Tror dere virkelig at brød og vin forvandles til kjøtt og blod?
Da Jesus ble døpt, leser vi at Den Hellige Ånd kom ned over ham i en dues skikkelse (Lukas 3,22). Det folk så var altså en fugl med vinger og fjær. Men Skriften forteller oss at bak denne ytre fremtredelsesformen skjulte det seg en annen og guddommelig virkelighet: Guds handlende kraft, den tredje person i Treenigheten. Gud kan altså åpenbare seg selv for mennesker skjult bak naturlige skikkelser.
Katolikker tror det samme skjer i nattverden. Helt vanlig brød og vin blir ved et guddommelig mirakel forvandlet slik at det vi mottar under messen, ikke lenger er brød og vin, men Kristi kropp og blod skjult bak brødets og vinens skikkelser. Nattverdselementenes ytre fremtredelsesform forandrer seg ikke, men virkeligheten bak dem forandres fra helt vanlig brød til Jesus Kristus selv.
Dette synet på nattverden er ikke unikt for Den katolske kirke. Det er felles for alle kristne trossamfunn som har røtter fra før reformasjonen. I de første tusen årene etter at Jesus grunnla sin kirke, leter en forgjeves etter kristne som trodde at nattverden bare var en symbolsk brødbit og en skvett med vin. Troen på at en reell forvandling finner sted i nattverden, var universell. Egentlig er dette ikke rart, for Jesus er krystallklar i Bibelen:
«Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Slik den levende Far har sendt meg, og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg.» (Johannes 6,54–57)
Det mange ikke vet, er at Den norske kirkes lære også sier at brød og vin faktisk blir Jesu legeme og blod i nattverden, selv om lutheranerne bruker andre teologiske termer. Luther selv hadde et helt realistisk nattverdssyn, og kritiserte dem som mente det bare dreide seg om symboler.
Hvorfor kan ikke jeg gå til nattverd i en katolsk messe når jeg er kristen, men ikke katolikk?
Grunnen til det ligger først og fremst i at vår nattverdsforståelse ikke kan isoleres i forhold til vår kirkeforståelse. Når en katolikk mottar nattverden (som vi gjerne kaller kommunion), sier samtidig vedkommende ja til kirkeforståelsen og ønsket om å leve i fullt fellesskap (kommunion) med den kirke som vi tror ledes av paven. Bønnene i messen gjør denne sammenhengen klar. Vi ber bl.a.: «Skjenk den din fred, verne samle og styr den over hele jorden, i enhet med din tjener, vår pave N., og vår biskop N.» (fra den første eukaristiske bønn). «Kom ihu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave N., og vår biskop N., og med hele ditt presteskap» (fra den andre eukaristiske bønn). Ved å velge å stå i et annet kirkesamfunn, viser man ved sitt valg at man ikke ønsker det som det her bes for i nattverdsbønnen.
Nattverden er enhetens sakrament og en synliggjøring av vår selvforståelse som kirke. Når vi ikke vil gi nattverden til de som selv har stilt seg selv utenfor dette fellesskapet og denne forståelsen, er det fordi vi respekterer at ikke alle kristne er enige med oss. Ved å dele ut nattverden til dem som ikke er en del av det synlige fellesskapet, påtvinger vi andre vår forståelse. Det blir ikke riktig. Ingen som ved sine valg viser at de ikke ønsker å stå i fullt fellesskap med Kirkens lære, kan gå til nattverden, det gjelder både katolikker og ikke-katolikker.
Hvorfor skrifte til en prest når man kan gå direkte til Gud?
Dette henger sammen med vårt kirkesyn. Som kristne er vi ikke bare individer som forholder seg til Gud direkte. I dåpen blir vi helliggjort ved å innlemmes i Kirken, i Kristi legeme, som Paulus kaller Kirken. Som i en kropp er vi som lemmer på Kristi kropp uløselig knyttet sammen med Gud og med hverandre. Den enes handlinger, gode eller dårlige, påvirker hele fellesskapet. Synd er derfor ikke bare et privat anliggende. Den enkeltes synd påvirker helligheten til hele fellesskapet. I skriftestolen har presten to sentrale funksjoner ved at han representerer Kristus og fellesskapet, og det er på vegne av begge disse at han sier til den angrende synder «så forlater jeg deg dine synder…». Skriftemålet gjenoppretter relasjonen til Gud, men også til fellesskapet. Disse to tingene er uløselig knyttet sammen. Etter Jesu oppstandelse viser han seg for disiplene: «Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt’» (Johannes 20,22–23).
Hvorfor finnes det ikke kvinnelige prester i Den katolske kirke?
Grunnen til at kvinner ikke kan bli prester, ligger ikke i at de ikke ville kunne «gjøre jobben». Kvinner fyller viktige oppgaver i Kirken, også på det sjelesørgeriske og administrative plan, oppgaver som i norsk sammenheng ofte ses på som «presteoppgaver». Det å være prest i Den katolske kirke er ingen jobb, det er et kall fra Gud. Prestetjenesten er sakramental, og man trer inn i embetet gjennom ordinasjonens sakrament. Prestens fremste oppgave er å feire sakramentene for og med de troende.
Kirken tror det er Guds ønske at denne tjenesten skal utføres kun av menn. Vi begrunner dette ut i fra både Skriften og Tradisjonen. Presteembetet ble innstiftet i nattverdssalen da Jesus innenfor rammen av det jødiske påskemåltidet befaler apostlene å «gjøre dette til minne om ham». Det jødiske påskemåltidet ble som regel feiret av hele familien, men Skriften gir oss ikke grunnlag for å si at det var andre tilstede enn de 12 apostlene denne kvelden. Det var de som fikk dette oppdraget, og ga det videre til nye menn gjennom bønn og håndspåleggelse. Dette er beskrevet i Apostlenes gjerninger (6,1–7), og historiske kilder fra det første århundret og senere bevitner at denne praksisen har vært konstant gjennom hele Kirkens historie. Fordi kvinner aldri har blitt viet til prester, i katolsk forstand av ordet, sa pave Johannes Paul II i 1994 at Kirken ikke har myndighet til å endre dette (Ordinatio sacerdotalis, 4).
Dette er ikke særkatolsk lære. Bare de protestantiske kirkesamfunnene har kvinnelige prester. Ingen av kirkene med kontinuerlig tradisjon tilbake til de første kristne århundrer, har det.
At kvinner ikke kan bli prester, er ikke det en etterlevning fra gamle dager?
Jesus levde i en annen tid hvor kvinner hadde en annen stilling. Det er sant, men det er også sant at Jesus selv brøt med alle disse normene: han hadde kvinnelige disipler (ikke apostler), han snakket med kvinner på gaten, og det var kvinner han først viste seg for etter sin oppstandelse.
Kirken i de første århundrene levde i en hellenistisk (gresk) kultur hvor kvinner hadde rituelle/liturgiske funksjoner i templene. Det ville ikke vært oppsiktsvekkende om den tidlige kirke selv hadde valgt kvinner til slike oppgaver om de trodde at dette var i samsvar med Jesu vilje, men det gjorde de ikke. Den katolske kirke er trofast mot dette. Dette er ikke særkatolsk lære. Bare de protestantiske kirkesamfunnene oppstått fra 1500-tallet og utover, har kvinnelige prester.