Pave Frans: – Hele verden er i krig og ødelegger seg selv
Bilde
Publisert 8. februar 2023
|
Oppdatert 8. februar 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
HØYTFLYVENDE TRIO:(F.v.) Pave Frans sammen med biskop Iain Greenshields, moderator for Church of Scotlands generalforsamling, og erkebiskop Justin Welby av Canterbury. De tre holdt felles pressekonferanse på flyvningen fra Juba, Sør-Sudan, til Roma etter pavens apostoliske reise til Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo. Paven, erkebiskopen og moderatoren foretok en økumenisk pilegrimsreise for fred i Sør-Sudan. Foto: NTB / Reuters / Vatican Media
På pressekonferansen ombord i flyet til Roma fra Sør-Sudan stilte erkebiskopen av Canterbury og Church of Scotlands moderator sammen med pave Frans. Paven trakk frem både det kan kaller «instrumentaliseringen» av pave Benedikt XVIs død og gjentok at kriminalisering av homofile er «en urettferdighet».
– Hele verden er i krig og ødelegger seg selv, vi må stoppe i tide, sa pave Frans under sin pressekonferanse på flyvningen fra Sør-Sudan til Roma søndag 5 februar. Han samtalte med journalistne ombord og inviterte med seg erkebiskop Justin Welby av Canterbury og biskop Iain Greenshields, moderator for Church of Scotlands generalforsamling.
De tre svarte i fellesskap på spørsmålene fra journalistene, som hadde dekket den apostoliske reisen til DR Kongo og Sør-Sudan.
Pave Frans understreket «urettferdigheten» ved kriminaliseringen av homofile, og kommenterte polemikken etter pave emeritus Benedikt XVIs død 31. januar 2022. Paven sa at hans død ble «instrumentalisert» av mennesker «som inntok politiske posisjoner fremfor å tenke på Kirkens beste».
Han forklarte også at hans forgjenger, som han konsulterte flere ganger de siste årene, «ikke næret noen bitterhet for mine [pave Frans’] handlinger».
I begynnelsen av pressekonferansen la pave Frans vekt på besøket i Sør-Sudans økumeniske karakter. «Jeg ønsket at de to skulle være på pressekonferansen», sa han, «spesielt erkebiskopen av Canterbury, som har en årelang historie på forsoningens vei» i Sør-Sudan.
Her følger en fortløpende transkripsjon av pressekonferansen (erkebiskop Welby og biskop Greenshields snakket engelsk, mens pave Frans snakket italiensk):
Erkebiskop Welby
– God ettermiddag og tusen takk. Og, Deres Hellighet, takk. I januar 2014 besøkte min kone og jeg Sør-Sudan som en del av en rekke turer rundt i den anglikanske verden. Og da vi ankom, ble vi bedt av erkebiskopen, den anglikanske erkebiskopen, om å gå opp til en by som heter Bor. Borgerkrigen hadde pågått i omtrent fem uker på den tiden og var brutal. Da vi kom opp til Bor, lettet vi i et enmotorsfly og landet på en øde flyplass. De første likene så vi allerede ved inngangen til flyplassen. 3000 kropper ventet på å bli gravlagt i Bor på den tiden, og det hadde vært 5000. Det var noen få FN-representanter og mange tropper i området. Vi dro til katedralen, der alle prestene var drept, det anglikanske presteskapet, deres koner var blitt voldtatt og deretter myrdet. Det var en forferdelig situasjon.
På vei tilbake følte både min kone og jeg oss kallet til å se hva vi kunne gjøre for å støtte befolkningen i Sør-Sudan. Og derfra, i et våre møter, pave Frans, snakket vi mye om Sør-Sudan og kom opp med ideen om en retrett i Vatikanet. Noen av mine kolleger på Lambeth, sammen med representanter fra Vatikanet, reiste fra ca. 2016 til Sør-Sudan flere måneder for å trene i felt og samarbeide med ledere om retretten. Min kone dro også og arbeidet sammen med biskopenes koner og kvinnelige ledere, som selv var under et enormt press. Vi besøkte også ledere som var i eksil i Uganda.
