Den hellige Guntram av Burgund (~525-592)

Den hellige Guntram (Gontram, Guntramn, Guntramnus, Gunthrammus, Gunthramus, Gunthram, Guntchramn, Gunthchramn; fr: Gontran) ble født rundt 525 (rundt 530?) i Frankrike. Han var sønn av frankerkongen Klotar I (Chlothar; fr: Clotaire) (511-61) og hans hustru Ingundis (fr: Ingonde) (ca 499-546), datter av kong Klodomir II av Worms.

Da grunnleggeren av det frankiske merovingerdynastiet, Klodvig I (481-511), var blitt overtalt av sin hellige hustru Klothilde til å motta kristendommen, lot han seg døpe av den hellige biskop Remigius av Reims. Det skjedde etter tradisjonen i 496, men det kan godt ha vært i 498. Etter legenden brakte en Guds engel en liten oljeflaske fra himmelen til hans dåp, og de tre paddene i det kongelige våpen forvandlet seg til tre liljer. Nesten hele hoffet og en stor del av folket fulgte sin herskers eksempel, i alt 3000 mennesker. Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro. Denne julefesten i år 496 kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder. Deretter gikk frankernes kristning bemerkelsesverdig raskt.

Ved Klodvigs død ble riket delt mellom hans fire sønner, men sønnesønnen Klotar I (Chlothar; fr: Clotaire) (511-61) samlet det igjen etter at broren Kildebert I av Paris (511-58) døde i 558. Klotar utbredte frankernes velde over hele Frankrike og tvang de germanske stammene som var bosatt der, til å gå over fra arianismen til den katolske tro.

Kong Klotar I var også den som gjorde polygami til maktsymbol i den merovingiske klanen. Han var gift i alle fall seks ganger, blant annet med den hellige Radegunde, men det mest vellykkede ekteskapet var med Ingundis (Ingonde) (ca 499-546), som han trolig giftet seg med rundt 516. I det ekteskapet fikk han en datter og fem sønner, hvorav tre overlevde ham: Karibert (Charibert, Haribert, Herbert; fr: Caribert) (f. ca 517), Guntram og Sigebert (Sigibert) (f. 535). Etter Ingundis giftet Klotar seg med hennes søster Aregunda (Aregund; fr: Arégonde, Arnegonde) (ca 515-73), som han fikk en sønn med, Kilperik (Chilperik, Chilperich, Hilperik; fr: Chilpéric) (f. ca 539).

Men det forente frankiske riket holdt ikke lenge sammen, for Etter Klotars død i 561 ble hans kongerike delt mellom hans fire sønner. Karibert I (561-67) fikk den vestre delen med sete i Paris, Guntram (561-92) fikk den sørlige delen med sete i Chalon-sur-Sâone, det vil si Orléans og Burgund med Marseille og Arles, Sigebert I (561-75) fikk den østlige delen (Austrasia) med sete i Reims og Kilperik I (567-84) fikk den nordlige delen med sete i Soissons, et rike som senere ble til Neustria da han fikk sin del av Kariberts kongerike. Streiftog fra avarene, en fiendtlig nomadisk stamme som var i slekt med hunerne, fikk Sigebert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep to ganger, i 562 og rundt 568. For de byene ved Loire vest for Orléans som tilhørte provinsen Tours, fikk Guntram som erstatning Sens og Auxerre. Dessuten beholdt han fra Orléans-arven storbyen Bourges. Det økonomisk viktige området Provençe delte Guntram (Arles) og Sigebert (Marseille). Som sønn av en annen mor hatet Kilperik sine tre halvbrødre. Mens hans bror Sigebert i 562 bekjempet avarene ved sin østgrense, angrep Kilperik Reims og begynte dermed en borgerkrig. Sigebert reagerte ved å erobre Soissons og ta Kilperiks sønn Theodebert til fange. Han ble løslatt etter et år etter å ha avlagt et løfte om ikke å kjempe mot sin onkel.

Den eldste av brødrene, kong Karibert av Paris, giftet seg med tre tjenestejenter etter hverandre, og han kranglet med prester. Men i 567 døde han uten noen arving. Det brøt da ut en borgerkrig (bellum civile) om hans arv, og den ble skjerpet av den bitre familietvisten mellom de to brødrene Sigebert og Kilperik. Deres delriker kom på den måten på ruinens rand. Det endte med at brødrene ble enige om å dele Kariberts område og å beholde Paris sammen, og deler av brødrenes riker kom gjennom disse gjentatte delingene til å ligge om hverandre. Guntram var nå den eldste av de gjenlevende brødrene, og han fikk Troyes, Sees og Nantes (Francia), Saintes, Angoulême, Périgueux og Agen (Aquitania), Eauze og Oloron (Novempopulana).

Dronning Radegunde hadde oppdratt sine stesønner, Klotars barn med Ingundis, som troende kristne, men frankernes barbariske, brutale levesett kunne ikke forandres med ett slag. Selv om også Guntrams familieliv var preget av barbariske innslag, hadde han noe av den broderlige kjærligheten som hans brødre manglet, og tidens fremste kronikør, den hellige Gregor av Tours (538-94), kaller ham ofte «gode kong Guntram». Han tok først en konkubine (elskerinne) ved navn Veneranda, en slave som tilhørte en av hans menn, og med henne fikk han sønnen Gundobad. En gang før 561 giftet han seg med Mercatrude (Marcatrude, Marcatrud, Markatrude), en datter av Jurahertugen Magnachar (Magnar), og han sendte sin sønn Gundobad til Orléans.

Så fikk Guntram og Mercatrude en sønn som vi ikke kjenner navnet på, og da ble hun sjalu og bestemte seg for å få Gundobad drept. Det ble sagt at hun sendte ham gift og forgiftet hans drikke, slik at han døde i Orléans rundt 565. Men hennes egen sønn døde også omtrent samtidig, og i raseri ga kongen ordre om at legen skulle henrettes. Mercatrude hadde også pådratt seg kongens vrede, så han forstøtte henne, og hun døde ikke lenge etter, i alle fall før 577.

Da Guntrams eldste bror Karibert døde i 567, tilbød hans siste enke Theudechild seg som hustru for Guntram, den eldste gjenlevende broren, selv om et konsil i Paris så nylig som 557 hadde forbudt slike tradisjoner som incestuøse. Guntram bestemte seg for å huse henne noe tryggere, om en uvillig, i et nonnekloster i Arles. Da hun prøvde å unnslippe til en spansk goter, ble hun banket opp og låst inne for resten av livet.

Etter dette giftet Guntram seg i 566/67 med Austregildis (Austrigilde, Austerchild), også kalt Bobilla (Bodilla) (548-80), en ung kvinne ved hoffet og tjenestekvinne (ancilla) for Mercatrude. Med henne fikk han to sønner, Klotar (Chlothar) (f. 567) og Klodomir (Chlodomer), som begge døde i 577, og to døtre, Klodoberga (Chlodoberga) (d. 585/87) og Klodihildis (Chlodihildis, Chlodehilde), som fortsatt var i live den 28. november 587, da avtalen i Andelot ble inngått. Austregildis døde i september 580.1

Men om Guntrams ekteskapelige liv var turbulent, skulle de to andre brødrenes hustruer skape enda større bruduljer, for nå kom den merovingiske slektens to mest berømte og beryktede kvinner på banen, Brynhilda (d. 613) og Fredegunda (d. 597).

Kong Sigebert fulgte ikke skikken i det frankiske kongehuset med å holde seg med konkubiner. I stedet giftet han seg i 567 med den vakre Brynhilda, datter av den spanske visigoterkongen Athanagild. I forbindelse med bryllupet avsverget hun arianismen og konverterte til ortodoks katolisisme.2. Ifølge historikeren Gregor av Tours var Sigeberts ekteskap med en visigotisk prinsesse en kritikk av brødrenes valg av hustruer. I stedet for lavættede og promiskuøse kvinner giftet Sigebert seg med en kvinne av utdannelse og moral.

Halvbrorens standsmessige ekteskap gjorde Kilperik misunnelig (ifølge Gregor av Tours),3 og han ville ikke være dårligere. Han hadde rundt 550 giftet seg med Audovera (fr: Andovère) (ca 535-80), som stammet fra det frankiske aristokratiet, og med henne hadde han fem barn, tre sønner og to døtre. Men han hadde forstøtt sin første hustru og sendt henne i kloster med den nyfødte datteren Kildesinde og tatt hennes tjenestekvinne Fredegunda (Fredegund: lat: Fredegundis; fr: Frédégonde) (546-97) som konkubine (elskerinne). Selv om de merovingiske kongene på ingen måte var tilbøyelige til å holde seg til ett livslangt forhold til én kvinne, mener noen forskere at de praktiserte «seriemonogami». Når de først var gift, tok de seg ikke en andre eller tredje hustru, men holdt seg bare med konkubiner, eller de skilte seg fra en hustru før de giftet seg med en annen. Det er usannsynlig at Kilperik var gift med Fredegunda, selv om han i 565 fikk sønnen Klodobert (565-80) med henne.

