Reformasjonen var både i Tyskland og i Danmark en sterk bevegelse i tiden med adskillig gjennomslagskraft både ved universitetene og i borgerskapet, det vil si bybefolkningen. Ikke så i Norge. Landet hadde hverken noe universitet eller andre humanistiske sentra som kunne motta, drøfte, eventuelt avvise de reformatoriske tanker. Bybefolkning og borgerskap var i datidens Norge meget liten, adelstanden sterkt uttynnet og etter hvert oppblandet med dansker. Reformasjonen var dermed i vårt land nærmest utelukkende et resultat av en lenge vekslende og uavgjort fyrstepolitikk utenfor landets grenser – den ble avgjort i København og påtvunget Norge med militær makt.
Den dansk-norske konge Kristian III synes å ha vært personlig grepet av tankene i den lutherske reformasjon. Med fasthet og politisk klokskap fremmet han dem også i Norge, hvor nettopp Den katolske kirke alene kunne tenkes å reise motstand mot den økende danske makt og innflytelse. Erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros (Trondheim) var formann i det norske Riksråd, og søkte en tid å samle kreftene både mot Reformasjonen og den politiske underkastelse. Hans anstrengelser mislyktes, og i 1537 måtte han flykte fra landet. Året etter døde han i Brabant. Samtidig (1537) erklærte Kristian III Reformasjonen innført også i Norge, og forordnet i sin «Kirkeordinans» dens gradvise gjennomføring. Først ble episkopatet fjernet – biskopene var ikke bare religiøse, men nasjonale og politiske lederskikkelser som måtte bort. Forsåvidt kan danskekongens kirkepolitikk godt sees som forlengelsen av den århundrelange middelalderske strid mellom biskoper (pave) og keiser/kongemakt, om hvem som skulle styre i Kirkens saker. Med Reformasjonen vinner kongemakten den striden i Nord-Europa.
Bispestolen i Bergen hadde en tid vært ledig. Biskopene av Stavanger og Hamar ble avsatt og fengslet på livstid. Biskopen av Oslo, Hans Rev, var tidlig blitt kong Kristians mann, og fikk ved sin overgang fortsette en tid som luthersk «superintendent» (oppsynsmann).
Men hva med prestene? De ble overalt latt uforstyrret på plass, og ble sikret sitt tidligere utkomme. Kongen hadde bare en håndfull lutherske geistlige å avse for Norge. Han måtte ta tiden til hjelp – og han hadde den. Reformasjonen i Norge ble ingen tidfestet begivenhet, men en århundrelang prosess. Der er godt historisk grunnlag for å anta at først omkring 1640, altså vel hundre år etter kirkeordningen av 1537, er Reformasjonen befestet i Norge. Det har en av sine forutsetninger i at landet samtidig med innføringen i 1537, politisk ble offisielt erklært som en dansk provins, «likesom Sjælland og Fyn».
De norske klostrene ble straks oppløst og deres eiendommer inndratt under kronen. De brødre og søstre – munker og nonner – som ikke trådte ut, synes ofte å ha fått leve der til sin død, på en slags legd. Beslaglagt ble også det meste av kirkegodset, ut over menighetens umiddelbare behov. Gudstjenesteformen ble bare langsomt endret, i et kongebrev til en dansk befalingsmann tilrådes både list og lempe, for ikke å «uroe almuen», som trofast holder fast ved den gamle lære og dens skikker. Reformasjonen blir i det hele tatt i Norge en langtrukken og lenge forvirret overgangstid, med adskillig strid og forfall. Når den allikevel etter hvert lykkes, skyldes det ikke bare landets fullstendige isolasjon fra det katolske Europa gjennom århundrer, faktisk helt frem til midt på 1800-tallet. Det skyldes i særlig grad de av danskekongen innsatte lutherske superintendenter (snart kalt biskoper), som med enestående iver og anstrengelser i de første slektsledd etter 1537 fremmet Reformasjonens teologi, gjennom visitaser og voksen-katekese av både prester og legfolk rundt om i sognekirkene. Luthers «Lille Katekisme» – felleskristen barnelærdom som egentlig ikke direkte brøt med den gamle tro – og snart Luthers «Forklaring» til katekismen, der læren derimot blir tydelig protestantisk, var her avgjørende. Men det tok et par slektsledd å få en norsk-dansk geistlighet som ved universitetet i København og noen tyske læreseter hadde kunnet tilegne seg den nye teologi. Først i 1550 foreligger den nye danske oversettelse av Bibelen, og lenge ennå var boken en stor sjeldenhet i Norge.
