I forrige kapittel så vi på den katolske tradisjonens begynnelse, og kom frem til at kristne i begynnelsen av det annet århundre konsentrerte seg om å holde fast ved apostlenes sanne lære. Det ble en vanskelig tid for de første, relativt små menighetene. De var truet av farer på to kanter:
Ytre farer. Det hedenske samfunnet rundt dem viste ofte lite forståelse for de kristne. De beskyldte dem for ateisme (fordi de ikke æret de tradisjonelle gudene), og for kannibalisme (nattverdsmåltidet ble lett misforstått). I perioder kom det til forfølgelser. Jødene kunne også bli til fiender og angivere, på grunn av forskjellene i tro. Alt dette gjorde at martyriet, å gi sitt liv for Kristus og troen, ble en skjebne mange kristne måtte regne med.
Tradisjonen fikk selvfølgelig et nytt preg ved dette. Livet i Kristus ble i høy grad en forventning om det evige liv, som skulle bli det egentlige liv, mens den jordiske eksistens bare var noe foreløpig som den kristne måtte igjennom på veien mot Gud og det virkelige liv i ham. Denne holdningen erstatter på en måte den tidligere forventningen om at Kristus snart skulle komme tilbake.
Martyrenes kristendomsforståelse kan i dag virke overdreven på mennesker som lever i et gjennomregulert velferdssamfunn, og kanskje ser døden som bare en beklagelig sluttstrek på et rimelig brukbart liv. Men når vi selv kommer i vanskeligheter, eller hele samfunn blir utsatt for katastrofer, ligger det her noe svært viktig tradisjonsgods, som vi kan lære mye av.
Indre farer. Den store indre faren var alltid heresiet. Heresi er et gresk ord som betyr «utvalg»: at man ensidig trekker frem og overbetoner noen trossannheter, på bekostning av andre, og dermed ødelegger den fine balansen i den katolske tro. Heresi kan også bestå i å trekke frem noe helt nytt, eller krampaktig lukke øynene og tviholde på noe som er blitt foreldet.
De kristne apologeter forsvarer nå den rette læren (trosarven fra apostlene, med støtte i de bibelske skrifter, utgjør denne «ortodoksien»), mot forskjellige forfølgere og heretikere, og bidrar sterkt til å utvikle den katolske tradisjonen. De skriver på et gresk som har mange hebraiske bibelske låneord. Mest kjent er Ireneus av Lyon, som muligens led martyrdøden ca. år 200. Han skrev fem bøker som i latinsk oversettelse heter Adversus haereses (mot heresiene), og er vel den første som gav kristendommen en dogmatisk struktur. Ireneus refser blant annet gnostikerne, som ville vri den kristne lære i retning av et falsk erkennelsessystem hvor det legemlige ble til åndens fiende, og skaperguden en fiende av Det nye testamentes Gud.
Han skriver at de rettroende kirker må holde seg til Den hellige skrift, dåp og trosbekjennelse i fellesskap med kirken i Roma. «Med denne kirke må enhver kirke, på grunn av den romerske kirkes mer verdige opprinnelse, stemme overens. Det gjelder alle troende, hvor de enn finnes. I den blir alltid den samlede kristne tradisjon som kommer fra apostlene, bevart.»
Kirkefedrenes tid
Roma var altså det ærverdige sentrum som man skulle være i overensstemmelse med, men det var ikke der kampen om den korrekte utformingen av den kristne lære i første omgang skulle komme til å stå. Det skjedde i høy grad på 300- og 400-tallet i den østlige del av det daværende Romerriket, som var sterkt preget av gresk kultur. Den katolske tradisjon fikk her omsider sin grunnleggende utførlige trosbekjennelse på plass, etter mye teologisk tautrekning mellom forskjellige skoler. De viktigste var de teologiske skolene i Alexandria, Antiokia og Konstantinopel. Først med betydelige paver som Leo den store og Gregor den store ble Roma det markerte kristne kraftsenter.
Nå var kristendomsforfølgelsenes tid forbi, og den romerske keiser (som snart flyttet fra Roma til Konstantinopel) støttet seg til den kristne religion, samtidig som han forsøkte å være en toneangivende leder innenfor den. Folk strømmet til Kirken ut fra edle og mindre edle motiver. En massebevegelse var nå i ferd med å forme den katolske tradisjonen på en ny måte. Kirken blir en rikskirke, med de muligheter og farer som dette innebærer.
I ettertid er denne utviklingen blitt kritisert, særlig fra protestantisk side, som en verdsliggjørelse av kristendommen, men det var en utfordring som Kirken ble stilt overfor, og hvordan skulle man ha kunnet unngå å prøve å fylle det tomrommet som den gamle religions sammenbrudd etterlot seg?
