn og de beste ledsagere, og de nådde Norge tidlig på våren 1150 eller 1151. I Bergen møtte de kong Inge, som ga dem en storslagen mottakelse. Ragnvald ble værende der det meste av sommeren og møtte mange av sine venner og slektninger.

I løpet av sommeren kom Eindride Unge tilbake fra Konstantinopel, hvor han i ganske lang tid hadde arbeidet som leiesoldat. Han hadde mye å fortelle derfra, og folk fant det svært underholdende å spørre ham ut om disse fremmede landene. Jarlen snakket ofte med ham, og en dag sa Eindride at han syntes det var underlig at jarlen ikke selv ønsket å reise til Det hellige land, men var fornøyd med å lytte til andres beretninger derfra. Etter dette var det mange som støttet hans ord og mante Ragnvald til å bli leder for deres ekspedisjon. Erling Ormsson lovte også å bli med dersom jarlen ville ta ansvaret.

Ettersom så mange av de mest respekterte mennene prøvde å overtale ham, gikk Ragnvald med på ekspedisjonen, og straks jarlen og Erling hadde bestemt seg, ønsket en rekke menn fra de beste familier også å slutte seg til dem, inkludert landeierne Eindride Unge, som skulle være kjentmann, Jon Petersson, Aslak Erlendsson og Guttorm Mjolukoll fra Hålogaland. Jon Fot fikk i oppdrag å bygge jarlens skip til reisen og utruste det med det beste av alt. Dette var i kjølvannet av Det andre korstoget (1147-49).

Om høsten dro Ragnvald tilbake til Orknøyene og aktet å bli værende i sitt jarledømme i to år. Kong Inge ga ham to langskip, ganske små, men svært vakre og raske, best egnet til roing. Det ene ga Ragnvald til jarl Harald. Med disse to skipene seilte jarlene vestover. De måtte søke ly for en storm på Shetland og tilbrakte en tid der, men seilte tilbake til Orknøyene på høsten. I julen inviterte jarlen biskop Vilhelm og mange av høvdingene til fest, og der annonserte han sin plan om å besøke Det hellige land. Han inviterte biskopen, som hadde studert i Paris, til å bli med ham. Jarlen hadde et høyt ønske om å ha med biskopen som tolk, og biskopen lovte å bli med ham. En rekke orknøyske høvdinger bestemte seg også for å bli med.

Etter at de to årene med forberedelser var over, dro Ragnvald ut fra Orknøyene tidlig våren 1152 og seilte østover til Norge for å finne ut hvor godt forberedt landeierne der var for reisen. Da jarlen nådde Bergen, ventet Erling Skakke og jarlens svoger Jon Fot på ham sammen med Aslak, mens Guttorm kom like etterpå. Ved kaien lå det skipet som Jon hadde bygd for jarlen, med 35 roerbenker, utskjæringer og gull i baug og stavn, og dette skipet hadde ikke sin make. Hele sommeren drev Eindride og kom til byen, og hver gang sa han at han ville være klar om en uke. Til slutt ble de andre lei av å vente, og noen ville dra uten kjentmannen. Men til slutt var han virkelig klar, og de kunne seile avgårde. Da viste det seg at Eindride hadde brutt avtalen om at bare jarlens skip skulle være utsmykket, og hans skip var større og flottere enn alle andre. Han seilte forbi dem, mens jarlen holdt resten av flåten sammen. De seilte over til Orknøyene og kom frem om høsten. De bestemte seg for å bli der vinteren over. Eindride hadde seilt til Shetland, men der var hans flotte skip slått til pinneved, så han reiste tilbake til Norge for å bygge et nytt. Den vinteren ble det mange krangler og mye ufred mellom nordmennene og orknøyingene, og jarlen hadde mer enn nok med å holde et øye med dem. For selv om begge gruppene følte at de skyldte ham mye, mente de også at de fortjente alle tjenester. Jarl Ragnvald måtte betale mange erstatninger av egne midler den vinteren for voldsdåder begått av både nordmenn og orknøyinger, så dårlig kom de ut av det med hverandre.

Tidlig om våren holdt Ragnvald et stort møte på Mainland hvor alle de ledende mennene i jarledømmet deltok. Han annonserte at han planla en reise utenlands til Det hellige land og overga sin autoritet til sin slektning, jarl Harald Maddadsson. Han ba dem alle om å gi Harald sin fulle støtte mens han var borte, når som helst Harald ba om den. Jarl Harald var nå rundt tyve år gammel, en høy og sterk mann med et stygt fjes, men med en skarpsindig karakter, og folk mente at det var sannsynlig at han ville bli en god høvding. Etter at Ragnvald hadde reist fra Orknøyene, var Haralds viktigste rådgiver i begynnelsen Thorbjørn Klerk (Orknøyingenes saga, kap 85).

Jarl Ragnvald gjorde seg klar til å sette avgårde fra Orknøyene tidlig på sommeren 1153, selv om forberedelsene ble forsinket fordi de igjen måtte vente på Eindride, ettersom det skipet han hadde bestilt fra Norge, var sent ute. Men til slutt kunne de seile fra Orknøyene med en flåte på femten store skip med disse kapteinene: Jarl Ragnvald, biskop Vilhelm, Erling Skakke, Aslak Erlendsson, Guttorm Mjolukoll, Magnus Håvardsson, Svein Hroaldsson, Eindride Unge og fem andre som vi ikke har navnene på. De seilte først til Skottland, så til England og over til Frankrike. Der stanset de i Narbonne, hvor jarl Germanus nettopp var død og arven overtatt av hans unge vakre datter Ermingerd. Hun mottok jarlen og hans følge, og Ragnvald ble svært betatt. De ble ganske lenge i byen, og folkene der ba ham om å slå seg ned i byen og gifte seg med Ermingerd. Ragnvald insisterte imidlertid på å fullføre den planlagte reisen, men han lovte å komme innom Narbonne på tilbakereisen, og da kunne de se nærmere på saken.

