Hvis man vil forstå selve poenget med relikvier, finner man en del tekster allerede i Det nye testamente, men først og fremst hos 300-tallsforfattere som Paulinus av Nola, Damasus og Hieronymus.
Paulinus av Nola (354–431) var en adelsmann fra Bordeaux, som ble kristen og biskop av Nola i Campania (i Italia). Hans liv som biskop av Nola var dominert av valfartene til martyren Felix' grav. I en rekke dikt taler han om og til helgenene. Hans uttrykksmåte preges på sett og vis av uttrykksmåten i samtiden, for han taler til helgenene som til det senromerske samfunnets stormenn, og kaller dem «min far», «min herre». Mellom den beskyttende helgenen og den beskyttede oppstår en eksklusiv relasjon: Paulinus sier til sin helgen: «Jeg er din», men han kan også tale om «min helgen», på samme måte som det senantikke samfunnet var inndelt i grupper med hver sin beskytter.
Men samtidens påvirkning på Paulinus slutter der. Paulinus betoner at æringen av helgenene og bønn om deres forbønn ikke har noen ting med hedningenes aktelse for flere ulike guder å gjøre. «Én eneste er nådens kilde i alle helgener», skriver Paulinus. «Den ene Kristus er nærværende i hver helgen. Samme Ånd virker i alle dem som er født i Kristus, og på samme måte virker den samme nåde i alle helgener.» Omtrent samtidig skriver Hieronymus at æringen av relikviene retter seg mot Kristus: «Vi ærer martyrenes relikvier, for å tilbe Han som de er martyrer for. Vi ærer tjenerne, for den ære som vi viser dem flyter over på deres Herre.»
For antikkens mennesker var det utenkelig å ære en død. Aktelsen for relikvier er derfor ikke en overlevning av førkristne religioner. Jødene regnet de avdødes legemer for urene, og romerne brente sine døde. Helt fra begynnelsen hadde de kristne et helt annet syn på saken. Allerede ved midten av 100-tallet finner man en fullstendig teologisk forklaring for æringen av relikvier i Polykarps martyrium: «Til sist tok vi så hans ben, mer dyrebare enn kostelige stener og mer verdt enn gull.»
Kristendommen førte altså med seg et nytt positivt syn på kroppen. Menneskenes ånd skulle ikke befris fra kroppens fengsel som samtidige religioner mente. I stedet skulle kroppen oppfylles av Guds Ånd og bli Hans bolig, Hans tempel. Pave Damasus (366–384) skriver om den unge piken Agnes, som led martyrdøden i Roma på 200- eller 300-tallet. Agnes ble kledt naken før hun ble drept. Det uanstendige i dette var for Damasus ikke at omgivelsene fikk se hennes nakenhet, men at de fikk se Guds tempel: «Hun bredte ut sitt lange hår over sin nakne kropp for at ingen levende skulle få se Herrens tempel.» I martyrøyeblikket, om ikke før, var nemlig Guds Ånd virkelig nærværende i martyrens kropp. Allerede Paulus vektlegger jo på mange steder at kroppen er Den Hellige Ånds tempel (for eksempel 1 Kor 6,19). Særlig viktig for martyriets teologi er Rom 12,1: «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.» Paulus sier altså at selve akten å overgi eller ofre kroppen til Gud er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre.
Sammenhengen mellom martyrium og eukaristi gjenfinnes i andre tidligkristne beretninger om de tidligste martyrene. Ignatius av Antiokia skriver mellom 107 og 118 e.Kr. til de kristne i Roma, dit han er på vei for å henrettes: «Jeg er Guds hvetekorn, og med villdyrenes tenner skal jeg males slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød.» Beretningen om Polykarps martyrdød 167 e.Kr. forteller hvordan han ble brent: «Og han som stod der inne, lignet ikke kjøtt som brenner, men snarere brød som blir stekt eller gull og sølv som blir glødet i en ovn. Og vi kjente en vellukt som av duftende røkelse eller kostbar parfyme.»
En helgens etterlevninger er et stykke virkelighet der Guds Ånd har vært nærværende, nesten som et alter eller et tabernakel der det innviede brødet ikke lenger er tilstede. Men hva hender med Åndens nærvær etter martyrens død? Paulinus skriver: «Den nåde som Gud ingjøt i helgenenes legemsdeler kunne jo ikke dø og begraves med kjøttet. Fra de begravde knoklene begynte det å skinne et lys som siden aldri opphørte å vise sine helende krefter.» Et moderne menneske kan ha vanskelig for å tenke seg at en helende kraft blir tilbake i en død kropp. Men en moderne forsker har funnet følgende vellykkede formulering: «Selv om kroppen blir overgitt av sjelen bar den Åndens segl og ble en plass der himmel og jord møttes.» En annen moderne forsker kommenterer: «Aktelsen for relikvier innebærer å verdsette kroppen og hele skapelsen, hvor den troende allerede ser gjenskinnet av oppstandelsens lys.»