Nå forstøtte han elskerinnen og hentet Brynhildas eldre søster Galsvinta (Galsvinda, Galswintha) (540-68) fra Spania. Men han ble snart lei av henne. Fredegunda klarte å fange Kilperik inn i sitt garn på nytt, og Galsvinta ba den utro kongen om å få etterlate sin rike medgift og dra tilbake til Spania. Kilperik oppholdt Galsvinta med fagre ord, men mindre enn et år etter bryllupet ble hun en morgen funnet kvalt i sin seng. Den nyslåtte enkemannen Kilperik sørget et par dager, forteller Gregor, før han så giftet seg med Fredegunda, som var sterkt mistenkt for å stå bak mordet.

Mordet på søsteren gjorde at Brynhilda la Fredegunda for hat og ble full av hevnlyst, og dette hatet ble så intenst gjengjeldt at de to dronningene og svigerinnene overtalte sine menn til å gå til krig mot hverandre, forteller Gregor av Tours.4 Sigebert var påvirket av Brynhilda og ville hevne forbrytelsen, og han var ikke engang fremmed for tanken på brodermord. Han ville alliere seg med den eldre broren Guntram av Burgund, men han var roligere og kanskje mer trofast til de kristne prinsipper. Han overtalte Sigebert til ikke å gripe til våpen mot broren, og han foreslo i stedet å kalle sammen stormennene til ting og avgjøre saken på fredelig måte.

I nærvær av kongene Kilperik og Sigebert samlet mâl seg (Mâl-Berg = rådsberget, tingforsamling etter germansk skikk) under Guntrams forsete, og det ga Brynhilda full oppreisning. Tinget bestemte at Galsvintas medgift, som besto av byene Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre, skulle gis til Brynhilda og hennes arvinger som en kompensasjon for mordet på søsteren.

Deretter fulgte fem år med fred, men tiden slukket ikke Brynhildas hevntørst etter mordet på søsteren, mens Kilperik på sin side angret bittert på at han hadde oppgitt byene. Mellom 567 og 570 fikk Brynhilda og Sigebert tre barn: Ingundis (567-85), Klodosinda (Chlodosind, Chlodoswinth) (569-ca 589) og Kildebert (570-95). Ingundis giftet seg i 579 med den hellige Hermenegild (d. 585) mens Klodosinda ble forlovet med hans bror, den spanske kong Rekkared (586-601) – kildene er imidlertid ikke enige om de noensinne ble gift. Kildebert ble utropt til konge etter farens død, og ham skal vi høre mer om.

I 573 brøt Kilperik plutselig den skjøre freden og invaderte Sigeberts områder. Han sendte Klodvig, sin yngste sønn med Audovera, som erobret Tours og Poitiers uten motstand. Sigebert var rasende over sviket og konfererte med broren Guntram, som sendte sin dyktige general Mummolus mot Klodvig, og han gjenerobret Tours og Poitiers. Bordeaux ble erobret og gjenerobret på samme måte. Kilperik bestemte seg nå for full krig, og de to brødrene ønsket nå livet av hverandre. Guntram forsøkte å forsone dem ved å innkalle en kirkelig synode, men Kilperik nektet å underkaste seg den.

Kilperik klaget over at Kirken hadde blitt så rik at ingen hadde noe makt lenger bortsett fra biskopene, og han begynte å skattlegge kirkelig eiendom og kansellerte testamenter som ga eiendom til Kirken. Hans skattlegging var så voldsom at mange mennesker foretrakk å emigrere eller gjøre opprør, og i Limoges ble skatteinnkreveren Markus reddet takket være biskop Ferreolus, mens en mobb brente hans registre. Kilperik sendte inn soldater for å straffe byen og tvinge gjennom skattleggingen. Bretagne gjorde også opprør, men det ble slått ned.

Kilperik sendte sin eldste sønn Theodebert til Touraine og Poitou, hvor han gikk svært brutalt frem. Glemt var eden om aldri å kjempe mot sin onkel Sigebert. Tours, Poitiers, Limoges og Cahors ble erobret av Kilperik, gjenerobret av Sigebert og erobret av Kilperik igjen. Gregor av Tours forteller at Kilperik «hjemsøkte og herjet Limoges, Cahors og alle disse provinsene, brente kirkene, stanset gudstjenestene, drepte klerikerne, ødela munkeklostrene og krenket nonneklostrene og la alt øde. Det var i denne tiden et større ramaskrik blant kirkene enn i tiden under keiser Diokletians forfølgelser».5

I 574 inngikk Kilperik og Sigebert en fredsavtale, og Sigebert dro tilbake til sitt palass i Metz. Men Brynhilda var ikke fornøyd, hun ønsket Kilperik død og klandret sin mann for hans ettergivenhet. Guntram begynte også å tvile på broren Sigebert, derfor (og sjarmert av Fredegunda?) gikk han i allianse med broren Kilperik. Mindre enn et år etter fredsavtalen angrep Kilderik i 575 igjen de fem byene som hadde utgjort Galsvintas medgift. Denne gangen var det ikke nødvendig med Brynhildas oppmuntring for å flamme opp Sigeberts raseri.

Da brødrene hadde delt kongeriket til sin eldste bror Karibert etter dennes død i 567, ble de enige om å holde Paris sammen, og de avla en hellig ed på at ingen av brødrene skulle gå inn i Paris uten samtykke fra de to andre. Men nå bedømte Sigebert det nyttig for sin sak å sikre seg byen, så han brøt sin ed og inntok Paris. Han sendte ut to av sine austrasiske menn for å samle penger og tropper til krigen, og de kom over og drepte Kilperiks sønn Theodebert. Hans lik ville ha blitt liggende der han falt om ikke en rik austrasier hadde fått ham gravlagt i byen Angoulême. Da Guntram så Sigeberts suksess, forlot han Kilperik som flyktet til Tournai med hustru og barn. Han virket å være uten ressurser og ble betraktet som fortapt, mens folket i Paris hyllet Sigebert som erobrer.

Men på bispesetet i Paris satt den hellige biskop Germanus av Paris (496-576), en hellig mann full av dyder som til tross for et skrøpelig legeme hadde et modig hjerte. Han så hatet som hadde fylt Sigeberts hjerte, og han så det som en biskops oppgave å fortelle kongene sannheten. Mens Sigebert dro til Rouen for å bli hyllet, dro Brynhilda fra Austrasia sammen med sine tre barn for å gjøre et triumferende inntog i Paris. Hun brakte med seg alle sine skatter, sitt gull, sine juveler og sine kongelige klær, og hennes skjønnhet og ynde og den genuint kongelige måten hun bar sin krone vakte gallernes beundring, og både prester og sønner fra de tidligere senatorfamiliene flokket seg for å hilse henne. Men om kvelden på denne dagen for hennes triumf mottok hun et brev fra biskopen, som beklaget at en alvorlig sykdom forhindret ham fra å komme personlig. Men han skrev at han ikke kunne være taus i en slik alvorlig situasjon. Han ba henne om å overtale mannen til å gjenopprette freden og spare sin bror, men Germanus' biografi sier at hun ignorerte anmodingen.

Sigebert kom tilbake fra Rouen og tilbrakte noen dager i Paris, men så gjorde han seg klar for å dra ut og beleire Tournai. Da han hadde tatt farvel med dronningen og satt seg opp på hesten, kom biskop Germanus kledd i sine biskoppelige klær for å gjøre et siste forsøk på å forhindre brodermordet. Blek og svak grep han tak i kongens hest og sa: «Kong Sigebert, hvis du drar uten den intensjon å drepe din bror, vil du vende tilbake i live og seierrik, men hvis du har andre planer, vil du dø, for Gud sa gjennom kong Salomos munn: 'Den som graver en grav, faller selv i den' (Ordsp 26,27a)». Uten å svare løsnet kongen hesten og red forbi den hellige biskopen, som med hjertet gjennomboret av smerte så seg tvunget til å vende tilbake til bispepalasset.

Kongen dro mot Tournai mens Brynhilda gjorde seg klar til å feire triumfen. Og Sigeberts reise ble virkelig en triumfferd. På veien til Tournai ble han i Vitry ved Scarpe møtt av Neustrias stormenn, som var kommet for å løfte ham opp på skjoldet, den tradisjonelle frankiske måten å velge en konge. På en slette full av telt som var slått opp av alle dem som ikke hadde kunnet finne husly i Vitry, plasserte soldater Sigebert på et stort skjold og bar ham tre ganger rundt i sirkelen av frankiske stormenn. De hyllet ham som frankernes konge, konge av både Neustria og Austrasia. Han hadde mottatt Kilperiks krone før han hadde tatt den fra ham og dermed gjort opp regning uten vert, for han hadde gjort den feilen å undervurdere en såret løvinne.