Deretter seilte de til Galicia i det nordlige Spania, hvor de bestemte seg for å tilbringe julen 1153. De ba innbyggerne å sette opp et marked så de kunne kjøpe mat, men forsyningene var små og folket fant det vanskelig å fø så mange. De fikk også vite at en utenlandsk høvding hadde okkupert en nærliggende borg og lot folke lide hardt under sitt tyranni. Folket ga Ragnvald og hans menn et tilbud: Hvis de klarte å drive bort utlendingene, ville innbyggerne sette opp et marked til begynnelsen av fasten. Jarlens menn måtte finansiere angrepet, men til gjengjeld kunne de beholde ethvert bytte. De fleste mennene var tilhengere av å gå med på planen, for de ventet et stort bytte, og dermed aksepterte jarl Ragnvald tilbudet.

Før jul kalte Ragnvald sammen mennene for å diskutere angrepet, og Erling Skakke foreslo at de skulle prøve å tenne store bål rundt borgens murer, for han trodde ikke at mørtelen ville tåle varmen. De andre støttet planen, så de begynte å bære ved fra skogen til borgen. Da arbeidet var ferdig, var det imidlertid jul, så biskopen ville ikke tillate dem å angripe. Høvdingen på borgen het Godfred, intelligent, men aldrende, lærd og bereist og språkmektig, men også grådig og bøllete. Han så hva nordmennene planla og bestemte seg for å spionere på dem. Han kledde seg som en fillete tigger og gikk til nordmennenes leir, hvor han snakket fransk, som var det språket det var mest trolig at de forsto. Da han gikk fra telt til telt og tigde om mat, forsto han at det var mye misnøye i leiren, med to partier bak henholdsvis jarl Ragnvald og Eindride. Han begynte å snakke med Eindride og fortalte at høvdingen i borgen hadde sendt ham for å inngå en avtale med ham. Dersom han ville spare høvdingens liv om borgen ble tatt, ville han heller at Eindride skulle ha skatten enn dem som ville drepe ham. Men dette måtte holdes strengt hemmelig for jarlen (Orknøyingenes saga, kap 86).

På tiende juledag ga jarl Ragnvald ordre om angrep. All veden ble båret bort til borgens rampe og stablet opp. Han og mennene fra Orknøyene skulle angripe fra sør, Erling og Aslak fra vest, Jon og Guttorm fra øst og Eindride fra nord. Deretter angrep de med jern og ild. Forsvarerne tømte ned svovel og bek på dem, men det gjorde liten skade. Til slutt begynte rampene å smuldre da mørtelen ga etter som Erling hadde forutsett, og det oppsto store hull. Det var en sørlig bris, så røyken drev i retning Eindride og hans menn. Det ble et opphold i kampene mens jarlen fikk helt vann på steinene for å kjøle dem ned. Deretter trengte nordmennene inn i borgen, og det var lite motstand. En god del menn ble drept, mens andre overga seg til jarlen. Ragnvald og hans menn tok en god del bytte, men de kunne ikke finne lederen og det var lite av verdi. Det var mye snakk om hvordan Godfred kunne ha kommet seg unna, og det varte ikke lenge før mistanken falt på Eindride Unge, som måtte ha hjulpet ham å komme seg inn i skogen i ly av røyken.

Etter dette ble Ragnvald og hans menn ikke lenge i Galicia, og de seilte vest for Spania mens de plyndret i alle de hedenske områdene og sikret seg rikt bytte der [«hedensk» må her bety det mauriske eller muslimske Spania]. Deretter seilte de langs sørkysten av Spania og gjennom Gibraltar-stredet. Der skilte Eindride og seks skip lag med resten og seilte til Marseille, mens Ragnvald og hans menn seilte mot kysten av Afrika. De seilte østover og kom til Sardinia, men de visste ikke hva for land det var (Orknøyingenes saga, kap 87).

Der fikk de øye på en dromund (gno: drómunðr, etter gr: dromon), et stort, hurtigseilende skip som i norrøn tid særlig ble brukt til seilas i Middelhavet. Snorre Sturlasson forteller: «Ragnvald og Erling Skakke støtte på en dromund i sjøen, og de la til med ni skip og sloss med dem. Til slutt la de snekkene under dromunden; da kastet hedningene ned på dem både våpen og stein og gryter fulle med kokende bek og olje. Erling lå nærmest dem med sitt skip. Da hogg Erling og hans folk huller i dromunden, noen nede i vannet og noen oppe på sidene, så de kunne gå inn gjennom dem.

Så sier Torbjørn Skakkeskald i Erlingsdråpa:

Med økse-egger hogde / uredd djerve nordmenn / hull på nye skipet / i sida dypt under vannet. / Krigerne på skipet / så det lure påfunn. / Løs ble slått med våpen /skansene på skipet.

Audun Raude het den mann som først gikk opp på dromunden; han var stavnbu hos Erling. De vant dromunden og drepte mange menn, tok så en mengde gods der og vant en herlig seier» (Snorre Sturlasson, Heimskringla, Haraldssønnenes saga, 17).

En av mennene de tok til fange, var en stor mann som ikke ytret ett ord. De seilte sørover til sarasenernes land og ankret opp utenfor en av deres byer. De inngikk en ukelang våpenhvile med innbyggene der og handlet med dem, og de solgte dem sølv og andre verdisaker. Ingen ville kjøpe den høye fangen, så jarlen lot ham få gå sammen med fem mann. Dagen etter kom han tilbake med en mengde menn og fortalte at han var en sarasensk adelsmann og at de nå var fullstendig i hans makt. Det som reddet deres liv, var at de hadde spart hans liv og latt ham gå og vist ham den respekt de fant passende. Deretter sa han at han håpet at han aldri ville se dem mer og tok farvel. Han red bort, mens Ragnvald og hans menn seilte til Kreta.

Der lå de inntil de fikk en gunstig vind for å seire til Det hellige land, som på norrønt ble kalt Jorsalaland. De gikk i land i Acre i Palestina (i dag Akko i Israel), hvor de ble værende en stund. Deretter reiste jarl Ragnvald med sine menn til Jerusalem (gno: Jorsal; eg Jórsalir eller Jórsalaborg), hvor de besøkte de helligste steder i Det hellige land. De dro alle og badet i Jordan-elven, og Ragnvald svømte over elven.