I 2018 ble det klart at vi kunne få til en retrett tidlig i 2019, og det klarte vi. Det var et mirakel at det skjedde. Én av visepresidentene satt i husarrest i Khartoum. 36 timer før retretten sto jeg på en parkeringsplass i Nottingham i England og ringte FNs generalsekretær for å få ham til å ordne opp – noe han gjorde på briljant vis, og skaffe visum til visepresidenten. Han fikk plass på den siste flight-en ut av Khartoum, rett før luftrommet stengte på grunn av statskuppet.
Høydepunktet på konferansen i 2019 var åpenbart det uforglemmelige synet av paven som knelte for å kysse føttene til lederne og sa: «Jeg ber dere om å slutte fred», mens de prøvde å stoppe ham. Hendelsen brakte umiddelbart tankene mine til det Johannesevangeliets 13. kapittel. Det var et høyst bemerkelsesverdig øyeblikk.
Vi hadde noen veldig tøffe samtaler, og på et tidspunkt dro visepresidentene hver for seg til et møte, som var ganske intenst, men de endte opp med å forplikte seg til å fornye fredsavtalen. Og jeg tror det øyeblikket [da paven kysset deres føtter], var vendepunktet.
Men som en tidligere fotballtrener i England sa, «du er bare så god som din neste kamp». Og COVID forsinket neste kamp veldig. Jeg tror resultatet ble et tap av fremdrift i fredsprosessen. Og da vi kom til dette besøket, fortsatte lagene å spille, men med mindre selvsikkerhet enn i 2019.
Så jeg har avsluttet dette besøket med en dyp følelse av oppmuntring, ikke så mye på grunn av at det var et gjennombrudd, men det var en følelse, for å bruke en tidligere frase fra paven, av hjerte som snakket til hjerte. Det var ikke på det intellektuelle nivået det var kontakt, slik du kanskje har lagt merke til på de ulike samlingene hvor det ble holdt taler. Hjerte snakket til hjerte. Det er fremdrift på mellomnivå og på grasrota. Og det vi nå trenger, er et seriøst skifte i hjertelag hos ledelsen. De må gå med på en prosess, som vil føre til en fredelig maktovertagelse. De er blitt fortalt dette offentlig. Vi har sagt det til dem. Det må bli slutt på korrupsjon og våpensmugling og oppsamling av enorme mengder våpen. Det vil kreve ytterligere arbeid sammen med Vatikanet og Lambeth, men mest av alt med regjeringer, troikaen, for å slå opp denne åpne døren, som ennå ikke så vidt åpen som jeg ønsker, men som er åpen, for å gjøre faktiske fremskritt. Det er igrunnen litt under to år til valget, som kommer mot slutten av 2024. Vi trenger seriøse fremskritt innen utgangen av '23. Jeg skal overlate det siste ordet til moderatoren.
Biskop Greenshields
– Takk, erkebiskop. Min erfaring er åpenbart veldig forskjellig fra pavens og erkebiskopens. Dette er mitt første besøk i Sør-Sudan. Det er imidlertid ikke min kirkes første besøk i Sør-Sudan, fordi en tidligere moderator reiste inn i det, som etter hans vurdering, var en ekstremt sårbar situasjon. Forsoning, tilgivelse var selve kjernen i samtalen og dialogen som fant sted i 2015. Folk ble invitert til å komme til Skottland for å reflektere sammen, studere og reise tilbake til Sør-Sudan. Nå er de medlemmer av den presbyterianske trossamfunn i Sør-Sudan.
