DEN KANONISKE LOVBOK

Sacra Disciplinae Leges

Pave Johannes Paul II promulgerte den reviderte kanoniske lovbok i Den apostoliske konstitusjonen Sacra Disciplinae Leges den 25. januar 1983. Les den fulle teksten i konstitusjonen på norsk.

FORORD

Like fra oldkirkelig tid var det skikk å samle de hellige kanoner på ett sted. Slik kunne kjennskap til og bruk og iakttagelse av dem gjøres lettere, særlig for de geistlige tjenere da jo «ingen prester har lov til å være uvitende om sine kanoner» som alt pave Cølestin advarte i et brev til biskopene i Apulia og Kalabria (21. juli 429. Jf. Jaffé² nr. 371; Mansi IV, kol. 469); med disse ord harmonerer Det fjerde toledokonsil (år 633) som etter fornyelsen av disiplinen i Kirken i vestgoterriket som var blitt befridd fra arianismen, foreskrev: «Prestene må kjenne de hellige skrifter og kanonene» fordi «uvitenhet – som er mor til samtlige villfarelser – fremfor alt må unngås blant Guds prester» (kan. 25: Mansi X, kol. 627).

Faktisk blomstret det i løpet av de første ti århundrer nesten overalt fra utallige sylloger av kirkelige lover, helst satt sammen som et privat opplegg. De inkluderte bestemmelser utstedt av hovedsakelig konsiler og av romerske paver samt andre bestemmelser hentet fra kilder av lavere rang. På denne måte ble det midt på 1100-tallet, og da på privat initiativ fra munken Gratian, redigert en opphopning av samlinger og bestemmelser som ikke sjeldent stod i indre konflikt med hverandre, men der lovene og samlingene ble harmonisert. Denne harmonisering – senere benevnt Decretum Gratiani – utgjorde den første del av den store samling av Kirkens lover som etter forbilde av keiser Justinians Corpus Iuris Civilis ble kalt Corpus Iuris Canonici. Den inneholdt lover som i løpet av en periode på to århundrer var utferdiget i kraft av de romerske pavers øverste myndighet og ved hjelp fra sakkyndige på kanonisk rett som ble kalt glossatorer. Utenom Decretum Gratiani som inneholdt bestemmelsene nevnt ovenfor, bestod dette korpus av Gregor IXs Liber Extra, Bonifatius VIIIs Liber Sextus, Clementinae dvs. en samling fra Clemens V og promulgert av Johannes XXII; hvortil kommer disse pavers Extravagantes og Extravagantes Communes, dekretaler fra forskjellige romerske paver, men aldri samlet i en autentisk samling. Den kirkerett som dette korpus omfatter, dannet Den katolske kirkes klassiske rett og blir i alminnelighet omtalt med denne benevnelse.

Til dette rettskorpus for Den latinske kirke svarer på en måte Syntagma Canonum eller Corpus canonum Orientale for Den greske kirke.

De følgende lover, særlig de som ble utferdiget i tiden for den katolske reform fra Tridentinerkonsilet av og de som senere ble utstedt av forskjellige dikasterier i Den romerske kurie, ble aldri sammenstilt i én sylloge. Det var årsaken til at lovgivningen som befant seg utenfor Corpus Iuris Canonici, i den følgende tid dannet en «uendelig haug av lover hopet opp på hverandre». Der var det ikke alene uorden, men det førte også til usikkerhet med ubrukbarhet og rettstomme rom forbundet med en rekke lover så at selve Kirkens disiplin fra dag til dag ble ført nærmere fare og krise.

Av den grunn ble det alt i forberedelsestiden til Det første vatikankonsil fra mange biskoper reist spørsmål om en ny og enhetlig lovsamling kunne fremstilles for å ordne opp i den pastorale omsorg for Guds folk på en sikrere og mer pålitelig måte. Da jo dette verk ikke kunne virkeliggjøres ved selve konsilsvirksomheten, sørget Den apostoliske stol senere bare for nyordning av lover i saker av påtrengende betydning og som syntes på en særegen måte å berøre disiplinen. Og endelig da pave Pius X så vidt hadde påbegynt sitt pontifikat og tatt opp anliggendet og da han hadde satt seg fore å samle og reformere alle kirkelige lover, befalte han at verket under kardinal Pietro Gasparris ledelse således skulle gjennomføres.

