Likesom vår verden har en opprinnelse, skal den engang ta slutt. Jesus forteller i Matt 25 en lignelse om dommedag: «Men når Menneskesønnen kommer i sin guddomsglans omgitt av sine engler, da skal han ta plass på den trone hvor Guds herlighet stråler; da skal alle folkeslag samles om ham, og han skal skille dem ut fra hverandre, som en gjeter skiller sauer fra geiter … Da skal kongen si til dem på sin høyre side: ’Kom, dere som min far har velsignet, og ta i eie det rike som er gjort rede for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat […] Jo, det skal dere vite: at alt hva dere har forsømt å gjøre, selv for den aller ringeste av disse her, det har dere forsømt å gjøre for meg. Så skal disse siste gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv’» (Matt 25,31–35 og 45–46). Heller ikke her er det Jesu hensikt å gi oss informasjon om livsbetingelsene i det hinsidige. Han vil si oss klart at man virkelig kan ta feil av sin bestemmelse og at vi skal dømmes etter hvordan vi har behandlet «den aller ringeste». Troen uten nestekjærlighet er død. Kirken lærer i trofasthet til Kristi ord at det finnes en mulighet for å gå fortapt. Men Kirken vet ikke noe om hvem som eventuelt er fortapt. Heller ikke om Judas eller Hitler vil Kirken felle dom. «Den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler» (Matt 25,41), er semittiske billeder. «Synden mot Den Hellige Ånd», som det ikke finnes tilgivelse for (Mark 3,29), tolkes som å avslå å motta tilgivelse, noe Gud aksepterer i respekt for menneskets frihet. Hvis de fortapte eksisterer, vil deres lidelse bestå i sorg over at de ikke gjengjeldte kjærligheten som de var gjenstand for. Noen sier «Så fint at katolikkene har purgatorium», i den tro at dette erstatter fortapelsens mulighet. Men dette er en misforståelse.
Det vi vet om vårt fremtidige oppstandne legeme, er tatt fra beretningene om den oppstandne Kristus. Han kan vise seg, og så bli borte for øynene på disiplene (Luk 24,13–35). Thomas kan ta på sårmerkene. Kristus kan spise fisk sammen med disiplene. Han kan gå gjennom lukkede dører. Det oppstandne legeme er altså ikke underlagt alle de fysiske lover vi lyder i dette livet, men det bærer de kjennetegn som vårt jordiske liv har påført det.
Et oppstandent legeme har vi ikke erfart, og det er ikke nødvendig å ha altfor presise forestillinger om hvordan det skal bli. Troen på de dødes oppstandelse, sier oss likevel at de døde beholder sin identitet i evighet. Personen skal ikke oppløses i en almen ånd eller i en «Høyere bevissthet» som i asiatiske religioner. «Legemet» sikrer at jeg ikke skal flyte over i noe upersonlig.
Tanken om re-inkarnasjon, eller sjelevandring, er heller ikke kristen. Ifølge denne tanken samler mennesket en bør av «karma», som det bærer med seg ut av dette liv. I neste liv re-inkarneres gode mennesker som et høytstående vesen, og onde mennesker som et laverestående dyr. Lidelse i denne verden skulle være straff for synd i en tidligere tilværelse. Først etter mange re-inkarnasjoner slipper man fri, går opp i det almene og når «nirvana». Kristendommens nøkkeltanke er tilgivelsen. Vi skal gå inn til Gud med hele den personligheten vi har utviklet i vårt jordiske liv, men tilgitt og skyldfrie.
I Johannes-evangeliet spør disiplene: «Rabbi, når han er født blind, hvem er det da som har syndet – han eller hans foreldre?» Noen sier dette viser at Det nye testamente lærer re-inkarnasjon. Men Jesus forkaster hele forutsetningen for spørsmålet: «Hverken han selv eller hans foreldre har syndet. Han ble født slik for at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham» (Joh 9,2–3).
«Limbus» er et begrep skapt av teologene for å unngå å si at de udøpte barna skulle gå fortapt. Augustin kom til å insistere på at dåpen er nødvendig for å bli et Guds barn. De udøpte barna kunne ikke bli salige. Men hvis de ikke hadde begått noen synd, kunne de ikke gå fortapt heller. Så tenkte man seg at de var i «Limbus», et sted hvor de er lykkelige, men hvor de ikke ser Gud, som de salige gjør. Begrepet er ikke levende idag, fordi man tenker seg at de som dør som udøpte barn, er hos Gud.
Kremasjon var engang uttrykk for fornektelse av troen på oppstandelsen. Da var det forbudt for katolikker å la seg kremere. Siden kremasjon ikke lenger betyr fornektelse, er forbudet opphevet.