Den sommeren (1154) dro jarl Ragnvald og hans menn fra Det hellige land og aktet å reise til Konstantinopel, som på norrønt ble kalt Miklagard. De kom om høsten til en by ved navn Imbolum, hvor de ble værende en tid. «Imbolum» har ikke blitt identifisert, men det kan være snakk om øya Imbros ved munningen av Dardanellene. Mens de var der, ble Jon Fot funnet død ved bymuren, påført en rekke sår, men ingen fant ut hvem som hadde påført ham dem. Etter å ha gravlagt ham i kirken der, reiste de videre til de kom til Engilsness, som er identifisert som Cape Malea eller St. Angelo på Peloponnes (noe som gjør det usannsynlig at «Imbolum» er øya Imbros). Der lå de for anker en stund og ventet på en god vind til Konstantinopel (Orknøyingenes saga, kap 88).

Da jarl Ragnvald og hans menn kom til Konstantinopel, fikk de en strålende mottakelse av keiseren og væringene, på samme måte som kong Sigurd Jorsalfare hadde fått. De skandinaviske innbyggerne i Russland ble på denne tiden kalt væringer (gno: Væringjar; gr: Variágoi (Βαριάγοι), Várangi; ru: Varjagi (Варяги); eng: Varangians, Variagians). Roten er den samme som gammelnorsk vár («løfte»), så betydningen kan ha vært «edsvoren person», det vil si en som enten er lovet beskyttelse eller som har lovt å beskytte. Ordet brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men ordet gikk over til å bety skandinaver i alminnelighet. Noen av væringene var norske, men de fleste var svenske, og ordet væringer var i Russland synonymt med svensker helt til slutten på 1500-tallet.

På den tiden var Manuel I Komnenos (1143-80) keiser i Konstantinopel, eller som Orknøyingenes saga skriver: «Menelaus, som vi kaller Manula». Han ga raust med penger til jarlen og tilbød seg å leie dem som leiesoldater dersom de valgte å bli værende. De tilbrakte vinteren der og fikk det beste underhold. Eindride Unge var også der og ble behandlet med ære av keiseren, men han hadde lite å gjøre med jarl Ragnvald og hans menn og prøvde å bringe dem i vanry hos andre mennesker.

Jarl Ragnvald dro fra Miklagard den vinteren og seilte først til Durazzo i Bulgaria (Dyrrachium, nå Durrës i Albania), og derfra over Adriaterhavet til Apulia (nå Puglia) i Sør-Italia. Der gikk han i land sammen med biskop Vilhelm, Erling og alle de andre adelsmennene i følget. De skaffet seg hester og red deretter nordover, først til Roma, og deretter fulgte de den vanlige pilegrimsveien helt nord til Danmark. Derfra seilte de over til Norge, hvor folk var glade for å se dem igjen. Denne reisen ble svært berømt, og alle som hadde vært med, gjaldt nå for å være mye gjevere menn enn før.

Mens de hadde vært borte, var Erlings bror Ogmund Dengje død. Uten å kaste bort tiden sluttet Erling seg til kong Inge, og han var mye nærmere ham enn hans brødre (Orknøyingenes saga, kap 89). På reisen til Det hellige land hadde følget kommet i kamp med araberne utenfor Sicilia. Der fikk Erling et hogg i halsen slik at den kom til å helle over til den ene siden, eller på «skakke», og derfor fikk han sitt nye tilnavn Erling Skakke (ca 1115-79). Han var dessuten en klok mann, rik, ættestor og veltalende. Etter avtale med kong Inge ble han i 1155 gift med kong Sigurd Jorsalfares datter, Kristina Sigurdsdatter, og de ble foreldre til sønnen Magnus.

Med tiden oppsto det uenighet mellom de tre norske medkongene. Kong Inge, som var fysisk svak og en marionett for den herskelystne stormannen Gregorius Dagsson, fikk nyss om at hans brødre ville avsette ham. Ved en sammenkomst mellom ham og Sigurd sommeren 1155 kom det til åpen strid. Under ledelse av Gregorius Dagsson gikk Inges menn til angrep på Sigurd, som falt i kampen. Etter dette ble forholdet stadig mer utålelig mellom Inge og Gregorius på den ene siden og Øystein på den andre. Øystein så til slutt ingen annen utvei enn å flykte til Bohuslän, hvor han kunne regne med støtte fra folket. Men kong Inge forfulgte ham med sin flåte, og da Øysteins menn så motstanderens sterke overmakt, flyktet de den ene etter den andre. Til slutt ble Øystein tatt og drept den 21. august 1157 i Foss i midtre Bohuslän (Snorre Sturlasson, Heimskringla, Haraldssønnenes saga). Han ble regnet som lokalhelgen i Sverige som Sankt Östen konung.

Håkon, sønn til kong Sigurd (Munn), ble tatt til høvding over den flokken som hadde fulgt kong Øystein, og mennene i flokken gav ham kongsnavn som kong Håkon II (Sigurdsson) Herdebrei (1157-62). Da var han ti år gammel. To år senere reiste han nord til Trondheimen, og han kom dit før påske. Trønderne tok ham til konge slik at han skulle ha farsarven sin, tredjeparten av Norge, med kong Inge. På Blasiusmesse (3. februar 1161) om kvelden fikk kong Inge bud om at Håkon var ventende til Oslo. Da lot kong Inge blåse hæren opp og ut av byen. Da det led ut på natten, kom det speidere til kong Inge og fortalte at Håkon og hans hær nå kom innover isen; for isen lå helt fra byen og ut til Hovedøya. Da gikk kong Inge med hæren sin ut på isen og fylket hæren utenfor byen. Men Håkons hær gikk hardt på, da var det nesten blitt dagning, de gikk fram mot kong Inges merke. I denne striden falt kong Inge. Kristin kongsdatter, Erling Skakkes hustru, stelte med liket av kong Inge, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken, på sørsida utenfor koret. Da hadde han vært konge tjuefem år. I dette slaget falt det mange på begge sider, men likevel flest av Inges menn.

Nå la Håkon hele landet under seg, og i et års tid kunne hans tilhengere glede seg over sin seier. Men Erling Skakke ble fører for lendmannspartiet, som søkte støtte hos høygeistligheten og kong Valdemar den Store (1157-82) i Danmark. Erling Skakke hadde like mye makt som Håkon, om ikke mer, men han manglet retten til å styre Norge. Han fikk da utnevnt sin unge sønn Magnus Erlingsson til ny konge ved en ny rett: Magnus var ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter, noe Kirken så seg tjent med å støtte. Unge Magnus ble hyllet som konge i sine fars armer som kong Magnus V Erlingsson (1161-84).

