Menneskets kjærlighet til Gud er likeledes en gave fra Den Hellige Ånd. Thomas Aquinas beskriver forholdet mellom mennesker og Gud som et vennskap. Vennskap forutsetter at vennene er like på et punkt, at de har noe felles. Mellom Skaperen og skapningen er det en nivåforskjell som er uoverstigelig for mennesket. For å komme mennesket til hjelp og løfte det opp til sitt plan, sender Gud sin høyeste nådegave, som gjør at mennesker kan elske Gud med Guds egen kjærlighet: «Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utgydt i våre hjerter ved Den hellige Ånd, som vi har mottatt» (Rom 5,5).
Gresk har to ord for kjærlighet. «Eros» innebærer tiltrekning, begjær, å ønske seg noe for seg selv. «Agape» er givende kjærlighet. I Det nye testamente brukes bare ordet «agape». Guds kjærlighet til oss er av den givende sorten. Gud er så gavmild mot mennesket, at mennesket får noe å gi tilbake til Gud: «Så formaner jeg dere da ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet og ham til behag – det er den åndelige gudsdyrkelse som dere skylder ham» (Rom 12,1).
Menneskets kjærlighet til Gud må gi seg uttrykk i nestekjærlighet. «Mine kjære, har Gud vist oss så stor en kjærlighet, da skylder også vi å elske hverandre. Gud har ingen noensinne sett, men dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss, og hans kjærlighet blir fullendt i oss» (1 Joh 4,11–12). Nestekjærlighet er «å ville det beste for den andre». Den trenger ikke bestå i gode følelser. Man behøver ikke føle seg skyldig fordi det finnes mennesker man ikke trives sammen med. Men man er skyldig hvis man ikke ønsker det beste for dem.
Katolsk visdom sier at vi også skal elske oss selv. Kristi ord: «Du skal elske din neste som deg selv,» innebærer at vi også skal elske oss selv. «Selvkjærlighet» betyr egoisme på norsk. Men rett forstått er å elske seg selv «å ville det beste for seg selv», slik Gud vil det beste for en. Den kjærligheten får en ikke til å fremme sine egne interesser på andres bekostning.
Kjærlighet til Gud er det første og største bud. Budet om kjærlighet til nesten, er det første lik. Kjærligheten er den «overnaturlige dyd» som gir varme til alle «dyder». Uten den, er all moralsk fortreffelighet og all tro til ingen nytte, skriver Paulus (1 Kor 12,1–13,13). Når vi ser Gud ansikt til ansikt, trenger vi ikke tro og håp mer. Men kjærligheten varer evig. Derfor er kjærligheten det største av alt.
Kjærlighetens nådegave får oss til å vokse i hellighet. Vi lar Den Hellige Ånd få mer og mer innflytelse over oss. Vi blir omdannet i Guds billede. «Gud er kjærlighet, og den som lever i kjærligheten, lever i Gud og Gud i ham» (1 Joh 4,16).