Arius (gr: 'Aριος) ble født rundt 256 i Libya i Nord-Afrika (andre kilder sier Alexandria i Egypt). Hans fars navn oppgis til Ammonius. Han lærte sine teologiske synspunkter fra den hellige presten og senere martyren Lucian av Antiokia (d. 312) på hans kateketiske skole i Alexandria. I 306 stilte han seg på skismatikeren Meletius av Antiokias side mot den hellige patriark og senere martyr Peter av Alexandria (300-11). Men en forsoning fulgte, og patriarken viet Arius til diakon. Men da Peter utelukket meletianerne fra kirkefellesskapet, protesterte Arius, og det fikk patriarken til å ekskommunisere ham også.
Men Arius sluttet vennskap med Peters etterfølger som patriark, den hellige Achillas av Alexandria (311-13). Han presteviet Arius i 313 og gjorde ham til prest i kirken i det velkjente distriktet Baukalis i Alexandria. Da Achillas døde, ble den hellige Alexander valgt til ny patriark (313-28). En kilde hevder at Arius motsatte seg dette valget og at han ble Alexanders bitre fiende da han ikke klarte å forhindre det. En annen kilde sier imidlertid at Alexander ble valgt takket være støtten fra Arius, men denne versjonen kan ha vært laget for å sette patriarken i et dårlig lys ved at han senere vendte seg mot Arius.
Det virker som om da Arius ikke kunne finne noen feil i patriarkens personlige liv eller utøvelse av embetet, begynte han å legge frem sin egen lære i hemmelighet i et forsøk på å diskreditere Alexanders lære om Treenigheten. Arius hadde ansvaret for en av byens mest populære kirker og hadde et folkelig ry på grunn av sitt asketiske liv, og han var svært intelligent og en effektiv forkynner. Han synes også å ha vært en mann av asketisk karakter, en ren og uklanderlig moral (i likhet med andre heretikere som Nestorius og Pelagius) og en fast overbevisning. Hadde det ikke vært for hans heretiske ideer, hadde han vært høyt aktet. Han ble kjent utenlands rundt 318 for sin spesielle lære om Treenigheten.
Arius hevdet at Kristus ikke var sann Gud, men at han var skapt av Gud, riktignok som den første av alle skapninger. Det arianske slagordet ble at «det var en tid hvor Sønnen ikke var», med andre ord at Jesus ikke var av samme natur som Gud Fader, men skapt av ham. Dermed kunne han bare symbolsk kalles Guds sønn, og Arius mente at Gud ga Jesus tittelen «Guds Sønn» som anerkjennelse av hans hellighet. Men Arius hevdet at Kristus var en skapning og at han var i stand til å begå synd.
Da Arius begynte å legge frem sitt syn offentlig, gjorde han et betydelig inntrykk, og det arianske kjetteri skulle splitte Kirken og keiserriket i flere århundrer fremover. Rundt 318 begynte det harde teologiske sammenstøt i Alexandria. Patriark Alexander og hans tilhengere mente at Arius' doktrine anerkjente to guder og dermed var diteistisk («to-guderi»). De mente at Fader og Sønn var av samme natur, at Jesus var både guddommelig og menneskelig. Noen av de ortodokse var rystet over patriarkens overbærenhet med Arius, for han var blant de mildeste av menn og gjorde først bruk av forsiktige metoder og søkte å bringe Arius tilbake til den sanne tro ved hjelp av vennlige bebreidelser og sunn argumentasjon.
Men Arius fortsatte å forkynne og vant over deler av folket og presteskapet. Han fikk støtte fra sine gamle venner meletianerne, en opprørsk flokk i Egypt, og mange av de «intellektuelle», mens hans lære, uttrykt i hymner eller sanger til populære melodier, ble populære på markedsplassene og på utrolig kort tid spredt av sjøfolk og handelsmenn til alle havnebyer ved Middelhavet. Dette gjorde at folket kunne plukke opp Arius' lære uten å forstå at det var det de gjorde. Da patriark Alexanders anstrengelser ikke bar frukter og den arianske fraksjonen vokste i styrke, innkalte han Arius til å møte for en forsamling av prester. Der opptrådte Arius hardnakket og uforbederlig og ble ekskommunisert.
Hans sak ble prøvd igjen for et konsil som patriarken kalte sammen i Alexandria rundt år 320 med rundt hundre biskoper fra Egypt og Libya, og der ble ekskommunikasjonen stadfestet av biskopene som var til stede mot bare to stemmer. Arius ble avsatt sammen med elleve prester og diakoner som støttet hans lære. Etter konsilet skrev Alexander rundt sytti brev og et sirkulærebrev (encyklika) til de andre biskopene i Kirken, hvor han fortalte dem om kjetteriet og fordømmelsen av kjetteren.
Arius trakk seg tilbake til Caesarea i Palestina, hvor han fortsatte å forkynne sin lære. Han vant over på sin side to innflytelsesrike biskoper, den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) og Eusebius av Nikomedia. Sistnevnte skrev deretter til flere biskoper i Lilleasia og østen for å forsvare Arius mot Alexander. Mange østlige biskoper syntes villig til å forsvare Arius mot patriarken selv om de ikke var enige i hans lære. På et stadium i kontroversen skrev Alexander en erklæring om det han mente å være det ortodokse standpunktet og sendte den til så mange biskoper han kunne og ba om deres signaturer på den. Han fikk 250 underskrifter, inkludert 100 fra sitt eget bispedømme. Han sendte en kopi av dokumentet, som er kjent som hans «Tomé», til Arius og sa at han var villig til å dø for den tro det uttrykte, og en kopi til paven, den hellige Sylvester I (314-35).