Alt den samme sommeren stevnet Erling Skakke nordover med en stor styrke. Håkon og Sigurd oppga å holde Viken og dro landeveien til Trøndelag. Neste vår bød de leidang og stevnet sørover. Ikke langt fra kjøpstaden Veøya i Romsdal tok de seg en pause, og Snorre forteller at den unge kong Håkon er opptatt av lek mens lendmennene ventet i nærheten. Der ble de overrasket av flåten til Erling Skakke som kom brått på dem. I uorden kastet de seg i skipene og dro innover fjorden til øya Sekken hvor det oppsto et uryddig slag. Av en eller annen grunn kom Håkon over på feil skip, og i forvirringen som oppsto ble han drept. Erling Skakke og hans lille sønn sto da som seierherre. Han dro videre til Trøndelag og Magnus ble hyllet som enekonge på Øretinget. Håkons lik ble ført i land i Romsdal og gravlagt der. Senere fikk hans angivelige bror, kong Sverre Sigurdsson, hans lik fraktet til kaupangen i Trøndelag og gravla det i steinveggen i Kristkirken på sørsiden i koret (Snorre Sturlasson, Heimskringla, Håkon Herdebreis saga).

Magnus’ anerkjennelse som konge var i strid med alle gamle regler for tronfølgen. Men Erling Skakke søkte å gi sønnens kongetittel et nytt rettsgrunnlag gjennom kirkelig salving og kroning i Bergen – den første i Norge (1163). Til gjengjeld måtte han samtykke i en ny tronfølgerlov som ville gi Kirken stor innflytelse ved fremtidige kongevalg. Erling beholdt makten helt til kong Sverre Sigurdsson (1177-1202) ble fører for birkebeinerne, og han falt i kamp mot ham på Kalvskinnet vest for Nidarosdomen i Trondhjem den 19. juni 1179.

Eindride Unge kom tilbake til Norge flere år etter jarl Ragnvald og sluttet seg til kong Øystein, ettersom han ikke ville ha noe med Erling Skakke å gjøre. Etter Øysteins død sluttet Eindride seg til Håkon Herdebrei og var med i slaget hvor kong Inge ble drept. Eindride deltok også i slaget ved Sekken hvor Håkon ble drept, og derfra måtte han flykte for livet. Ikke lenge etter fikk Erling Skakke Eindride drept i Oslo (Orknøyingenes saga, kap 89).

Jarl Ragnvald tilbrakte mye av sommeren 1155 i Hordaland, hvor han fikk høre nytt fra Orknøyene. Der var det mye fiendskap, og stormennene hadde splittet seg i to grupper, og svært få holdt seg nøytrale. På den ene siden sto jarl Harald og på den andre sto Erlend Haraldsson og Svein Åsleivsson. Jarl Ragnvald hadde ingen skip til disposisjon, så han gikk til sine slektninger og venner og ba dem om å bygge ham et langskip om vinteren. Han fikk positivt svar og de lovte ham alt han ba om. Deretter gjorde han seg klar til å reise, men det tok lang tid, for det var mange ting han måtte ordne. Han fikk reise om bord på et handelsskip sammen med et godt følge av menn. De kom til Skottland etter starten på vinteren, og lenge lå de utenfor Tarbat Ness. Like før jul 1155 nådde jarlen Orknøyene, hvor han fikk en varm velkomst av sine venner (Orknøyingenes saga, kap 90).

Da Ragnvald dro fra Orknøyene på sin «pilegrimsferd» eller korstog i 1153, var Harald Maddadsson blitt jarl av Orknøyene alene. Samme sommer kom kong Øystein Haraldsson, eldre bror av kong Inge, fra Norge til Orknøyene med en stor styrke. Han seilte sin flåte til South Ronaldsay, hvor han fikk vite at jarl Harald hadde dratt over til Caithness i en båt med tyve benker og en mannskap på åtti og lå for anker i nærheten av Torså (dagens Thurso) på nordkysten av Caithness. Kong Øystein bemannet straks tre skip og seilte til Thurso, hvor han kom så overraskende på Harald og hans følge at båten var bordet før de ante noen ting. Jarlen ble tatt til fange og ført til kongen, og det endte med at Harald først ble sluppet løs mot en løsesum på tre merker gull og en påtvunget troskapsed til kongen om å være hans vasall for resten av sitt liv.

Deretter herjet Øystein resten av sommeren langs kysten av Skottland, inkludert Aberdeen, og deretter dro han til England hvor han herjet og kjempet flere slag mot styrkene til kong Stefan av England (1135-54). Han hevdet at det var hevn for drapet på kong Harald III (Sigurdsson) Hardråde (1045-66) nesten nitti år tidligere (Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge da han prøvde å invadere England i 1066). Etter dette reiste kong Øystein tilbake til sitt rike i Norge. Det var delte oppfatninger om hans ekspedisjon. Jarl Harald ble værende i sitt jarledømme Orknøyene, og de fleste likte ham godt. På denne tiden var hans far jarl Maddad død, og hans mor Margaret hadde flyttet til Orknøyene. Hun var en svært vakker kvinne, men full av sin egen betydning. Rundt denne tiden døde kong David I av Skottland (1124-53), og hans tolvårige sønnesønn Malcolm ble utropt til konge som kong Malcolm IV (1153-65), selv om han ennå var et barn. Malcolm var eldste sønn av Davids sønn jarl Henry (d. 1152) (Orknøyingenes saga, kap 91).

Etter at jarl Ottar av Thurso, Frakokks bror, var død, tilbrakte Erlend Haraldsson mye tid i Thurso, selv om han også var en del på Orknøyene eller dro på vikingtokt. Han var en eksepsjonell mann, talentfull på nesten alle områder, sjenerøs, vennlig, alltid villig til å lytte til råd og høyt elsket av sine menn. Han hadde en stor følgeskare.

Da Erlend hørte at jarl Ragnvald hadde forlatt Orknøyene for å reise til Det hellige land, dro han for å treffe den nye kongen, som var hans slektning. Han ba om å få tittelen jarl og autoritet over Caithness, akkurat som hans far Harald hadde fått av kong David, Malcolms bestefar. Kong Malcolm var bare tolv år gammel, og fordi Erlend hadde mange høytstående slektninger der til å støtte hans sak, var resultatet at Erlend fikk jarletittelen og halvparten av Caithness, mens hans fetter Harald Maddadsson hadde den andre halvparten. Kanskje kom dette også som et resultat av kong Øysteins herjinger i Skottland. Erlend dro for å besøke sine venner i Caithness, og deretter samlet han sine styrker for å dra til Orknøyene for å søke anerkjennelse.

