Høen: – Venneforeningen skal arbeide for at gården og Selja skal bli et sted for bønn
Bilde
KLOSTERGÅRD: – Sammen med Nidaros er Selja det mest spesielle stedet i hele Norge. Hvis Norge noen gang skal bli omvendt, vil bevegelsen begynne her, på Selja, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. Her er Tunold-gården, som nå blir klostergård i påvente av et ekte kloster. Foto: privat
– Selja er stedet der Kirken i Norge ble født, og Selja kommer til å ha en viktig rolle også når nasjonen skal kristnes på nytt, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun skal lede Venner av Selja klostergård, som stiftes fredag 8. juli, på selveste seljumannamesse.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
VENNEFORENING: På seljumannamesse 8. juli 2022 stiftes Venner av Selja klostergård. Ragnhild Helena Aadland Høen er styrets leder. Foto: EWTN, Colm Flynn
Venneforeningens motto er lik benediktinernes motto: «Ora et labora» – «be og arbeid». Formålet er å be og arbeide for Norges omvendelse på to måter:
Bilde
Gjennom at den hellige øya Selja igjen blir et bønnested som samler alle kristne i Norge og styrker den kristne enheten i Kristus.
Gjennom at benediktinerordenen, Ordo Sancti Benedicti (O.S.B), igjen vender tilbake til klosterøya Selja.
– Venneforeningen skal arbeide for at gården og Selja skal bli et sted for bønn. Klostergården skal ha et benediktinsk mål for øyet, sier Høen.
Hun legger til at de samtidig skal løfte blikket og se lengre enn det konkrete klostergård-prosjektet som ligger foran dem nå.
Høen forteller at klosteret ikke er hennes idé, påfunn eller prosjekt:
– Jeg ble kalt inn i det fra Selje og fra de protestantiske kristne på Vestlandet som helt siden 1997 hadde bedt og arbeidet med dette målet for øyet: At det skal komme et nytt, ekte kloster på Selja.
I begynnelsen tenkte de at klosteret skulle være ortodoks, fordi de kjente noen i et kloster i Hellas. Men i 15 år satte Gud ikke noe annet enn stengsler i veien for de ortodokses ferd til Selja. Til slutt følte de lokale kreftene seg fri til å gå til Den katolske kirke for å spørre om hjelp til å etablere et nytt kloster på den hellige øya. Aller helst ønsket de seg benediktinerne tilbake.
Bilde
VELKOMMEN TILBAKE: På klostergården på øya Selja (markert med hvite streker) ligger jorden klar og hviler og venter på munkenes tilbakekomst. De er ønsket. Som ordføreren i Selje skrev til abbeden i benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike: «Om vi i Selje kommune skulle bli vertskommune for det fyrste norske benediktinarklosteret i nyare tid, vil vi sjå det som ei stor ære og samstundes som ei naturleg vidareføring av den utviklinga vi har vore vitne til dei siste åra, der ruinane rister av seg støvet og vinn tilbake til sin gamle status som levande heilagstad.» Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
Åndelig oase for alle
I påvente av at selve klosteret skal bli en realitet, forteller Høen at Venneforeningen skal prioritere gjestegård og bønnested: Selja og Tunold-gården – som nå blir Selja klostergård – skal være kjennetegnet av benediktinsk gjestfrihet.
– Jeg vet ikke om jeg vil oppleve et levende kloster på Selja i min levetid, men jeg vil uansett – sammen med styret – arbeide for det. Første steg er en klostergård for bønn som vokser til et kloster når Gud vil, sier Høen.
– Hvem er med i styret?
– Jeg tiltrer som styreleder, forteller Høen, som tilhører Den katolske kirke og eier Tunold-gården. De øvrige styremedlemmer blir: Sofia Bruno (nestleder), pinsekarismatiker fra Kvinesdal/Selja; p. Egil Mogstad (styremedlem), sogneprest i Den katolske kirke, Trondheim; Mathias Bruno Ledum (styremedlem), katolsk presteseminarist, Roma; Francesca Bleken (styremedlem) katolikk, Oslo; Bjørn Olav Hansen (styremedlem), baptistpastor, Gjøvik; Beate Osdal, sogneprest i Eid og Totlan i Den norske kirke, Selje. Varamedlemmer til styret er Marga (Malgorzata) Hauge, Håvard Sand og Henriette Drangsland.
