Kommentar: En bønn om tilgivelse for holdninger som er uforenlige med evangeliet
Bilde
Publisert 27. juli 2022
|
Oppdatert 26. juli 2022
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
KJÆRLIGHETEN OVERVINNER ALT:«Urbefolkningen som tok imot ham etter å ha ventet så lenge, fikk høre en utvetydig domfellelse i pavens ord», skriver Andrea Tornielli, Vatican News' sjefredaktør. Her besøker pave Frans Parish Community of Sacred Heart i Edmonton, Alberta, Canada, mandag 25. juli. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane
Vår lederartikkel betrakter Pave Frans’ handlinger og ord på den første dagen under hans apostoliske besøk til Canada og hans møte med urbefolkningen.
Det var post nummer én på programmet: Kjernen i budskapet og grunnen til at han reiste hele veien hit, til tross for vedvarende problemer med å gå, ble uttrykt med de første ordene pave Frans uttalte på kanadisk jord.
Etter en stille bønn på kirkegården til urbefolkningen i Maskwacis, ved Church of Our Lady of Seven Sorrows, talte paven til en landsdekkende delegasjon med ledere for urbefolkningen ved Bear Park Powwow-området.
«Jeg er her,» sa han, «fordi det første skrittet i min botspilgrimsferd blant dere er igjen å be om tilgivelse. Nok en gang vil jeg fortelle dere at jeg er dypt bedrøvet. Jeg er lei meg for hvordan mange kristne dessverre støttet den koloniserende mentaliteten til styresmaktene som undertrykket urbefolkningen. Jeg er lei meg. Jeg ber om tilgivelse, særlig for hvordan mange medlemmer av kirken og religiøse fellesskap ikke minst gjennom sin likegyldighet samarbeidet med de kulturelle ødeleggelsesprosjektene og tvangsassimileringen som ble fremmet av datidens styresmakter, og som nådde sitt høydepunkt i internatskolesystemet.»
«Volden som kristne har vært ansvarlige for gjennom århundrene, er allerede blitt fordømt ved Jesu vitnesbyrd.»
Disse skolene ble etablert og finansiert av staten, men mange av dem ble drevet av kristne kirker. Tusenvis av barn ble revet fra familiene sine, og ble utsatt for fysisk, verbal, psykologisk og åndelig mishandling. Mange led døden på grunn av dårlig hygiene og sykdommer.
Urbefolkningen som tok imot ham etter å ha ventet så lenge, fikk høre en utvetydig domfellelse i pavens ord: «Den kristne tro forteller oss at dette var en enormt ødeleggende feil, uforenlig med Jesu Kristi evangelium».
Både i selve kolonitiden og senere, da den koloniserende mentaliteten kontinuerlig påvirket politikk og holdninger på en måte som internatskolene eksemplifiserer, var det mulig å forstå hva evangeliets vei var. Selv den gangen, til tross for historiske og kulturelle betingelser, var det mulig å skjelne, å forstå, at urbefolkningens tradisjoner skulle bli tatt imot, ikke tilintetgjort. At troen skulle fremmes innenfor de forskjellige urbefolkningenes kulturer, ikke bli påtvunget ved å ødelegge dem.
Volden som kristne har vært ansvarlige for gjennom århundrene, er allerede blitt fordømt ved Jesu vitnesbyrd. Han som lærte oss å elske, ikke å hate, og som ble korsfestet som et uskyldig og hjelpeløst offer, og slik tok del i alle ofres smerte gjennom historien.
Selv da kulturell ødeleggelse og assimilering ble begått, ser vi eksempler på at andre holdninger var mulige i samtiden, for eksempel ved «reducciones» i Paraguay eller pater Matteo Riccis holdning i Kina.
Som paven viser oss, er dette grunnen til at det er riktig å be om tilgivelse, og å gjøre det med en ydmyk og lyttende holdning, med bevissthet om at det finnes sår som ikke kan leges ved århundrenes gang, slik Canadas urbefolkningers ord vitner om.
«I møte med dem som forteller oss at de fortsatt bærer på smerten forårsaket av det som skjedde, de som mistet kjære uten å engang vite hvor de ble begravet, kan man bare være stille, be, lytte, omfavne og be om tilgivelse.»
Det ville selvfølgelig også være feil å unnlate å se på det gode som så mange misjonærer i stillhet har utrettet gjennom århundrene i disse områdene. Men det eneste sanne kristne svaret på det som har skjedd, handler ikke om særpreg eller historisk analyse. I møte med dem som forteller oss at de fortsatt bærer på smerten forårsaket av det som skjedde, de som mistet kjære uten å engang vite hvor de ble begravet, kan man bare være stille, be, lytte, omfavne og be om tilgivelse. Slik som den aldrende paven i rullestolen lærer oss å gjøre.
«Jeg husker møtet vi hadde i Roma for fire måneder siden,» sa paven. «Den gangen fikk jeg et par mokasiner som et tegn på lidelsen som barn i urbefolkningen måtte holde ut, særlig dem som dessverre aldri kom tilbake fra internatskolene. Jeg ble bedt om å gi tilbake mokasinene da jeg kom til Canada, og jeg vil gjøre det ved slutten av disse få ordene som jeg vil bruke til å reflektere over dette symbolet, som gjennom de siste månedene har opprettholdt min følelse av sorg, forargelse og skam. Minnet om disse barna er virkelig smertefullt. Det maner oss til å arbeide for å sikre at ethvert barn blir behandlet med kjærlighet, verdighet og respekt.»
«Dette er traumer som på en måte blir levende igjen hver gang emnet dukker opp,» la paven til. «Jeg erkjenner at også dagens møte kan gjenskape gamle minner og sår, og at mange av dere kanskje opplever ubehag mens jeg snakker. Likevel er det riktig å huske, fordi glemsomhet fører til likegyldighet, og som det har blitt sagt er ikke det motsatte av kjærlighet hat, men likegyldighet … og det motsatte av livet er ikke død, det er likegyldighet (E. Wiesel).»
Å huske grusomhetene som ble opplevd på internatskoler er sjokkerende, opprørende og smertefullt, men det er nødvendig.
