Kan. 1259 – Kirken kan erverve timelige verdier på alle berettigede måter ut fra naturretten eller positiv rett, de som andre har lov til.

Kan. 1260 – Kirken har en selvskreven rett til fra de kristustroende å utbe seg det som er nødvendig for dens egne formål.

Kan. 1261 –

1. §1. Det står åpent for de kristustroende å bidra med timelige verdier til gunst for Kirken.
2. §2. Det påligger diøcesanbiskopen å påminne de troende om forpliktelsen omtalt i kan. 222, § 1, og på hensiktsmessig måte å innskjerpe den.

Kan. 1262 – De troende må bidra med hjelp til Kirken i form av etterspurt støtte og i henhold til bestemmelser utstedt av bispekonferansen.

Kan. 1263 – Diøcesanbiskopen har rett til, etter at finansrådet og presterådet er hørt, for bispedømmets behov å pålegge offentlige juridiske personer underlagt hans styring en moderat skatt, forholdsmessig i forhold til deres inntekter; for øvrige fysiske og juridiske personer har han bare lov til det i et alvorlig nødstilfelle og under de samme vilkår å pålegge en ekstraordinær, men moderat beskatning, dog så at partikularlover og partikulære sedvaner som tilskriver ham videre rettigheter, står urokket.

Kan. 1264 – Med mindre noe annet er forutsatt i gjeldende rett, tilligger det bispemøtet for en provins:

1. 1° å forhåndsbestemme avgifter for handlinger fra eksekutiv myndighet i tjenesteytende sammenheng og for iverksettelse av reskripter fra Den apostoliske stol, som dog må approberes av selve Den apostoliske stol;
2. 2° å fastlegge offergaver i anledning av forrettelse av sakramenter og sakramentalier.

Kan. 1265 –

1. §1. Idet dog tiggermunkenes rett står urokket, forbys enhver privatperson, det være seg fysisk eller juridisk, uten tillatelse gitt skriftlig fra egen ordinarius og stedets ordinarius å ta opp kollekt til noen som helst form for from eller kirkelig innretning eller formål.
2. §2. Bispekonferansen kan fastsette bestemmelse om kollektopptagelse som skal overholdes av alle, ikke eksklusiv dem som fra innstiftelsen kalles og er tiggermunker.

Kan. 1266 – I alle kirker og kapell som faktisk vanligvis står åpne for de kristustroende – også de som tilhører ordensinstitutter –, kan stedets ordinarius påby at det samles inn særkollekt for bestemte tiltak på sogne- eller bispedømmenivå eller på nasjonalt eller universelt nivå og der det innsamlede etterpå med omhu overføres til bispedømmets sentraladministrasjon.

Kan. 1267 –

1. §1. Med mindre det motsatte er på det rene, formodes offergaver som bringes til superiorer eller forvaltere for en hvilken som helst kirkelig juridisk person, også privat, å være brakt til selve den juridiske person.
2. §2. Offergavene omtalt i § 1 kan ikke avvises med mindre det skjer ut fra en berettiget grunn og – ved forhold av større betydning – etter tillatelse fra ordinarius dersom det handler om offentlige juridiske personer; tillatelse fra samme ordinarius kreves for at noe kan aksepteres som er belastet med en form for forpliktelse eller med et vilkår, dog så at forskriften i kan. 1295 står fast.
3. §3. Offergavene fra de troende som er brakt for et bestemt formål, kan ikke destineres for noe med mindre det er for det samme formål.

Kan. 1268 – For de timelige verdiers vedkommende antar Kirken hevd og foreldelse som måter å erverve eller å befri seg fra noe, i samsvar med det som er bestemt i kann. 197–199.

Kan. 1269 – Sakrale ting kan dersom de er i privates eie, erverves av privatpersoner ved hevd; men det er ikke lov å anvende dem til profan bruk med mindre de har tapt innvielsen eller velsignelsen; men dersom de tilhører en offentlig kirkelige juridisk person, kan de bare erverves av en annen offentlig kirkelig juridisk person.

Kan. 1270 – For fast eiendom, kostbart løsøre og rettigheter samt muligheten til å reise søksmål – det være seg personlig eller tinglig – som tilhører Den apostoliske stol, inntreffer hevd og foreldelse etter et tidsrom på 100 år; for slikt som tilhører en annen kirkelig offentlig juridisk person, etter et tidsrom på 30 år.