For beleiret i Tournai satt Fredegunda sammen med Kilperik, og hun svarte på denne trusselen mot ektemannen med å leie to mordere. Mens Brynhilda i Paris mottok de gledelige nyhetene om hyllesten av sin mann, tok Fredegundas utsendinger seg raskt den korte avstanden fra Tournai til Vitry. De presenterte seg som to frankere fra Neustria som kom for å hylle kong Sigebert. Han tok imot dem uten mistanke, men da de bøyde seg for å hilse ham, stakk de ham ned og drepte ham med forgiftede dolker (ifølge Gregor brukte de scramasaxi, en slags germansk enegget kniv).6 Morderne ble overmannet av Sigeberts menn og selv drept.

Kilperik svevde i uvisshet og visste ikke om han skulle slippe unna eller bli drept, da budbringere kom og fortalte ham om brorens død. Da forlot han Tournai med sin hustru og sine barn, svøpte liket av sin bror og gravla ham i landsbyen Lambres. Derfra ble han senere overført til kirken Saint-Médard i Soissons som han hadde bygd, hvor han ble gravlagt sammen med sin far Klotar I. Sigebert ble drept i slutten av 575, atten dager etter sin nevø Theodebert.7

Mens Kilperik og Fredegunda ble beleiret i Tournai, hevder Gregor av Tours at Fredegunda fødte en sønn, men at fødselen var så komplisert at hun trodde hun kom til å dø. Hun ba Kilperik om å drepe gutten, sannsynligvis fordi hun ikke ville etterlate ham slik at han kunne brukes som gissel. Men Kilperik nektet og fikk gutten døpt med navnet Samson (575-77). Han døde imidlertid bare to år senere.

Brynhilda hadde gjort sitt inntog i Paris i triumf, men nå var hun med ett slag blitt enke og byen var forvandlet til en felle for henne, der hun satt avskåret fra sitt territorium. Skulle hun prøve å flykte, og hvilken skjebne ville hun lide? Hun avgjorde at det viktigste var å få sin og Sigeberts eneste sønn, den femårige Kildebert (Childebert, Khildeberkht), i sikkerhet. Neste natt skal hun ha heist gutten ned i en kurv til den eneste vennen som trofast var blitt værende hos henne, hertug Gundobald, og han brakte prinsen fra Paris til Austrasias hovedstad Metz. Der ble han julen 575 anerkjent som kong Kildebert II av Austrasia (575-96), og det ble i all hast dannet et regentråd. Hvis Kilperik skulle prøve å angripe Austrasia, ville landet stå samlet mot ham.

Brynhilda hadde all grunn til å frykte for sitt liv da Kilperik kom til Paris, men samtidig hadde han grunn til å frykte reaksjonen fra Austrasia dersom han mishandlet henne. Han sparte derfor sin svigerinne og nøyde seg med å beslaglegge den skatten hun hadde hatt med seg fra Austrasia. Han sendte henne i eksil til Rouen, mens han sendte hennes to døtre Ingundis og Klodosinda til Meaux. Kilperik hadde imidlertid ikke lagt merke til at Meroveus (Merovech; fr: Mérovée), hans sønn fra første ekteskap, hadde blitt så beveget da han så den unge og vakre enkens angst at han ble hodestups forelsket i sin «stetante», altså sin stemors søster, som ikke kan ha vært så fryktelig mye eldre enn ham selv.

Uten å mistenke noe ga Kilperik sønnen beskjed om å dra til Poitou for å få byene i Galsvintas medgift, som Sigebert hadde erobret tilbake før han ble drept, til å underkaste seg. Men i stedet dro han til Tours for påsken. Deretter lot han som om han ville besøke sin mor Audovera, som hadde trukket seg tilbake til et kloster i Le Mans etter at hun var forstøtt. Men i stedet for å gjøre sin plikt mot faren og slutte seg til hans hær, snek han seg til Rouen for å treffe Brynhilda igjen. Hun besvarte hans tilnærmelser, enten det nå var for å få en uventet anledning til å unnslippe sine fangevoktere eller fordi hun også ble forelsket. De var også forent i sitt hat til Fredegunda, som hadde fordrevet hans mor og fått drept hennes søster og ektemann.

Den hellige biskop Praetextatus av Rouen befant seg i en vanskelig situasjon. Meroveus hadde gjort Rouen til sitt hovedkvarter, og han forventet eller krevde bidrag fra Kirken som var vanskelig å avslå. Den unge mannen var blitt døpt av biskopen, og den gangen ble dette regnet som et svært tett bånd, og biskopen elsket ham som en sønn. Praetextatus bestemte seg for å vie dem for å forhindre deres affære fra å skandalisere dem, deres familier og hans by, selv om han dermed tok en stor risiko. Ekteskapet var mot vanlig lov, som Gregor av Tours er rask til å bemerke,8 siden hun var hans tante, men den største risikoen var å pådra seg kongens vrede.

Kilperik ble da også ganske riktig rasende da han hørte om ekteskapet, og han skyndte seg til Rouen for å forpurre det. De nygifte søkte tilflukt i kirken St. Martin ved murene, men der beleiret Kilperik dem raskt. De nektet imidlertid å forlate kirken, og ingen av Kilperiks overtalelser hjalp. Til slutt inngikk han fred med dem og sverget at siden det var Guds vilje, ville han ikke tvinge dem til å skilles. Da paret til slutt kom ut, hilste han dem med velvilje.

Litt senere tok han med seg Meroveus og dro til Soissons, hvor en adelsmann i Champagne hadde benyttet kongens fravær til å beleire byen. Kongen gjenerobret sin hovedstad, men han gjorde Meroveus ansvarlig for denne krigen. Han tok fra sønnen hans våpen og satte ham under bevoktning mens han avventet beslutningen om hans endelige skjebne. Fra Austrasia kom det en delegasjon som ba om at deres dronning Brynhilda, mor til deres konge, måtte løslates. Til allmenn forbauselse gikk Kilperik med på det uten betingelser, og han ga sin berømte fange friheten tilbake. Hun forlot straks Rouen, hentet sine døtre i Meaux og dro til Austrasia. Der hersket hun siden som regent for sin mindreårige sønn Kildebert II, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati.

Meroveus forble flere måneder i sitt halvveis fangenskap før han fikk sin dom, diktert av Fredegunda. Han ble dømt til å miste håret, symbolet på hans kongelige opphav. Nyklipt med geistlig frisyre (tonsur) ble han sent til klosteret Saint-Calais nær Le Mans for å bli prest. Men han rømte på veien dit og søkte tilflukt i basilikaen Saint-Martin i Tours. Dette var Gregors kirke, og han ble dermed et øyevitne til disse hendelsene, som han beskriver i sin historie.9 Meroveus prøvde å slutte seg til Brynhilda i Austrasia, men stormennene i regentrådet fikk forhindret det, til tross for at Brynhilda gråtende tryglet dem om å gi ham asyl.

Han flakket videre, fredløs som han var, først til Champagne, og senere vendte han tilbake til Tours. Der sporet hans fars menn ham opp i 578, og da han var omringet, ba han sin trofaste slave Galen om å drepe seg.10 Da kong Kilderik kom til stedet, fant han sønnen død. Kongen arresterte sønnens venner, og Galen fikk skåret av hender, føtter, nese og ører, Grind døde på steile og hjul, mens Gaukil fikk hodet hogd av. Henrettelsesmetoden «å dø på steile og hjul» besto i at den dømte ble surret fast til en benk, og med en stor klubbe av tre begynte man å slå beinene i stykker. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Etter at forbryterens kropp var knust, ble den flettet inn i et hjul som ble plassert vannrett på en stolpe.

En annen teori er at Meroveus ble fanget og deretter drept etter ordre fra Fredegunda. Hun hadde sin egen agenda, for hun ville sikre sin egen sønns arv ved å eliminere Kilperiks barn fra første ekteskap. Siden den eldste sønnen Theodebert var drept i slag i 575, var det nå bare Klodvig igjen, og hans dager var talte…

I 580 feide en dysenteriepidemi gjennom Gallia. Kilperik og hans to sønner ble syke, og Fredegunda forsto at hennes mange eiendeler hadde liten verdi hvis hun mistet sine sønner, så hun brente sine byers skatteruller. Kilperik overlevde sykdommen og ga resten av sitt liv mer til Kirken og de fattige. Fredegunda hadde følt seg trygg på sine barns tronfølge etter å ha født Kilperik to sønner, men i løpet av få måneder hadde epidemien drept dem begge, Klodobert (f. 565) i Soissons og den nyfødte Dagobert i Berny-Rivière. Nå var Kilperiks gjenlevende barn døde, unntatt sønnen Klodvig og datteren Basina fra første ekteskap, samt hans og Fredegundas datter Rigundis, som skulle sendes til Spania for å forloves med den senere kong Rekkared (586-601), et bryllup det for øvrig aldri ble noe av.

Stesønnen Klodvig var imidlertid ved god helse, og da han besøkte dem på deres landsted hvor de tilbrakte en måned i sorg, var han uklok nok til å skryte av hva han tenkte å gjøre med sine fiender når han selv ble konge. Dette skremte Fredegunda, som ifølge Gregor av Tours på dette tidspunktet var ukarakteristisk sårbar og dypt deprimert etter tapet av sine eneste to gjenlevende sønner. Men hun var ikke mer utenfor enn at hun prøvde å utnytte anledningen ved å sende Klodvig til Berny, hvor epidemien var sterk. Dette drepte ham imidlertid ikke, slik planen var.

