2. artikkel: Det annet bud

Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn (Ex 20, 7; Deut 5, 11).

Det er sagt til deres forfedre: "Du skal ikke sverge falsk". (...) Men jeg sier dere at dere skal overhodet ikke sverge (Matt 5, 33-34).

I. Herrens navn er hellig (2807-2815)

2142. Det annet bud befaler å akte på Herrens navn. Som det første bud hører også det annet inn under gudsfryktens dyd og bestemmer nærmere vår ordbruk angående det hellige.

2143. (203, 435) Blant alle ord i åpenbaringen finnes det særskilt ett som åpenbarer Guds navn. Gud betror sitt navn til dem som tror på Ham; Han åpenbarer sitt personlige mysterium for dem. Å si sitt navn er et uttrykk for tillitsfullhet og fortrolighet. "Herrens navn er hellig." Derfor skal ikke mennesket misbruke det. Det skal komme det i hu i en taushet fylt av tilbedelse og kjærlighet.339 Mennesket skal ikke nevne det i sin tale, unntatt for å velsigne, lovprise og herliggjøre det.340

2144. Ærefrykt for Guds navn er uttrykk for den ærefrykt vi skylder selve Guds mysterium og hele den hellige virkelighet Hans navn viser hen til. Sansen for det hellige hører inn under gudsfryktens dyd:

Er følelser av hellig ærefrykt kristne eller ikke? Ingen kan med rette tvile på det. Dette er følelser vi ville ha, og det i aller høyeste grad, dersom vi skuet Guds majestet i et syn. Slike følelser ville vi ha om vi ante Hans nærvær. Vi må fylles av dem i den monn vi tror at Han er til stede. Å ikke føle dem er å ikke fatte, ikke tro at Han er til stede.341

2145. (2472, 427) Den troende må vitne om Herrens navn ved å bekjenne sin tro uten å gi etter for frykt.342 Forkynnelse og katekese må gjennomsyres av tilbedelse og ærefrykt for Vår Herres Jesu Kristi navn.

2146. Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn:

2147. (2101) Det vi lover andre i Guds navn, trekker Guds ære, trofasthet, sannferdighet og myndighet inn i saken. Vi har skyldighet til å holde slike løfter. Å misligholde dem er å misbruke Guds navn og på sett og vis gjøre Gud til løgner.343

2148. (1756) Gudsbespottelse strider direkte mot det annet bud. Det består i å omtale Gud, inni seg eller uttalt, hatefullt, bebreidende, utfordrende, å tale ondt om Ham, være respektløs i det man sier om Ham, å misbruke Hans navn. Den hellige Jakob fordømmer dem "som bringer vanære over det store navn som er blitt påkalt over" dem (Jak 2, 7). Forbudet mot gudsbespottelse innebærer også forbud mot å tale mot Kristi Kirke, helgenene og hellige ting. Gudsbepottelig er det også å benytte seg av Guds navn for å dekke over forbrytelser, undertrykke mennesker, torturere eller drepe. Misbruk av Guds navn for å begå en forbrytelse fører til at religionen forkastes.

Gudsbespottelse strider mot den ærefrykt vi skylder Gud og Hans hellige navn. Den er i seg selv en alvorlig synd.344

2149. Eder hvor Guds navn forekommer, uten at det forligger noen gudsbespottelig hensikt, utgjør mangel på aktelse for Herren. Det annet bud forbyr også å bruke det guddommelige navn i magi.

Guds navn er stort der hvor det uttales med den ærefrykt som tilkommer Hans storhet og majestet. Guds navn er hellig der hvor det nevnes med ærefrykt og frykt for å krenke Ham.345

II. Misbruk av Herrens navn

2150. Det annet bud forbyr mened. Å avlegge ed eller sverge er å ta Gud til vitne på det man sier. Det er å kalle på Guds sanndruhet til å borge for ens egen sannferdighet. Edsavleggelse trekker Herrens navn inn i saken. "Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge" (Deut 6, 13).

