«Misjon» – i en befolkning som hadde vært kristen i nærpå ett årtusen? Det var i første omgang hverken behovet eller hensikten. Den umiddelbare nødvendighet var ytterst beskjeden og gjaldt ikke den norske lutherske befolkning overhodet, men det fåtall katolikker som oppholdt seg på norsk grunn, varig eller forbigående, som diplomater, håndverkere eller fagarbeidere, musikere eller lignende. Det var Den katolske kirkes ansvar at de også i vårt land skulle kunne motta sakramentene og pastoral omsorg, at barna deres kunne få undervisning i foreldrenes tro.
Det 19. århundre er det store misjonsårhundre i katolisismens nyere historie. Den europeiske kolonialisme, med alle dens misgrep, åpnet i det minste – særlig i Afrika – for veldige arbeidsfelter, og det vatikanske misjonsdepartement, «Kongregasjonen for Troens utbredelse», gikk planmessig og med stor energi til verket, med betydelige ressurser og resultater: Overskuddet av prester og ordenssøstre i det katolske Europa, senere også i USA, tillot dengang at man satset stort.
Når det gjaldt de nordeuropeiske land som ved Reformasjonen var blitt skilt fra Rom, var situasjonen og oppgaven selvsagt radikalt noe annet. Deres rike kristne tradisjoner siden adskillelsen hadde med tiden og utviklingen skapt en grunnfestet protestantisk kultur og mentalitet, dypt forankret i disse folkenes religion, tenkesett og hele sosiale liv. Ganske særlig gjaldt dette de nordiske land, enhetlig evangelisk-lutherske som de var forblitt. Katolisismens romerske sentralledelse av misjonsvirksomheten hadde imidlertid meget svake forutsetninger for å forstå at situasjonen her kalte på noe annet enn den likefremme misjonsmodell som Kirken anvendte overfor ikke-kristne befolkninger, i mange tilfeller ennå på et primitivt kulturstadium. Helt frem til 1930-årene er den katolske aktivitet i Norden nokså entydig betegnet og oppfattet som et «misjons»-foretagende i erobrende forstand, selv om den ikke opptrer direkte proselytterende. Men den konfesjonelle strid mellom protestanter og katolikker i Europa var 300 år gammel, og ble videreført i en ånd som vel må virke gåtefull i sin bastante oppfatning, på kristne av begge kirkesamfunn i dag, mer vant som de er med økumenikkens og dialogens forpliktelser og muligheter.
I annen halvdel av det 19. århundre bygges det vesle katolske nærvær i Norge videre ut, ved oppofrende innsats fra prester og ordenssøstre av vekslende opprinnelse og nasjonalitet. I 1865 ankommer de første St. Josephsøstre fra Frankrike (Chambéry) til Christiania, og åpner et stort kapittel: Den katolske sykepleien i Norge. Tydelige mangler ved datidens fattige norske helsevesen ble bøtet ikke bare av det offentlige, men ved stadig nye og utbygde katolske sykehus i hovedstaden og i en rekke av våre større og mindre byer, og flere kvinnelige ordenssamfunn kom etter hvert inn i foretagendet. Helt frem til dagens norske velferdssamfunn og det offentlig utbygde sykehusvesen, hvor disse katolske institusjoner nå følgelig er under avvikling eller overdragelse til kommunene, spilte de sykehusene en vesentlig rolle. Ikke bare imøtekom de et innlysende humant behov, og sikret en «kontaktflate», et katolsk nærvær, i den norske hverdag. De skapte også, særlig utenfor hovedstaden, det materielle og sosiale grunnlag for et begynnende katolsk menighetsliv. Bak denne minoritetskirkens oftest ørsmå «stasjoner» i de mindre norske bysamfunnene stod som regel ordenssøstrenes livslange arbeidsinnsats og deres hospitalers økonomiske overskudd. «De katolske» i en norsk småby, det var oftest presten – nesten alltid en utlending – med en menighet på gjerne under 100 aktive medlemmer; disse var også helst av utenlandsk opprinnelse, en og annen norskfødt konvertitt, samt ordenssøstrene – i mangt var de faktisk også menighetssøstre.
Etter hvert (mellom 1880 og 1923) fikk og – ut over St. Josephsøstrenes store foretagende i Norge – noen andre samfunn av syke- og skolesøstre innpass og betydning: St. Elisabethsøstrene (med hovedsete i det dengang tyske Breslau) og St. Carolus Borromeussøstrene (fra Maastricht i Nederland). Dessuten ble det grunnlagt en norsk søsterkongregasjon, St. Franciskus Xaveriussøstrene, med hovedsete i Bergen. En femte søsterkongregasjon, St. Antoniussøstrene fra Holland, fikk mer varierte oppgaver, fra 1924 av.