Jeg vil gjenta det min venn sa om at sterke ord er blitt sagt. Sannheten er blitt sagt. Til hjertet så vel som til sinnet. Jeg tror situasjonen nå helt klart er denne: Handlinger taler tydeligere enn ord. Vi ble invitert av regjeringen og kirkene til å komme, slik en venn ville invitert deg til å komme inn i sitt hus. Og invitasjonen handlet om at vi skulle hjelpe dem på den måten vi kunne, for å gjøre en forskjell, for å møte partnerne våre, for å prøve snakke med makthaverne. Det er gjort. Nå er det opp til dem som kan gjøre en forskjell å sette i gang prosessen snarest. Og det er det vi etterspør i dette besøket.
Se video fra pavens besøk i Den demokratiske republikken Kongo:
– Hellige far, du har lengtet etter å besøke DRC ... du har sett gleden ... Hvilken betydning vil du tilskrive avtalen som ble signert i 2016 mellom Den hellige stol og DRC om utdanning og helse?
Pave Frans
– Jeg kjenner ikke til den avtalen, men Statssekretariatet kan kommentere den nærmere. Jeg vet at det nylig har vært en avtale pågang, men jeg kan ikke gå inn i detaljene. Jeg vet ikke engang forskjellen på den nye og den gamle ... . Disse sakene håndteres av utenriksministeren, av Gallagher, og de er dyktige til å utforme avtaler som kommer alle til gode. Jeg la merke til at det i DR Kongo finnes et stort ønske om å komme videre, og så mye kultur. For noen måneder siden hadde jeg et Zoom-møte med en gruppe svært intelligente afrikanske universitetsstudenter. Det finnes noen mennesker med overlegen intelligens – dette er en stor rikdom: intelligente unge mennesker og dem må vi gjøre rom for, ikke lukke dørene. Kongo har så store naturressurser og de tiltrekker folk som vil utnytte landet. Denne ideen finnes: «Afrika må utnyttes.» Noen sier – jeg vet ikke om det er sant – at tidligere koloniimperier ga landene uavhengighet fra jorden og opp, men ikke under jorden. Nå kommer for mineralene. Men vi må kvitte oss med ideen om at Afrika er der for å bli utnyttet. Bare å snakke om denne utnyttelsen er som et slag; problemene i Kongos østlige provinser smerter meg. Jeg fikk møte ofre for krigene som herjer der; jeg traff folk som var blitt såret, som til og med hadde måttet amputere. De hadde måttet lide mye for at andre skulle fjerne rikdommen fra hjemlandet deres. Dette er ikke bra. Ikke bra. Kongo har så mange muligheter.
Erkebiskop Welby
– Jeg kjenner ikke vestlige Kongo så godt. Min kone har vært der også og gjort en innsats sammen med kvinner i konflikt. Men jeg har reist mye i de østlige regionene, siste gang i 2018, like før COVID. Og jeg er hjertens enig i det Hans Hellighet har sagt. Vi må være tydelige. Kongo er ikke stormaktenes lekeplass eller et sted overlatt til gruveselskapenes piratvirksomhet. Selskapene, som holder til der, driver fortsatt med manuell gruvedrift. Det er uansvarlig. De holder på med kidnapping, bruk av barnesoldater og voldtekt i stor skala. De plyndrer rett og slett landet. Kongo burde vært et av de rikeste landene på planeten og en av de største bidragsyterne til resten av Afrika. Men det er blitt torturert. Landet ble gitt politisk uavhengighet teknisk sett, men ingen økonomisk uavhengighet.
Og all erfaringen fra de østlige regioner – jeg var der sist under ebolaepidemien, midt i militsområdet, og vi trente våre prester i hvordan de skulle arbeide med ebola av alle slag ... – tilsier at kirkene gjør ekstraordinært arbeid der. Det eneste den eneste organisasjonen som fungerer. Spesielt, Hellige far, Den romersk-katolske kirke, som gjør fantastisk arbeid. Great Lakes Peace Project, ledet av Den romersk-katolske kirke, er utrolig, men stormaktene må si: ‘Afrika, og i særdeleshet Kongo, har den malmen og de metallene og mineralene og ressursene som vi vil trenge, hvis verdensøkonomien skal bli grønn og redde planeten fra klimaendringer.’ Den eneste måten vi kan dra nytte av disse ressursene på uten å dekke hendene våre med blod, er at stormaktene søker fred i Kongo, ikke bare egen velstand.