En helgens legeme blir ofte til mengder av små relikvier. Det ligger i relikvienes natur å spres. Det spiller ingen rolle hvor små relikviene er, skriver Paulinus, for Kristi nåde «er rik også i de minste partikler». Paulinus var overbevist om at Gud hadde spredt martyrenes graver over verden etter en bestemt plan, og at dette var en avspeiling av spredningen av evangeliet: «Skaperen ble grepet av en ømhet for verden som var innsvøpet i det urgamle mørket og fullt av plagede sjeler, og Han spredte derfor helgenens hellige graver over jorden som stjernenes lys er spredt over nattehimmelen.»
Nesten 1000 år senere funderer den svenske Birgitta i lignende baner når hun beskriver den unike overfloden av martyrgraver i Roma. Paulinus talte om stjernene på nattehimmelen, men Birgitta henviser til en vev og til en åker: «I tidligere dager var Roma som en duk farget i de vakreste farger og sammenvevd av det edleste garn. Hennes jord var farget med rød farge, martyrenes blod, og sammenvevd eller blandet med helgenenes ben.» Jomfru Maria sier i en lignelse til Birgitta: «Hvis du målte ut et jordstykke, som var hundre fot i lengden og like mye i bredden, og sådde over det hele med rene hvetekorn, så tett at det ikke var større avstand mellom kornene enn et fingerledd, og hvert korn siden bar hundrefoldig frukt, så ville det fremdeles finnes flere martyrer og bekjennere i Roma? Men om alle urtehager i hele verden ble slått sammen og sammenlignet med Roma, så ville Roma visserlig være like rik på martyrer som dem, eftersom denne by er utvalgt til Guds kjærlighet.»
Også spredningen av martyrrelikvier har med eukaristien å gjøre. Når Jesus sier «Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg» (Luk 22,19) finnes det nok flere meningsskikt. «Gjør dette til minne om meg» henspiller kanskje ikke bare på gjenta brødsbrytelsen. Det kan også tolkes som en oppfordring til å gi sitt eget liv så radikalt at ingenting blir igjen, å bryte legemet i småsmuler i en så radikal selvhengivelse at det ikke kan fattes. Det ligger jo egentlig i selve hengivelsen at det ikke skal finnes noe igjen. Når legemet spres utover verden slik at det nesten ikke finnes mer, er det på en måte den absolutte overgivelsen av legemet.
Mens man kan si at Gud faktisk har vært nærværende i «ekte» relikvier, er det vanskelig å si noe like velbegrunnet om kontaktrelikvier («tredjeklasses relikvier»), altså gjenstander som en helgen enten har rørt ved og anvendt i løpet av livet sitt, eller som har vært i kontakt med helgenens levninger eller hans grav. Det finnes ingen forutsetninger som gjør at vi kan forvente at Guds nærvær eller kraft er knyttet til disse gjenstander på en særskilt måte. Egentlig burde de bare betraktes som kjære minner. Men kontaktrelikvier ble vanlige i praksis ettersom man frem til rundt år 600 ikke fikk åpne gravene i Roma. I Midtøsten og Lilleasia hadde man åpnet martyrgraver betydelig tidligere for å spre relikviene. I vest måtte man nøye seg med kontaktrelikvier. Det var særlig tøyremser som fikk røre graven, som «palliene», også kalt «paveslips», som ennå i dag får ligge og «modnes» i skrinet foran Peters grav før de henges om halsen på de viktigste katolske erkebiskopene.
Samme lengsel etter kontakt med martyrenes graver ledet særlig på 300- og 400-tallet til at man ville bli begravet så nær martyrenes graver som mulig. Man kan anta at rike mennesker lyktes i å få de beste plassene. I katakombene kunne det føre til at man gravde ut så mange graver i en og samme gang at den raste sammen. I samme periode begynte man også å streve etter å synliggjøre båndet mellom relikvier og eukaristien ved å plassere relikvier i alteret eller alteret ved relikviene. Ambrosius av Milano forklarer hvorfor: under alteret vil man legge de legemer som har blitt forenet med Kristi påskemysterium. Slik blir det hele et spørsmål om legemlig nærhet i kosentriske sirkler; påskemysteriet i Kristi legeme på alteret, martyrenes eller helgenenes relikvier i eller under alteret, og rundt omkring alle dem som blir et legeme gjennom å mettes med Sønnens legeme og blod og oppfylles av Hans hellige Ånd.