I 1858 ble St. Pauls menighet i Bergen opprettet. Allerede tre år tidligere hadde en russisk katolsk prest bosatt i Frankrike, Paul Djunkowsky, besøkt Finnmark og tenkt ut et meget fantasifullt misjonsprosjekt, som han samme år (1855) forela og merkelig nok fant gehør for i Rom: «Nordpolmisjonen». Med sete i Alta fikk han i oppdrag å samle et prestepersonale som kunne påta seg misjonsvirksomheten i et område, som synes etablert ved bruken av en passer på den nordlige halvkule: Norsk og svensk Lappland, Kolahalvøya, Island, Grønland, Færøyene og den nordligste del av Amerika, fra Baffin Bay til øya Melville. Fem år senere ble Shetlandsøyene, Orknøyene, og grevskapet Caithness i Nord-Skottland lagt til «området», som også omfattet Norge nord for Polarsirkelen! Dette kuriøse lappeteppe av nasjonaliteter, språk, religioner og kulturer engasjerte innpå et titall katolske misjonærer i hele 14 år, før Vatikanet skrinla foretagendet som vilt utopisk.
Mer nøktern realisme var det å gjøre den knapt eksisterende katolisismen i Norge til et «apostolisk prefektur» – en begynnende og beskjeden kirkeavdeling for seg. Det skjedde i 1869. I 1870-årene blir det katolsk virksomhet også i Trondheim, og etter hvert kommer mindre «stasjoner» til: Tromsø, Hammerfest, Halden, Fredrikstad, Porsgrunn, Kristiansand. Prefekturet i Norge blir av Rom i 1892 forfremmet til et «apostolisk vikariat» – det er en videre misjonsstatus på veien mot fullt bispedømme. Den første katolske biskop i Norge etter Reformasjonen ble dermed luxemburgeren Johannes B. Fallize (f. 1844), som siden 1887 hadde vært prefekt. Han var en meget myndig og foretaksom mann, hvis faste ledelse varte helt frem til 1922.
Biskop Fallize ble da etterfulgt av nederlenderen dr. Johannes Olav Smit som apostolisk vikar. Biskop Smit delte sin forgjengers energiske «misjons-optimisme» når det gjaldt et annet gjennombrudd for katolisismen i vårt land, mens den håndgripelige virkelighet år etter år fortalte noe helt annet: Tallmessig utgjorde katolikkene i Norge fortsatt en ubetydelig og isolert «dissenter-menighet» på omkring 2000 sjeler, hvis langsomme vekst snarere skyldtes den naturlige befolkningsøkning enn konversjoner. Når enkelte av de få overganger til Den katolske kirke vakte en viss oppsikt (som i dikteren Sigrid Undsets og folkepedagogen Lars Eskelands tilfeller), var den gjerne av polemisk eller direkte fiendtlig art – Eskeland ble for eksempel tvunget bort fra den skole som var hans livsgjerning. Fordommer og uvitenhet muliggjorde også grovkornede hetskampanjer mot Den katolske kirke – minneverdig er Marta Steinsviks anstrengelser i 1920-årene: I foredrag og skrift («St. Peters himmelnøkler») advarte hun befolkningen mot den angivelige «katolske fare». Noen konfrontasjon på det seriøse teologiske plan mellom katolske og lutherske tanker fantes det ikke miljø eller overskudd for, hverken fra den ene eller den annen side. Da den betydelige lutherske teologen og sognepresten dr. Knut Krogh-Tonning (1842–1911) ved århundreskiftet hadde forferdet sine kolleger og trosfeller ved å gå over til Rom, falt begivenheten i et merkelig tomrom. Hans motiver var teologiske og personlige – de lå langt over det polemiske munnhuggeri og de apologetiske lettvintheter som gjerne preget «religionssamtalen» i første del av vårt århundre, selv om tonen dempet seg noe i slutten av 1930-årene.