For å kunne holde på med et så stort og møysommelig verk måtte i første omgang spørsmålet om den nye samlings indre og ytre form løses. Etter å ha lagt bort kompilasjonsmetoden der de enkelte lover langt på vei skulle gjengis med sin opphavelige tekst, fant man det fornuftig å velge datidens form for kodifisering, og slik ble tekstene som inneholdt og fremsatte påbud, redigert i ny og kortere form. Hele materien ble ordnet i fem bøker som substansielt etterlignet romerrettens system av institusjoner for personer, ting og søksmål. Verket var gjennomført tolv år senere idet sakkyndige menn, konsultorer og biskoper fra hele Kirken gjorde en samlet innsats. Den nye lovboks karakter blir klart uttrykt i innledningen av kan. 6: «Lovboken fastholder for det meste den til nå gjeldende disiplin selv om den kommer med hensiktsmessige forandringer.» Det handlet altså ikke om å utferdige ny rett, men hovedsakelig om på tilsiktet vis å nyordne den like til da gjeldende rett. Etter at Pius X var gått bort, ble denne universelle, eksklusive og autentiske samling promulgert av hans etterfølger Benedikt XV 27. mai 1917, og fra 19. mai 1918 fikk den forpliktende kraft.

Denne Pio-benediktinske lovboks universelle rett vant anerkjennelse ved alles konsensus; derfor har den i vår tid i høy grad bidratt til effektivt å fremme det pastorale oppdrag i hele Kirken som i mellomtiden har gjennomgått ny vekst. Og dog gjorde p.d.e.s. Kirkens ytre vilkår i denne verden som i løpet av få tiår har erfart så vel tingenes raske omskiftninger som dyptgripende forandringer av skikk og bruk, og p.d.a.s. grunner som henger sammen med den fremadskridende interne utvikling i det kirkelige fellesskap, det nødvendig dag for dag stadig sterkere å trykke på for og fordre innstendig en ny reform av de kanoniske lover. Ja, disse tidens tegn hadde pave Johannes XXIII klart sett, han som da han 25. januar 1959 gav den første bebudelse om Den romerske synode og Det annet vatikankonsil, samtidig også kunngjorde at disse begivenheter ville være nødvendige som begynnende forberedelse av den etterlengtede fornyelse av lovboken.

Sant nok ble kommisjonen som skulle revidere Den kanoniske lovbok, etablert 28. mars 1963, etter at det økumeniske konsil alt var påbegynt, med kardinal Pietro Ciriaci som formann og mgr. Giacomo Violardo som sekretær. Men til tross for dette kom kardinalmedlemmene – på en forsamling holdt 12. november s.å. sammen med formannen – frem til at de virkelige og egentlige revisjonsarbeidene måtte utsettes og heller ikke kunne påbegynnes før etter avslutning av konsilet. For reformen måtte gjennomføres i henhold til de planer og prinsipper som ville bli fastsatt av konsilet selv. I mellomtiden knyttet Paul VI – Johannes XXIIIs etterfølger, han som hadde etablert kommisjonen – 17. april 1964 70 konsultorer til den, og senere utnevnte han andre kardinalmedlemmer og hentet konsultorer fra hele verden for at de skulle yte sitt beste for å fullføre arbeidet. 24. februar 1965 utnevnte paven pater Ramón Bidagor S.J. til kommisjonens nye sekretær da mgr. Violardo var blitt befordret til oppdraget som sekretær for Sakramentskongregasjonen, og 17. november s.å. oppnevnte han mgr. Willy Onclin til kommisjonens hjelpesekretær. Etter at kardinal Ciriaci var gått bort, ble 21. februar 1967 til ny proformann utnevnt erkebiskop Pericle Felici – fra før Det annet vatikankonsils generalsekretær – som 26. juni s.å. ble inntatt i det hellige kardinalkollegium og endelig tok på seg oppdraget som kommisjonens formann. Da pater Bidagor som 1. november 1973 fylte 80 år, fratrådte oppdraget som sekretær, ble 12. februar 1975 hans eksellense mgr. Rosalio Castillo Lara S.D.B., titularbiskop av Praecausa og koadjutor av Trujillo i Venezuela, utropt til kommisjonens nye sekretær. 17. mai 1982 – ved kardinal Pericle Felicis alt for tidlige død – ble han oppnevnt til kommisjonens proformann.