Kan. 1271 – Biskopene må, på grunnlag av enhetens og kjærlighetens bånd og ut fra bispedømmets muligheter, bidra til å besørge de midler som Den apostoliske stol måtte trenger i overensstemmelse med tidens krav for riktig å kunne utøve sin tjeneste for Kirken som helhet.

Kan. 1272 – I områder hvor beneficier i egentlig forstand ennå eksisterer, tilligger det bispekonferansen ved hensiktsmessige bestemmelser avstemt med Den apostoliske stol og approbert av denne å lede styringen av beneficiene på en slik måte at inntekten, ja, for så vidt som det er mulig, selve dos bak beneficiene, litt etter litt blir brakt inn til innretningen beskrevet i kan. 1274, § 1.

Kan. 1273 – Den romerske pave er i kraft av styringsprimatet øverste forvalter av og husholder over alle kirkelige verdier.

Kan. 1274 –

1. §1. I de enkelte bispedømmer må det finnes en spesialinnretning som samler eiendeler og offergavene med det formål at det, i samsvar med det som er bestemt i kan. 281, skal sørges for underhold av de klerikere som frembyr tjeneste til gunst for bispedømmet, med mindre det annerledes er blitt sørget for dem.
2. §2. Hvor sosialtrygd til gunst for klerus ennå ikke er ordnet på egnet vis, må bispekonferansen sørge for at det finnes en innretning som gjør at det sørges tilstrekkelig for klerikernes sosiale trygghet.
3. §3. I de enkelte bispedømmer må det – for så vidt som situasjonen gjør det aktuelt – etableres en felleskasse fra hvilken biskopene vil kunne innfri sine forpliktelser overfor Kirkens øvrige tjenesteytende personer og møte bispedømmets forskjellige behov, og fra hvilken også rikere bispedømmer vil kunne støtte fattigere.
4. §4. Alt etter ulike stedlige omstendigheter vil formålene omtalt i §§ 2 og 3 bedre kunne oppnås ved bispedømmeinnretninger som seg imellom er fødererte, eller gjennom samarbeid eller også en høvelig forening for forskjellige bispedømmer, ja, også etablert for hele nevnte bispekonferanses territorium.
5. §5. Dersom det lar seg gjøre, blir disse innretninger å etablere slik at de får effekt også innen borgerlig rett.

Kan. 1275 – En verdikasse med utspring i ulike bispedømmer forvaltes i overensstemmelse med bestemmelser som de angjeldende biskoper på hensiktsmessig vis er blitt enige om.

Kan. 1276 –

1. §1. Det tilligger ordinariusene med omhu å våke over forvaltningen av alle eiendeler som tilhører offentlige juridiske personer underlagt ham, dog så at de rettmessige grunnlag som gjør at vedkommende ordinarius gis videre rettigheter, står urokket.
2. §2. Med tanke på rettigheter, legitime sedvaner og omstendighetene må ordinariusene ved utstedelse av særlige instruksjoner – innenfor den universelle retts og partikularrettens grenser – sørge for å regulere den totale forretningsvirksomhet i forbindelse med forvaltningen av kirkelige verdier.

Kan. 1277 – Hva angår det å utføre forvaltningshandlinger som under hensyntagen til bispedømmets økonomiske stilling er av større betydning, skal diøcesanbiskopen høre finansrådet og konsultorkollegiet; dog trenger han samtykke fra samme råd og også fra konsultorkollegiet for å utføre ekstraordinære forvaltningshandlinger, foruten i de tilfeller der det er spesielt uttrykt i den universelle rett eller i stiftelsesdokumentet. Det tilligger bispekonferansen å fastlegge hva som blir å regne som ekstraordinære forvaltningshandlinger.

Kan. 1278 – Utenom oppdragene omtalt i kan. 494, §§ 3 og 4, kan økonomen fra diøcesanbiskopen bli overdratt oppdragene omtalt i kann. 1276, § 1 og 1279, § 2.

Kan. 1279 –

1. §1. Forvaltningen av kirkelige verdier tilkommer den som umiddelbart styrer den person som formuesgodene tilhører, med mindre partikularretten, statuttene eller legitim sedvane sier noe annet, dog så at ordinariusenes rett til å intervenere i tilfelle av forsømmelse fra forvalterens side står fast.
2. §2. Der det for forvaltning av formuesgodene til en offentlig juridisk person ikke finnes forvaltere i kraft av gjeldende rett eller stiftelsesdokumentet eller dens egne statutter, må den ordinarius som den er underlagt, engasjere egnede personer for en treårsperiode; de samme personer kan av ordinarius igjen utnevnes.