Nyere norsk historieforskning har interessert seg for de få, men talende vitnesbyrd om folkelig motstand mot den nye tro, og eksempler på «krypto-katolisisme» – katolske tanker og skikker som seiglivet har eksistert også etter Reformasjonens innføring. Et par tilfeller av anonyme martyrer for de gamle trosforestillinger blir også nevnt (1555).
Først sent kom de skandinaviske land på dagsordenen i Roms energiske forsøk på å gjenvinne det tapte Nord-Europa («motreformasjonen»). Noen fengslende dokumenter om disse anstrengelser i Vatikanets arkiv-masse fra 1500- og begynnelsen av 1600-tallet er først nylig blitt historisk bearbeidet. I annen halvdel av det 16. århundre er nordmannen Laurits Nilssøn – også kalt Laurentius Norwegus eller «Kloster-Lasse» (1538–1622) – en dramatisk skikkelse: Konvertitt, jesuittpater og velstudert teolog, i årtier en farlig og foretaksom motspiller til Reformasjonen i Norden – særlig i Sverige. Også andre nordmenn har konvertert i utlandet og sluttet seg til ham. Noen rapporter fra Sør-Norge, fra katolske prester som hemmelig – «under deris Livfs fortabelse» – har våget seg inn, tyder på ennå levende troskap hos enkelte overfor den gamle Kirke. Så sent som i 1630-årene har dominikanerne av den nederlandske provins hatt motreformatoriske planer for Norge. Fra Larvik rapporterer en av deres observatører at mange i befolkningen overhodet ikke har oppfattet at Norge er skilt fra Den katolske kirke – de lutherske former er blitt forstått som en allmen forandring i den kristne kirke overhodet. En streng utrenskning i det norske lutherske presteskap av krypto-katolikker har funnet sted ved domstol i Gjerpen i 1613, de skyldige måtte ifølge danskeloven begi seg i livsvarig landflyktighet. Både kirkedisiplinen og ortodoksien skjerpes i det lutherske Norge under inntrykket fra disse spredte forsøk.
«Ortodoksien» – rett-troenheten – er nettopp det navn man har gitt den første etter-reformatoriske tid i Nord-Europa. Norsk protestantisme blir også preget av den: Lutherdommen får fra sine tyske og danske kilder sin faste, dogmatiske «skolastikk». Dens hovedanliggende er Guds ords forkynnelse og utleggelse – lære-prekenen og katekesen står i sentrum. I gudstjenesten er den omgitt av salmesangen – også den er gjerne tydelig belærende i de kristne sannheter. Sterkt forenklet kunne man si at hvor katolisismen hadde knyttet hverdagen og livsmysteriene (fødsel, lagnad, død) til trosmysteriene, gjennom de sakramentale riter, ble protestantismen både på luthersk og kalvinistisk grunn en tanke- og følelseslivets religion. Dette er kanskje, på det psykologiske plan, det mest slående trekk ved trosskiftet etter Reformasjonen.
At den videre utvikling førte norsk protestantisme både gjennom den følelsesvarme pietismen (slutten av 1600-tallet) og den trosfattige rasjonalismen (18. århundre), har vel her noe av sin forklaring: Begge bevegelser levendegjør muligheter i den lutherske trosforståelse. Reaksjonen på rasjonalismens «potet-prester» og folkeopplysere, Hans Nielsen Hauges evangeliske vekkelsesbevegelse tidlig på 1800-tallet, gjør forklarlig overdrivelsen om at «først gjennom Hauge ble nordmennene med hjertet protestanter».
Blant Hauges kilder fantes ikke bare tyske pietister, men også katolske mystikere. Men det rører ikke ved landets komplette isolasjon fra det katolske Europa.
Den katolske tro ble med andre ord helt og effektivt utryddet i Norge gjennom de tre-fire første slektledd etter Reformasjonens innføring, en begivenhet som bare hva de kongelige avgjørelser og dokumenter angår, kan tidfestes til 1537.