Straks Harald hørte om Erlend, begynte jarl Harald å kalle sammen sine egne styrker, og han klarte å samle mange. Deres slektninger grep inn og prøvde å få i stand en avtale, men da Erlend krevde halvparten av Orknøyene fra Harald, nektet han å gi det fra seg, selv om det ble avtalt en våpenhvile for ett år. Det ble bestemt at Erlend skulle reise østover for å treffe kong Øyestein i Norge og be om den halvparten av Orknøyene som tilhørte jarl Ragnvald. Harald sa at hvis kongen gikk med på dette, ville han gi fetteren halvparten av Orknøyene. Dermed seilte Erlend over havet til Norge.

Gunni Olavsson, bror til Svein Åsleivsson, fikk et barn med Margaret, jarl Haralds mor, noe som gjorde at Harald lyste ham fredløs. Dette skapte igjen vondt blod mellom jarl Harald og Svein. Svein sendte sin bror Gunni sørover for å bo hos hans venn Ljotolf, hvor Svein selv en gang hadde bodd.

Jarl Erlend kom tilbake fra Norge, og etter en del forhandlinger sluttet han fred med Svein Åsleivsson. Han fortalte at kong Øystein hadde bestemt at Erlend skulle overta den delen av Orknøyene som tidligere var styrt av jarl Harald – ikke jarl Ragnvalds del. Etter at han og jarl Erlend var forsonet, forslo Svein at de skulle dra rett til jarl Harald før han fikk høre nyheten fra andre og kreve hand del av Orknøyene for jarl Erlend. De gjorde som Svein hadde foreslått og dro for å møte jarl Harald, som lå utenfor Cairston ved Straumnes (dagens Stromsness) med sin flåte.

Om morgenen på Mikkelsmesse (29. september) 1153 så jarl Harald og hans menn et langskip komme mot dem. De fryktet bråk, så de løp fra sine skip og til festningen Castle Cairston som da lå ved Stromsness. Jarl Erlend og Svein løp fra sitt skip og jage jarl Harald hele veien til borgen, og de angrep den hele dagen med jern og ild, men mennene på borgen forsvarte den tappert. Det var mange sårede på begge sider, og hadde ikke mørket falt på, måtte jarl Harald ha overgitt seg. Om morgenen kom bønder som sto på vennskapelig fot med begge sider og prøvde å få i stand en avtale, men verken jarl Erlend eller Svein ønsket noen. Men til slutt gikk de med på en forsoning med Harald dersom han lovet å sverge at han ville overgi sin del av øyene til jarl Erlend og aldri kreve dem tilbake. Disse edene ble sverget og bevitnet av en rekke av de betydeligste mennene på øyene. Etter dette dro jarl Harald over til Caithness og dro sørover derfra for å slutte seg til sine slektninger. Denne gangen dro få orknøyinger sammen med ham.

Jarl Erlend og Svein innkalte bøndene til et møte i Kirkwall, og en mengde av dem kom fra hele Orknøyene. Jarl Erlend la frem sin sak for dem, og det samme gjorde mange av hans slektninger og venner, og sa at kong Øystein hadde gitt ham myndighet over den delen av Orknøyene som tidligere hadde vært i jarl Haralds besittelse, og han ba dem om å akseptere ham. Som støtte for sin historie hadde han med brev fra kong Øystein, og det endte med at bøndene gikk med på å overføre sin troskap til jarl Erlend. Dermed la han hele Orknøyene under seg og ble øyenes høvding. En del av avtalen mellom jarl Erlend og bøndene var at dersom jarl Ragnvald skulle komme tilbake til Orknøyene, ville ikke Erlend prøve å holde fast på hans del. På den andre siden, dersom jarl Ragnvald skulle kreve mer enn halvparten av Orknøyene, skulle bøndene stille seg på Erlends side.

Svein Åsleivsson tilbrakte mye av sin tid sammen med jarl Erlend og advarte ham konstant om å være på vakt og ikke stole på jarl Harald og skottene. Det meste av vinteren ble de værende om bord på sine skip og sendte ut spioner, men etter hvert som det nærmet seg jul og været ble dårligere, dro Svein hjem til sin eiendom. Jarlen tilbrakte imidlertid fortsatt det meste av tiden om bord på sine skip (Orknøyingenes saga, kap 92).

På tiende juledag var Svein på Gairsay og drakk med sine menn da han begynte å klø seg på nesen. Han sa at han hadde på følelsen at jarl Harald var på vei til øyene til tross for stormen som raste, og at han ville advare jarl Erlend basert utelukkende på intuisjon. Og ganske riktig, Harald hadde lagt ut på juledag i retning Orknøyene med fire skip og hundre menn. Han lå i to dager utenfor Graemsay før han la til ved Hamna Voe på Mainland, og på trettendedagen dro de til fots over til Firth. Under en snøstorm søkte de ly i Maeshowe. I mellomtiden hadde jarl Erlend gått tilbake til sitt skip etter å ha tilbrakt dagen med å drikke i et nærliggende hus. Jarl Harald og hans menn drepte to menn der og tok fire fanger. Deretter vendte Harald tilbake til Thurso sammen med Thorbjørn Klerk. Store deler av resten av vinteren tilbrakte jarl Erlend og Svein om bord på sine skip.

Sommeren etter (1155) dro jarl Harald til Norge, mens Svein og jarl Erlend dro sørover og plyndret i Skottland så langt sør som i Berwick-on-Tweed. Samme sommer kom jarl Ragnvald og Erling Skakke tilbake til Norge fra sin reise til Det hellige Land. Like før jul kom jarl Ragnvald tilbake til Orknøyene (Orknøyingenes saga, kap 93).

Straks begynte folk å gå mellom jarlene Ragnvald og Erlend og prøvde å arrangere en avtale. Bøndene fortalte om den spesielle avtalen de hadde inngått med Erlend, at han ikke skulle nekte Ragnvald hans del av øyene. Det ble avtalt et møte mellom jarlene i Kirkwall, og der ble de forsonet to dager før jul, og begge sverget en ed om å overholde avtalen. Betingelsene var at hver av dem skulle herskere over en halvdel av Orknøyene og forsvare jarledømmet sammen mot jarl Harald eller noen andre som gjorde krav på dem. På den tiden hadde jarl Ragnvald ingen skip, og dette varte til sommeren etter, da hans skip kom fra Norge.