I foreningens statutter heter det at den skal «be og arbeide for at Selja skal være et sted der folk kan møte den levende Gud, lære ham å kjenne, elske og tilbe ham. Foreningen vil be og arbeide for at Selja skal være en kristen, åndelig oase som favner alle, styrker dem og utruster dem til et liv i Kristus.»
– Sammen med Nidaros er Selja det mest spesielle stedet i hele Norge. Hvis Norge noen gang skal bli omvendt, vil bevegelsen begynne her, på Selja. Men skal det skje noe fra Selja, må de kristne samles på tvers av splittelsene. Selja har kraft til det, fordi stedet tilhører oss alle, uansett hvilken konfesjon vi har. I tillegg må benediktinerne vende tilbake til oss. Vi trenger dem. Vi trenger en åndelig høyborg på Selja. Vi trenger vaktmenn på murene som holder lampene tent dag og natt, i storm og i stille, forteller nyvalgt styreleder Høen.
«Gud arbeider i det stille, og klosterruinene ER i ferd med å riste av seg støvet. Dette ER allerede et levende helligsted, og det skal bli det mer og mer.»
Ragnhild Helena Aadland Høen
I Guds hender
Det er mange år siden ideen om et nytt kloster på Selja, ble introdusert. Mange har arbeidet hardt for at det samme skulle skje der som for eksempel på Tautra eller Munkeby, som nå har hvert sitt cistercienserkloster.
– Hva kan et styre i en venneforening gjøre til forskjell fra deg og andre ildsjeler?
– Det handler om å organisere engasjementet: I og med en forening kan flere ta praktisk ansvar – flere kan ta imot pilegrimer, flere kan ta initiativ til nasjonal eller internasjonal forbønn for klosteretablering på Selja og flere kan organisere og være med på dugnader, sier Høen, som ikke legger skjul på at bønn og praktisk arbeid må gå hånd i hånd.
Hun håper at en venneforening gjør sitt til at flere ikke bare opplever øya, men også tar eierskap til både klostergården og visjonen om nytt benediktinerkloster.
– At flere kommer sammen, tror jeg vil gjøre prosjektet gjennomførbart over tid. Vi klarer det ikke alene, hver for oss, vi må løfte sammen.
Høen forteller om en dyp visshet om at det kommer et benediktinerkloster på Selja – en dag. – Det er i kategorien «det sikreste av alt det sikre jeg er sikker på». Det er en overnaturlig visshet, som ikke kommer fra meg selv. Det er like trygt og sikkert som at Gud er virkelig. Dette klosteret kommer til å komme, sier hun.
Høen snakker om en stille, hellig visshet og overnaturlig overbevisning som har vedvart og vært konstant i ti år nå.
– Det er nå gått litt over ti år siden jeg fikk telefonen som kalte meg inn i dette. Aldri har vi gjort noe anstrengt, forsert eller i hast. Jeg vet ikke veien til målet. Vi har bare gjort det Gud har bedt oss om til enhver tid: selge alt, kjøpe åkeren med perlen, forvalte jorden og ta vare på denne perlen til alt er klart til å spire fram. Og akkurat nå er oppgaven å få flere med på arbeidslaget. Klosterprosjektet er i Guds hånd, ikke min.
MEKTIG LANDSKAP:Her anla benediktinermunkene klosteret på Selja rundt 1090, bare 60 år etter Hellig Olavs død ved slaget på Stiklestad. Munkene ønskes varmt velkommen tilbake, både av lokalbefolkning og Venneforening. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
VÅR NORSKE SANKTA:Den hellige Sunniva fra Otterøy kyrkje. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet
Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.