Det økumeniske annet vatikankonsil nærmet seg alt slutten da det i nærvær av pave Paul VI 20. november 1965 ble holdt en høytidelig sesjon der kardinalmedlemmene, sekretærene, konsultorene og embetsmennene ved sekretariatet som i mellomtiden var blitt etablert, deltok for slik å feire den offisielle åpning av arbeidene med å revidere Den kanoniske lovbok. I pavens tale ble på sett og vis fundamentet for hele arbeidet lagt og det ble minnet om det faktum at Den kanoniske rett har sitt utspring i Kirkens natur der den er rotfestet i jurisdiksjonsmyndigheten som av Kristus er gitt til Kirken, foruten at den må sette seg sitt mål i sjelesorgen for at evig frelse skal vinnes. Videre ble egenarten ved Kirkens rett belyst, dens nødvendighet ble gjort gjeldende imot de heller allmenne forestillinger, det ble henvist til rettsutviklingens og samlingenes historie, men særlig ble det fastslått at den nye revisjon nødvendigvis måtte stilles under det lys at Kirkens disiplin på egnet vis må tillemps tingenes endrede vilkår.

Paven angav i tillegg for kommisjonen to elementer som skulle stå i spissen for hele arbeidet. For det første handlet det jo ikke utelukkende om en ny inndeling av lovene slik det på sett og vis var blitt gjort da Den pio-benediktinske lovbok ble utarbeidet, men også og særlig om reform av bestemmelser som måtte tilpasses et nytt sinnelag og for å svare til nye behov selv om den gamle rett skulle holde som fundament. Dertil måtte man i dette revisjonsarbeid ha nøyaktig for øye alle dekretene og aktene fra Det annet vatikankonsil. I disse fantes jo det egentlige omriss til det legislativt nye, det være seg fordi de legger frem bestemmelser som direkte gjelder nye institusjoner og den kirkelige disiplin, eller også fordi dette konsils lærerikdommer nødvendigvis måtte få sitt nedslag og sin nødvendige komplettering også i den kanoniske lovgivning. Disse lærerikdommer har jo bidratt mye til det pastorale liv.

Ved gjentatte taler, påbud og råd også i de følgende år minnet paven som jo aldri sluttet å stå for den overordnede generelle ledelse av og uavbrutt å følge kommisjonens hele arbeid, dens medlemmer om de to ovenfornevnte elementer.