Kan. 1280 – Enhver juridisk person må ha sitt finansråd eller i det minste to rådgivere som hjelper forvalteren – i samsvar med det som er bestemt i statuttene – med å fylle oppdraget.

Kan. 1281 –

1. §1. Idet forskriftene i statuttene dog står fast, utfører forvaltere handlinger invalid som overskrider grensene og måten for ordinær forvaltning, med mindre de først fra ordinarius har fått en skriftlig gitt fullmakt.
2. §2. I statuttene fastlegges hvilke handlinger som overskrider grense og måte for ordinær forvaltning; men dersom statuttene tier om dette forhold, tilkommer det diøcesanbiskopen etter at finansrådet er hørt, å bestemme hvilke handlinger som er av dette slag for personer underlagt ham.
3. §3. Med mindre det går på tilfellene når og for så vidt som noe er blitt til fordel for en juridisk person, påligger det den ikke å svare for handlinger utført invalid av forvalterne; men selve den juridiske person vil svare for handlinger utført rettsstridig, men gyldig av forvalterne, dog så at dens mulighet til søksmål eller klage mot forvalterne som har forvoldt personen skade, står fast.

Kan. 1282 – Det påligger alle – enten de er klerikere eller legfolk – som på et rettmessig grunnlag har del i forvaltningen av kirkelige verdier, å fylle sine oppdrag i Kirkens navn i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 1283 – Før forvaltere tiltrer sitt oppdrag:

1. 1° skal de ved ed overfor ordinarius eller hans delegerte høytidelig love å forvalte det godt og med troskap;
2. 2° må det nedtegnes en nøyaktig og detaljert beholdningsfortegnelse som av dem underskrives, over fast eiendom, over løsøre som enten er kostbare ting eller uansett når de hører inn under kulturverdiene, og over andre ting med beskrivelse og taksering av disse; eventuelt kan også en som er nedtegnet, revideres;
3. 3° må et eksemplar av denne beholdningsfortegnelse tas vare på i forvaltningens dokumentsamling, og et annet i sentraladministrasjonens arkiv; og i begge må enhver endring innføres som det måtte hende at formuen blir påført.

Kan. 1284 –

1. §1. Det påligger alle forvaltere med påpasselighet og som gode familiefedre å oppfylle sitt oppdrag.
2. §2. Derav følger at de skal:
   1. 1° våke over at ikke formuesgoder hvis ansvar er dem betrodd, på noen måte går tapt eller pådrar seg skade, og med dette formål – for så vidt som situasjonen gjøre det aktuelt – inngå forsikringsavtaler;
   2. 2° sørge for at eiendomsretten til de kirkelige verdier på gyldig borgerlig vis blir brakt i sikkerhet;
   3. 3° overholde forskriftene i gjeldende rett – så vel kanonisk som borgerlig – eller som er pålagt av stifter, donator eller rettmessig myndighet, og særlig vokte seg for at ikke manglende iakttagelse av borgerlige lover påfører Kirken skade;
   4. 4° på nøyaktig og berettiget tidspunkt fordre inntektene av eiendeler og utbytte, ta sikkert vare på det innkasserte, og anvende det i overensstemmelse med stifterens mening eller rettmessige bestemmelser;
   5. 5° på fastsatt tidspunkt betale renter – som må betales på grunn av vanlig lån eller pantelån – og sørge for at det på hensiktsmessig vis blir foretatt tilbakebetaling av selve lånekapitalen i gjelden;
   6. 6° anbringe penger som er til overs etter omkostningene og som på nyttig vis kan investeres, med samtykke fra ordinarius i samsvar med formålene for den juridiske person;
   7. 7° ha godt ordnede inn- og utbetalingsbøker;
   8. 8° sette opp regnskap over forvaltningen ved det enkelte års utløp;
   9. 9° ordne på riktig måte dokumenter og instrumenter på hvilke Kirkens eller innretningens rettigheter til eiendeler støttes, og forvare dem i et høvelig og dertil egnet arkiv; og deponere autentiske eksemplarer av dem i sentraladministrasjonens arkiv når det bekvemt lar seg gjøre.
3. §3. Inn- utbetalingsbudsjett som av forvalterne årlig settes opp, anbefales innstendig; men det overlates til partikularretten å påby det og nærmere bestemme måten som det fremlegges på.

Kan. 1285 – Det er helt i orden at forvaltere foretar donasjoner til formål på det fromhetsmessige eller den kristne nestekjærlighets område, men bare innenfor rammene for ordinær forvaltning av rørlige verdier som ikke tilhører grunnformuen.