Biskop Greenshields
– Jeg vil ikke legge til mye, fordi jeg synes det er blitt svart godt. Det er en advarsel, er det ikke, til de av oss som allerede har. Jeg tror det er noe i det paven nevnte om unge mennesker: Opplyste, gode unge hoder fortjener muligheten til å utvikle seg. Nå, fra min egen erfaring i andre deler av verden, fortjener opplyste, unge kvinnelige hoder rett til de samme mulighetene. Det gjelder alle land, men spesielt i utviklingslandene. Og det er min bønn. Særlig kvinner og unge kvinners rettigheter må anerkjennes som viktig.
Spørsmål:
Jean-Luc Mootosamy (CAPAV)
– I både DRC og Sør-Sudan sprer volden seg til tross for at FN har vært tilstede i flere tiår. Hvordan kan du bidra til en ny intervensjonsmodell, gitt den økende fristelsen for mange skuffede afrikanske nasjoner til å velge andre sikkerhetspartnere, partnere som kanskje ikke respekterer internasjonal lov, slik som russiske private selskaper i Sahel-regionen, for eksempel? Takk!
Pave Francis
– Vold er et tema hver eneste dag. Vi har nettopp sett det i Sør-Sudan. Det er vondt å se hvordan vold fremprovoseres. Én av grunnene er salg av våpen. Dette sa også erkebiskop Welby noe om. Salg av våpen: Jeg tror dette er verdens største pest. Tenk å drive med det ... salg av våpen. Noen som kan dette, fortalte meg at vi kunne utrydde all sult i verden for de beløpene vi årlig handler våpen for. Jeg vet ikke om det er sant. Men på det største problemet idag er salg av våpen. Og ikke bare blant stormaktene. Selv blant de mest sårbare ... våpenselgerne sår krig mellom dem. Det er grusomt. De sier til dem: ‘Gå i krig!’ og de gir dem våpen. For bak ligger det økonomiske interesser, som vil å utnytte jorda, mineralene, rikdommen. Det er sant at tribalisme [motsetninger mellom stammer] i Afrika ikke hjelper. Nå vet jeg ikke helt hvordan det er i Sør-Sudan. Jeg tror det er der også. Men det må være dialog mellom de forskjellige stammene. Jeg husker da jeg var i Kenya på et fullsatt stadion. Alle reiste seg og sa nei til tribalisme, nei til tribalisme. Alle har sin egen historie, det er gamle fiendskap, ulike kulturer. Men det er også sant at man provoserer frem kampen mellom stammene ved å selge våpen og så utnytter man begge stammenes krig. Dette er djevelsk. Jeg kan ikke komme på et annet ord. Dette er å ødelegge: ødelegge skaperverket, ødelegge mennesker, ødelegge samfunnet. Jeg vet ikke om det også skjer i Sør-Sudan, men det skjer i noen land: Unge gutter blir rekruttert til å være en del av militsen og kjempe mot andre unge gutter. For å oppsummere, tror jeg det største problemet er iveren etter å ta landets rikdom – coltan, litium, denne typen ting – og gjennom krig, som gjør at de kan selge våpen, utnytter de også barn.
Biskop Greenshields
– Jeg tror ett av problemene er den høye graden av analfabetisme i mange land. Den fører til at folk ikke en klar forståelse av hvem de er, hvor de er og tar informerte valg. Det er én ting. Vi må absolutt utfordre våpenkappløpet, som gjør at folk tjener mer penger enn på noe annet. Hvordan gjør vi det? Gjennom overtalelse. Hvordan vi overvinner splittelse? Gjennom dialog.