For at underkommisjoner eller studiegrupper kunne ta fatt på verket på organisert vis, var det før alt annet nødvendig at noen prinsipper som skulle fastsette den følgende vei for revisjonen av lovboken som helhet, ble tydeliggjort og approbert. En sentral konsultorgruppe forberedte teksten til et dokument som på pavens befaling i oktober 1967 ble forelagt bispesynodens generalforsamling for studium. Ved nesten enstemmig konsensus ble disse prinsipper approbert: 1) Når retten fornyes, må den nye lovboks juridiske egenart helt holde fast ved det som selve Kirkens sosiale natur fordrer. Derfor tilligger det lovboken å komme med bestemmelser for at de kristustroende når de lever ut det kristne liv, blir delaktige i de verdifulle ting som er båret frem av Kirken, de som fører dem til den evige frelse. Derfor skal lovboken for dette formål for hver enkelt i forhold til andre og i forhold til det kirkelige samfunn fastlegge og verge rettigheter og forpliktelser for så vidt som de berører dyrkelsen av Gud og sjelenes frelse. 2) Mellom det ytre rom og det indre rom – det som er Kirkens eget og har bestått gjennom århundrer – må det foretas koordinering slik at konflikt mellom begge kan unngås. 3) For så mye som overhodet mulig å fremme den pastorale sjelesorg må det i den nye rett, utenom rettferdighetens dyd, også has tanke for nestekjærlighetens, måteholdets, menneskelighetens og moderasjonens. Ved hjelp av disse må man beflitte seg på rimelighet, ikke alene ved den anvendelse av lovene som gjøres av sjelehyrdene, men også i selve lovgivningen. Derfor må altfor rigide bestemmelser fjernes, ja, det bør heller tys til formaninger og oppmuntringer hvor det ikke av hensyn til det offentlige vel og den generelle kirkelige disiplin er behov for å overholde en strikt rett. 4) For at Den høyeste lovgiver og biskopene under ivaretagelsen av sitt sjelesørgeriske ansvar skal kunne fremby en harmonisk tjeneste og hyrdenes oppdrag vise seg på en mer positiv måte, må de fullmakter som hittil har vært ekstraordinære vedrørende dispensasjoner fra generelle lover, bli ordinære. Bare de ting må være forbeholdt den universelle Kirkes øverste myndighet eller andre overordnede myndigheter som av hensyn til det allmenne vel fremtvinger unntak. 5) Det må gis nøye akt på det prinsipp som følger av det ovenforstående og som kalles subsidiaritetsprinsippet, ja, så at det i særlig grad blir å anvende i Kirken hvor biskopenes embete med ulike former for tilknyttet myndighet eksisterer i henhold til guddommelig rett. Så lenge legislativ enhet samt den universelle og generelle rett blir tatt vare på, blir ved dette prinsipp også det som er passende og nødvendig forsvart for å fremme det som er nyttig, særlig for de enkelte innretninger, gjennom partikularretter og gjennom en rett tilkjent autonomi for den partikulære eksekutivmyndighet hos disse innretninger. Støttet på det samme prinsipp må derfor den nye lovbok levere nedover enten til partikularrettene eller til eksekutivmyndigheten det som ikke er nødvendig for enheten i den universelle Kirkes disiplin. Det som med rette kalles «desentralisering», må slik på hensiktsmessig vis blir ivaretatt samtidig som faren for oppløsning eller dannelse av nasjonale kirker forhindres. 6) Ut fra alle kristustroendes fundamentale likhet og ut fra forskjell mht. embeter og oppdrag, nedlagt i selve Kirkens hierarkiske struktur, er det å anbefale at personrettene blir godt fastlagt og sikret. Det har som virkning at myndighetsutøvelsen vil komme klarere til syne som en tjeneste, at dens bruk befestes bedre og at misbruk hindres. 7) For at dette kan bli godt gjennomført i praksis, er det nødvendig at det vises særlig oppmerksomhet på prosedyren som anordnes med sikte på å ivareta de subjektive rettigheter. Ved rettsfornyelsen må det derfor gis akt på det som i denne sak og hittil med ettertrykk er savnet, nemlig det som går på forvaltningsmessige klage og justisforvaltningen. For å få til dette er det nødvendig at de forskjellige oppdrag som inngår i den kirkelige myndighet, nemlig det legislative, det administrative og det judikative oppdrag, blir klarere adskilt. Det er videre nødvendig at det blir godt fastlagt av hvilke organer de enkelte oppdrag skal utøves. 8) På en eller annen måte må det prinsipp revideres som går ut på å bevare territoriet som det karakteristiske ved utøvelsen av kirkelig styringsmyndighet. For forhold ved dagens apostolat synes å anbefale personelle jurisdiksjonsenheter. Derfor må det i den nye rett som utferdiges, fastsettes som prinsipp at det stykke Guds folk som styres, som generell regel bestemmes ved territorium. Det må dog ikke forhindre – hvor det forekommer nyttig – at det i det minste kan åpnes for andre grunnlag sammen med og samtidig med det territorielle grunnlag som kriterier for å bestemme et fellesskap av troende. 9) Vedrørende tvangsretten som Kirken som ytre, synlig og uavhengig samfunn ikke kan gi avkall på, må straffene generelt være knyttet til dom som blir å felle, og de må alene i det ytre rom ilegges og ettergis. Straffene etter selvfelt dom må reduseres til få tilfeller, bare for å ilegges mot de alvorligste forbrytelser. 10) Endelig slik alle enstemmig åpnet opp for, en ny systematisk disposisjon av lovboken som den nye tillempning fordrer og som jo alt fra begynnelsen ble skissert, men som ikke eksakt kan fastlegges og dekreteres. Dette må derfor bare gjennomføres etter en tilstrekkelig revisjon av de enkelte deler, ja, først etter at hele verket er brakt til fullendelse.

Ferden frem mot den nye reviderte lovbok måtte nødvendigvis bli ledet av disse prinsipper. Ut fra dem viste det seg klart nødvendig vidt og bredt å anvende læren om Kirken som var tydeliggjort av Det annet vatikankonsil. Ja, ved denne lære ble det ikke alene fastsatt ytre og sosiale forhold ved Kristi mystiske legeme, men også og hovedsakelig det som angikk det innerste liv.

Og i virkeligheten ble konsultorene på samme måte leiet ved hånden ved disse prinsipper da de utarbeidet lovbokens nye tekst.