2151. (215) Å fordømme mened er en plikt mot Gud. Gud som Skaper og Herre er all sannhets norm. Menneskeord er i samsvar eller i strid med Gud som er sannheten selv. Når en ed er sannferdig og lovlig, gir den forholdet mellom menneskets ord og Guds sannhet til kjenne. Mened er å stevne Gud som vitne for en løgn.

2152. (2476, 1756) Den har svoret falsk ed som under ed har lovet noe han ikke har til hensikt å holde, eller ikke holder seg til det han har lovet under ed. Å sverge falsk ed er en alvorlig krenkelse av Ham som er Herre over alle ord. Under ed å forplikte seg til å gjøre noe ondt, strider mot det guddommelige navns hellighet.

2153. (2466) Jesus forklarte det annet bud i bergprekenen: "Dere har også hørt at det er sagt til deres forfedre: "Du skal ikke sverge falsk", og "du skal stå Herren til ansvar for det du har svoret." Men jeg sier dere at dere skal overhodet ikke sverge (...). Si ja, når dere mener ja, og nei når dere mener nei; alt ut over det er av det onde" (Matt 5, 33-34. 37).346 Jesus lærer at alle eder innbærer en henvisning til Gud, og at Guds og Hans sannhets nærvær må æres i alle ord. Tilbakeholdenhet i å vise til Gud i vår tale går sammen med ærefrykt for Hans nærvær, som blir bekreftet eller krenket i alt vi sier.

2154. I samsvar med den hellige Paulus har ikke Kirkens tradisjon forstått Jesu ord dithen at Han forbyr å avlegge ed når alvorlige og rettmessige omstendigheter krever det (for eksempel i retten). "Ed, det vil si å føre det guddommelige navn som sannhetsvitne, skal bare avlegges sannferdig, skjønnsmessig og rettmessig".347

2155. (1903) Det guddommelige navns hellighet forlanger at vi ikke skal gripe til det på en lemfeldig måte, og heller ikke avlegge ed under forhold som kan gjøre at det kan tolkes som en godkjennelse av myndigheter som avkrever oss den på urettmessig vis. Når ed avkreves av urettmessige sivile myndigheter, kan dette nektes. Det skal nektes når eden avkreves for formål som strider mot menneskeverdet eller Kirkens fellesskap.

III. Døpenavn

2156. (232, 1267) Dåpens sakrament meddeles "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" (Matt 28, 19). I dåpen helliger Herrens navn mennesket, og den kristne får sitt navn i Kirken. Det kan være et helgennavn, det vil si navnet på en disippel som har ført et liv i forbilledlig troskap mot sin Herre. En vernehelgen er et forbilde på kjærlighet og en sikker forbeder. "Døpenavnet" kan også uttrykke et kristent mysterium eller en kristen dyd. "Foreldre, faddere og sogneprest må passe på at det ikke blir gitt noe fornavn som kjennes fremmed for det kristne".348

2157. (1235, 1668) En kristen begynner dagen, bønnene og alt han foretar seg, med korsets tegn "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen." Den døpte vier dagen til Guds herlighet og påkaller Herrens nåde som gjør ham i stand til å handle i Ånden som et barn av Faderen. Korstegnet styrker oss i fristelser og vanskeligheter.

2158. Gud kaller enhver ved navn.349 Hvert menneskes navn er hellig. Navnet er menneskets ikon. Det avkrever aktelse, som tegn på verdigheten til den som bærer det.

2159. Det navn vi har fått, er et navn for evigheten. I Guds rike vil hver enkelts lønndomsfulle og enestående særpreg, merket med Gud navn, stråle i full glans. "Den som seirer, han skal av meg få (...) en liten hvit sten (...) med et nytt navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten han som får den" (Åp 2, 17). "Jeg så Lammet stå på Sions berg, og sammen med det hundreogfireogførti tusen som bar dets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner" (Åp 14, 1).

Bilde

Bilde

Bilde