BESTEFORELDENES PREKEN: – Vi er her takket være foreldrene våre, men også takket være besteforeldrene våre, som hjalp oss til å føle oss ønsket i verden, sa pave Frans i sin preken på Commonwealth Stadium i Edmonton tirsdag 26. juli 2022. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane
Mens han feiret messe på festdagen for De hellige Joakim og Anna ved Commonwealth Stadium i Edmonton på tirsdag, reflekterte pave Frans over den viktige rollen besteforeldre spiller i trosoverleveringen. Han la vekt på behovet for å bevare erindringene til dem som gikk forut for oss.
Tekst: Benedict Mayaki, SJ, Vatican News
På den andre dagen av hans femdagers «botsvalfart» til Canada, ledet pave Frans messefeiringen ved Commonwealth Stadium i Edmonton.
I prekenen inviterte paven alle til å tenke på sine egne besteforeldre, mens kirken feirer festdagen for De hellige Joakim og Anna. I deres hjem ble Jesus kjent med sine slektninger, og «opplevde besteforeldrenes nærhet, ømme kjærlighet og visdom».
Barn av en historie som må bevares
Pave Fans understreket at vi er barn av en historie, som må bevares – ikke isolerte individer. Ingen trer inn i denne verden løsrevet fra andre. Derfor er røttene våre og familiene som vi vokste opp i, en del av en unik historie som gikk forut for oss og ga oss livet.
Fra en slik synsvinkel «valgte vi ikke den historien», men «mottok den som en gave», som vi må verne om. Vi er «etterkommere» av dem som gikk foran oss og av arven deres, som er «orientert mot rettferdighet, trofasthet mot Gud og hans vilje».
«Vi er her takket være foreldrene våre, men også takket være besteforeldrene våre, som hjalp oss til å føle oss ønsket i verden», sa paven og la til at det er disse som elsker oss betingelsesløst, uten å forvente noe til gjengjeld. Takket være dem, fortsatte han, «mottok vi et kjærtegn fra historien som gikk forut for oss: vi lærte at godhet, øm kjærlighet og visdom er menneskehetens sterke røtter.»
Paven fortsatte å gi uttrykk for sin verdsettelse av besteforeldre, og sa det er i deres hjem at mange av oss «innåndet evangeliets vellukt», og oppdaget en «familiær» tro gjennom hengivenhet, oppmuntring, omsorg og nærhet.
Han påpekte at Joakim og Anna elsket Maria på denne måten, og at hun på sin side elsket Jesus med en kjærlighet som «aldri kvalte ham eller holdt ham tilbake,» og paven oppmuntret alle til ikke å øve press på andres samvittighet, eller la være å elske og respektere dem som gikk foran oss eller som er overlatt til vår omsorg.
«La oss spørre oss selv: Er vi barn og barnebarn i stand til å verne om denne skatten som vi har arvet? Husker vi de gode læresetningene vi har mottatt? Snakker vi med våre eldre og tar oss tid til å lytte til dem?»
Å bevare minner
Med dette som bakteppe, anbefalte pave Frans alle på en verdig måte å skape rom for å bevare minner, og for å huske dem som gikk forut for oss. Han insisterte på at vi bør «pleie våre røtter for å kunne be for og sammen med våre forfedre, og å sette av tid til å ihukomme og bevare deres arv.»
Han oppmuntret oss til ikke å glemme minnene deres, og heller ikke historien som var opprinnelsen til våre egne liv. I stedet bør vi huske hendene til dem som kjærtegnet oss, og som holdt oss i armene sine, «for i denne historien kan vi finne trøst i motløse stunder, et lys som veileder oss, og mot til å håndtere livets utfordringer.»
«La oss spørre oss selv: Er vi barn og barnebarn i stand til å verne om denne skatten som vi har arvet? Husker vi de gode læresetningene vi har mottatt? Snakker vi med våre eldre og tar oss tid til å lytte til dem?»
Forfattere av en historie som ennå er uskrevet
I tillegg til å være barn av en historie som trenger å bevares, er vi forfattere av en historie som ennå er uskrevet, sa paven. Han bemerket at vi er preget av både lys og skygger, og av kjærligheten vi mottok eller ikke mottok.