Underveis ble de katolske biskoper i hele verden ved et brev sendt 15. januar 1966 fra hans eminense kommisjonens kardinalformann til bispekonferansenes formenn bedt om å komme med vota og råd om selve den rett som skulle utferdiges foruten om metoden som ville være nødvendig for at relasjonene mellom bispekonferansene og kommisjonen skulle utvikles godt, for å få til så mye samarbeid som overhodet mulig i denne sak til beste for Kirken. I tillegg ble det bedt om at navn på sakkyndige i kanonisk rett ble sent til kommisjonens sekretariat. Det måtte være personer som etter biskopenes vurdering i de enkelte områder var meget eminente i denne disipliner, også med angivelse av deres spesialfelt, så at konsultorer og medarbeidere kunne bli valgt ut og utnevnt blant disse. Og faktum er at fra begynnelsen og i løpet av arbeidet ble det utenom eminensemedlemmene opptatt blant kommisjonens konsultorer biskoper, prester, ordensfolk, legfolk, sakkyndige i kanonisk rett foruten i teologi, pastoral sjelesorg og borgerlig rett fra hele den kristne verden for at de skulle bringe sitt bidrag til fremstillingen av den nye kanoniske lovbok. Gjennom hele arbeidsperioden var det 105 kardinaler, 77 erkebiskoper og biskoper, 73 sekularprester, 47 ordensprester, 3 ordenssøstre og 12 legfolk fra fem kontinenter og 31 land som ytet bistand hos kommisjonen som medlemmer, konsultorer og andre medarbeidere.

Alt før Det annet vatikankonsils siste sesjon ble kommisjonens konsultorer innkalt til en privat sesjon 6. mai 1965 der kommisjonens formann med Den hellige fars samtykke overdro tre fundamentale spørsmål til deres studium. Et spørsmål var jo hvorvidt det burde utarbeides en eller to lovbøker, nemlig en latinsk og en orientalsk. Et annet var hvilken arbeidsordning som burde følges ved gjennomføringen av arbeidet, eller på hvilken måte kommisjonen og dens organer skulle gå frem. Endelig var det på hvilken måte det kunne skje en god fordeling av arbeidet som ville bli overdratt til forskjellige underkommisjoner som kom til å arbeide samtidig. Til disse spørsmål ble betenkninger utarbeidet av tre grupper som var etablert for det, og de ble oversendt til alle medlemmene.

Vedrørende de samme spørsmål avholdt kommisjonens eminensemedlemmer sin annen sesjon 25. november 1965 der de ble bedt om å besvare noen spørsmålsstillinger i sakens anledning.

Mht. den systematiske ordning av den nye lovbok ble det ut fra votum fra den sentrale konsultorgruppe som var samlet fra 3. til 7. april 1967, skrevet et grunnlagspapir til denne sak for å fremlegges for bispesynoden. Etter synodens sesjon viste det seg hensiktsmessig i november 1967 å etablere en spesialgruppe av konsultorer for å gå i gang med studium av den systematiske ordning. I denne gruppes sesjon som ble holdt i begynnelsen av april 1968, var alle enige om ikke å oppta i den nye lovbok liturgiske lover i egentlig forstand, heller ikke bestemmelser vedrørende saligkårings- og kanoniseringsprosessene, og jo heller ikke bestemmelser vedrørende Kirkens relasjoner utad. Alle sa også ja til at i den del hvor det handler om Guds folk, måtte alle kristustroendes personstatus legges til grunn, og at de ulike former for myndighet og fullmakter som gjelder utøvelsen av de forskjellige embeter og oppdrag, distinkt måtte tas under behandling. Og endelig kom alle frem til at bøkenes struktur i Den pio-benediktinske lovbok ikke kunne bevares urørt i den nye lovbok.

I den tredje sesjon for kommisjonens eminensemedlemmer som ble holdt 28. mai 1968, approberte kardinalene en foreløpig inndeling hva angår det substansielle, og i henhold til den ble studiegruppene som alt tidligere var etablert, tilordnet den nye ordning: «Systematisk ordning av lovboken», «Generelle bestemmelser», «Det geistlige hierarki», «Institutter for fullkommenhet», «Legfolket», «Fysiske og moralske personer generelt», «Ekteskapet», «Sakramentene unntatt ekteskapet», «Det kirkelige læreembete», «Kirkens formuerett», «Retterganger» og «Strafferett».

Stoffet utarbeidet av gruppen «Fysiske og juridiske personer» (som den senere ble kalt) tilfløt boken inneholdende «Generelle bestemmelser». Likeledes syntes det hensiktsmessig å etablere en gruppe for «Sakrale steder og tider samt gudstjeneste». På grunnlag av større kompetanse ble andre gruppers navn endret: Gruppen «Legfolket» tok navnet «De troendes rettigheter og foreninger samt legfolk»; gruppen «Ordensfolk» ble kalt «Institutter for fullkommenhet» og endelig «Institutter for gudviet liv ved profess til de evangeliske råd».

