BETYDELIG REDUSERT:– Alle de stedene hvor Kirken har forpliktet seg til forebygging med besluttsomhet og tydelighet, har risikoen for overgrep blitt betydelig redusert, ned mot null de siste 10 – 20 årene, sier pater Hans Zollner SJ, medlem av Den pavelige kommisjonen for beskyttelse av mindreårige. Foto: NTB / AP, Alessandra Tarantino
Jesuittprest Hans Zollner SJ ser at det nytter. – Antallet overgrepssaker har gått sterkt ned de stedene hvor det er satt inn forebyggende tiltak, sier professoren som er en av verdens ledende eksperter på seksuelt misbruk.
Tekst: Ragnhild Helena Aadland Høen
Det er få i verden som vet så mye om de grufulle seksuelle overgrepene i Den katolske kirke som professor Hans Zollner SJ. Han er jesuittprest, teolog, psykolog, psykoterapeut og medlem av Den pavelige kommisjonen for beskyttelse av mindreårige. I tillegg er han professor ved Det pavelige universitetet Gregoriana i Roma og direktør for Institute of Anthropology. Interdisciplinary Studies on Human Dignity and Care (IADC). IADC ble opprettet nettopp for å beskytte mindreårige mot seksuelle overgrep i Den katolske kirke.
FORDØMMER:Pave Frans har gjentatte ganger fordømt overgrep, blant annet i sitt «Brev til Guds folk» (2018. Foto: NTB / REUTERS, Guglielmo Mangiapane
På de mest sårbares side
Bilde
– Kirken må alltid komme ofrene til forsvar. Det er en iboende del av det oppdraget som Herren har betrodd henne, og det er vårt ansvar å oppfylle det. Kirken må stå på de mest sårbares side og beskytte dem. Det er ikke mulig å utrydde overgrep mot mindreårige helt, men mye kan gjøres ved å skape en kultur med trygge rom og relasjoner i Kirken, sier pater Hans Zollner SJ til katolsk.no.
På oppdrag fra pave Benedikt XVI og pave Frans har professoren besøkt Norge og 69 andre land for å holde møter med bispekonferanser, ordener og universiteter om behovet for å skape bevissthet om og beskyttelsestiltak mot seksuelt misbruk.
– Pave Frans har fordømt disse forferdelige handlingene og har gjentatt viktigheten av å høre stemmene til ofrene. Han selv møter ofre regelmessig og lytter til dem. Etter møtet om «Beskyttelse av mindreårige i Kirken» i Vatikanet i februar 2019, har innsatsen båret en rekke frukter, noen mer synlige enn andre. De synlige, som har hatt svært håndgripelige effekter, gjelder lovgivning i Kirken, aller nyligst endringene av bøkene VI og VII i Den kanoniske lov, sier jesuittpresten.
– Blant de mindre synlige fruktene er at bispekonferansepresidentene og ordensrepresentantene som deltok på møtet i 2019, forlot Roma med et endret hjerte, noe som mange offentlig erkjente. De lyttet til ofrene, fordi de forsto at spørsmålet om forebygging av overgrep ikke kan være et marginalt spørsmål, men må være en integrert del av Kirkens misjon. Denne omvendelsen av hjertet vil bringe frukter som også vil bli omsatt til konkrete handlinger, tror professoren.
«... alle de stedene hvor Kirken har forpliktet seg til forebygging med besluttsomhet og tydelighet – overalt hvor det er investert innsats for å få på plass forebyggings- og formasjonsprogrammer – har risikoen for overgrep blitt betydelig redusert.»
Den terapeutiske tilnærmingen
– Oppmerksomhet rundt overgrep mot mindreårige er relativt nytt i sivilsamfunnet. Går vi 40 – 50 år tilbake i tid, var den vanlige reaksjonsformen i Den katolske kirke å tilby terapi til prester som hadde begått disse forbrytelsene, mens i sivilsamfunnet var det mer regelen enn unntaket at overgrepssaker ble henlagt av påtalemyndigheten. Det betyr at Kirken faktisk var tidligere ute enn sivilsamfunnet med å angripe problemet, med midler man den gang trodde hjalp. Vil du si at dette gjelder mange land?