Flere av de nyere, etter-reformatoriske ordenssamfunn hadde vært aktivt med på å gjeninnføre Den katolske kirke i Norge allerede fra 1860–70-årene av. I mellomkrigstiden ankom dertil to av de før-reformatoriske gamle munkeordener som også hadde spilt en viktig rolle i den norske middelalderkirken, og som dermed løftet en gammel tradisjon etter 400 års fravær. Dominikanerne gjenopptok fra Frankrike i 1921 sitt virke i Kristiania, og fransiskanerne kom i 1933 fra Nederland og overtok et sogn på Oslos østkant, ikke langt fra deres gamle område i middelalderens Oslo. Begge reiste etter hvert kirke og kloster og fikk norske kall til sitt ordensliv. Av de gamle kvinnelige ordenssamfunn kom dominikanerinnene, både den aktive gren (1928) og senere den kontemplative gren (1952). Begge kom fra Frankrike, reiste hus i Oslo og fikk flere norske kall. Noen få katolske barneskoler ble reist, i Oslo og Bergen fikk de etter hvert omfang og betydning.
I 1930, et markert jubileumsår for kristningsverket (1030), ble biskop Smit etterfulgt av sogningen Olav Offerdahl (f. 1867), den første norskfødte katolske biskop siden middelalderen. Det ble en kortvarig bispegjerning, Offerdahl var aldrende og syk da han ble utnevnt, og døde bare noen måneder senere. Olavsjubileet gav ellers anledning til adskillig refleksjon omkring kirkebruddet på 1500-tallet og tapet av den katolske kirkesammenheng. Noen betydelige norske konvertitter og prester, prelatene Karl Kjelstrup og den altfor tidlig døde Henrik Irgens bidro adskillig til å gi katolisismen i Norge et hjemligere uttrykk, blant annet som ivrige publisister.
Etter en inspeksjonsreise av en visitator fra Vatikanet ble det norske kirkedistrikt i 1931 delt i tre: Sør- Norge, unntatt fylket Møre og Romsdal, ble Oslo Apostoliske Vikariat. Prefekturet «Mellom-Norge» (senere, og språklig riktigere: Midt-Norge) omfattet Trøndelagen og det nevnte fylket, med hovedsete i Trondheim. Nord-Norge ble også eget prefektur med sentrum i Tromsø. Denne problematiske tredeling har vært meget diskutert, særlig etter at kommunikasjonene mellom de spredte katolske menighetene i Norge er blitt lettere og avstandene overkommelige. Men bortsett fra at Vikariatet i Oslo senere er opphøyd til regulært bispedømme, og prefekturene i Trondheim og Tromsø samtidig ble vikariater og senere «stift», med bispeviede ledere, består delingen fremdeles (1979).
11932 ble nok en luxemburger, dr. Jacob Mangers (f. 1889) utnevnt til apostolisk vikar i Oslo og bispeviet samme år, under tittelen «biskop av Selja» (ennå så man gjerne tilbake til den middelalderske storhet). Han hadde syv års erfaring som sogneprest på Vestlandet (Haugesund og Stavanger) og var godt fortrolig med norsk språk og lynne. Mangers fikk en lang og viktig embetstid, tvers gjennom også krigsårene. Sterkt pastoralt sinnet, enkel og jovial i sin form, ivrig etter å bygge ut den struktur han hadde overtatt, kom han til å bli meget av en folkebiskop og en nøktern administrator av Den katolske kirke i Sør-Norge, hvor langt den overveiende del av katolikkene i Norge er bosatt. De to nordlige prefekturer ble i sin helhet betrodd nyere ordenssamfunn, hvis presteskap vanligvis har vært av tysk opprinnelse og har ytet en utholdende innsats.
Under den 2. verdenskrig og dens okkupasjonsår (1940–45) delte katolisismen i Norge de vanskelige kår alt kirkeliv måtte døye, under de planmessige nazifiseringsforsøk av befolkningen, særlig overfor ungdommen. Spesielt i protesten mot jødeforfølgelsen og mot NS-loven om «ungdomstjenesten» fant norske kristne av ulike trossamfunn sammen i en enhetlig motstand og kom hverandre nærmere i forståelsen av et grunnleggende verdifellesskap. Biskopene Eivind Berggrav og Jacob Mangers møttes og så likt på den sak – sistnevnte med pavens uttrykkelige støtte. De tyskfødte prester i de katolske kirkedistrikter her til lands, særlig nordpå, befant seg selvfølgelig i en særlig vanskelig og presset situasjon under okkupasjonen, men kom gjennom prøvelsene med all heder og integritet. Legendarisk ble for eksempel den aktive og farlige innsatsen for norsk frihet og kirkelig motstand fra den tyskfødte prefekten i Tromsø, den senere biskop Johannes Wember (f. 1900).