Hva i all verden er skjærsilden? Jeg har ikke funnet noe om det i Bibelen.
Når kristne ved dåpen blir født på ny (Johannes 3,3–5; 22), begynner en vandring med Jesus hvor vi gradvis likedannes med Ham. Denne prosessen kalles i Bibelen for helliggjørelse, og er en forutsetning for at vi en dag skal kunne leve sammen med Gud (Hebreerbrevet 12,14). En himmelsk tilstand innbefatter ikke mennesker som fortsatt synder (Åpenbaringen 21,27), ellers ville død og lidelse heller aldri ta slutt (Romerbrevet 6,23). Samtidig vet vi at vi neppe er fullkomne den dagen vi ligger på dødsleiet. Ettersom vi skal være fullkomne den dagen vi oppstår i Guds nærvær, forutsetter dette en renselse, en forvandling som finner sted før vi opplever å se Gud.
I forbindelse med skjærsilden lærer Den katolske kirke tre ting:
- Det finnes en renselse etter døden
- Denne innebærer en form for smerte eller ubehag
- Gud hjelper de som renses som respons på levende kristnes handlinger (forbønn)
Det finnes ikke noe lære som sier at skjærsilden er et sted eller at den tar tid (vi vet ikke hvordan tid fungerer i livet etter dette). Det er de tre punktene ovenfor som utgjør hele Den katolske kirkes definerte lære om skjærsilden. At det må være en renselse før en kommer inn i himmelen, følger logisk av at vi skal være syndfrie i himmelen, men ikke er det her på jorden.
Det finnes også flere vers i Bibelen som bekrefter Den katolske kirkes trosoverlevering om skjærsilden:
«Deretter samlet han [Juda] inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.» (2. Makkabeerbok 12,43–45)
I denne teksten ønsker altså Juda å hjelpe dem som har dødd «i troen på Gud» og venter en «herlig lønn», med forbønn, så de kan bli løst fra sin syndeskyld! Dette er helt i samsvar med Den katolske kirkes lære om renselsen i livet etter dette. Nå skal det sies at protestanter ikke anerkjenner denne boken som hellig skrift (selv om vi vet at den var en del av Kirkens bibel lenge før reformasjonen). Ikke desto mindre ser vi at dette er en meget gammel tanke som eksisterte lenge før Den katolske kirke og middelalderen.
Går vi over til Det nye testamente, får vi også en pekepinn:
«Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende» (Matt 12,32).
Hvorfor understreker Jesus at en ikke vil få tilgivelse for denne synden i denne verden eller den kommende, med mindre det faktisk er mulig å få tilgivelse for synder i den kommende, slik 2. Makkabeerbok lærer? Dersom det er umulig å få tilgitt noen synd i livet etter, ville det være helt overflødig å påpeke dette.
I Lukas 12,58–59 sier Jesus:
«Når du går til øvrigheten med din motpart, skal du gjøre hva du kan for å komme overens med ham mens dere ennå er på veien. Ellers trekker han deg for dommeren, dommeren overgir deg til innkreveren, og innkreveren kaster deg i fengsel. Jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!»
Fortapelsen er evig, så hva snakker Jesus egentlig om her? Den katolske kirke forstår det slik at hvis vi stjeler penger fra vår neste, får vi tilgivelse for denne synden mot Guds bud som slikt tyveri er, når vi søker Hans tilgivelse. Da slipper vi det evige motsetningsforhold til Gud som synden forårsaker i sjelene våre. Samtidig har synden også en timelig dimensjon. Synden var også mot vår neste, ikke bare mot Gud, og her skylder vi å gjøre opp for oss. Gjør vi ikke det, vil vi måtte betale «til siste øre». Det er med andre ord ikke slik at vi kan stjele, be om tilgivelse og beholde tjuvegodset. Vi må forsøke å godtgjøre den timelige skade vi har forvoldt, eller selv ta konsekvensene for det. Gud tillater at timelige konsekvenser kommer over oss for å lære oss å ikke synde. Kristi korsoffer er ikke en tilgivelsesautomat.
Den dagen vi skal stå for dommen, skal Gud prøve våre gjerninger. Hva var egentlig motivasjonen bak dem? Gode motiver som kjærlighet til Gud og vår neste? Dårlige motiver som ønske om anseelse fra andre? Paulus sammenligner våre gjerninger med et byggverk som skal prøves med ild og skriver:
«Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3,15).
Bildet er av en person som ser hele sitt livsverk, alt det gode han har gjort, ramle sammen rundt seg som et hus i brann, men han klarer å berge livet ved å flykte ut gjennom ilden. Den gode nyheten er altså at han overlever (blir frelst), men frelsen blir som gjennom ilden (med smerte).
Det er til syvende og sist Guds nærvær og Guds gjerning i oss som virker rensende. Derfor er sjelene i skjærsilden ikke skilt fra Gud. Tvert i mot er han nær dem med sin kjærlighet. Skjærsilden er ikke et slags «mini-helvete».
Skjærsilden har vært en nyttig inntektskilde for Den katolske kirke. Er det ikke på tide å avskaffe denne grusomme ubibelske læren?
Som vi har sett, er ikke læren om skjærsilden ubibelsk, den er en trossannhet. Den katolske kirke trekker ikke tilbake sannheter. Det som var sant i går, er sant i dag og forblir sant i morgen selv om det noen ganger er behov for å uttrykke det bedre enn det er gjort før eller finne nye ord for å bli forstått i en ny tid.
Læren om skjærsilden er heller ikke grusom, men sier noe om et positivt menneskesyn. Vi tror at mennesket virkelig har mulighet til å bli fullkomment, og at dette er Guds ønske for oss. Han vil ikke at vi skal «stoppe på halvveien», som de fleste av oss gjør her på jorden, han har større ambisjoner! Det er derfor han fortsetter å forvandle de fleste av oss med sin kjærlighet etter vår død.
Sannheter opphører ikke å være sanne selv om noen har tjent penger på dem. Det er riktig at skjærsildens og avlatens betydning ble overdrevet under reformasjonstiden. Å motta avlat som takk for pengegaver, er også kritikkverdig, og ble av den grunn avskaffet.
Den katolske kirke er altså tilhenger av å avskaffe urett og misbruk som stundom oppstår i en kirke som tross alt består av mennesker. Men den verken kan eller vil oppgi det oppdraget den har fått av sin grunnlegger, Jesus Kristus: å forvalte de trossannheter som én gang for alle er overgitt til de hellige (Judas’ brev 3).