III. "Du skal ikke ha andre guder enn meg"

2110. Det første bud forbyr å ære andre guder enn den Ene Herre som åpenbarte seg for sitt folk. Det unnsier overtro og vantro. Overtro er en slags forvrengt religiøs overdrivelse; vantro er en last som står i motsetning til gudsfryktens dyd.

Overtro

2111. Overtro er en avsporing av den religiøse følelse og den praksis den medfører. Overtroen kan gi seg skinn av å være i samsvar med den dyrkelse vi vier den sanne Gud, for eksempel ved å tilskrive visse skikker, som i og for seg er tillatte og nødvendige, en nesten magisk betydning. Å knytte bønners og sakramentale tegns virkning til deres rent ytre form, uten den nødvendige indre holdning, er å henfalle til overtro.312

Avgudsdyrkelse

2112. (210) Det første bud fordømmer flerguderi. Det pålegger mennesket å ikke tro på andre guder enn Gud, å ikke vise andre guder ære enn den Ene. Skriften nevner ofte denne forkastelsen av "guder av gull og sølv, et verk av menneskehender", de som "har munn, men taler ikke, øyne, men kan ikke se"... Slike maktesløse gudebilder gjør maktesløs: "Slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem" (Sal 115, 4-5. 8).313 Gud, derimot, er "den levende Gud" (Jos 3, 10; Sal 42, 3; osv.) som gir liv og griper inn i historiens gang.

2113. (398, 2534, 2289, 2473) Avgudsdyrkelse angår ikke bare hedendommens falske gudsdyrkelse. Den utgjør en stadig fristelse for troen. Avgudsdyrkelse består i å gjøre noe som ikke er Gud, til en guddom. Det er avgudsdyrkelse når mennesket ærer og dyrker en skapning i stedet for Gud, enten det nå dreier seg om guder eller demoner (satanisme, for eksempel), eller det dreier seg om makt, forlystelse, rase, forfedre, staten, penger osv. "Dere kan ikke tjene både Gud og pengene", sier Jesus (Matt 6, 24). Mange martyrer døde fordi de nektet å tilbe "dyret",314 ja, de nektet til og med å late som om de gjorde det. Avgudsdyrkelse er å benekte Guds eneherredømme; den er altså uforenlig med samfunnet med Gud.315

2114. Menneskelivet trekkes sammen til en enhet i tilbedelsen av den Ene. Budet om å tilbe én Herre gjør mennesket enkelt og redder det fra å spre seg i det uendelige. Avgudsdyrkelse er en forvrengning av menneskets medfødte religiøse sans. En avgudsdyrker er en som "overfører sitt uforgjengelige gudsbegrep på hva som helst, bare ikke på Gud".316

Spådomskunster og magi

2115. (305) Gud kan åpenbare fremtiden for sine profeter eller andre hellige. Men den rette kristne holdning består i tillitsfullt å overgi i forsynets hender alt hva fremtiden angår og la fare all grumset nysgjerrighet i slike ting. Likegladhet derimot kan være det samme som ansvarsløshet.

2116. Spådomskunst i alle former er forkastelig: å søke Satans eller demoners hjelp, dødemaning og andre påfunn som formenes å "avsløre" fremtiden.317 Å rådspørre horoskoper, astrologi, spåing i hender, tolke varsel og tegn, synskhet og bruk av medier, alt dette dekker over en vilje til å være herre over tiden, historien og til syvende og sist over mennesker, på samme tid som et ønske om å innynde seg hos mørkemaktene. Slikt står i motsetning til den ære og kjærlige ærefrykt vi skylder Gud alene.

2117. Alle former for magi og trolldom, hvor man søker å temme mørkets makter og bruke dem til egen nytte og til å få overnaturlig makt over nesten - om det så er for å helbrede ham - strider i alvorlig grad mot gudsfryktens dyd. Slike handlinger må fordømmes enda sterkere når de ledsages av den hensikt å skade andre eller når de benytter seg av demoners hjelp. Å bære amuletter er også forkastelig. Spiritisme innebærer ofte spådomskunst og magi. Derfor formaner også Kirken de troende om å holde seg borte fra slikt. Bruk av såkalt naturmedisin rettferdiggjør ikke påkallingen av onde makter, heller ikke misbruk av andres godtroenhet.

Vantro

2118. Vantroens fremste synder forkastes av det første bud: å friste Gud i ord eller gjerning, helligbrøde og simoni.

2119. (394, 2088) Å friste Gud består i å sette Hans godhet og allmakt på prøve. Det var slik Satan ville få Jesus til å kaste seg ned fra templet og dermed tvinge Gud til å gripe inn.318 Jesus motsetter seg dette, med støtte i Guds ord: "Dere skal ikke sette Herren deres Gud på prøve" (Deut 6, 16). Den utfordring en slik fristelse av Gud inneholder, krenker den aktelse og tillit vi skylder vår Skaper og Herre. Den bærer alltid i seg tvil angående Hans kjærlighet, forsyn og makt.319

2120. (1374) Helligbrøde består i å vanhellige eller behandle på uverdig vis sakramentene og andre liturgiske handlinger, på samme måte som også personer, ting og steder viet til Gud. Helligbrøde er en alvorlig synd, særlig når den begås mot eukaristien, siden selve Kristi legemes vesen blir nærværende for oss i dette sakrament.320

2121. (1578) Simoni321 defineres som kjøp eller salg av åndelige virkeligheter. Da trollmannen Simon ville kjøpe den åndsmakt han så virke i apostlene, svarte Peter: "Du og dine penger gå undergangen i vold, siden du tror at Guds gaver kan kjøpes for sølv" (Apg 8, 20). Dermed rettet han seg etter Jesu ord: "Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre" (Matt 10, 8).322 Det er umulig å tilegne seg åndelige goder og opptre som om man eide eller var herre over dem, siden de kommer fra Gud. Vi kan ikke annet enn ta imot dem, uforskyldt, fra Ham.