– Det har vært ulike svar i ulike deler av verden både fra sivilsamfunnet og kirken når det gjaldt å møte overgrep. Det jeg kan si, er at alle de stedene hvor Kirken har forpliktet seg til forebygging med besluttsomhet og tydelighet – overalt hvor det er investert innsats for å få på plass forebyggings- og formasjonsprogrammer – har risikoen for overgrep blitt betydelig redusert. Bevisstgjøring, utdanning og formasjon er nøkkelen for at man skal oppnå langsiktige effekter, sier p. Zollner.
– På 1960- og 70-tallet ble terapi sett på som løsningen på nesten alt i sivilsamfunnet. Gradvis innså man hvor alvorlig problemet med overgrep er. Etterhvert kom også erkjennelsen av at terapi på overgripere er ineffektivt. Vi ser ikke lenger på pedofili som en emosjonell lidelse som kan repareres, men som en forbrytelse. Det er dette nye synet på pedofili, som i sivilsamfunnet knapt er mer enn 20 år gammelt, som Kirkens tilnærming ikke har vært oppdatert til. Tror du det vil skje?
– I ulike deler av verden har Kirken møtt overgreå på forskjellige måter. Når vi snakker om endring i Den katolske kirke, verdens største trossamfunn, kan man trekke en analogi til et stort skip: Hver kursendring tar mye tid og energi. Det er en treghet og forsinkelse fra kapteinen har dreid roret og til skipet er på en ny kurs. Den positive nyheten er at når den nye ruten først er lagt inn, kan et stort skip ta om bord mange mennesker og styre ressursene i riktig retning.
IKKE SØLIBAT ELLER HOMOSEKSUALITET:– Noen insisterer på at hovedgrunnen til geistlig sexmisbruk enten er sølibatet eller homoseksualitet. Folk vil ha enkle svar på svært komplekse problemer. De klamrer seg til disse ideene, fordi det ser ut til å forklare veldig enkelt hvor problemet er og hvordan du kan bli kvitt det, sier professor p. Hans Zollner,. Han besøkte Norge i januar 2019 for å holde seminar om overgrep for norske prester. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Sølibat og misbruk
– Sølibatet får ofte skylden for overgrepene i Kirken. Men blir man seksualforbryter av å være seksuelt avholdende?
– Noen insisterer på at hovedgrunnen til geistlig sexmisbruk enten er sølibatet eller homoseksualitet. Folk vil ha enkle svar på svært komplekse problemer. De klamrer seg til disse ideene, fordi det ser ut til å forklare veldig enkelt hvor problemet er og hvordan du kan bli kvitt det. Men du kan sitere hvilken som helst vitenskapelig rapport eller regjeringsrapport der ute: Alle sier at sølibatet ikke forårsaker misbruket, fremhever han.
Zollner forklarer at 99,8 prosent av alle overgripere lever ikke et valgt sølibatliv. Dessuten: Minst 95 prosent av alle prester er ikke overgripere.
– Over de siste 10 – 20 årene, avhengig av land, har prosentandelen overgripere blant geistlige falt fra 4 – 5 prosent til nesten 0, poengterer han.
– Alle rapportene, også den nyeste fra Frankrike, slår fast at det ikke er noen direkte årsakssammenheng mellom sølibat og seksuelle overgrep. Sølibat fører ikke til krenkende adferd i en monokausal (med en eneste årsak) forstand. Men det er viktig at sølibatet integreres i livet, i en sunn livsstil, sier han.
Professoren vektlegger viktigheten av å fokusere på innledende formasjon i presteseminarene. Slik kan Kirken sikre seg mot at ikke-kvalifiserte personer blir tatt opp som presteseminarister. Deretter, under seminaret og deres religiøse formasjon, må kandidatene følges tett opp og utdannes.
– Til slutt må biskopene garantere den pågående formasjonen av prester, spesielt i årene hvor arbeidsmengden og ansvaret vokser. Det er et vitenskapelig etablert faktum at de prestene som misbruker mindreårige, gjør det for første gang i en alder av 39 år. Det er mye eldre enn en trener, en lærer eller en psykolog, som misbruker for første gang i en alder av 25 år. Sølibatet kan bli et problem dersom det ikke er integrert i en sunn livsstil. Dersom sølibatet ikke leves godt nok ut over år, kan det være en av flere risikofaktorer som medvirker til at folk blir misbrukere av alkohol, av internettpornografi eller seksuelt misbruk av voksne eller mindreårige, sier p. Zollner.