Kan. 1286 – Verdiforvalterne:

1. 1° må ved leie av arbeidskraft på det nøyaktigste overholde også de borgerlige lover som angår arbeid og sosialt liv, i henhold til de fra Kirken overgitte prinsipper;
2. 2° må gi dem som arbeider ut fra en overenskomst, rettferdig og anstendig lønn slik at de på vanlig måte klarer å sørge for sine og sines behov.

Kan. 1287 –

1. §1. Idet motstridende sedvane forkastes, påligger det så vel klerikale som lege forvaltere av hvilke som helst kirkelige verdier som ikke rettmessig er blitt unndratt diøcesanbiskopens styringsmyndighet, hvert år som tjenesteplikt å fremlegge regnskap for stedets ordinarius, som må overdra til finansrådet å granske det.
2. §2. For verdier som av de troende er blitt ofret til Kirken, avlegger forvalterne regnskap for de troende i henhold til bestemmelser som fastsettes i partikularretten.

Kan. 1288 – Forvaltere må i en offentlig juridisk persons navn hverken påbegynne rettsstrid eller være med på åpningen av slik ved borgerlig verneting med mindre de har fått skriftlig gitt tillatelse fra egen ordinarius.

Kan. 1289 – Selv når forvaltning ikke påligger forvalterne med grunnlag i et kirkelig embete, kan de ikke etter eget forgodtbefinnende gå bort fra påtatt oppdrag; dersom Kirken er påført skade ved at de ut fra forgodtbefinnende slik har gått bort, påligger det dem å gjøre opp for dette.

Kan. 1290 – Det som er fastsatt i borgerlig rett for et territorium om kontrakter, så vel generelt som spesielt, og om innfrielse, det må overholdes med de samme virkninger etter den kanoniske rett mht. ting underlagt Kirkens styringsmyndighet, med mindre det står i motsetning til guddommelig rett, eller noe annet forutsettes i den kanoniske rett, dog så at forskriften i kan. 1547 står fast.

Kan. 1291 – For gyldig å avhende eiendeler som ut fra rettmessig tildeling er med på å danne grunnformuen til en offentlig juridisk person og hvis verdi overskrider en i gjeldende rett fastlagt beløpsgrense, kreves det tillatelse fra kompetent myndighet i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 1292 –

1. §1. Idet forskriften i kan. 638, § 3, dog står urokket og når verdien av eiendeler hvis avhendelse foreslås, ligger mellom en nedre og en øvre beløpsgrense som må fastlegges av bispekonferansen for sitt område, bestemmes det i egne statutter hvem som er kompetent myndighet dersom det handler om juridiske personer ikke underlagt diøcesanbiskopen; ellers er kompetent myndighet diøcesanbiskopen med samtykke fra finansrådet og konsultorkollegiet foruten dem i hvis interesse det er. Diøcesanbiskopen trenger selv også deres samtykke for å avhende bispedømmets eiendeler.
2. §2. Dersom det dog handler om ting hvis verdi overskrider den øvre beløpsgrense, om ting donert til Kirken ut fra et votivløfte eller om kostbare ting – av kunstneriske eller historiske grunner – kreves det for gyldighet av avhendelsen i tillegg tillatelse fra Den hellige stol.
3. §3. Dersom en ting som skal avhendes, er delelig, skal når det ansøkes om tillatelse til avhendelse, tidligere avhendede deler uttrykkelig nevnes; ellers er tillatelsen ugyldig.
4. §4. De som ved råd eller samtykke skal ta del i avhendelsen av eiendeler, må ikke komme med råd eller samtykke med mindre de først er blitt eksakt informert så vel om den økonomiske stilling til den juridiske person hvis eiendeler foreslås avhendet som om avhendelser som alt er gjennomført.

Kan. 1293 –

1. §1. For å avhende eiendeler hvis verdi overskrider den fastlagte nedre beløpsgrense, kreves det i tillegg:
   1. 1° en berettiget grunn, som f.eks. en påtrengende nødssituasjon, opplagt nytte, noe fromhetsmessig, noe karitativt eller en annen tungtveiende pastoral begrunnelse;
   2. 2° at det av sakkyndige er foretatt en skriftlig taksering av tingen som skal avhendes.
2. §2. Også andre sikkerhetsforanstaltninger fra rettmessig myndighet må overholdes for å unngå skade for Kirken.