Alt var rolig resten av vinteren, men på våren la Ragnvald og Erlend planer om å stå opp mot Harald om han skulle komme vestover. Jarl Erlend og Svein seilte til Shetland og la seg til å vente i tilfelle han skulle komme dit, mens jarl Ragnvald dro over til Thurso, hvor de også mistenkte at han kunne komme, siden han hadde så mange venner og slektninger der.

Sommeren 1156 dro Harald ut fra Norge med syv skip. Han gikk i land på Orknøyene, men tre av skipene ble drevet ut av kurs ved Shetland, hvor de ble tatt av Erlend. Da Harald kom til Orknøyene, fikk han nyheten om at jarlene Ragnvald og Erlend var kommet overens om å dele øyene mellom seg. Harald bestemte seg for å reise over til Caithness og treffe jarl Ragnvald før Erlend og hans tropper ankom fra Shetland. Da Erlend og Svein fikk høre at Harald var kommet til Orknøyene, seilte de fra Shetland, men de kom ikke frem før etter at han var seilt til Caithness.

Da jarl Harald kom til Caithness med seks skip, var jarl Ragnvald oppe i Sutherland i sin datter Ingrids bryllup med en slektning av Harald ved navn Eirik. Straks Rognvald hørte at Harald var kommet, forlot han bryllupet og dro til Thurso med et stort følge. Det ble avtalt et fredsmøte og en våpenhvile. De skulle snakke sammen alene i et slott i Thurso, mens begge parter skulle ha like mange mann stasjonert utenfor. De snakket lenge sammen og kom godt overens. De ble enige om å seile sammen til Orknøyene samme natt mot Erlend og Svein, og de satte ut samme natt med tretten skip og gikk i land på South Ronaldsay.

Jarl Erlend og menn var om bord på sine skip i Barth Wick, og derfra kunne de se møtet på South Ronaldsay. De sendte over spioner, som kunne fortelle at jarlene var kommet overens. Svein og Erlend bestemte seg da for å dra til Caithness og derfra til Hebridene for vinteren. Men tidlig på vinteren kom Svein tilbake. Han og jarl Erlend kom overraskende på jarl Harald og erobret de fleste av hans og Ragnvalds skip. Jarlene Harald og Ragnvald kom seg over til Caithness, mens Svein og Erlend fikk et rikt bytte.

Tre dager før jul 1156 dro Svein for å avgjøre en tvist mellom sin slektning Sigrid og hennes nabo, og han ba Erlend sove om bord på skipet sitt den natten. Samme natt kom jarlene Ragnvald og Harald og kom så overraskende på Erlends menn at verken vaktene på land eller mannskapet på båtene ante noe før fienden hadde bordet deres skip. Jarl Erlend og de fleste om bord ble drept. Jarl Erlends lik ble tatt med til en kirke og gravlagt, og hans menn ble spart. De mennene som hadde kommet seg unna, tok seg til Kirkwall og søkte asyl i St. Magnuskatedralen. Jarlene Harald og Ragnvald dro også dit, og det ble arrangert et fredsmøte (Orknøyingenes saga, kap 94).

Etter jarl Erlends død sendte Svein sine spioner ut for å finne ut hva jarlene Ragnvald og Harald nå ville gjøre. Selv snek Svein seg opp sammen med fem mann til en viss gård hvor de kunne høre en god del støy. Der inne var Thorfinn, hans sønn Ogmund og deres svigerslektning Erlend Unge. Denne Erlend skrøt til far og sønn at han hadde gitt jarl Erlend dødsstøtet, og alle tre gjentok om og om igjen hvor modig de hadde kjempet. Da Svein hørte dette, stormet han inn i huset med sine menn etter. Han var den raskeste og drepte Erlend med ett eneste slag. De tok Thorfinn til fange og etterlot Ogmund såret. Svein og hans menn dro til Tingwall, hvor hans onkel Helge drev en gård på den tiden, og der holdt de seg i skjul den første delen av julen.

Ragnvald sendte en beskjed til Helge om at hvis han så nevøen Svein, måtte han si at Ragnvald ville treffe ham for å prøve å få i stand en forsoning mellom ham og jarl Harald. Da Svein fikk beskjeden, dro han til Ragnvald med fem mann og ble værende hos ham den andre delen av julen. Etter jul ble det arrangert et fredsmøte mellom Svein og jarlene for å avgjøre alle uoppgjorte saker mellom dem. På møtet presset Ragnvald på for en avtale mellom Svein og jarl Harald, mens andre sa at Svein alltid ville stelle i stand bråk om han ikke ble drevet bort fra øyene. Til slutt kom de imidlertid frem til at Svein skulle betale en mark gull til begge jarlene og overgi halvparten av sine eiendommer sammen med fine langskip. Ragnvald avviste å motta sin del av boten og sa at han verdsatte vennskap mer enn gull. Men etter avtalen dro jarl Harald over til Sveins eiendom på Gairsay og brukte hans kornlager og andre eiendeler ubetenksomt. Det var slutten på avtalen mellom Svein og Harald (Orknøyingenes saga, kap 95).

Svein og jarl Ragnvald hadde en lang samtale og kom godt overens. Mens de satt og snaket, så de jarl Haralds skip i det fjerne, og Svein spurte hva han skulle gjøre. Jarlen rådet ham til å dra til Caithness straks, og de dro avgårde sammen. Jarlen dro til Mainland, mens Svein seilte til Stroma. Jarl Harald fikk øye på ham og fulgte etter. En mann ved navn Amund, som var en venn av Harald og onkel til Sveins stebarn, klarte å oppnå å bekrefte deres gamle avtale på samme betingelser. Deretter seilte Svein til Caithness og jarl Harald nordover til Orknøyene (Orknøyingenes saga, kap 97).

På våren 1157, etter påske, satte Svein ut fra Orknøyene med et mannskap på seksti i retning Orknøyene. På Mainland fikk han en vennlig velkomst av jarl Ragnvald og ble værende hos ham resten av våren. I pinsen kom jarl Harald fra Shetland, og Ragnvald sendte straks bud etter ham og sa at han ville at han skulle inngå en ny avtale med Svein og at et fredsmøte var innkalt i St. Magnuskatedralen. Der ble det avtalt en forsoning på samme betingelser som vinteren før (Orknøyingenes saga, kap 98).

