Requiem-messen feires med bønn for de avdøde. Den kan feires ved begravelsen, og ellers på alle hverdager. 2. november, Allesjelersdag, frembæres messen for alle avdøde som ikke er nådd frem. Navnet er tatt fra de første ordene i det latinske inngangsverset: «Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis», det vil si: «Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem». Det er en bønn om at de avdøde må bli ført fra renselsen til saligheten. I NRK kalles messen «den katolske dødsmessen», det lyder som en makaber messe for gjenferd. «Messe med bønn for de avdøde» ville være bedre.
Feires requiem-messen som del av begravelsen, brenner påskelyset, symbolet på den oppstandne Kristus. Håpet om evig liv bygger på troen på Kristi oppstandelse. Messeklærne er i fiolett som tegn på bønn om nåde. Småbarn begraves uten messe og med hvite liturgiske klær. Vi tror de går rett til Gud. «R.I.P», som man kan se i dødsannonser og på gravstener, er også en bønn: «Requiescat in pace», «måtte han/hun hvile i fred.»
Virker det fremmed at man kan hjelpe de avdøde med forbønn, er det fordi luthersk teologi vil si at tror man i dødsøyeblikket, er man rettferdiggjort og går til Gud. Tror man ikke, er det ikke mer å gjøre. Tanken om purgatorium henger altså sammen med den katolske oppfatning av frelsen som en vekst i hellighet. Frelsen blir fullført i purgatorium.
En annen årsak til at bønnen for de avdøde er falt ut av den lutherske tradisjon, er at Luther kalte noen av Det gamle testamentes bøker med gresk originaltekst «apokryfiske» – ikke ekte bibelske – mens Den katolske kirke aksepterer dem som kanoniske. 2. Makkabeerbok viser at bønnen for de avdøde henger sammen med troen på oppstandelsen, og at den ble praktisert i århundrene før Kristus. Opprøreren Judas Makkabeus samlet penger til et sonoffer i templet i Jerusalem, frembåret med bønn for soldatene som var falt i en frigjøringskamp mot grekerne: «Deretter samlet han inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres frem et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort, og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de døde skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde så de kunne bli løst fra sin syndeskyld» (2. Makk 12,43–46). I hver eneste messe ber Kirken for de levende og de døde.
Begrepet «avlat» er så lite levende i katolikkens liv, at det neppe ville vært nevnt her hvis det ikke forekom i norske skolebøker. Avlat henger sammen med kirketukten, som engang var streng. Svær synd skader hele det kristne fellesskap og svekker Kirken som et kjærlighetens samfunn. Offentlige syndere, manndrapere og ekteskapsbrytere ble utelukket. Ville de motta sakramentene igjen, måtte de gjøre offentlig bot. Denne kunne bestå i å dra på valfart til Jerusalem eller Santiago i Spania. Hadde man familie og gård, var det ikke så greit å være borte en sommer eller mer. Derfor kunne man få omgjort botsstraffen til en annen, for eksempel å be bønner. Avlat er ikke syndsforlatelse. Siden man i våre dager ikke får annen kirkelig botsstraff enn å be noen bønner etter skriftemålet, er begrepet avlat bleknet i de troendes bevissthet. De færreste har støtt på det i praksis. Pius V og Tridentinerkonsilet forbød bruk av penger i forbindelse med avlat i 1567.
«Jeg tror på de helliges samfunn» sier vi i den apostoliske trosbekjennelse. Denne troen innebærer en solidaritet mellom de kristne levende og avdøde. Gud ser oss som et fellesskap. Hver enkelt blir frelst som individuell person, men vi går veien til Gud sammen. «De hellige» i vid forstand er alle de døpte, fordi de har mottatt Den Hellige Ånd. «De hellige» i snever forstand er de avdøde som er hos Gud. Mens de venter på oppstandelsen på den ytterste dag, lever deres sjel hos Gud, sier man tradisjonelt. De ber for oss.
Denne tanken finnes også i 2. Makkabeerbok. Den forteller om et syn, hvor man ser Onias, en avdød yppersteprest, og Jeremia, en avdød profet, be for Israel: «Det han hadde sett var følgende. Den tidligere yppersteprest Onias, et godt og fint menneske, fordringsløs i sin ferd og vennlig av vesen, som kunne ordlegge seg vel, og som fra barnsben av hadde lagt vinn på alt som hører til en rettlinjet livsførsel – han sto med utstrakte hender og bad for hele det jødiske samfunn. Deretter viste det seg en annen mann som utmerket seg ved sitt grå hår og sin prektige skikkelse, han var omgitt av en verdighet som ga ham en helt særegen autoritet. Da tok Onias til orde og sa: ’Dette er Jeremia, Guds profet, som elsker sine brødre og bærer frem mange bønner for folket og den hellige by’» (2 Makk 15,12–24).
I messens innledning bekjenner vi «for Gud den allmektige og for dere alle» at vi har syndet, og vi ber «den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: Be for meg til Herren, vår Gud.» Vi betrakter altså de hellige som er døde før oss, som del av vårt fellesskap. De vet om oss og ber for oss.
De første kristne følte denne solidariteten så sterkt at de feiret messen på martyrenes graver og i katakombene. Alteret i katolske kirker har en altersten hvor det er nedfelt bensplinter fra en helgen eller andre relikvier. Dette er en direkte fortsettelse av skikken å feire messen på martyrenes graver.
Helgenkåringen var opprinnelig spontan. Folket holdt en avdød for hellig, og det var nok at den lokale biskop erklærte at det var i orden. Kirkeretten, kodifisert i pave Gregor IXs Decretales fra 1234, gjorde kanonisering til pavens privilegium, men ennå idag har folket sitt ord med i laget (se Delooz, Pierre: «De la canonisation et de son usage social». I: Concilium 149, ss. 29–38). Folket holder mannen eller kvinnen for forbilledlig. Helgenens teologi må være katolsk. Det må være skjedd ett eller flere mirakler på helgenens forbønn – dette er ikke lenger strengt nødvendig. Kanonisasjonsprosessen er som en rettssak, hvor «djevelens advokat» forsøker å påpeke alt som taler mot at den avdøde kan være en helgen. Referatene fra kanoniseringsprosessene har stor historisk interesse. Ofte tar de lang tid. Jeanne d’Arc ble brent i 1431 og kanonisert i 1920. Helgenen har to funksjoner i katolikkens liv: Han eller hun tjener som forbillede og viser at man kan følge Kristus til alle tider og i alle kulturer. Dessuten kan man be om helgenenes forbønn.
Katolske kirker er viet til Treenigheten «sub invocatione», det vil si under påkallelse av, eller på forbønn av, Maria eller en helgen. De helliges samfunn omfatter englene, og vi har Sankt Mikael kirke i Hammerfest og i Moss.