De store teologer i denne tiden var samtidig ofte biskoper og sjelesørgere, og bærer navnet kirkefedrene. Denne gunstige koblingen av oppgaver hos de ledende personligheter gjør at perioden på mange måter blir en gylden tid i kristendommens historie.
Kjente kirkefedre er Origenes, Clemens av Alexandria, Tertullian, Athanasius, Hilarius, de tre «kappadokiere»: Basilius den store, Gregor av Nyssa og Gregor av Nasians, Ambrosius og Augustin. De skriver sine avhandlinger om viktige punkter i den kristne tro, kommer i diskusjon med hverandre og øver innflytelse på de kirkemøter og synoder der de offisielle beslutninger blir tatt. Det største heresiet av alle, arianismen, blir fordømt på kirkemøtet i Nikea i år 325. Presten Arius hevdet at Kristus var en slags halvgud, underordnet Faderen, og hans lære fikk stor utbredelse. Det ortodokse synet på Kristus som vi finner i vår trosbekjennelse, seiret i 325, og i 381 ble det endelig stadfestet at den Hellige Ånd er en del av Treenigheten. Maria som Guds mor fikk etter hvert den sentrale stilling innenfor troslivet som hun teologisk sett bør ha. Dette er et eksempel på at den katolske tradisjonen føyer til nødvendige utfyllende momenter der Det nye testamente (som jo er en begrenset samling skrifter med offisiell godkjennelse) ikke har så mye stoff. Bibelen er en rettesnor for de troende, men ikke noe som kunstig skal begrense menneskers refleksjon og fordypelse i Guds mysterium. Skrift og tradisjon støtter og utfyller hverandre i Kirkens utviklingsprosess.
Men kirkefedrene bidro sterkt til forståelsen av Den hellige skrift som grunnlag for troen, og i sine teoretiske betraktninger tar de nesten alltid utgangspunkt i bibelske tekster. I 368 utgir Athanasius av Alexandria den første oversikten over hva som hører med i Det nye testamente, som helt stemmer med dagens kanon (rettesnor). Kirkefedrene bruker gjerne gresk filosofi (støpt i en kristen form) som hjelpemiddel for å kunne fremstille troen slik at man kan vinne intellektuelle mennesker for den. De skriver også om Kirkens sakramenter, hjelpemidlene til et fullverdig kristent liv, som i denne tiden får det antall og den utforming som er tjenlig for troslivet i en ny situasjon.
Allerede på 400-tallet ser vi imidlertid tendensen til splittelse i Kirken: kulturelle og politiske forhold gjør at vi får en Østkirke og en Vestkirke, en greskspråklig og en latinsk kirke. Den felles tradisjonen er ikke lenger noen selvfølge. Dette får senere store konsekvenser.
Dengang og nå
I kirkefedrenes tid diskuterte og sloss man drabelig for å kunne nå frem til den helt riktige definisjon av trossannhetene, og store folkemasser var innblandet i disse teologiske stridighetene. Alle var opptatt av å komme frem til et felles trosgrunnlag, som Kirken trygt kunne stå på og forsvare. I Nord-Europa i dag er det liten interesse for å komme frem til enighet om trosspørsmål. Selv erkebiskopen av Canterbury, den anglikanske kirkes overhode, uttaler at det bare er fint at teologien er uryddig og usammenhengende, for det understreker at Gud alene er virkelig.
Så tøyer man seg i kirkesamfunnene så langt man kan for å godta andres særstandpunkter, som egentlig kan være like gode eller dårlige som ens egne tilfeldige særstandpunkter. Det er økumenikk i karikatur. Små pressgrupper kan på kort tid vinne frem med sine spesielle ønsker, for det finnes ingen indre motstandskraft i de enkelte kirkesamfunn, og Bibelen som fundament blir gjort til noe ganske relativt, som stadig må vike for moderne trender. Når interessen for teologisk tenkning forsvinner, overtar et dårlig kontrollert følelsesliv den plass som trangen til riktig erkjennelse inntok i kirkefedrenes tid. Impulsene fra det avkristnede storsamfunnet slår igjennom i kristne kretser, og preger dette småvarme og usikre følelseslivet hos mange kristne. Kristne holdninger blir til uklar adferd hos mennesker som egentlig er gått inn i en ikke-kristen livsstil i massesamfunnet rundt dem.
I kirkefedrenes tid forsøkte man å bruke forstand og vilje til å bygge opp en katolsk tradisjon, som skulle gi menneskene og samfunnslivet et definert innhold og grunnlag å holde seg til. I dagens situasjon er det tydeligvis bare Den katolske kirke og de ortodokse kirker som prøver å holde fast ved og (i alle fall for Den katolske kirkes vedkommende) videreutvikle det som ble bygget opp i denne viktige tiden i Kirkens historie.