Mht. metoden som ble anvendt i det mer enn 16 år lange revisjonsarbeidet, må det kort minnes om de prinsipielle deler: Konsultorene i de enkelte grupper leverte først med enormt engasjement et utmerket arbeid som siktet inn alene på Kirkens beste. Det være seg ved at det ble gjort skriftlig forberedelse av vota vedrørende delene til egne utkast, ved drøftinger som foregikk under sesjonene som ble holdt i Roma til fastsatte tider, eller ved prøving av anførsler, vota og oppfatninger som kom til kommisjonen mht. selve utkastet. Fremgangsmåten var her: Fra åtte til fjorten konsultorer utgjorde en studiegruppe. For de enkelte av disse konsultorer ble det stoff tilkjennegitt som den – støttet på gjeldende rett i dagjeldende lovbok – skulle forelegges for revisjonsstudium. Etter prøving av spørsmålene oversendte den enkelte sitt skriftlig utarbeidede votum til kommisjonens sekretariat. Et eksemplar av vedkommendes votum ble overlevert en saksutreder og dersom tiden strakk til, alle gruppens medlemmer. På studiesesjonene som ble holdt i Roma i henhold til fremdriftsplanen for arbeidene, kom gruppens konsultorer sammen, og etter fremleggelse ved saksutrederen ble alle spørsmål og oppfatninger veiet, inntil teksten for kanonene, også stykkevis ved avstemning, ble erklært å foreligge og redigert inn i utkastet. Under en sesjon stod det en embetsmann til hjelp for saksutrederen, og han utførte oppdraget som protokollfører.

Antall sesjoner for den enkelte gruppe var – i overensstemmelse med det konkrete stoff – større eller mindre, og arbeidene strakte seg over år.

Særlig i den siste tid ble det etablert noen blandede grupper med det formål at man sammen, under møter av folk fra forskjellige grupper, kunne drøfte stoff fra enkelte konsultorer som direkte siktet inn på flere grupper, og der det nødvendigvis måtte dekreteres etter samråd.

Etter at utarbeidelsen av en del utkast med godt resultat var fullendt av studiegruppene, ble det fremsatt ønske om konkrete angivelser fra Den øverste lovgiver vedrørende den følgende gang som skulle følges i arbeidet. Den følgende gang ble i henhold til de da gitte bestemmelser slik:

Utkastene ble sammen med en forklarende betenkning sendt til paven som dekreterte hvorvidt det skulle gås videre til konsultasjon. Etter å ha fått tillatelse til det ble trykte utkast undergitt helhetlig prøving fra episkopatet og fra de øvrige konsultasjonsorganer (som jo var Den romerske kuries dikasterier, de kirkelige universiteter og fakulteter og Generalsuperiorunionen), for at disse organer innen en klokelig fastsatt tid – ikke mindre enn seks måneder – kunne utarbeide sin oppfatning. Samtidig ble utkastene også sendt til kommisjonens eminensemedlemmer for at de derav på dette stadium av arbeidet kunne gjøre sine generelle eller spesielle iakttagelser.

I denne rekkefølge ble utkastene sendt til konsultasjon: 1972: utkastet «Administrativ prosedyre»; 1973: «Sanksjoner i Kirken»; 1975: «Sakramentene»; 1976: «Fremgangsmåte for verge av rettigheter eller retterganger»; 1977: «Institutter for gudviet liv ved profess til de evangeliske råd»; «Generelle bestemmelser»; «Guds folk»; «Kirkens læreoppdrag»; «Sakrale steder og tider samt gudstjeneste»; «Kirkens formuerett».

Det er hevet over enhver tvil at den reviderte kanoniske lovbok ikke godt kunne være gjort i stand uten det uvurderlige og kontinuerlige samarbeid som ble kommisjonen til del i form av tallrike og verdifulle anførsler, særlig av pastoral karakter utarbeidet av biskoper og bispekonferanser. For biskopene laget svært mange anførsler skriftlig. Dels var de generelle med betraktninger av utkastene som helhet, dels var de spesielle til de enkelte kanoner.

Av stor nytte var videre også anførslene – støttet på egne erfaringer vedrørende Kirkens sentrale ledelse – som de hellige kongregasjoner, domstolene og Den romerske kuries andre innretninger oversendte, foruten vitenskapelige og tekniske forslag og anbefalinger avgitt fra kirkelige universiteter og fakulteter tilhørende forskjellige skoler og forskjellige tankeretninger.

Studium, prøving og kollegial diskusjon av alle generelle og spesielle anførsler som ble oversendt til kommisjonen, brakte med seg et i sannhet tungt og uendelig arbeid som strakte seg over syv år. Kommisjonens sekretariat sørget til punkt og prikke for at det ble foretatt en ordentlig organisering og systematisk redigering av alle anførsler, forslag og anbefalinger som ble oversendt konsultorene for av disse å bli prøvd omhyggelig, og som etter det ble undergitt diskusjon i kollegiale arbeidssesjoner holdt av ti studiegrupper.