Jeg vil fortelle dere en liten historie fra Skottland, landet jeg kommer fra, som var dypt splittet i religiøse leirer. Forferdelige ting skjedde og grusom vold delte landet vårt. Det begynte så en prosess med dialog mellom oss selv, Church of Scotland, og Den katolske kirke i Skottland. Etterhvert kom vi det punkt at vi i 2022 kunne signere en Vennskapserklæring: Vi vil gå videre sammen med våre forskjeller, men også i enighet om det vi har felles. Og det er først når du kan komme til det stadiet av dialog med og forståelse for den andre parten, at du begynner å rive ned murer. Det er det vi har lagt merke til i Skottland. Da jeg var ung, opplevet jeg en dypt splittet nasjonen. Det er nå i endring. Utdanning er også med på å gjøre det mulig å rive ned murer mellom folk.
Erkebiskop Welby
– Jeg vil nevne en annen tilnærming, fordi spørsmålet er veldig godt og veldig nyttig. Det er ikke FN eller andre organisasjoner. Det er ’og’. Det er alltid ‘og’ isteden for ‘eller’.
Kirkene kan tilby både fungerende og nettverk nesten uten korrupsjon. Og når du støtter dem, nær hjelpen frem til folk der de bor; og kirkenes nettverk krysser kamplinjene og alle andre skillelinjer. Lørdag gravla vår erkebiskop i Kajo Keji tyve personer. Han dro rett ned dit og var tilbake lørdag kveld. Han hadde gjort en stor forskjell. Det er et skifte i hjertelag. Og det er poenget med dette besøket.
For hundre år siden lå stammene Nuer og Dinka konstant i krig med hverandre. Det var en hevnkultur. Nuer-stammen var plaget med kriger klanene imellom. De drev med storfe-tyveri. Kolonistyret gjorde ingen forskjell. Den kom med innsats fra kirkene og etterhvert et skifte i hjertelag. Ettersom mennesker mottok troen på Kristus, innså de at det fantes en ny måte å leve på.
Så min bønn på slutten av dette besøket, er ikke bare massevis av aktivisme, men også at Guds Hellige Ånd bringer ny forsoning og helbredelse til folket i Sør-Sudan.
Paven kysser de sør-sudanesiske ledernes føtter i Vatikanet:
Spørsmål:
Claudio Lavanga (NBC NEWS)
– Hellige far, siden erkebiskop Welby fortalte om det utrolige øyeblikket i 2019, da du knelte foran lederne i Sør-Sudan for å be om fred. Dessverre vil vi om to uker markere årsdagen for en annen forferdelig konflikt, den i Ukraina. Mitt spørsmål er: Ville du utført gjort den samme gesten overfor Vladimir Putin hvis du hadde fått sjansen til å møte ham? Dine appeller om fred har jo så langt falt for døve ører. Og jeg ønsker å spørre dere alle om dere vil gjøre en felles appell for fred i Ukraina. Dette er jo sjelden dere er samlet.
Pave Francis
– Jeg er åpen for å møte begge presidentene: Ukrainas president og Russlands president – jeg er åpen for et møte. At jeg ikke allerede har reist til Kiev, skyldes at det ikke har vært mulig å reise til Moskva. Men jeg har vært i dialog med dem. På krigens andre dag dro jeg til den russiske ambassaden for å si at jeg ønsket å reise til Moskva for å snakke med Putin, forutsatt at det fantes et vindu for å forhandle. Da svarte minister Lavrov at han vurderte dette, men [sa] «La oss se senere.» Jeg tenkte om denne gesten: «Jeg gjør det for ham» [for Putin]. Men du nevner gesten fra møtet i 2019, la meg si det sånn: Jeg vet ikke hvordan det skjedde; det var ikke gjennomtenkt, og du kan ikke gjenta ting som ikke ble planlagt – det er Ånden som tar deg dit. Det er umulig å forklare, punktum. Og jeg har også glemt det. Det var en tjeneste, jeg var et instrument for en indre impuls, det var ikke forberedt.