Men denne internasjonaliseringen av kontroversen betydde at Arius' lære svært raskt ble kjent i vide kretser. Da keiser Konstantin den Store (306-37) hørte hvordan striden splittet Kirken og begynte å forårsake vold, irettesatte han både Alexander og Arius for å forfølge «ubetydelige diskusjoner om uintelligente bagateller (minutiae)», og han utnevnte biskop Hosius (Ossius) av Córdoba til å megle mellom dem. Hosius var til stede på en synode i Alexandria i 324, men han avgjorde at spørsmålet bare kunne løses på et allment konsil, og han anbefalte keiseren å innkalle et slikt konsil.
Keiser Konstantin I den Store (306-37) ønsket at kristendommen skulle bli det limet som bandt imperiet sammen, og da stridighetene bølget frem og tilbake uten ende og truet de kristnes enhet, følte han seg tvunget til å definere et offisielt dogme for å forene dem. I 325 innkalte han derfor det første økumeniske konsil i Nikea ved Konstantinopel i Frygia (i dag Iznik i Nordvest-Tyrkia) for å avgjøre det arianske spørsmålet. Dette var det første og viktigste kirkemøtet, og var samtidig det første møte mellom stat og kirke.
Den 20. mai 325 startet de forberedende diskusjonene. Konstantin deltok selv på konsilet og åpnet det offisielt den 14. juni. Det satt samlet til slutten av august 325. Det deltok 318 biskoper med sine delegasjoner fra Egypt, Syria, Assyria, Lilleasia, Hellas og vesten. I den syriske og assyriske delegasjonen var det biskoper fra Antiokia, Jerusalem og Armenia. Men vesten var bare representert av Markus av Calabria, Caecilian av Kartago, Hosius av Córdoba, Nikasius av Dijon i Gallia og Domnus av Stridon i Donau-provinsen. Paven var for gammel til å komme selv og var representert av de romerske prestene Viktor og Vincentius.
Delegasjonen fra Alexandria ble ledet av patriark Alexander, til tross for høy alder og dårlig helse. Ellers i delegasjonen var hans diakon, den 29-årige hellige Athanasius, og hans motstander Arius, samt en stor gruppe munker og eneboere. Både Marcellus av Ancyra og Athanasius avslørte den nye lærens falskhet og tilbakeviste arianerne fullstendig. Den hellige Nikolas av Myra skal ha deltatt på konsilet i Nikea, og en historie vil ha det til at han faktisk fiket til heretikeren Arius! De fleste forskere mener imidlertid at det ikke er noe historisk grunnlag for beretningen om at Nikolas deltok i Nikea.
Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet fordømte kjetteriet ettertrykkelig og endelig og vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som vi fortsatt synger hver søndag med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, skapt av Faderen.
Keiser Konstantin hadde anerkjent biskopenes beslutning og utstedte et dekret som forviste dem som nektet å godkjenne den. Taperen ble Arius. Egypternes bannlysning av ham ble bekreftet ved at konsilet ekskommuniserte ham som kjetter sammen med to av hans tilhengere, biskopene Theonas av Marmarica og Secundus av Ptolemais, og forviste dem til Illyria, og Arius' bøker ble brent. Tre andre biskoper som hadde støttet Arius, Eusebius av Caesarea, Theognis av Nikea og Maris av Kalkedon, skrev motvillig under trosbekjennelsen av hensyn til keiseren. Konstantin tvilte imidlertid på deres oppriktighet og forviste dem også i slutten av 325 til Gallia. Biskop Alexander og Athanasius vendte tilbake til Alexandria i triumf.
Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært Den Hellige Ånds verk, som handlet gjennom biskopene.
I 327 overtalte prinsesse Konstantia sin bror keiser Konstantin den Store til å oppheve landsforvisningen av Arius. I 328 vendte også den arianske biskop Eusebius av Nikomedia tilbake fra sitt eksil. Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) lå ikke langt fra Konstantinopel, og Eusebius klarte å overtale keiser Konstantin til i 331 å skrive til Athanasius og befale ham å gi Arius tilgang til kommunion igjen. Den ubøyelige patriarken nektet, og han fortalte keiseren at Den katolske kirke ikke kunne ha kommunion med kjettere som angrep Kristi guddom. Men dette førte til anklager om forræderi mot keiseren, og Athanasius ble sendt i eksil til Trier i dagens Tyskland.
I 336 ankom kjetteren Arius i triumf til Konstantinopel med en ordre fra keiser Konstantin om at patriark Alexander I skulle ta ham inn i Kirken i full kommunion. Alexander lukket seg inne i kirken og ba Gud om å fjerne ham eller Arius. Natten før dagen for den høytidelige mottakelsen, døde Arius, over åtti år gammel. Det skjedde på åpen gate ved at hans buk revnet og tarmer og indre organer veltet ut. Dette syntes å være en guddommelig inngripen som et svar på Alexanders bønner. Den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum beskriver det slik: «…[Alexander var] en berømt, gammel mann, ved hjelp av kraften av hans bønner sprakk Arius, fordømt av Guds dom, og innvollene rant ut».
Arius ble gravlagt av sine tilhengere, som mente at han måtte ha blitt forgiftet. Etter hans død var Eusebius av Nikomedia arianernes leder, og de var nå de dominerende i øst. Etter Konstantins død i 337 var hans sønn Konstans I (337-50) keiser i vest og katolikk, mens en annen sønn, Konstantius II (337-61), var keiser i øst og arianer.
Arius har gått inn i historien som heresiark (erkekjetter eller erkeheretiker). Men det er ikke lett å danne seg et nøytralt bilde av hans liv og lære, for ingen av hans skrifter er bevart – mange ble ødelagt av hans nikenske motstandere. Hans synspunkter er bare overlevert til oss gjennom hans motstanderes skrifter, de samme som fordømte ham som kjetter.