Det fantes ingen anførsel som ikke ble gjennomtenkt med den største omsorg og omhyggelighet. Det skjedde også når det handlet om anførsler som stod i motsetning til hverandre (hvilket ikke sjeldent inntraff). Man måtte ha for øye ikke alene deres sosiologiske vekt (som jo fulgte av de tallrike konsultasjonsorganer og personer som foreslo dem), men særlig deres læremessige og pastorale verdi. Videre måtte man ha for øye deres sammenheng med Det annet vatikankonsils lære og anvendelsesbestemmelser og med det pavelige læreembete. Likeledes hva angår spesifikt tekniske og vitenskapelige forhold, måtte man ha for øye nødvendigheten av selv å samsvare med det kanonisk-juridiske system. Ja, i den utstrekning det handlet om saklig tvil eller om spørsmål av særskilt betydning, så ble det t.o.m. på nytt fremsatt ønske om oppfatningen til kommisjonens eminensemedlemmer som skulle komme sammen til en plenumssesjon. Men i andre tilfeller, under hensyntagen til den spesifikke materie som ble drøftet, ble også Kongregasjonen for troslæren og andre dikasterier i Den romerske kurie rådspurt. Og endelig ble mange forbedringer og endringer innført i kanonene fra de første utkastene når det ble bedt om det eller ting å tilføye ble tatt opp av biskoper og øvrige konsultasjonsorganer, ja, så vidt at enkelte utkast har kommet ut med en dyptgripende fornyelse eller nyutforming.

Derfor etter at alle utkast var overarbeidet, beskjeftiget kommisjonens sekretariat og konsultorer seg med et siste og like tungt arbeid. For det handlet om å sørge for den interne koordinering av alle utkastene, å verge den terminologiske uniformitet i dem, særlig under et teknisk-juridisk aspekt, å redigere kanonene i korte og velformulerte setninger og endelig å fastsette den definitive systematiske inndeling. Slik måtte alle enkeltutkastene som var forberedt av forskjellige grupper, kunne gå sammen til en enhetlig og i alle deler sammenhengende lovbok.

Den nye systematiske inndeling som liksom av egen drift oppstod av det etterhånden modnede arbeid, støtter seg på to prinsipper. Det ene av disse sikter inn på troskap i forhold til de mer generelle prinsipper som alt tidligere var fastsatt av den sentrale gruppe. Det andre sikter inn på den praktiske nytte, slik at den nye lovbok lett kan forstås og tas i bruk, ikke alene av sakkyndige, men også av hyrdene, ja, t.o.m. av alle kristustroende.

Så består altså den nye lovbok av syv bøker som har disse bokbetegnelser: Generelle bestemmelser, Guds folk, Kirkens undervisningsoppdrag, Kirkens helliggjørelsesoppdrag, Kirkens timelige verdier, Sanksjoner i Kirken, Retterganger. Forskjellen mellom det gamle og det nye system fremstår nok som tilstrekkelig klart alt ut fra forskjellen på overskriftene som er satt over de enkelte bøker i begge lovbøkene. Ikke desto mindre blir den fornyede systematiske ordning enda mye klarere ut fra delene, seksjonene, avsnittene og deres overskrifter. Så må det i det minste holdes for sikkert at den nye inndeling mer enn den gamle ikke alene svarer til den kanoniske retts egen materie og egenart, men – hva som er av større viktighet – også gjør mer fyllest overfor Det annet vatikankonsils ekklesiologi og overfor de prinsipper som derav sprang ut og som alt ved revisjonens begynnelse var blitt fremsatt.

Utkastet til hele lovboken ble 29. juni 1980, på festen for de salige apostler Peter og Paulus, i trykt utgave overrakt paven som befalte at det skulle sendes til de enkelte kardinalmedlemmer av kommisjonen og at dette skulle gjennomføres med tanke på definitiv prøving og vurdering. Men også hele Kirkens deltagelse måtte på det siste stadium av arbeidsfasen enda mer løftes frem i lyset. Derfor dekreterte paven at andre kardinalmedlemmer og også bispemedlemmer, valgt ut fra Kirken som helhet, skulle opptas i kommisjonen etter forslag fra bispekonferansene eller ‑rådene eller fra grupper av bispekonferanser. Slik ble kommisjonen på dette vis utvidet til 74 medlemmer. Ja, disse sendte i begynnelsen av 1981 enda flere anførsler som deretter av kommisjonens sekretariat idet konsultorer som besatte særskilt sakkunnskap i de enkelte materier som det handlet om, ytet sitt beste, ble forelagt dem for nøyaktig prøving, omhyggelig studium og kollegial diskusjon. En syntese av alle anførsler ble – sammen med svarene gitt av sekretariatet og av konsultorene – i august 1981 oversendt kommisjonens medlemmer.