I dag er vi på dette punktet [i krigen mellom Russland og Ukraina], men det er ikke den eneste krigen. Jeg vil gjerne yte rettferdighet [til det som skjer rundt om i verden]: I tolv til tretten år har Syria vært i krig, i mer enn ti år har Jemen vært i krig; tenk på Myanmar, på de fattige rohingyaene som reiser rundt i verden, fordi de er blitt drevet ut av hjemlandet. Overalt, i Latin-Amerika ... hvor mange arnesteder for krig er det ikke! Ja, noen kriger oppfattes som viktigere på grunn av støyen de lager, men jeg vet ikke, hele verden er i krig og ødelegger seg selv. Vi må tenke alvorlig gjennom dette: Vi driver med selvødeleggelse. Vi må stoppe i tide, fordi én bombe krever en større [bombe som svar], og [deretter] en enda større. Du vet ikke hvor denne eskaleringen ender. Vi må ha hodet kaldt.
Så snakket både erkebiskopen og moderator Greenshields om kvinner. Jeg har sett kvinner i Sør-Sudan: De føder barn, noen ganger er de alene, men de har likevel styrken til å skape et land; kvinner er flotte. Menn drar for å kjempe, de går til krig, og disse kvinnene med to, tre, fire, fem barn går videre. Jeg har sett dem i Sør-Sudan. Og apropos kvinner, jeg vil gjerne si et ord til nonnene, nonnene som kaster seg inn i det som skjer – jeg har sett noen av dem her i Sør-Sudan. Og under dagens messe hørte du navnet på så mange nonner, som er blitt drept ... La oss finne tilbake til kvinnens styrke. Vi må ta dem på alvor og ikke bruke dem som en kosmetikkreklame: Vær så snill, dette er en fornærmelse mot kvinner; kvinner er ment for større ting! Når det gjelder det andre punktet: Jeg allerede svart deg, la oss se på alle verdens kriger.
Erkebiskop Welby:
– Jeg snakket om Russland og president Putin og Ukraina da jeg var der i slutten av november, begynnelsen av desember. Jeg har egentlig ingenting å legge til, bortsett fra å si at en slutt på denne krigen, er i president Putins hender. Han kunne avsluttet det hele med tilbaketrekning og våpenhvile og deretter forhandlinger om langsiktige løsninger. Men det kan ikke ... Det er en skremmende og forferdelig krig.
Jeg vil si meg enig med pave Frans: Det finnes mange andre kriger. Jeg snakker jevnlig med lederen av kirken vår i Myanmar. Jeg snakker med kirkeledere i Nigeria – 40 mennesker ble drept i kamper i Katsina i går. Jeg snakker med mange rundt om i verden. Jeg er helt enig med Den hellige far. Og ingen krig ender uten at kvinner og unge mennesker involverer seg – – nøyaktig av de grunnene han nevnte.
Paven om homofili i intervju med Associated Press:
– Hellige far, før du dro på din apostoliske reise fordømte du kriminaliseringen av homofili, som ikke er akseptert av familier hverken i Sør-Sudan eller i Kongo. Denne uken i Kinshasa møtte jeg fem homofile, som alle hadde blitt avvist og til og med utstøtt fra sine familier. De forklarte meg at deres avvisning skyldes foreldrenes religiøse oppdragelse – noen av dem [de homofile] blir tatt med til eksorsister, fordi familien deres tror de er besatt av urene ånder. Mitt spørsmål, Hellige far, er: Hva sier du til familiene i Kongo og Sør-Sudan, som fortsatt avviser barna sine, og hva sier du til prestene og biskopene?