2122. "Utenom de ofringer som er fastlagt av behørig myndighet, skal embedsbæreren ikke forlange noe for å forrette sakramentene, idet han alltid har for øye at de nødstedte ikke skal måtte unnvære sakramentene på grunn av fattigdom".323 Den behørige myndighet fastlegger slike "ofringer" i kraft av det prinsipp at kristenfolket skylder å bidra til embedsbærernes oppebørsel. "En arbeider er sin kost verd" (Matt 10, 10).324

Ateisme

2123. (29) "Det er mange av våre samtidige som slett ikke fornemmer, eller også uttrykkelig avviser, denne inderlige og livsviktige forening med Gud. Ateismen er dermed blitt et hovedanliggende i vår tid".325

2124. Navnet ateisme dekker høyst ulike fenomener. Noe som hyppig forekommer, er den praktiske materialisme som innskrenker sine behov og bestrebelser til tid og rom. Ateistisk humanisme anser feilaktig at mennesket "er sitt eget mål, at det alene bygger og former sin egen historie".326 En annen form for ateisme i samtiden venter seg menneskets frigjøring fra en økonomisk og sosial frigjøring "som religionen i seg selv er til hinder for (...), idet den leder mennesket bort fra de jordiske samfunnsoppgaver ved å vende deres forhåpninger mot en illusorisk hinsidig tilværelse".327

2125. (1535) Siden ateisme forkaster eller benekter Guds eksistens, er den en synd mot gudsfryktens dyd.328 Straffeskyld for denne synden kan sterkt minskes alt etter hensikt og omstendigheter. I ateismens opphav og fremvekst "kan de troende ha sitt store medansvar (...): kanskje har de forsømt å utdype sin tro, kanskje har de gitt en gal fremstilling av den, kanskje har de gitt et slett eksempel i sitt religiøse, moralske og sosiale liv. I alle disse tilfeller har de tilslørt mer enn åpenbart Guds og religionens sanne ansikt".329

2126. (396, 154) Ateisme bygger ofte på en feilaktig oppfatning av menneskets selvstendighet, drevet like til benektelse av noen som helst avhengighet fra menneskets side overfor Gud.330 Imidlertid "kommer ikke gudserkjennelse på noen måte i konflikt med menneskeverdet, som tvertimot hviler på Gud og fullendes ved Ham".331 Kirken vet "at dens budskap svarer til menneskehjertets hemmeligste lengsler".332

Agnostisisme

2127. (36) Agnostisisme tar mange former. I visse tilfeller nekter agnostikeren å fornekte Gud; han formoder tvertimot at det finnes et transcendent vesen som ikke kan gi seg til kjenne og som ingen kan si noe om. I andre tilfeller uttaler agnostikeren seg ikke om Guds eksistens og hevder at den umulig lar seg bevise, og heller ikke hevdes eller benektes.

2128. (1036) Agnostisisme kan undertiden bære i seg en viss søken etter Gud, men den kan like så vel bero på likegyldighet, flukt bort fra eksistensens ytterste spørsmål og samvittighetens dovenskap. Agnostisisme er altfor ofte det samme som praktisk ateisme.

IV. "Du skal ikke lage deg noe gudebilde..." (159-162)

2129. (300, 2500) Guds befaling innebar forbud mot at mennesket skulle lage seg noen billedlig fremstilling av Gud. Deuteronomium forklarer: "Dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere ut av ilden på Horeb. Ta dere derfor vel i vare, så dere ikke handler så ille at dere lager dere gudebilder i noen som helst skikkelse..". (Deut 4, 15-16). Det var den fullstendig transcendente Gud som åpenbarte seg for Israel. "Han er alt", men samtidig "er han jo større enn alt han har skapt" (Sir 43, 27-28). Han er "skjønnhetens opphavsmann" (Visd 13, 3).

2130. Men allerede i Det Gamle Testamente befalte eller tillot Gud at det ble laget bilder som på en symbolsk måte skulle lede frem mot frelsen ved det menneskevordne Ord: kobberslangen,333 paktskisten og kjerubene.334

2131. (476) Det var med grunnlag i det menneskevordne Ords mysterium det syvende økumeniske konsil i Nikea (787), mot billedstormerne, rettferdiggjorde æresbevisninger overfor ikoner: bilder av Kristus, men også av Guds Mor, englene og alle de hellige. Ved å bli menneske innledet Guds Sønn en ny "økonomi" angående bilder.

2132. Kristnes æresbevisninger overfor bilder strider ikke mot det første bud som forbyr gudebilder. "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet",335 og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".336 Den ære som vises de hellige bilder, er "skyldig ærefrykt" og ikke tilbedelse, som tilkommer Gud alene:

Det utvises ikke gudsdyrkelse (religionis cultus) overfor bildene slik de er i seg selv, som om de utgjorde noe virkelig, men bare i den forstand at de betraktes som bilder som leder til den inkarnerte Gud. Den bevegelse som rettes mot bildet som bilde, stanser ikke der, men går videre i retning av det som bildet avbilder.337

Bilde

Bilde

Bilde