Da var det en informant som fortalte henne at Klodvig var forelsket i datteren til en av hennes tjenestekvinner, og at han hadde prøvd å overtale elskerinnens mor til å drepe Fredegundas to sønner ved hjelp av svart magi. Fredegunda fikk arrestert denne moren, og hun innrømmet under tortur at hun var en heks. Fredegunda overtalte Kilperik til å la Klodvig arrestere til tross for at denne protestere og bedyret sin uskyld. Han døde i fengselet i Noisy-le-Grand senere i 580, og Kilperik aksepterte historien om at han på en eller annen måte hadde knivstukket seg selv. Informanten ble brent på bålet.

I samme omgang husket Fredegunda på Audovera. Kanskje hennes smerte over å ha mistet sin siste sønn gjorde at hun kom med en eller annen klage til Fredegunda om at hun fant denne forfølgelsen uutholdelig. Dermed underskrev hun sin dødsdom. I oktober/november 580 sendte Fredegunda mordere til Le Mans, hvor de trengte seg inn i klosteret og massakrerte den forstøtte dronningen. De brakte hennes skatter tilbake til Fredegunda. Basina ble sendt til klosteret Det hellige Kors i Poitiers. Den angivelige datteren Kildesinde ble låst inne i et kloster, men en tid etter skal hun ha søkt tilflukt hos den hellige Radegunde i Poitiers. Radegunde hadde vært gift med Kilperiks far Klotar I. Nå håpet bare Fredegunda at hun snart ville bli gravid igjen.

Da Brynhilda kom tilbake til Austrasia i 576 etter sitt fangenskap i Rouen, var den femårige sønnen Kildebert II julen 575 utropt til konge etter sin far. Brynhilda forsøkte å bli regent i sønnens navn, men hun møtte kraftig motstand fra landets adelsmenn. En kort periode måtte hun trekke seg tilbake til svogeren Guntram av Burgunds hoff før hun klarte å nå sitt mål. Hennes politiske talenter i kampen mot stormennene synes å gjøre henne verdig den pris som Gregor av Tours gir henne, for etter hvert som sønnen vokste opp, regjerte hun Austrasia som dronning.

Brynhilda var ingen kriger, men først og fremst en administrativ reformator med en god visigotisk utdannelse. Hun sørget for at Kildebert fikk en god utdannelse, og dette prises spesielt i et brev hun fikk fra den hellige pave Gregor I den Store (590-604). Kildebert hadde talenter, hans vaner var rene og det hefter ikke noen grusomhet ved hans minne. Brynhilda reparerte de gamle romerske veiene, bygde mange kirker og klostre, reiste de nødvendige festningene, reorganiserte de kongelige finansene og restrukturerte den kongelige hæren. Brynhilda skal også ha grunnlagt borgen Bruniquel og hun skal ha lagt nytt dekke på en romersk vei nær Alligny-en-Morvan i Burgund, hvor navnet på den nærliggende høyden Terreau Bruneau antas å stamme fra henne. Den delen av Mauves-sur-Loire som er kjent som La Fontaine Bruneau, er oppkalt etter Brynhilda, som kan ha avkjølt seg med kildens vann når hun led av heteslag. En rekke gamle romerske veier er også kjent under navnet Chaussées de Brunehaut. Men hun støtte adelen fra seg ved gjentatte ganger å bruke sin kongelige autoritet når det var nødvendig, og de var ikke glade for de økte skattene.

Guntram hadde forsøkt å megle mellom brødrene, men etter Sigeberts død kom det til åpen fiendskap mellom Guntram og Kilperik. Sistnevnte utnyttet forvirringen etter mordet på Sigebert til å erobre omstridte områder og invaderte brorens kongerike Austrasia. Men Guntram sendte sin general Mummolus for å slå ham tilbake. Mummolus var alltid Guntrams hovedvåpen, siden han var den største generalen i Gallia på den tiden, og han beseiret Kilperiks general Desiderius, og de neustriske styrkene trakk seg ut av Austrasia i 575.

Kilperik I av Neustria og Guntram av Burgund søkte i denne situasjonen begge en allianse med den unge Kildebert II av Austrasia. I 577 døde Guntrams eneste overlevende sønner Klotar og Klodomir av dysenteri, og han var uten arvinger. Brynhilda hadde fortsatt problemer med adelen i Austrasia, og for å styrke sin posisjon og kronens prestisje og makt, ville hun overtale Guntram til å adoptere Kildebert, som han hadde reddet kongeriket for to år før. Som senior i det merovingiske dynastiet og for å sikre dynastiets fortsettelse gikk Guntram med på det, og Austreberts hushovmester Gogo avsto halve Marseille til ham. Senere i 577 adopterte han sin nevø Kildebert som sin egen sønn og arving på et møte i Pompierre i departementet Vosges.11

Brynhilda styrte Austrasia til Kildebert ble myndig i 583. Hun stanset et angrep på hertug Lupus av Champagne fra hans fiender Ursio og Bertefrid da hun plasserte seg mellom deres styrker. Da stal Bertefrid eiendom fra huset til Lupus, som søkte tilflukt ved Guntrams hoff.

Det skulle vise seg at Kildebert ikke alltid var trofast mot sin nye adoptivfar. Det hersket ulike oppfatninger om frankernes forhold til goterne, langobardene og Bysants. Etter den austrasiske hushovmesteren Gogos død krevde austrasierne i 581 at Guntram ga sin del av Marseille tilbake, så i 582 gikk Kildebert i forbund med de austrasiske regentene mot sin adoptivfar Guntram. I 581 ga forståelsen med Austrasia Kilperik muligheten til en offensiv politikk i Aquitania, så hans feltherre Desiderius hadde erobret tilbake mange av Guntrams byer fra Kariberts arv.

I 583, da Kildebert nådde den tradisjonelle merovingiske myndighetsalderen på tretten år, allierte Kilderik seg med ham og det austrasiske regentskapet. De slo sine hærer sammen, og Kilderik sendte Desiderius for å angripe Guntram. Han tvang hertug Ragnovald til å flykte og okkuperte Périgueux. Kong Kilperik prøvde å unngå en fordømmelse for å ha gått inn i Paris uten tillatelse ved å sende inn helgenrelikvier først. I 583 angrep Desiderius og Bladast Bourges, og 7.000 ble drept i slaget. Kilperik marsjerte inn i Berry, men der sto han plutselig alene mot broren, for den austrasiske ledelsen var lammet av et opprør blant minor populus, som gjorde opprør mot forbundet med Kilperik. Guntram bidro også til svekkelsen av forbundet ved at han i begynnelsen av 584 ga sin nevø Marseille tilbake. Deretter ødela Guntrams hær det meste av Kilperiks, og neste morgen sluttet de to brødrene fred. Etter det trakk Kildebert seg tilbake. I 584 returnerte Guntram Kildeberts troløshet med å invadere hans land og ta Tours og Poitiers.

Etter at de to sønnene til kong Kilperik av Neustria og Fredegunda døde i dysenteriepidemien i 580, satset den ambisiøse dronningen på å skaffe en ny arving så fort som mulig. I 582 ble sønnen Theoderik født, han døde imidlertid allerede i 584.

Dronningen ble fortalt at gutten var drept av svart magi og at hennes gamle fiende, prefekten Mummolus, sto bak. Hun fikk et stort antall borgerkvinner i Paris torturert inntil de innrømmet at de var hekser og var forbundet med Mummolus. Deretter ble de halshogd, brent levende eller torturert til døde. Mummolus ble torturert på ulike grusomme måter før han ble fratatt alt han eide og sendt på en primitiv kjerre til fødebyen Bordeaux. På veien fikk han slag, og kort tid etter døde han. Deretter brente Fredegunda alt som var forbundet med lille Theoderik, og det skal ha vært fire vognlass med dyrebare gjenstander og materialer.12

I mai 584, samme år som Theoderik døde, fødte Fredegunda sønnen Klotar. Kilperik ga ordre om at han skulle gjemmes bort på landet, tydeligvis fordi han trodde at fiender hadde drept deres andre barn. Fredegunda kan ha blitt gravid igjen kort etter, men ingenting er senere hørt om der eventuelle barnet. Klotars dåp skulle finne sted i Orléans den 4. juli, på festen for den hellige Martin av Tours bispevielse og translasjon, Translatio et Ordinatio Sancti Martini Turonensis episcopi. Men dåpen fant aldri sted.

En dag i september 584 vendte Kilperik tilbake til sin kongelige villa i Chelles etter en jakt, da han led samme skjebne som sin bror Sigebert og ble stukket ned av to menn og myrdet. Fredegunda ble mistenkt for å ha forårsaket sin manns død for å rydde veien til tronen for sin fire måneder gamle sønn. Liber Historiae Francorum, som til og med er mer fiendtlig til Fredegunda enn Gregor av Tours, hevder at hun fikk Kilperik myrdet fordi han hadde fått greie på hennes affære med hans hushovmester Landerik (Landericus; fr: Landry), som muligens var far til sønnen Klotar. Kronikøren Fredegar mener derimot at det var Brynhilda som sto bak mordet.