Plenumssesjonen som ble innkalt på pavens mandat, for at det skulle forhandles og holdes definitiv avstemning over hele den nye lovboks tekst, ble avholdt fra 20. til 28. oktober 1981 i bispesynodesalen. Der ble særlig seks spørsmål av stor tyngde og viktighet tatt opp til drøfting, men også andre som var blitt fremsatt etter begjæring fra minst ti medlemmer. Etter at det i slutten av plenumssesjonen var fremsatt som spørsmålsstilling, hvorvidt medlemmene sier ja til at selve utkastet til C.I.C. – etter at det har vært gransket i plenum og tilføyelsene er innarbeidet, med innføring i utkastet av det som har fått flertall i plenum, idet man har for øye de andre ting som er kommet frem, anførslene, og etter at det er skjedd finpuss av stil og latin (som alt blir overdratt til formannen og sekretariatet) – er verdig til at det så snart som mulig bør bli presentert for paven, så at han på den tid og den måte han selv måtte anse for riktig, kan utgi lovboken, svarte medlemmene i enstemmig konsensus: Ja.

På denne måte ble så lovbokens fullstendige tekst overarbeidet og approbert, og den ble utvidet med kanonene fra utkastet til Grunnlov for Kirken som nødvendigvis måtte føyes inn i lovboken, hva angår selve materien. Etter at dette var skjedd og latinen var finpusset, ble den fullstendige tekst til lovbok omsider igjen trykt, og for at den nå kunne føres frem til promulgasjon, ble teksten 22. april 1982 overlevert til paven.

Men paven reviderte selv personlig – ved hjelp av noen sakkyndige og etter å ha hørt proformannen i Den pavelige kommisjon for revisjon av Den kanoniske lovbok – det på denne måte nyeste utkast, og etter moden overveielse av alt dekreterte han at den nye lovbok skulle promulgeres 25. januar 1983, nemlig på årsdagen for den første kunngjøring som pave Johannes XXIII hadde gitt om å igangsette revisjon av lovboken.

Men når den dertil etablerte pavelige kommisjon etter nesten 20 år lykkelig har ført til ende sitt betrodde og i sannhet møysommelige oppdrag, ligger det hyrdene og de kristustroende nå for hånde Kirkens nyeste rett som ikke mangler enkelhet, klarhet, velformulerthet og den ekte retts kyndighet. Når den i tillegg ikke er fremmed for nestekjærlighet, rimelighet og menneskelighet, men også fullstendig gjennomtrengt av kristen ånd, så streber den selv etter å svare til Kirkens guddommelig gitte ytre og indre egenart. Samtidig ønsker den inderlig å ta hensyn til Kirkens vilkår og behov i verden av i dag. Når og dersom det som følge av dagens altfor raske forandringer av de menneskelige samfunn skulle komme frem – helt tilbake til tiden da retten ble utferdiget – noe mindre fullkomment som etter dét også behøver en ny revisjon, så besitter Kirken en så stor rikdom på styrke at den ikke annerledes enn også i de foregående århundrer igjen kan ta fatt på veien med å fornye sitt livs lover. Men nå kan loven ikke mer forbli ukjent. Hyrdene besitter sikre bestemmelser, og ved dem kan de innrette utøvelsen av den geistlige tjeneste rett. Herav gis enhver høve til å kjenne sine egne retter og plikter, og vilkårlighet utelukkes når noe skal foretas. Misbruk som sterkt har sneket seg inn i den kirkelige disiplin som følge av manglende lov, vil lettere kunne utryddes eller hemmes. Endelig har all innsats, innretninger og tiltak for apostolatet et tydelig ståsted, hvorfra de uhindret kan gjøre fremskritt og bli fremmet. For en sunn juridiske innretning er helt nødvendig for at det kirkelige fellesskap skal bestå, vokse og blomstre. Det gjøre den gode Gud på forbønn av den salige Jomfru Maria, Kirkens mor, hennes brudgom, den hl. Josef, Kirkens vernehelgen, samt den hl. Peter og den hl. Paulus.