– Det er likevel ikke slik at sølibatære prester er farligere enn vanlige, gifte menn. I USA hadde gjennomsnittsmannen 2 – 4 ganger så høy misbruksrate/risiko som katolske prestene hadde – og slik var det på 70- og 80-tallet, da statistikken var på sitt verste i Den katolske kirke i USA. I dag er tallene mye bedre.
– Antallet saker har gått veldig mye ned de stedene hvor det er satt inn forebyggende sikringstiltak, med tilsyn og etiske retningslinjer – det fungerer! Vi kan ikke si at det er mer sannsynlig at seksuelle overgrep skjer blant katolske prester enn blant andre. Folk som sier det, kan ikke legge frem dokumentasjon, og det til tross for at det er ingen annen institusjon, og heller ingen andre kristne kirkesamfunn eller noen annen religion, som har blitt undersøkt så grundig som Den katolske kirke, svarer professoren.
«Å sammenligne og rettferdiggjøre seg selv bidrar ikke til sannhetssøken. Vi må erkjenne at sexovergrep mot mindreårige har vært mye mer utbredt enn vi noen gang hadde trodd.»
Et stort samfunnsonde i vår tid
– Det føles som en lettelse at lys og luft nå når inn i de mørkeste hjørnene av Den katolske kirke. Men en uheldig bieffekt av at medienes søkelys er så ensidig rettet mot Kirken, kan være at oppmerksomheten tas bort fra det massive samfunnsondet som seksuelle overgrep er. Hva tenker du om det?
– De fleste seksuelle overgrep mot mindreårige skjer langt på vei innenfor familier. Men selv om det er slik, så er overgrep fra en prest også et åndelig overgrep som får personen til å stille spørsmål ved sitt eget forhold til Gud. I denne forbindelse har vi et spesielt ansvar, og vi bør aldri rette fingeren mot noen andre. Å sammenligne og rettferdiggjøre seg selv bidrar ikke til sannhetssøken. Vi må erkjenne at sexovergrep mot mindreårige har vært mye mer utbredt enn vi noen gang hadde trodd, sier pater Zollner, som presiserer at med «mindreårige» mener Den katolske kirke alle personer opp til 18 år. 85 – 90 prosent av de geistlige overgriperne har misbrukt 14 – 18-åringer, det som kalles efebofili (ungdommer), ikke pedofili (barn).
– Den katolske kirke bør være «best i klassen» i disse spørsmålene. Jeg er fembarnsmor, og det er av største betydning for meg at Den katolske kirke i Norge nå har gode rutiner og systemer for å forebygge overgrep. De gjør barn og ungdommer tryggere her enn noe annet sted, som jeg kjenner til. Kan det sies om flere land enn Norge?
– Den katolske kirke må alltid gjøre det som hun har mulighet til. Jeg gjentar dette også til biskoper i India, Fiji, Ecuador, Malawi eller Kenya, i land hvor Kirken er sentral for barn og unges skolegang og en leder innen kvalitetsutdanning. Standarden som Kirken setter på sine skoler og universiteter, er en modell for andre å følge. Vi må sørge for at institusjonene våre, så langt det er mulig, er trygge steder for unge mennesker. Når vi så har satt disse standardene, er jeg sikker på at de før eller siden vil bre seg til et bredere spekter av institusjoner, sier Zollner og trekker frem at arbeidet mot overgrep er kontinuerlig, det tar ikke slutt. Hvis Kirken lykkes med sin innsats, vil hun også bidra til et tryggere samfunn for øvrig.
– Alle kristne, alle døpte, er ansvarlig for kirken vår. Handlingene til vårt kirkelige fellesskap må gi et sant vitnesbyrd om evangeliet. Å beskytte mindreårige og sårbare mennesker må være kjernen i vårt oppdrag som medlemmer av Kirken, formaner pater Hans Zollner SJ.
P. Hans Zollner SJ
Bilde
Født i Regensburg, Tyskland, 1966.
Sluttet seg til Jesuittordenen i Nürnberg, 1990.
Professor i psykologi ved Psykologisk Institutt, Det pontifikale universitetet Gregoriana, 2010.
Medlem av Den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige, 2014.
President for Senter for beskyttelse av mindreårige ved Det pontifikale universitetet Gregoriana, 2015.
Medlem av organisasjonskomiteen for Møtet for beskyttelse av mindreårige, 2019.