På møtet ga jarl Ragnvald et skip til jarl Harald som tidligere hadde tilhørt Svein. Dagen etter kom det bud fra Harald til Svein med spørsmål om han ville komme til en samtale. Svein konsulterte Ragnvald, som var skeptisk og sa at det ikke var godt å vite hva som lå bak. Men det endte med at Svein gikk og tok fem mann med seg. Jarl Harald satt sammen med Thorbjørn Klerk og noen få andre i et lite rom. En stund drakk de alle sammen, og så gikk Thorbjørn ut. Svein og hans menn sa senere at de virkelig var i tvil om hva som var på gang. Etter en stund kom Thorbjørn inn med en skarlagenrød tunika og en kappe og sa at han ikke var sikker på om han skulle kalle det en gave, siden de var blitt tatt fra Svein om vinteren, men Svein aksepterte dem som gaver. Deretter ga Harald Svein det langskipet som hadde vært hans i tillegg av halvparten av hans land og eiendom. Han inviterte Svein til å bli hos ham og sa at deres vennskap aldri måtte bli brutt. Svein gikk gladelig med på det, og samme kveld dro han tilbake til jarl Ragnvald og fortalte om hva som hadde skjedd mellom Harald og ham selv. Dette gledet Ragnvald, men han ba Svein om å passe på aldri å ryke uklar med jarl Harald igjen (Orknøyingenes saga, kap 99).

Etter at jarlene Ragnvald og Harald hadde forsonet seg med Svein Åsleivsson, tilbrakte de to jarlene en god del tid sammen og hadde et godt forhold, med Ragnvald som den som hadde mest å si. Da Thorbjørn Klerk kom tilbake fra vikingtokt til Scilly-øyene, sluttet han seg til jarl Harald og ble hans rådgiver. Det sies at Thorbjørn gjorde lite for å hjelpe forbindelsene mellom jarlene Ragnvald og Harald.

En mann ved navn Thorarin var en venn av jarl Ragnvald, mens en mann ved navn Thorkel var en av følgesvennene til Thorbjørn Klerk. De to mennene begynte en gang å krangle mens de drakk sammen i Kirkwall, og Thorkel såret Thorarin før han rømte til Thorbjørn, som ikke ville la jarl Ragnvald dømme i saken. Da Thorarin var kommet seg, drepte han Thorkel da han var på vei til kirken, og deretter sprang han inn i kirken selv med Thorbjørn og hans menn etter seg. Da jarlen fikk høre dette, gikk han til kirken med en gruppe menn og drev bort Thorbjørn, som ville rive kirken. Ingen overenskomst ble gjort etter drapet på Thorkel. Thorbjørn dro over til Caithness og var der en tid mens han begikk ulike forbrytelser og drepte og voldtok. Etter en stund dro han i hemmelighet til Orknøyene sammen med tretti menn. En kveld styrtet han alene inn i et vertshus hvor Thorarin drakk og drepte ham på stedet, og deretter forsvant han i mørket. For denne forbrytelsen lyste Ragnvald ham fredløs i hele riket. Thorbjørn dro over til Caithness og gjemte seg hos sin svoger. Kort etter dro han til kong Malcolm, som hadde svært høye tanker om ham (Orknøyingenes saga, kap 100).

Jarlene Ragnvald og Harald pleide å dra over til Caithness hver sommer for å jakte på hjort og reinsdyr i skogene der. Thorbjørn Klerk tilbrakte tiden vekselvis hos den skotske kongen og i hemmelighet med sine venner i nordre Caithness (Orknøyingenes saga, kap 102).

Ragnvald hadde nå vært regjerende jarl i 22 år fra da jarl Pål ble tatt til fange i 1136. Sent på sommeren 1158 dro han og jarl Harald som vanlig til Caithness. Da de kom til Thurso, hørte de rykter om at Thorbjørn Klerk gjemte seg oppe i Thurso Dale sammen med en god del ledsagere og ventet på en sjanse til å angripe dem derfra. Jarlene samlet derfor en styrke på 120 mann, med tyve til hest og resten til fots. Jarl Ragnvald red først og kom til en gård hvor bonden hilste ham med høy stemme. Men inne i huset satt Thorbjørn Klerk og drakk, og han hørte at jarl Ragnvald ble hilst velkommen. Han og hans menn grep da våpnene og stormet ut. Thorbjørn rettet et slag mot Ragnvald og ga ham et stygt sår. Ragnvald prøvde å komme seg av hesten, men foten ble sittende fast i stigbøylen. Akkurat da kom en av Thorbjørns menn ved navn Stefan og kastet et spyd mot jarlen og ga ham enda et sår.

Jarl Harald kom ridende lenger bak, og da hans menn gjenkjente Thorbjørn, ville de dra etter ham, men Harald ba dem vente til de hadde hørt hva jarl Ragnvald bestemte. Han sa: «Dere vet alle at jeg står Thorbjørn svært nær, både i slektskap og på mange andre måter». Jarl Ragnvalds menn flokket seg rundt den døende jarlen, og det gikk en tid før jarl Harald hørte hva som hadde skjedd. Hans menn satte da etter Thorbjørn og hans menn. Thorbjørn ba Harald om nåde og minnet om deres nære forhold, men en av Haralds menn ved navn Magnus minnet jarlen om at hvis han lot Thorbjørn leve, ville Ragnvalds venner tro at Harald hadde stått bak drapet på Ragnvald. Det endte med at Harald lot Thorbjørn gå, men Magnus og hans menn fulgte etter og drepte Thorbjørn og de mennene som hadde blitt med ham. Jarl Harald dro ned dalen på egen hånd, men Magnus og hans menn dro tilbake til Forsie for å hente jarl Ragnvalds lik, og deretter bar de det til Thurso (Orknøyingenes saga, kap 103).

Jarl Ragnvald døde på den femte dagen etter festen for Marias himmelfart, det vil si den 20. august 1158. Jarl Harald og hans menn seilte i stor stil fra Thurso til Orknøyene med Ragnvalds legeme og gravla det i St. Magnuskatedralen i Kirkwall, som han selv hadde startet byggingen av. Folk sørget dypt over ham, for han hadde vært høyt elsket både på øyene og mange andre steder. Han hadde vært en god venn for mange, raus med penger, moderat, lojal mot sine venner samt en mangesidig og fin poet (Orknøyingenes saga, kap 104).