Pave Frans
– Jeg har snakket om dette anliggendet på to reiser; første gang [ved hjemkomsten] fra Brasil: ‘Hvis en homofil er troende og søker Gud, hvem er jeg til å dømme ham?’ Jeg sa det på den turen. For det andre, da jeg reiste tilbake fra Irland. Det var en litt problematisk reise, for akkurat den dagen hadde det blitt publisert et brev fra en ung mann ... uansett gav jeg tydelig beskjed til foreldre: ‘Barn med denne legningen har rett til å bli hjemme; du kan ikke jage dem hjemmefra.’ Og nylig sa jeg noe, jeg husker egentlig ikke mine eksakte ord, i intervjuet med Associated Press: Kriminalisering av homofili er en sak som ikke må få lov til å passere. Det anslås at mer eller mindre femti land, på en eller annen måte, står for denne typen kriminalisering – de forteller meg at det dreier seg om flere land, men la oss si minst femti – og noen av disse – jeg tror det er ti, forespeiler til og med dødsstraff [for homofile]. Dette er ikke riktig, homofile er Guds barn, Gud elsker dem, Gud går sammen med dem. Det er sant at noen er homofile på grunn av ulike uønskede forhold, men å fordømme homofile, er synd; å kriminalisere homofile, er en urettferdighet. Jeg snakker ikke om grupper, men om mennesker. Noen sier: ‘De blir med i grupper som skaper støy.’ Jeg snakker om mennesker; lobbyer er noe annet. Jeg snakker om mennesker. Og jeg tror Den katolske kirkes katekisme sier at de ikke skal holdes utenfor. Dette punktet mener jeg er klart.
Erkebiskop Welby
– Det har kanskje ikke gått helt under radaren at vi i Church of England har snakket om dette «bare litt» nylig, inkludert en god del debatt i parlamentet og en hel del annet. Jeg vil si at jeg skulle ønske jeg hadde snakket like veltalende og tydelig som paven. Jeg er helt enig i hvert ord han sa. Kriminaliseringen – Church of England, the Anglican Communion – har vedtatt resolusjoner på to Lambeth-konferanser mot kriminalisering [av homofili], uten at det egentlig har forandret mange menneskers mening.
I løpet av de neste fire dagene i General Synod of Church of England er dette vårt hovedtema for diskusjon, og jeg skal absolutt sitere Den hellige far. Han sa det vakkert og nøyaktig.
Biskop Greenshields
– Bare en veldig kort observasjon: Det er ingen steder i min lesning av de fire evangelier hvor jeg ser Jesus avvise noen. Det er ingen steder i de fire evangelier hvor jeg ser noe annet enn at Jesus uttrykker kjærlighet til den han møter. Og som kristne er det det eneste uttrykket vi kan gi til ethvert menneske – under enhver omstendighet.
Spørsmål:
Alexander Hecht (ORF TV)
– Et spørsmål til paven: Det har vært mye snakk om enhet de siste dagene. Det har også vært en demonstrasjon av kristen enhet i Sør-Sudan, og også av enhet innenfor Den katolske kirke selv. Jeg vil gjerne spørre deg om hva du føler etter Benedikt XVIs død: Har embedet og oppdraget ditt blitt vanskeligere på grunn av at spenningene mellom de forskjellige fløyene i Den katolske kirke, er blitt sterkere?
Pave Francis
– Jeg gjerne si at jeg kunne snakke om alt med pave Benedikt. [Også] for å endre mening. Han var alltid ved min side og støttet meg, og hvis han hadde noen problemer, fortalte han meg om det vi snakket sammen. Det var ingen problemer. En gang snakket jeg med ham om likekjønnede ekteskap, om det faktum at ekteskapet er et sakrament og at vi ikke kan lage et sakrament, men at det er mulig å sikre partenes juridiske beskyttelse av eiendom. Det begynte i Frankrike, [der] enhver person kan danne et sivilt / borgerlig partnerskap med en annen, ikke nødvendigvis som par. For eksempel, eldre kvinner, som er pensjonister ... fordi du kan tjene mye.
En person som anså seg for å være en stor teolog, gikk til pave Benedikt, gjennom en venn av ham, og kom med en anklage mot meg. Benedikt var ikke bekymret. Han ringte fire kardinalteologer på toppnivå og sa: «Forklar meg dette», og de forklarte det. Og dermed tok historien slutt.