Enten Fredegunda nå hadde planlagt mordet eller var blitt overrasket over det, var hennes umiddelbare stilling svært utsatt. Hun tenkte ikke en gang på å vise sin mann en siste respekt. Hans døde legeme ble i likhet med hans sønners liggende uten å begraves, inntil biskop Malhulfe av Senlis, som hadde blitt forfulgt av Kilperik, tok seg av liket. Han vasket og svøpte den døde kongen og lot ham få beholde sitt lange hår som tegn på hans kongelige verdighet. Deretter førte han kisten i all stillhet til kirken Saint-Vincent i Paris og gravla kong Kilperik der.

Fredegunda brukte i stedet disse tre dagene på å samle sammen alt hun hadde av skatter i Chelles, og disse tok hun med seg og dro til Paris. Der søkte hun kirkeasyl i katedralen sammen med sin personlige skattkiste og sin unge sønn. Der var hun så heldig å finne den trofaste biskop Ragnemode, slik at folket som hun kunnet ha fryktet ville ha vært oppviglerske, viste respekt for enken til deres døde konge. Stormennene i Neustria, som fryktet Austrasia, delte seg i to partier. Det ene, som var svært svakt, ønsket å utrope en viss Gundovald (Gundowald, Gundoald, Gondovald, Gondevald (fr: Gombaud, Gondebaud), sønn av Gontheuque og født rundt 530, som hevdet at var uekte sønn av kong Klotar I. Det andre partiet under Landerik fant det tryggest å anerkjenne spedbarnet Klotar og samlet seg om gutten i Vitry for å sikre at han ikke ble fjernet.

Fredegunda samlet sine venner og erklærte at hun ville sette seg selv, sitt kongerike og sin sønn under beskyttelse av kong Guntram av Burgund, Kilperiks bror, og det ble sendt beskjed til ham om dette. Både Guntram og hans nevø og adoptivsønn (og Fredegundas nevø) Kildebert, sønn av hennes gamle fiender Sigebert og Brynhilda, skyndte seg til Paris. Heldigvis for Fredegunda kom Guntram først, og dette reddet nok hennes liv. Han kom med sin hær og tok Paris i besittelse, og da Kildebert kom, hadde byen allerede anerkjent Guntram og Klotar og kongen av Austrasia ble avvist. Kildeberts utsendinger brakte et enkelt budskap til Guntram: «Utlever mordersken, kvinnen som kvalte min tante, kvinnen som drepte først min far og deretter min onkel, og som hogde ned mine to fettere med sverd». Guntrams svar som han senere ga Kildeberts utsendinger, demonstrerte viktigheten av kongssønner for en kvinne uten en mektig familie til å beskytte seg: «Hun har en konge til sønn, og derfor kan hun ikke overgis».13 Austrasierne ville også ha tilbake Sigeberts andel av Kariberts arv, noe Guntram blankt avviste. Han skulle sørge for at begge nevøene, både Kildebert og Klotar, på et gitt tidspunkt skulle få sin del.

Mens Fredegunda fortsatt gjemte seg i katedralen, begynte hun å anklage forskjellige mennesker for tyveri og det som verre var, noe som får Gregor til å utbryte: «Hun gjorde mange tåpelige ting og fryktet ikke Gud, i hvis hus hun hadde søkt tilflukt».14 Til slutt sendte Guntram henne til hennes villa i Reuil nær Rouen, hvor Kilperiks stormenn plasserte henne i biskop Melanius' varetekt og etablerte en regjering under spedbarnet Klotar, som fikk navn etter sin farfar. Den unge gutten ble anerkjent av stormennene i Neustria med støtte fra kong Guntram og overtok tronen etter sin far som kong Klotar II (584-628).

Kilperik hadde vært vinningslysten, utsvevende og grusom, og han kalles for «sin tids Nero og Herodes» av sin samtidige, historikeren Gregor av Tours.15 Men han manglet ikke begavelse og beundret romersk dannelse. Han var influert av den romerske keiseren Tiberius og modifiserte den saliske loven slik at kvinner fikk arverett, og han bygde amfiteatre i Soissons og Paris. Han forsøkte seg som latinsk skald med noen haltende vers etter mønster av Sedulius, og han ville forbedre det latinske alfabetet ved å legge til noen bokstaver. Han skrev også en liten avhandling om treenighetsdogmet, hvor han mente at Treenigheten ikke besto av tre distinkte personer, men bare av Gud. Han leste opp avhandlingen for Gregor av Tours og krevde at han og de andre biskopene skulle slutte seg til denne læren. Men Gregor svarte: «Gode konge, forlat denne troen, det er din plikt å følge læren som de andre kirkelærerne etterlot oss etter apostlenes tid, læren til Hilarius og Eusebius som du bekjente ved dåpen».16

Fredegunda kunne knapt utstå det stille livet i tilbaketrukkethet på landsbygda, siden, ifølge Gregor «hun var svært deprimert fordi mye av hennes makt hadde tatt slutt, og likevel betraktet hun seg selv som en bedre kvinne enn Brynhilda». Hun overtalte en kleriker i husholdet til å forsøke å myrde Brynhilda. Da han ble tatt og sendt tilbake til henne, fikk hun hans hender og føtter hogd av. Hennes neste prosjekt var å sende to klerikere, bevæpnet med sverd som hadde spesielle fordypninger som inneholdt gift, etter både Brynhilda og hennes sønn, kong Kildebert. Men de ble tatt sammen med en annen av hennes agenter, torturert, lemlestet og drept.17

Et team på tolv nye mordere ble sendt etter kong Kildebert, men de ble tatt, og noen tok sitt eget liv i fengselet heller enn å la seg utsette for den torturen og lemlestingen som var blitt de andre til del. Da en blodfeide mellom to store familier i Tournai ble en fare for den offentlige sikkerhet, ga Fredegunda dem beskjed om å stanse. Da de nektet, inviterte hun dem til en forsoningsmiddag. Mens alle satt ved bordet, ble de tre overlevende fra den opprinnelige krangelen samtidig halshogd av øksemenn. Dermed var problemet løst på en enkel måte.

En Gundovald (Gundowald, Gundoald, Gondovald, Gondevald (fr: Gombaud, Gondebaud), sønn av Gontheuque og født rundt 530, påsto at han var en illegitim sønn av kong Klotar I og dermed Guntrams bror, men hans far hadde ikke anerkjent ham og han klippet av ham håret. Han arbeidet med å male vegger. Han gikk til Guntram, som avfeide ham som sønn av en vever eller møller. Kong Sigebert fikk også klippet håret hans kort og fengslet ham. Gundovald unnslapp til Konstantinopel, hvor han ble behandlet som kongelig ved det keiserlige hoff i rundt femten år.

Han fikk økonomisk støtte fra den østromerske keiseren Maurikios (582-602) og kom i september 582 til Marseille. Han fikk støtte fra mange austrasiske adelsmenn inkludert hertug Desiderius og general Mummolus, som var i eksil fra Guntrams Burgund. I 584 eller 585 utropte han seg selv til konge av Aquitania. Han erobret noen større byer i det sørlige Gallia, som Poitiers og Toulouse, som tilhørte Guntram, en legitim sønn av Klotar I. Guntram marsjerte mot ham, omtalte ham som «ikke annet en møllersønn» og kalte ham Ballomer, et frankisk ord, muligens fornærmende, som man ikke kjenner betydningen av. Regionen omkrig det opprørske Poitiers ble plyndret, bygningene satt i brann og innbyggerne massakrert. Troppene plyndret også Tours.

Gundovald dro til Angoulême, hvor han bestakk de ledende borgerne og mottok lojalitetseder. Derfra dro han til Périgueux og Toulouse med sin hær. Guntram tilkalte Kildebert II, som han nå anerkjente som en voksen mann og sin arving. Gundovald flyktet til Comminges og Guntrams hær dro ned for å beleire denne festningen. De klarte ikke å erobre den, men det var ikke nødvendig, for Gundovald ble desertert av Desiderius, deretter av hertug Bladast, og han ble til slutt forrådt av Mummolus, biskop Sagittarius og Waddo. Gundovalds tilhengere utleverte ham og han ble drept. Guntram beordret Mummolus og Sagittarius henrettet. Alle innbyggerne i Comminges ble massakrert, inkludert prestene, og hele byen ble brent ned til grunnen.

Den merovingiske seniorens vrede rettet seg ikke mot sin nevø, men mot de austrasiske regentene, som åpenbart hadde forbindelser med Gundovald. Guntram og Kildebert møttes på nytt i januar 585, da Kildebert nådde myndighetsalderen på femten år. Han fornyet i den forbindelse høytidelig innsettelsen av Kildebert som sin arving og ga ham hans fars andel av Kariberts arv. Samtidig advarte han ham mot dårlige rådgivere og ba ham også være på vakt mot sin mor Brynhilda.