Etter Ragnvalds død oppsto det sagn om hans hellighet, og det ble fortalt om mirakler ved hans grav i katedralen. I 1192 ble han skrinlagt (Gustav Storm (ed.), Islandske Annaler, Christiania, 1888, s 78), noe som tilsvarer en helligkåring. Skrinleggingen ble foretatt av biskop Bjarni Kolbeinsson Skald (1188-1223) med pavens tillatelse (Orknøyingenes saga, kap 104). Det heter til og med at Ragnvald ble formelt kanonisert av pave Celestin III (1191-98), men denne påstanden er ikke dokumentert. Den norske historikeren P.A. Munch skriver det uten å anføre noen kilde (Det norske Folks Historie, II, s 948).

Historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) skriver i sin bok «Norske helgener» fra 1879 at dersom det virkelig var sant, ville Ragnvald merkelig nok være den eneste helgen i den norske Kirken som har oppnådd den ære å bli formelt helligkåret av paven. Dette var for så vidt riktig helt til den 11. juli 1898, da Ragnvalds onkel Magnus ble helligkåret i gruppen «Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere» ved at deres kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Dette gjør Magnus til den eneste «norske» helgen som er offisielt helligkåret av Vatikanet etter moderne regler, selv om Vatikanet og det meste av resten av verden regner ham som en skotsk helgen.

I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av Svartedauden, og i 1397 ble landet en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Danskekongen Christian I (1450-81) var i pengenød, og da hans datter Margareta i 1468 ble forlovet med kong Jakob III av Skottland (James) (1460-88), ble han nødt til å pantsette de gamle norske besittelsene Orknøyene og Shetland som betaling av medgift. Ettersom pantet aldri ble løst ut, har øyene siden tilhørt Skottland.

St Magnuskatedralen er unik i det at den tilhører byen Kirkwall. Den er ikke og har aldri vært eid av Kirken. I 1468, da øyene ble overført til skotsk styre, hadde kong Jakob III ingen midler til å vedlikeholde bygningen, så han ga den til «magistratene, rådet og samfunnet i Kirkwall». Situasjonen er den samme i dag, og katedralen er bokstavelig talt Kirkwalls katedral.

Bak i katedralen er det statuer av de to grunnleggerne, Ragnvald og Koll, samt av biskop Vilhelm den Gamle, som døde i 1168 etter 68 år som biskop. Denne delen av katedralen ble i 1965 vigslet som St Rognvald’s Chapel. Katedralen har huset katolikker, episkopale (anglikanere) og presbyterianere, og har tilpasset seg den til enhver tid offisielle religion. Bare inngripen fra biskop Law hindret med nød og neppe rivingen av katedralen i 1614, da jarl George Sinclair av Caithness truet med å ødelegge den som gjengjeldelse for det mislykkede opprøret igangsatt av Robert Stewart, sønn av jarl Patrick Stewart. Under Oliver Cromwells beleiring av katedralen i 1651 ble bygningen skadet, og en tid ble den brukt av Cromwells rundhoder som brakker og staller for deres hester. Et lynnedslag i 1671 ødela spiret og mye av treverket i interiøret. Magnuskatedralen er den eneste katedralen i Storbritannia som har sitt eget fangehull, kjent som «Marwick’s Hole».

Ved reformasjonen ble Magnus’ skrin ødelagt, men hans relikvier ble trolig berget unna og murt inn i en av kirkens pilarer. Ragnvalds relikvier ble gjenfunnet i Magnuskatedralen på 1700-tallet og ble murt inne i søndre pilar i koret. Under restaureringsarbeider i katedralen ble det i mars 1919 funnet en treeske innmurt i en av kirkens pilarer. Den inneholdt en hodeskalle og noen knokler. Kraniet viste klare tegn på skader, og man var sikre på at man hadde funnet Magnus’ relikvier. Etter at eksperter hadde undersøkt levningene i 1925, ble de murt inn i nordre pilar i koret, tvers overfor den pilaren hvor Ragnvalds relikvier er innmurt, og der befinner de seg fortsatt. Pilarene er merket med hver sin plakett som forteller om innholdet.

Ragnvalds minnedag er 21. august, mens noen kilder oppgir dødsdagen 20. august. Han er neppe blitt dyrket i Norge, men kun på sine øyer og i Skottland. Chapel Ronald i Glenkindie i Aberdeenshire var viet til Ragnvald.

På 800-årsdagen for Ragnvalds død den 20. august 1958 ble det holdt en spesiell gudstjeneste i St. Magnuskatedralen for å markere begivenheten. Lørdag 23. og søndag 24. august 2008 ble 850-årsjubileet markert med mange arrangementer i Kirkwall under navnet «Rognvald 850». En stor delegasjon fra Fjære historielag i Grimstad var også i Kirkwall for å markere 850-årsjubileet for St. Ragnvalds død. Det har i mange år vært tett kontakt mellom Fjære og Orknøyene, blant annet ved at det hvert år sendes en julegran til Kirkwall.

Orknøyingenes saga ble samlet en gang mellom 1192 og 1206 av en ukjent islandsk skriver og forteller om den norske erobringen av øyene og jarledømmets følgende historie. Sagaen er samlet fra en rekke forskjellige kilder og kombinerer muntlig tradisjon, kunstnerisk frihet og historiske fakta. I denne biografien har vi brukt den engelske oversettelsen (Orkneyinga Saga: The History of the Earls of Orkney, translated by Hermann Pálsson and Paul Edwards, Penguin Classics 1981), men det finnes også en nyere norsk oversettelse (Orknøyingenes saga, oversatt og kommentert av Anne Holtsmark, Aschehoug, Thorleif Dahls Kulturbibliotek 1970).

De andre norske helgenene i tillegg til Olav, Magnus og Ragnvald er den hellige Hallvard, den hellige Sunniva, den hellige Eystein og den hellige Torfinn. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har som sagt vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige som «Östen». Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.

Kilder: Undset, Daae, Farmer, Benedictines, Bunson, ODNB, Orkneyinga Saga, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, orkneyjar.com, orkney.org, orkneyguide.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. august 1999