Kan. 1294 –

1. §1. En ting skal ordinært ikke avhendes til lavere pris enn den som blir angitt ved takseringen.
2. §2. Penger tilegnet fra avhendelse må enten investeres sikkert til fordel for Kirken eller anvendes klokelig i henhold til formålene med avhendelsen.

Kan. 1295 – Statuttene for juridiske personer må samsvare også med kravene som følger av det som er bestemt i kann. 1291–1294; disse krav skal overholdes ikke alene ved avhendelse, men også ved enhver forretning der en juridisk persons formuesstilling kan komme til skade.

Kan. 1296 – Dersom og når da kirkelige verdier er blitt avhendet uten behørige ytre kanoniske formaliteter og når avhendelsen til tross for det er borgerlig gyldig, tilligger det kompetent myndighet å dekretere, etter moden overveielse av alle sider, om og hva slags søksmål som må tas ut, nemlig personlig eller tinglig, fra hvem og mot hvem, for å vindisere Kirkens rettigheter.

Kan. 1297 – Det tilligger bispekonferansen under hensyntagen til de stedlige omstendigheter å fastsette bestemmelser for å leie Kirkens eiendeler, særlig om å få tillatelse fra kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 1298 – Med mindre det gjelder en ting av mindre betydning, må kirkelige verdier ikke selges eller leies til deres egne forvaltere eller deres nærmeste ut fra blodsbånd eller svogerskap like til fjerde grad uten spesiell tillatelse gitt skriftlig fra kompetent myndighet.

Kan. 1299 –

1. §1. Den som ut fra naturens rett eller den kanoniske rett har mulighet til fritt å forføye over sine eiendeler, kan ved livsdisposisjon eller dødsdisposisjon overlate eiendeler til fromme saker.
2. §2. Ved dødsdisposisjoner til beste for Kirken må det dersom det lar seg gjøre, legges vekt på de ytre formaliteter ut fra borgerlig rett; dersom de er blitt utelatt, skal arvingene påminnes om den forpliktelse som påligger dem, til å oppfylle testators vilje.

Kan. 1300 – Viljeserklæringer fra troende hvorved de enten ved en livsdisposisjon eller ved en dødsdisposisjon donerer eller etterlater sine midler til fromme saker, må når de rettmessig er akseptert, oppfylles meget omhyggelig – også vedrørende forvaltningsmåten og anvendelse av formuesgodene –, dog så at forskriften i kan. 1301, § 3, står fast.

Kan. 1301 –

1. §1. Ordinarius er eksekutor av alle fromme viljeserklæringer, så vel døds- som livserklæringer.
2. §2. Ut fra dette rettsforhold kan og skal ordinarius våke over – også ved visitas – at fromme viljeserklæringer blir oppfylt, og det påligger øvrige eksekutorer når de har utøvd oppdraget, å avlegge regnskap for ham.
3. §3. Klausuler som står i motsetning til dette rettsforhold for ordinarius og som er tilføyd den siste viljeserklæring, må regnes som ikke tilføyd.

Kan. 1302 –

1. §1. Den som enten ved en livsdisposisjon eller ut fra et testament fiduciarisk har tatt imot formuesgoder for fromme saker, skal gjøre ordinarius klar over sin fiducia og angi for ham alle på dette vis rørlige og urørlige verdier med forpliktelsene tilføyd; dersom donator uttrykkelig og helt har forbudt dette, må han ikke ta imot fiduciaen.
2. §2. Ordinarius skal fordre at de fiduciariske verdier blir investert sikkert, og likeledes våke over iverksettelsen av den fromme viljeserklæring i samsvar med det som er bestemt i kan. 1301.
3. §3. Når de fiduciariske verdier er overlatt til et medlem av et ordensinstitutt eller selskap for apostolisk liv og dersom da formuesgodene er tilegnet et sted eller et bispedømme, eventuelt til understøttelse av deres innbyggere eller fromme saker, er ordinarius omtalt i §§ 1 og 2 stedets ordinarius; ellers er det høyere superior i klerikalt institutt under pavelig rett og i klerikale selskaper for apostolisk liv under pavelig rett, eller det er egen ordinarius for vedkommende medlem i andre ordensinstitutter.