I 585 dro Guntram for å erobre området Septimania (Narbonne) rundt byen Béziers vest for Arles. Béziers het i romersk tid Colonia Julia Septimanorum Beaterrae, derav navnet Septimania. I dette blodige året 585 led nesten hele Gallia av hungersnød da Guntram også marsjerte sin hær mot goterne i Septimania. Avlinger og buskap langs elvene Saone og Rhône ble ødelagt, og mange ble drept og kirker ble plyndret. Ved Carcassonne møtte de visigoterne, men den frankiske hæren fikk panikk og vendte hjemover. Goterne la seg i bakhold, drepte mange og stjal det de eide. Siden avlingene i Provençe hadde blitt brent, ble rundt 5000 drept eller døde av sult under marsjen hjemover. Kong Guntram kalte sammen biskopene og kritiserte sine kommandanter for ikke lenger å holde overenskomstene fra deres forfedres tid. Han hevdet at det å plyndre hellige steder og slakte ned prester var årsaken til deres nederlag. Da Guntram avsluttet sin tale, kom en budbringer og meldte at Leovigilds sønn Rekkared hadde erobret festningen Cabaret og plyndret regionen Toulouse. Guntram utnevnte Leudegisel til kommandør og sendte 4.000 soldater til regionen Arles. Det ble snart sluttet fred.

Etter Kilperiks død vendte Praetextatus tilbake til sitt bispesete i Rouen etter ordre fra kong Guntram, noe som imidlertid var stikk i strid med Fredegundas ønsker. Hun protesterte, men konsilet i Mâcon i 585 overhørte hennes protester og han ble formelt gjeninnsatt, og han spilte en aktiv rolle på dette kirkemøtet og fortsatte sitt pastorale arbeid. Han protesterte ofte mot den onde dronningen, som ofte residerte i Rouen, og hennes hat til ham ble større enn noen gang. I 586 sa hun til ham: «Det kommer en tid da du skal få se igjen stedet for ditt eksil». Han svarte: «Jeg var hele tiden biskop, enten i eksil eller ute av eksil, og jeg skal forbli biskop, men du skal ikke alltid få nyte din krone». Deretter oppfordret han henne innstendig om å slutte med sine onde handlinger og vende tilbake til Gud, men denne oppfordringen til omvendelse falt for døve ører.

Like etter midnatt søndagen etter, som var påskedag, da biskopen feiret matutin i sin egen kirke sammen med sine prester, ble han angrepet og stukket under armhulen av en snikmorder som var sendt av Fredegunda. Han klarte å slepe seg til alteret og motta viaticum før han ble båret til sin seng, hvor han døde. Det var den 14. april 586. Da en lokal leder kom på besøk og uttrykte sin mening at hun hadde gått for langt, tilbød Fredegunda ham noe å drikke, og innen en time var han død. Hun prøvde å få myrdet biskop Leudovald av Bayeux fordi han prøvde å få stilt henne ansvarlig, og hun sendte agenter for å forsøke å drepe kong Guntram da han tok for sterkt stilling mot det å drepe biskoper under messen.

Fredegunda fryktet alliansen mellom Kildebert og Guntram, så hun forsøkte å forsone seg med svogeren. Hun sendte ham en forespørsel om å være gudfar ved unge Klotars dåp i Paris. Det hadde lenge vært avtalt at Guntram skulle bære nevøen til dåpen og gi ham navnet Klotar etter sin far og guttens farfar. Men Fredegunda hadde flere ganger avlyst seremonien. Til slutt hadde kong Guntram selv kommet til Paris, men der var verken dronningen eller barnet. Da samlet han folket og sa: «Det sies at min bror Kilperik etterlot seg en sønn, og hans mor og verger ba meg bære ham til dåpen, og jeg gikk på det. De valgte juledag, men kom ikke. Deretter valgte de påskedag, men de kom ikke da heller. Da forslo jeg St. Hans (24. juni), som er i dag, og jeg kom selv til Paris, og barnet er gjemt for meg. Hva må jeg ikke tro? Er det kanskje ikke min brors barn? Jeg erklærer at jeg vil ikke anerkjenne ham før hans opphav høytidelig bevitnes for meg». Da samlet Fredegunda tre biskoper og 300 velrenommerte borgere som kunne sverge på at han var født i Soissons og var Kilperiks sønn. Men døpt ble gutten ikke.

I motsetning til rivalinnen Brynhilda var Fredegunda ikke influert av romersk kultur, og hun hadde mer støtte fra aristokratene i Neustria, som var mindre teutonske enn dem i Austrasia. Hun klarte å erstatte mennene rundt Klotar og selv bli regent, selv om hun aksepterte en ordning som lot Guntram være Klotars gudfar og beskytter. Selvsagt ble hun ikke værende i bakgrunnen som regent i Neustria. Hun styrte med hjelp fra sin hushovmester Landerik. Fredegunda brukte tortur for å finne ut om grev Leudastis av Tours konspirasjon, og deretter torturerte hun ham til døde. Hennes konflikt med Brynhilda flammet opp igjen da hun ble regent og kom i en posisjon til å fornye krigen mot sin gamle fiende.

Men først måtte Brynhilda ta seg av sine egne interne fiender. For mange av de austrasiske stormennene var sterkt imot den innflytelsen hun fortsatt hadde over sin sønn kongen, som nå var myndig. Flere av dem hadde vært mektige før Brynhilda ble regent, og noen av dem ville nå prøve å vinne tilbake sin makt ved kriminelle metoder. Flere komplotter ble lagt, men avslørt. Tre av disse adelsmennene, Rauking (Rauchingus), Ursio og Bertefred (Berthefrid, Berthefried, Bertefridus), konspirerte for å drepe Kildebert og erstatte ham med et regentråd for hans to små sønner Theodebert (f. 586) og Theoderik (f. 587). Men deres komplott ble avslørt av Kildeberts dronning Faileuba (fr: Faileube) (572-96), som han hadde giftet seg med rundt 585. Rauking, som var hatet på grunn av sin grusomhet, ble drept og Ursio og Bertefred flyktet til en festning. Da dette skjedde, ba Guntram straks om at Brynhilda, Kildebert, hans dronning Faileuba og deres to små sønner, skulle ta tilflukt ved hans hoff. Det gjorde de, og snart ble også Ursio og Bertefred drept, sistnevnte i en kirke. I 587 prøvde Fredegunda også å få Guntram drept, men dette mislyktes.

Guntram bestemte seg nå for å finne en endelig løsning på de interne familieproblemene som fortsatt eksisterte. Han dro til Andelot i bispedømmet Langres, nå i kantonen Andelot-Blancheville i departementet Haute-Marne i regionen Champagne-Ardenne. Der undertegnet han den 28. november 587 en avtale med sin nevø Kildebert, sin svigerinne Brynhilda, som han alltid hadde vært alliert med, Kildeberts søster Klodosinda og hans dronning Faileuba, den hellige biskop Magnerik av Trier (Trèves) i det nåværende Tyskland (d. ca 595) og den hellige biskop Agericus av Verdun (554-88). Kildebert holdt biskop Magnerik svært høyt, så høyt at han var gudfar til den unge prins Theoderik. Biskop Agericus var også kong Kildeberts venner, og han lyttet til hans råd. Kong Theoderik I av Austrasia (511-33) hadde for øvrig vært biskop Agericus' gudfar ved hans dåp rundt 521. Theoderik I var bror av kong Klotar I, Kildebert IIs bestefar.

Denne avtalen ble kalt Andelot-avtalen eller Andelot-pakten. I den gikk Brynhilda med på at Guntram adopterte hennes sønn Kildebert som sin etterfølger i Burgund og allierte seg med ham mot den revolterende austrasiske adelen. Den sikret en fortsatt allianse mellom de to rikene i resten av Guntrams liv.

I avtalen overdro Kildebert II til onkelen sin rett til Paris og eksklavene Châteaudun og Vendôme, og sin andel i Ressons-sur-Matz byttet han bort mot Guntrams andel av Senlis. Onkelen bekreftet nevøens rett til sin andel av arven etter Karibert og byen Senlis. Videre anerkjente han Brynhildas rett på medgiften til den myrdete dronning Galsvinta i Aquitania og i Novempopulana, som han selv en gang hadde tilkjent svigerinnen som blodpris for søsteren. Men hun måtte i første omgang nøye seg med byen Cahors, mens Guntram beholdt byene Bordeaux, Limoges, Béarn og Bigorre på livstid.

