Kirken har i sin historie kjent en teori om «den rettferdige krig». Den gikk ut på, at når en nasjon led urett, kunne den føre krig på følgende fem betingelser:
- Den måtte føres av staten, ikke av private.
- Det måtte være en forsvarskrig, angrepet måtte komme fra fienden.
- Krigsskadene måtte være mindre enn skadene det ville medføre ikke å forsvare seg
- Fiendtlighetene måtte bare rettes mot motstanderens hær, ikke mot sivilbefolkningen.
- Krigen måtte ha mulighet for å avsluttes innen overskuelig fremtid, ellers ville det være et mindre onde å finne seg i uretten (Neues Glaubensbuch, red. Johannes Feiner og Lukas Visher, s. 521–22. Freiburg 1973).
Spørsmålet er fortsatt gjenstand for diskusjon. De våpnene vi har idag, er slik at begrensningen av skadenes omfang (punkt 3, 4 og 5) neppe lar seg gjennomføre. Krig innbærer risiko for å ødelegge alt man skulle forsvare.
Væpnede motstands-bevegelser bygger på en lignende tankegang. Våre samtidige paver har oppfordret til ikke-voldelige strategier mot undertrykkelse.
Katolske kristne må altså sky krigen som middel til løsning av konflikter. Men å sky krigen betyr ikke nødvendigvis at man er konsekvent pasifist. Man kan ha nyanserte synspunkter når det gjelder spørsmålet om hvordan man kan hindre angrep på landet. Noen kan mene at total nedrustning er løsningen. Noen går inn for alliansefrihet. Andre mener at en forsvarsallianse kan trygge freden. Noen mener at en atomstyrke kan skremme en fiende fra angrep. Blant katolikker finner en alle disse meningene representert. Mange katolikker er yrkesmilitære. Men velger et menneske av samvittighetsgrunner å nekte å bære våpen under alle omstendigheter, får han/hun Den katolske kirkes støtte. Kirken lærer at den personlige samvittighet er den endelige dommer i alle moralspørsmål. (Se pkt. g, nedenfor.)
De som går inn for rustninger og atom-avskrekking («nuclear deterrence»), må i alle fall støtte alle anstrengelser i retning av gjensidig nedrustning, fredsforskning, u-landshjelp osv., alt som gjør det mindre sannsynlig at våpnene noensinne blir brukt.
Store kristne personligheter som Dom Helder Camara og Adolfo Esquivel går inn for ikke-vold som middel til å løse konflikter.
Vatikanstatens diplomater har engasjert seg sterkt i internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsavtaler. I 1971 tiltrådte Den hellige stol Ikkespredningsavtalen (1968), den viktigste internasjonale avtalen om atomvåpen. I 2017 var Den hellige stol den første til å undertegne traktaten om forbud mot kjernevåpen. Den har også undertegnet konvensjonene om landminer og klaseammunisjon. På denne måten har Den hellige stol satt Den katolske kirkes moralske autoritet bak viktige humanitære initiativ.
I tråd med denne innsats erklærte i 2017 pave Frans: «Hvis vi også tar med i beregningen risikoen for en ulykkes-eksplosjon på grunn av en feil, må trusselen om deres (atomvåpnenes) bruk, så vel som å besitte dem, kraftig fordømmes» (Vatikanet, 10.11.2017).
Paven og hans diplomatis uttalelser og virke finner støtte i katekismen: «Enhver krigshandling som uten forskjell tar sikte på å ødelegge hele byer eller store områder med deres innbyggere, er en forbrytelse mot Gud og mennesker» (Den katolske kirkes katekisme, 2314).
«Fordi menneskene er syndere, er det fare for krig, og det vil forbli slik inntil Kristi gjenkomst. Men i den monn menneskene er bundet sammen i kjærlighet og får makt over synden, blir vold også overvunnet inntil Skriften blir oppfylt: ‘De skal smi sine sverd om til plogjern og sine spyd til sigder. Et folk skal ikke mer løfte sverd mot et annet’ (Jes 2,4)» (Gaudium et spes, 78, § 6; Den katolske kirkes katekisme, 2317).