Relikvier i strikt forstand er rester fra kroppen til en avdød hellig eller salig (relikvier av 1. klasse). I videre forstand kan også rester fra klær, likduk, og gjenstander vedkommende har brukt kalles relikvier (2. klasse). Man noen ganger utvides begrepet til å omfatte såkalte berøringsrelikvier (3. klasse), dvs. noe som man har lagt inntil et relikvie av 1. klasse. Som relikvier av Herren regnes ting som han har hatt noe med å gjøre, fremfor alt med deler av det hellige kors. Men noen ganger betrakter man også de hellige steder som en slags «relikvier» (jfr. Den hellige Thomas av Aquino, S.Th. 3, q. 25. a. 4, ad 3).
Når man ærer relikvier, har det ingenting med tilbedelse å gjøre. Man tilber bare Gud.
Det er passende og naturlig å vise ærefrykt for relikvier. Det er også en rent almenmenneskelig pietet å behandle med ærefrykt og vise tilbørlig ære kroppene til kjære eller høyt respekterte avdøde. Ærefrykten eller venerasjonen overfor relikvier er en kristen utvikling av denne naturlige ærefrykt; venerasjonen gjelder de mennesker som er gått foran oss og er i Guds rike (jfr. Den hellige Augustin, De civ. Dei, I.13, PL 41,27).
Relikviene som sådan er ikke gjenstand for den egentlige venerasjon; de æres kun i og med den relasjon de har til hellige/salige personer (cultus relativus personæ). Det dreier seg altså om den respekt som skyldes de hellige som ved sine liv – og ved sine kropper – tjente Gud, var den Hellige Ånds templer eller verktøy, og som har tatt del i den herliggjorte Jesu Kristi oppstandelse. Relikviekult er således indirekte rettet mot Gud. «Vi ærer martyrenes relikvier, for å tilbe Ham som de er martyrer for. Vi ærer tjenerne, for den ære som vil viser dem flyter over på deres Herre» (Den hellige Hieronymus, Ep. 109, PL 22,907).
Kristen relikviekult har eksistert helt siden oldtiden. «Slik samlet vi senere sammen hans ben, som er kostbarere enn edelsteiner og mer anseelige enn gull, og la de til hvile et sted, og det var verdig og rett» (Martyrium Polycarpi, 18,1). De tidvise overdrivelser man kjenner fra historien, rokker ikke ved relikviekultens berettigelse. Kirken går inn for relikviekult, men pålegger ingen å følge denne anbefaling. Kirken er først og fremt opptatt av å sikre relikviekulten mot misbruk og manglende ærefrykt. Fremfor alt har Kirken vært aktiv i å sette en stopper for venerasjonen av uekte relikvier, relikvier som salgsvare (dette er strengt forbudt), uerbødig omgang med relikvier, som f.eks. upassende oppbevaring av dem. Kirken legger vekt på at relikvier bevares og at relikvier som oppbevares i en kirke, blir slik utstilt at de inspirerer til andakt.