Han la til at dette er menneskelivets mysterium: Vi er noens barn, men vi er også kallet til å gi liv til andre: som fedre, mødre og besteforeldre. Vi bør derfor spørre oss selv hva slags samfunn vi ønsker å bygge og gi i arv til dem som kommer etter oss, i lys av alt vi har mottatt fra dem som gikk forut for oss.
Pave Frans brukte den livgivende saften som går fra røttene til greinene, bladene, blomstene og fruktene til et tre som bilde på hvordan autentisk tradisjon uttrykkes i denne vertikale dimensjonen – fra bunnen og opp. Han advarte mot å falle for en «karikatur av tradisjon» som ikke er vertikal – fra røttene til fruktene, men horisontal – fremover og bakover, og sa at dette bare leder til en bakstreversk kultur, som er fanget i en mentalitet som sier «vi har alltid gjort det på denne måten.»
«... vi er greinene som må blomstre og spre historiens nye frø».
Hva etterlater vi til våre etterkommere?
Mens han reflekterte over dagens lesning, bemerket pave Frans at Jesus kalte disiplene sine «salige», fordi de kunne se og høre det profetene og rettferdige mennesker tidligere bare kunne lengte etter: Den Messias de seende og hørende er kalt til å ta imot og forkynne. På samme måte ga de som gikk forut for oss videre en lidenskap, styrke og flamme, som det er vår oppgave pånytt å antenne.
Likeledes ønsket våre besteforeldre og eldre «å se en verden med mer rettferdighet, søskenkjærlighet og solidaritet, og de kjempet for å gi oss en fremtid». Det er opp til oss ikke å skuffe dem og å bære frukt, fordi «vi er greinene som må blomstre og spre historiens nye frø».
For å fremheve den «unike og uerstattelige» plassen vi har i historien, ba pave Frans alle spørre seg om hva vi overgir til etterkommerne våre, og hvilket preg vi etterlater.
Han la til at Herren ikke vil at vi skal være rene kritikere av systemet vårt, lukket og fastlåst i fortiden, men heller «en ny histories håndverkere, håpets vevere, fremtidsbyggere og fredsskapere».
«Det virkelige spørsmålet er: ‘Gir jeg liv? Ledsager jeg en ny og fornyet kjærlighet inn i historien som ikke fantes der tidligere? Forkynner jeg evangeliet i mitt nabolag? Tjener jeg andre uforbeholdent, slik de som gikk forut for meg gjorde for meg? Hva gjør jeg for kirken vår, byen vår, samfunnet vårt?’»
«Unge og gamle, besteforeldre og barnebarn, alle sammen. La oss bevege oss fremover sammen, og la oss sammen drømme.»
En fremtid hvor de eldre ikke kastes vrak på
Avslutningsvis bad paven om forbønn fra De hellige Joakim og Anna for å hjelpe oss til å verne om historien, som ga oss livet og å «minne oss på vår åndelige plikt til å hedre våre besteforeldre og våre eldre og høyt å verdsette deres nærvær blant oss for å kunne skape en bedre fremtid».
I lys av dette ba paven om en fremtid, hvor eldre ikke kastes vrak på, fordi de ikke lenger betraktes som nyttige og ikke kan produsere noe, eller en fremtid som stiller seg likegyldig til deres behov for omsorg og å bli lyttet til.
Han ba videre for en fremtid, hvor «historien om volden og marginaliseringen som våre innfødte brødre og søstre har lidd under, aldri må skje igjen.»
«Den fremtiden er mulig dersom vi med Guds hjelp ikke bryter båndet som knytter oss til dem som har gått forut for oss, og hvis vi fremmer dialog med dem som kommer etter oss», sa paven. «Unge og gamle, besteforeldre og barnebarn, alle sammen. La oss bevege oss fremover sammen, og la oss sammen drømme.»
Oversatt av Vidar André Eide
Se utdrag fra messen på Commonwealth Stadium 26. juli
Les mer
- Pavens første tale til urbefolkningene i Canada
- Kommentar: En bønn om tilgivelse for holdninger som er uforenlige med evangeliet
- Pave Frans i Canada: «Nå kan helingen begynne»
- Sterke følelser da paven ba Canadas urbefolkning om tilgivelse
- Pavens ord før reisen til Canada