Kan. 1303 –

1. §1. Under benevnelsen fromme stiftelser kommer i juridisk sammenheng:
   1. 1° autonome fromme stiftelser, nemlig helheter av ting bestemt for formålene omtalt i kan. 114, § 2 og av kompetent kirkelig myndighet opprettet som juridisk person;
   2. 2° ikke-autonome fromme stiftelser, nemlig timelige verdier gitt til en offentlig juridisk person og det på en slik måte at de medfører en forpliktelse over lang tid – en tid som må bestemmes i partikularretten – for av den årlige inntekt å feire messer og gjennomføre andre forhåndsbestemte kirkelige handlinger, eller på annet vis å forfølge formålene omtalt i kan. 114, § 2.
2. §2. Dersom eiendelene til ikke-autonome fromme stiftelser er blitt betrodd en juridisk person underlagt diøcesanbiskopen, skal de når tiden er til ende, destineres for innretningen omtalt i kan. 1274, § 1, med mindre en annen viljeserklæring hos stifteren uttrykkelig var blitt tilkjennegitt; ellers tilfaller de selve den juridiske person.

Kan. 1304 –

1. §1. For at en stiftelse gyldig kan aksepteres av en juridisk person, kreves det tillatelse fra ordinarius gitt skriftlig; det må han ikke komme med før han på rettmessig vis har fått visshet for at den juridiske person kan innfri så vel den nye forpliktelse som han skal ta på seg, som de som alt er påtatt; og fremfor alt må man passe på at inntektene helt svarer til de tilføyde forpliktelser, i overensstemmelse med skikk på stedet eller i området.
2. §2. Ytterligere vilkår hva angår etablering og akseptasjon av stiftelser, må fastlegges i partikularretten.

Kan. 1305 – Penger og rørlige verdier tildelt ved benevnelsen dotasjon må straks deponeres på et sikkert sted som må approberes av ordinarius, med det formål at disse penger eller verdien av de rørlige verdier forvares og at de så snart som mulig sikkert og på nyttig vis i overensstemmelse med nevnte ordinarius’ kloke vurdering etter at både de i hvis interesse det er, og eget finansråd er hørt, blir investert til fordel for vedkommende stiftelse og med uttrykkelig og individuell nevnelse av den tilhørende forpliktelse.

Kan. 1306 –

1. §1. Stiftelser, også når de er gjort muntlig, må stadfestes skriftlig.
2. §2. Et eksemplar av stiftelsesdokumentet må oppbevares i sikkerhet i sentraladministrasjonens arkiv, et annet i arkivet til den juridiske person som stiftelsen sikter inn på.

Kan. 1307 –

1. §1. Under overholdelse av det som ellers er foreskrevet i kann. 1300–1302, og 1287, må det utarbeides en oversikt over påhvilende forpliktelser ut fra fromme stiftelser, og den må legges ut på et åpent sted – for at ikke forpliktelsene som må oppfylles, skal gå i glemmeboken.
2. §2. Utenom boken omtalt i kan. 958, § 1, må en annen bok tas vare på og føres hos sognepresten eller rektoren der de enkelte forpliktelser og oppfyllelsen av dem samt almissene innføres.

Kan. 1308 –

1. §1. Reduksjon av messeforpliktelser, som bare må gjøres ut fra en berettiget og nødvendig grunn, forbeholdes diøcesanbiskopen og den øverste leder av et klerikalt institutt for gudviet liv eller selskap for apostolisk liv.
2. §2. Det tilkommer diøcesanbiskopen fullmakt til ut fra forminskning av inntektene – så lenge denne grunn består – å redusere messer basert på legat og som består selvstendig, til det rettmessig gjeldende almissenivå i bispedømmet, dog utelukkende når det ikke finnes noen som det påligger forpliktelse til og som nyttig kan tvinges til å foreta økning av almissen.
3. §3. Det tilkommer ham fullmakt til å redusere messeforpliktelser dvs. messelegater som hviler på en kirkelig innretning, dersom inntekten har gått over til å være utilstrekkelig for på passende vis å følge opp eget formål for denne innretning.
4. §4. De samme fullmakter som er omtalt i §§ 2 og 3, innehar den øverste leder av et klerikalt institutt for gudviet liv eller selskap for apostolisk liv.

Kan. 1309 – I tillegg tilkommer det myndighetene omtalt i kan. 1308 myndighet til ut fra en passende grunn å overføre messeforpliktelser til andre dager, kirker eller alter enn de som er fastsatt i stiftelsene.

Kan. 1310 –

1. §1. Reduksjon, moderasjon og omvandling i forhold til de troendes viljeserklæring for fromme saker kan bare foretas av ordinarius ut fra en berettiget og nødvendig grunn, etter at de i hvis interesse det er, og eget finansråd er hørt, og under overholdelse av stifterens vilje så godt det lar seg gjøre.
2. §2. I øvrige tilfeller må man henvende seg til Den apostoliske stol.