Den gjenopprettede enigheten mellom de frankoburgundiske og austrasiske grenene av kongsætten ble høytidelig bekreftet. Onkel og nevø innsatte hverandre gjensidig som arvinger. De forpliktet seg i tilfelle en av dem døde, å ivareta interessene til dennes nærmeste slektninger. Stormennene som hadde byttet parti under borgerkrigen, ble innvilget amnesti. Dermed var de siste følgene av den ulykksalige delingen i 567 endelig satt til side. Guntram hadde nå lyktes i å gjenforene frankernes rike under sin og Kildeberts regjering og føre det frem til en ny tid med fred og velstand. Med onkelens hjelp klarte Kildebert å slå ned opprøret blant adelen og lyktes i å erobre slottet Woëwre. Det ble gjort flere forsøk på å drepe ham fra dronning Fredegunda, som var regent i Neustria for sin mindreårige sønn Klotar II og var ivrig etter å forsøke å sikre seg Guntrams arv for sønnen.

Gregor av Tours skrev i sin Historia Francorum at han i 588 dro som utsending fra kong Kildebert fra Metz til Chalon for å møte Guntram, som påsto at tidligere avtaler ikke ble overholdt, spesielt når det gjaldt delingen av Senlis. Noe som var viktig for Gregor av Tours, var at avtalen også innebar at Tours ble avstått fra Guntram til Kildebert. En skriftlig avtale ble satt opp, og Gregor har bevart avtaleteksten i sin historie.18

I utenrikspolitikken fortsatte Guntram som senior i dynastiet en anti-gotisk linje i tradisjonen fra Klodvig og Kildebert I av Paris. Etter at troppene til den bysantinske keiseren Tiberios II (578-82) hadde lidd et alvorlig nederlag i Italia, ba han rundt 578 via paven og kanskje også det romerske senatet, om økonomisk bidrag fra frankerkongene til å bekjempe langobardene i Italia. Guntram, som i 575 hadde sluttet fred med langobardene, innlot seg ikke på dette, mens Kilperik og Gogo sendte utsendinger til Konstantinopel.

Som første pave appellerte Pelagius II (579-90) i oktober 580 til frankerne om hjelp. Han skrev bønnfallende til biskop Aunacharius av Auxerre at forsynet hadde utvalgt frankerne til å være Romas og Italias beskytter, som naboer som delte den ortodokse tro. Han ba biskopen bruke sin innflytelse hos de frankiske kongene for å be dem om å komme det stakkars Italia til hjelp. Han talte imidlertid for døve ører og henvendelsen var i denne omgang resultatløs. Unge Kildebert mottok riktignok 50.000 gullmynter fra keiser Maurikios og sendte i 584 en liten hær over Alpene til Italia, men langobardgull fikk dem snart til å snu, og ingenting ble oppnådd. Han svarte ikke da Maurikios ville ha pengene tilbake.

I 574 og 575 hadde langobardene gjort den tabben å invadere Provençe, som da var en del av kongeriket Burgund under Guntram. Alliert med sin nevø, kong Kildebert II av Austrasia, invaderte Guntram da Lombardia, og den austrasiske hæren tok seg ned Adigedalen og erobret Trent (Trento). Den bysantinske keiseren Tiberios II (578-82) begynte å forhandle om en allianse med frankerne, og dette fikk langobardene til å frykte for en knipetangmanøver. Derfor valgte de langobardiske hertugene i 584 Authari (f. ca 560) til sin trettende konge (584-90), den tredje i Italia. Han tilbrakte hele sin regjeringstid i kamp for rikets enhet mot opprørere og i krig med pavedømmet, bysantinere og frankere. I 585 fikk den bysantinske eksarken Smaragdus i stand en våpenstillstand med langobardene som varte til 589.

Kongelige ekteskap på den tiden ble inngått av politiske hensyn. En gang før 585 prøvde det merovingiske hoffet i Austrasia å knytte hertug Garibald av Bayern tettere til deres interesser, så hushovmester Wandalenus avtalte en forlovelse mellom kong Kildebert og Garibalds datter, den salige Theodelinda. Men da Kildebert nådde myndighetsalderen på femten år i 585, oppløste kongens mor Brynhilda forlovelsen19 og giftet bort sønnen til Faileuba (fr: Faileube) (572-96).20 Den nye dronningens opphav er ukjent, men hun var nært forbundet med sin svigermor.

Samtidig prøvde merovingerne å normalisere forbindelsene med langobardkongen Authari, og da han fridde til kong Kildeberts søster Klodosinda (Chlodosinda, Chlodoswintha, Chlodoswinth) (569-etter 589), fikk han først et positivt svar, og en forlovelse ble avtalt. Løsningen med å gifte bort Klodosinda til Authari var i tråd med kong Guntram av Burgunds ønsker, men ikke med Brynhildas. Hun bekymret seg nemlig for sin andre datter og barnebarn. Ingundis var giftet bort til visigoternes kronprins Hermenegild, men han ble i 585 drept av sin arianske far Leovigild. Ingundis flyktet da over til Afrika og var på vei til keiserhoffet i Konstantinopel da hun senere i 585 døde i Kartago. Sønnen Athanagild (f. 580) kom imidlertid frem til Bysants. En austrasisk delegasjon reiste i 586 til Bosporos for å få løslatt prinsen, men keiser Maurikios (582-602) forble hard og insisterte på at frankerne skulle oppfylle sine forpliktelser i henhold til den allianseavtalen de tidligere hadde forhandlet frem. Kildebert brøt da med langobardene, brøt sitt kongelige ord og annullerte søsterens forlovelse med Authari. Ingundis sønn Athanagild ble da overlatt til bestemoren Brynhilda og giftet seg senere med Flavia Juliana, en slektning av keiser Maurikios.

Etter at frankerne brøt forlovelsen foretok den krenkede Authari en radikal kursendring og henvendte seg til det bayeriske hoffet. Ifølge den langobardiske historieskriveren Paulus Diaconus rettet han en forespørsel til Garibald om hans datters hånd. Theodelinda var datterdatter av den tidligere langobardkongen Wacho fra ætten Lethingi, som Authari, som stammet fra den senere ætten Beleos, ønsket en allianse med for å styrke legitimiteten til sin kongetittel.21 I 588 forlovet han seg med Theodelinda, som Kildebert hadde forsmådd, og Fredegar skriver: Ago rex Langobardum accepit uxorem Grimoaldi et Gundoaldi germanam Teudelendae ex genere Francorum.22 Hennes søster hadde i flere år vært gift med den mektige langobardiske hertugen Eoin av Trent.

Men frankerne fryktet en anti-frankisk akse, så de reagerte straks med å sende en hær inn i Bayern. Garibalds barn Gundoald (d. 616) og Theodelinda flyktet til Italia. Authari giftet seg med Theodelinda den 15. mai 589 i Verona og utnevnte sin nye svoger Gundoald til hertug av Asti. Hans etterkommere hersket (med avbrudd) fra 656 til 712 som konger over langobardriket. I 588 beseiret Authari frankerne enkelt, men i 590 ledet Guntram og Kildebert på nytt to hærer over Alpene, henholdsvis over Mont Cenis og Brennerpasset til Milano og Verona. Authari stengte seg inne i Pavia. Frankerne erobret fem festninger, men oppnådde lite, for eksarkens hær møtte dem ikke og de klarte ikke engang å slutte seg til hverandre. Et utbrudd av pest gjorde at de måtte gi opp og snu. Langobardene var tuktet, men langt fra beseiret.

I 587 hadde de spanske visigoternes konge Rekkared I (586-601) sendt utsendinger til både Kildebert og Guntram. Kilderik tok imot dem og befestet alliansen med dem, mens Guntram av en eller annen grunn nektet å møte dem. Med rike gaver (10.000 solidi) tilbød Rekkared en passende bot for Ingundis og ba om Kildeberts og Ingundis' søster Klodosindas hånd. Kildebert sluttet fred med ham og bestemte seg for å bryte sitt kongelige ord da han hadde forlovet bort søsteren med den arianske langobardkongen Authari, og si ja til den katolske frieren, med forbehold om tilslutning fra sin onkel Guntram. Men denne tilslutningen fikk han ikke. Guntram avviste frieren med en erklæring om at han ikke kunne stole på goterne, som hadde sendt Ingundis i fangenskap og død i fremmede land og prisgitt hennes ektemann til bøddelen. Guntram skal i 588 motvillig ha gitt sin tilslutning, uten dermed å oppgi sin egen anti-gotiske politikk. Noen kilder sier at det ikke ble noe av ekteskapet, mens andre sier at Klodosinda ble Rekkareds hustru og mor til hans barn.

Etter at bretonerne hadde invadert Nantes i 587, ble de slått tilbake av Guntram, som tvang gjennom lydighet fra Waroch, den bretonske herskeren i provinsen Vannetais eller Broërec i Sør-Bretagne. Han tvang gjennom en skriftlig fornyelse av eden fra 578 og krevde tusen solidi som kompensasjon for angrepene på naboregionen Nantais. I 588 var kompensasjonen ennå ikke betalt, ettersom Waroch lovte den til både Guntram og Klotar II, som trolig hadde lensherreretten for Vannes. I 589 eller 590 sendte Guntram en ekspedisjon mot Waroch under Beppolem og Ebrachain, som var innbyrdes fiender. Ebrachain var også en fiende av Fredegunda, som sendte sakserne i Bayeux for å hjelpe Waroch.23 Beppolem kjempet alene i tre dager før han døde, og på det tidspunktet prøvde Waroch å flykte til Kanaløyene. Men Ebrachain ødela hans skip og tvang ham til å akseptere en fredsavtale,24 fornyelse av eden samt å avstå en nevø som gissel. Men dette hadde ingen virkning, og bretonerne beholdt sin uavhengighetsinnstilling.