Det er en anekdote som viser hvordan Benedikt handlet da det kom en anklage. Noen historier som går rundt, om at Benedikt var forbitret over det den nye paven gjorde, er «en telefonlek». Faktisk konsulterte jeg Benedict før flere avgjørelser. Og han var enig. Han var enig.
Jeg tror at Benedikts død er blitt utnyttet av folk som ønsker å mele sin egen kake. Og de som utnytter en så god person, en slik Guds mann, jeg vil si en hellig kirkefader, vel, jeg vil si at de er uetiske mennesker, de er mennesker som tilhører et parti, ikke Kirken ... Overalt kan du se tendensen å gjøre teologiske synspunkter til partier.
Disse tingene vil falle av seg selv, og hvis de ikke gjør det, vil de fortsette, slik som mange ganger før i Kirkens historie. Jeg ønsket å si klart fra om hvem pave Benedikt var: Han var ingen bitter mann.
Se video fra pavens besøk i Sør-Sudan:
Spørsmål:
Jorge Barcia Antelo (RNE)
– God morgen, Deres Hellighet. Vi kommer tilbake i dag fra to land, som er ofre for det du har kalt likegyldighetens globalisering. Du har snakket om dette siden begynnelsen av ditt pontifikat og reisen til Lampedusa. På en måte er det sluttet en sirkel denne uken. Tenker du fortsatt på å utvide radiusen til denne sirkelen, på å reise andre steder, på å besøke andre glemte land? Hvilke steder har du tenkt å dra til? Og etter denne reisen som har vært så lang og krevende, hvordan har du det? Føler du deg fortsatt sterk? Føler du at helsen din er god nok til å besøke alle disse stedene?
Pave Francis
– Det er globalisering av likegyldighet overalt. Innenfor et land har mange mennesker glemt å se på sine landsmenn, sine medborgere, de har lagt dem til side for ikke å tenke på dem. De største formuene i verden er i hendene på en minoritet. Og disse menneskene ser ikke på elendigheten, deres hjerter åpner seg ikke for å hjelpe.
Angående reiser: Jeg tror India blir neste, kommende år. 29. september skal jeg til Marseille, og det er mulig at jeg flyr fra Marseille til Mongolia, men det er ennå ikke bestemt. Det er mulig. Jeg husker ikke flere reiser i år. Jo, Lisboa.
Kriteriet er: Jeg valgte å besøke de minste landene i Europa. Folk vil si: «Men han dro til Frankrike?» Nei, jeg dro til Strasbourg; Jeg skal til Marseille, ikke til Frankrike. De små, de små. [Kriteriet er] å bli litt kjent med det skjulte Europa, den delen av Europa som har så mye kultur, men som ikke er kjent. For å følge land, for eksempel, Albania, som var det første, og er landet som led under det grusomste, det grusomste diktaturet i historien. Min utfordring er denne: Prøv å ikke falle inn i globaliseringen av likegyldighet.
[Angående helsen hans:] Du vet at det dårlige ugresset aldri dør. Ikke som i begynnelsen av pontifikatet, dette kneet er irriterende, men det går sakte fremover, så la oss se. Takk skal du ha.
– Til dere andre: Ville dere blitt med på en ny tur med paven?
Erkebiskop Welby
– Ja, hvis Den hellige Far føler at jeg tilførte noen verdi, eller erkebiskopen i fremtiden kan tilføre noen verdi, er det alltid et stort privilegium. Det kommer an på hvor det er vi skal reise, og om vi vil være en hindring eller en hjelp.
Biskop Greenshields
– Vi vil definitivt være glad for å gjøre noe slikt igjen.
Det eneste forbeholdet jeg vil legge til, er at jeg avslutter rollen min 20. mai, og en meget dyktig kvinne vil ta over som moderator for Church of Scotland, men hun vil glede seg over å kunne gjøre det samme!
