Publisert 1. januar 2021
|
Oppdatert 1. januar 2021
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Gårdene i Leksvika jubler i soloppgangen, og sprer sitt stjernedryss av små soler:
Bilde
UTSIKT OVER FJORD OG LYS:Søstrene på Tautra Mariakloster skuer utover Trondheimsfjorden, mot Fosenhalvøya med tettstedene Vanvikan, Leksvik og Mosvik. Når solens stråler treffer husene på gårdene, skinner de som små soler, skriver sr. Hanne-Maria Berentzen i sin nyttårsbetraktning.Foto: Tautra Mariakloster
I 2020 sto byggåkrene grønne til olsok – med stolte, rette aks, og bøyde ikke hodet før det ble september, etter flere runder «bjønnvær»: godt, varmt høstvær som tørker mosen bjørnen skal ha til hiet. Aldri før har jeg hørt skurtreskeren gå langt uti oktober.
Annerledesåret, da langt flere enn bjørnen gikk i hi, og det ble ganske stille. Jeg hadde en hel jernbanevogn for meg selv på formiddagstoget til Levanger, og behøvde ikke se etter stillevognen. Jeg var togets 5. passasjer, fortalte konduktøren, en kjekk ung mann jeg bare så halve fjeset på. Hva gjorde vi med stillheten? Sto vi der med stolte, grønne, rette aks som byggen, eller lot vi oss modne, bli gylne og vakre, bølgende i vinden med bøyde hoder?
Det vakre lyset i mørket
Sola skinner lavt over rimete moseplen. Desemberlyset er det fineste, fullt av pastellfarger og mykhet. Samtidig lever vi gjennom lange timer med grålysning og soloppgang, solnedgang og skumring, klarvær, skarpe kontraster mellom bare trær og stor himmel. I klosteret kan vi kan gå en tur ut midt på dagen, og ta inn de lave strålene før sola gjemmer seg bak Byåsen i Trondheim. Det gjør at den mørkeste tiden ikke først og fremst er mørk, men først og fremst er tiden med det vakre lyset.
Annerledesåret. Hver dag nytt lys, annerledes lys. «Jeg har aldri sett en så vakker solnedgangshimmel», sier søster Lisbeth. Sånn er det, stadig. «Åhh! Se på lyset!» Kveldslyset, morgenlyset, dagslyset, skumringen, kveldslyset, stjernehimmelen og månesigden. Annerledes hver dag. Nå midtvinters, da dagen bare vokser med ett minutt per døgn, er det som et under hver morgen når lyset kommer. Vi ser at gårdene i Leksvika jubler i soloppgangen, og sprer sitt stjernedryss av små soler.
«Tillit er skjørt. Tillit er viktig for respekt og ærlighet, for sunn menneskelig utfoldelse.»
Slitt av klut og såpevann
2020 ble året da kirkebenkene ble slitt. Nå trenger de ny lakk. Slitt, ikke av de besøkende som kom, men av alle dem som ikke kom. Slitt av daglig grønnsåpevask og varmt vann. Hva gjør vi når vi har lakket dem på nytt, fortsetter vi å vaske av gammel vane eller av fortsatt nødvendighet?
Annerledesåret, året da lydigheten kom i høysetet. Hvordan bærer vi det med oss inn i 2021? Vil vi tåle en lydighet vi ikke alltid forstår, vi ikke alltid jubler over, men dypest sett skjønner er til vårt beste? Mine søstre fra andre land har undret seg over nordmennene i dette året: Hvorfor gjør folk her det myndighetene sier? Hvorfor protesterer de ikke, slik som i andre land?
En av dem ga dette svaret: «I Norge har dere tillit til myndighetene. Dere har bygget et demokrati som fungerer.» Kanskje det. Kanskje har vi fremdeles et sunt folkestyre. Og kanskje handler det om mer enn det. Kanskje er det frukten av strevet siden krigen med å bygge opp fellesskap, gjensidig respekt, menneskeverd og nestekjærlighet.
Tillit er skjørt. Tillit er viktig for respekt og ærlighet, for sunn menneskelig utfoldelse. La oss be om kjærlighet og tro til å bygge tillit, i små daglige ting, i hjemmet, på arbeid, i menighetene, i alle lag av samfunnet, så vi kan møte nye kriser med gode ledere og folkelig lydighet.
«Vi ber koronabønn hver kveld. Vi feirer messe mot pandemi hver uke. Vi sørger med dem som lider.»
Helbredelse og liv, sorg og død
«Jeg har fått et mykere hjerte nå,» sier en gjest som takker for stille dager i klosteret. Hun har vært her flere ganger før. Jeg ser forandringen stråle fra det myke hjertet; den skinner ut av hele kroppen. Sånn sett ble 2020 et normalt år, fullt av små og store mirakler, forsoning som skjer, sorg som sørges, forsvarsverker som faller og helbredelser, som legene undrer seg over.
«Her er alt vær normalt vær», sa min venn fjellbonden da det snødde til St. Hans. Barn ble født, barn ble syke, voksne ble syke, barn og voksne døde. Vi håper på helbredelse og liv, men må sørge over død i håpet om oppstandelsen. I min sorg dette forgangne år ligger nyheten fra Tromsø sist vinter: En afrikansk mor gikk ut i vinterhavet med sine tre små barn. En afrikansk far sitter alene igjen med et lite barn som overlevde, men hvor skadet ble det på kropp og sinn og sjel?
Vi ber koronabønn hver kveld. Vi feirer messe mot pandemi hver uke. Vi sørger med dem som lider. Vi takker ordfører og kommunelege for klok ledelse og gode råd. Vi opprøres over familier som sendes tilbake til et land de ikke våger å bo i, og vi undrer oss over at vi har så god tid til å la flyktninger lide og vente i store leirer under uverdige forhold. Vi fortsetter å tenne lys for Syria hver kveld: Vil Syria finne fred i 2021?
«Klarer vi å gripe sjansen til å si at julen aldri blir avlyst, fordi den handler om Jesu Kristi komme til jord?»
Julens påminnelse
Annerledesåret? En stor smerte over religionsfriheten som er satt på vent, over religionsutøvelsen som er blitt superprivatisert, og millioner av mennesker som ikke får komme i kirke, ikke får synge Guds pris sammen, ikke får motta Kristi legeme og blod, men må nøye seg med en kald TV-skjerm. En jul som blir så annerledes, at mange tror den er avlyst. Klarer vi å gripe sjansen til å si at julen aldri blir avlyst, fordi den handler om Jesu Kristi komme til jord? Om Guds nærvær i vår midte?
Annerledesåret har vist at vi er svært fleksible. La oss bruke det kreativt i fortsettelsen.
Godt nytt annerledesår i Guds hånd, fullt av ukjente overraskelser og utfordringer!