I 589 gjorde Guntram et siste forsøk på å erobre Septimania, men uten hell, og han led et avgjørende nederlag mot visigoterne under Rekkared ved Carcassonne, hvor han mistet 5.000 mann og 2.000 ble tatt til fange.

I 590 slo Guntram ned et opprør som hans niese Basina sto bak i et nonnekloster i Poitiers med hjelp fra mange av sine biskoper. Basina var eneste datter og yngste barn av kong Kilperik og hans første hustru Audovera, og hun var i 580 sendt til klosteret Sainte-Croix i Poitiers av stemoren Fredegunda, som samtidig fikk drept hennes mor og den eneste gjenlevende broren, Klodvig. I 589 sluttet hun seg til sin kusine Klothilde (Clotilda, Chrodield), datter av kong Karibert av Paris, i et opprør mot abbedissen i klosteret. Klothilde ledet en utbrytergruppe av nonner til kirken St. Hilarius i byen og fortsatte med å samle en gruppe menn, for det meste kriminelle («mordere, trollmenn, horkarer, rømte slaver og menn skyldige i alle andre forbrytelser»).25 Hun ga dem ordre om å bryte seg inn i klosteret og bortføre abbedissen, og hun ble fengslet under Basinas bevoktning. Senere ble hun imidlertid befridd av en Flavian.

Da Klothilde ble for arrogant etter Basinas smak, sluttet hun fred med den befridde abbedissen, men tingene vendte ikke tilbake til det normale med dette. Volden fortsatte, og ifølge Gregor av Tour gikk det knapt en dag uten et mord, en time uten en krangel eller et øyeblikk uten tårer.26 Dette fikk kong Kildebert II til å foreslå for sin onkel Guntram av Burgund at de skulle sende en felles delegasjon av sine biskoper for å ta seg av hendelsen i henhold til kirkeretten. Kronikøren og biskopen Gregor av Tours fikk ordre om å dra til opprøret sammen med biskopene Ebregisel av Köln, Maroveus av Poitiers og Gundegisel av Bordeaux. Men Gregor krevde at grev Macco av Poitou skulle slå det ned med lovens arm først. Men da den verdslige inngripen var utilstrekkelig, samlet biskopene seg i Poitiers og felte en dom som gjeninnsatte abbedissen og erklærte at hun ikke var skyldig i noen av forbrytelsene som opprørerne hadde anklaget henne for. De to kusinene ble ekskommunisert. I 590 ble begge benådet av kongen, og Basina (men ikke kusinen) vendte tilbake til klosteret og levde der i lydighet til sin død. I sin Historia Francorum gjengir Gregor den dommen som ble felt av ham og de andre biskopene. Gregors niese Justina var klosterets priorinne og ble selv behandlet svært voldelig av Klothildes menn.27

I 591 fikk Guntram igjen en anmodning om å bære den syvårige Klotar til dåpen. Han dro denne gangen også – ikke til Paris, hvor han fryktet forræderi, men til Nanterre. Kildebert ble urolig og sa til onkelen: «Du er dårlig til å holde dine løfter. Du knytter deg til Kildeberts fiender – Gud vil dømme deg». Guntram svarte: «La Gud dømme meg. Kan jeg nekte å bære min brors sønn til dåpen? Det er en tjeneste som en kristen ikke en gang ville nekte sin tjener. La Kildebert holde vår avtale, om den blir brutt, vil det aldri være min skyld». Og Guntram gjennomførte dåpen og ga gutten navnet Klotar etter farfaren. Han sa: «Når han vokser opp, måtte han oppfylle løftene til dette navnet, og måtte han få like mye makt som ham som tidligere bar det».

Da Guntram var blitt eldre, innså han sine tidligere synder og forbrytelser, sin brutalitet og grovhet, og han angret dypt. Han tilbrakte resten av livet med å sone for fortiden med faste og bønn, tårer og oppofrelse til Gud. Ifølge Gregor av Tours beskyttet han de undertrykte, ga omsorg til de syke og var en øm far for sine undersåtter. Han var rundhåndet med sin rikdom, spesielt i tider med pest og hungersnød. Han satte igjennom loven strengt og rettferdig uten hensyn til rang og person, men likevel var han alltid rede til å tilgi krenkelser mot seg selv, inkludert to mordforsøk. Han var sin tids eneste konge som fullt ut respekterte Kirkens frihet fra statens innblanding i religiøse spørsmål, og i mange politiske spørsmål rettet han seg etter biskopenes råd. Overfor Kirken var han svært sjenerøs, han bygde og utstyrte mange klostre og kirker og støttet den monastiske reform. Gregor av Tours forteller om mange mirakler utført av kongen både før og etter hans død, og noen av dem hevder han å ha vært vitne til selv.

Guntram døde den 28. mars 592 i Chalon-sur-Saône og ble gravlagt i kirken Saint-Marcel, som han selv hadde bygd. Der finnes hans grav fortsatt. De siste leveårenes dype fromhet gjorde at han etter sin død straks ble æret som helgen av sine undersåtter. Hans minnedag er dødsdagen 28. mars. Hans navn fant veien inn i Martyrologium Romanum, men det er vel tvilsomt om han ville ha blitt formelt helligkåret i dag. Hans biografi ble skrevet av den hellige Gregor av Tours. Hugenottene skjendet hans grav på 1500-tallet og ødela alle hans relikvier unntatt hodeskallen, som nå oppbevares i et sølvskrin. I kunsten avbildes Guntram som en konge som finner en skatt og deler den ut til de fattige. Noen ganger kan det være tre skattkister foran ham med en jordkule og et kors på den ene.

Ved Guntrams død i 592 ble Burgund overtatt av Kildebert II i tråd med avtalen fra 587, og Austrasias anneksjon av Burgund foregikk fredelig. Kildebert vurderte også å erobre Klotar IIs områder og gjøre seg til frankernes enekonge, men så døde han i desember 595, bare 25 år gammel. Hans to riker gikk i arv til hans to unge sønner, Theodebert II (595-612) i Austrasia og Theoderik II (596-613) i Burgund. Regent for de to unge sønnene ble deres farmor Brynhilda, under fortsatt kamp mot stormennenes selvrådighet.

Brynhilda la skylden for Kildeberts død på sin gamle fiende Fredegunda, som fortsatt var regent for den umyndige kong Klotar II av Neustria, og hun mottok i 597 budskapet om Fredegundas død med glede. Dermed var den lange konflikten mellom de to rivalinnene slutt, men det skulle gå enda mange år før frankerne skulle få oppleve fred.

Kilperiks to sønner Theodebert II av Austrasia (f. 586) og Theoderik II av Burgund (f. 587) kom senere i krig med hverandre. Theoderik hadde gitt ly til sin bestemor Brynhilda da hun i 599 ble drevet ut av sitt hjemland av sønnesønnen Theodebert og de austrasiske adelsmennene. Theodebert var den tapende parten i krigen mot broren, og han ble beseiret i Toul rundt 611 og i Tolbiac i 612. Han ble overgitt av sine egne menn og sendt av sin bror Theoderik til deres bestemor Brynhilda, som nå tok hevn for at han hadde jaget henne. Hun ga ordre om at han skulle stenges inne i et kloster, hvor han ble drept sammen sønnen Meroveus (Merovech; fr: Mérovée) slik at Theoderik skulle kunne overta begge tronene. Men Theoderik døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613 mens han forberedte et hærtog mot sin fetter og langvarige fiende Klotar II av Neustria.

Theoderiks uekte sønn Sigebert II (f. 601) overtok da tronen, tolv år gammel. Brynhilda fikk oldebarnet brakt for en nasjonal forsamling, hvor adelsmennene utropte ham til konge av begge farens riker, Burgund og Austrasia. Men hushovmesteren i Austrasia, Warnachar, fryktet at den unge kongen ville være fullstendig i oldemorens makt, så både han og hushovmesteren i Burgund, Rado, gikk over til kong Klotar II av Neustria, som de anerkjente som kong Sigebert IIs rettmessige regent og verge. Brynhilda og Sigebert ble jagd på flukt av Klotars hær, men ble tatt igjen. Begge to samt Sigeberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre.

Brynhilda fikk en fryktelig død. I tre dager gjennomgikk den syttiårige damen en utspekulert tortur på strekkbenken. Til slutt ble hun bundet mellom fire ville hester, som så ble jaget i hver sin retning, slik at hun ble slitt i stykker (en annen versjon sier at hun ble bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted). Dette skjedde i 613 i Renève i Burgund. Dette betydde at den lange og blodige striden mellom Austrasia og Neustria var over, og Klotar II ble den første kongen over alle frankere siden hans bestefar Klotar I (511-61) døde i 561.