Den hellige Hormisdas var en aristokratisk og rik italiener til tross for et persisk navn, han var født i Frosinone, i følge LP som sønn av Justus. Han var diakon og en betrodd medarbeider av Symmachus, og støttet ham trofast i striden med motpave Laurentius og den pro-bysantinske fraksjonen. Symmachus utpekte sannsynligvis Hormisdas til sin etterfølger. Han hadde vært gift før han ble ordinert, og hadde en sønn, Sylverius, som selv senere ble pave.
Etter at Symmachus døde den 19. juli 514, ble Hormisdas valgt til hans etterfølger den 20. juli.
Han var en fredsmaker, og han slukket de siste gnister av det laurentianske skisma, og mottok i kommunion selv de mest stokk konservative tilhengerne av motpave Laurentius.
Men han blir først og fremst husket for sin andel i å få slutt på det lange akakianske skisma (484-519) mellom Roma og østen. I fire år gjorde han ingen fremskritt. Men i 514 gjorde general Vitalian opprør og tvang keiser Anastasios I til å starte arbeid for en gjenforening av kirkene. Stilt overfor opprør og en gjenoppliving av kalkedonsk ortodoksi i øst, inviterte keiseren tidlig i 515 paven til å presidere over et konsil i Heraclea i Trakia, som skulle gjeninnføre kirkelig enhet.
Hormisdas var forbeholden, konsulterte kong Theoderik av Italia (493-526) og sendte en omhyggelig planlagt delegasjon til Konstantinopel i august 515. Men siden keiseren var tvunget til å handle mot sin vilje, kom det ingenting ut av synoden. Mange østlige biskoper underkastet seg imidlertid Roma på individuell basis.
Hormisdas sendte enda en delegasjon i 517. Som den første brakte den med seg pavens detaljerte, harde betingelser for gjenforening, inkludert offentlig akseptering av konsilet i Kalkedon (451) og Leo Is Tome, fordømmelsen av Akakios og de andre som var smittet av monofysittisme, samt ny rettssak i Roma for alle avsatte eller forviste biskoper. Målet var å få Romas jurisdiksjonære primat anerkjent. Med dyktighet brukte han den andre delegasjonen til å samle den kalkedonske ortodoksi i øst for å legge press på Anastasios, men den mislyktes som den første. Nå var keiseren politisk sterkere og avslo å gi etter for pavens ubøyelige krav.
Dødvannet ble først brutt av Anastasios' plutselige død den 9. juli 518. Den nye keiseren, den grove soldaten Justinos I (518-27), var en trofast kalkedonianer. Med entusiastisk støtte fra folket i Konstantinopel gjenopprettet han raskt «to-natur»-kristologien som keiserrikets offisielle tro. For en gangs skyld var ortodoksien, folkemeningen og keiseren alle enige, og veien til gjenforening var enkel.
En synode i Konstantinopel sendte en legat til pave Hormisdas for å søke gjenforening. Som svar på keiserens varme invitasjon av 7. september 518 sendte Hormisdas, igjen etter å ha fått Theoderiks samtykke, en tredje delegasjon til Konstantinopel med likelydende vilkår for en avtale.
Et nøkkelmedlem av delegasjonen var den begavede alexandrinske diakonen Dioscorus, som var dyktig i gresk. Partene var i hovedsak enige, så det var aldri fare for en ny fiasko. Etter at Dioscorus dyktig hadde forklart Romas aversjon mot Akakios (død 489), ble den såkalte «Hormisdas-formelen» (Formula Hormisdae) på keiserlig ordre og etter mye selvransakelse, høytidelig signert skjærtorsdag, den 28. mars 519 i det keiserlige palass av patriark Johannes av Konstantinopel og alle biskoper og klosterledere som var til stede.
Formulae avløste og ugyldiggjorde Henotikon og den opphevingen av beslutningene i Kalkedon som lå i den. Den gjentok fordømmelsene av heresiene som var fordømt av de økumeniske konsilene. Dette innebar ikke bare en akseptering av den kalkedonske kristologi, men også en klar anerkjennelse av Roma. Uten å bestride de anerkjente keiserlige rettigheter i kirkelige anliggender, ble pavens autoritet tydelig oppgradert i denne formelen, og det ble allment anerkjent at Romas var den apostoliske stol hvor fedrenes rene katolske tro alltid hadde blitt bevart uskadd. Matt 16,18-19 ble uttrykkelig lagt til grunn, og primatstillingen til Peters etterfølger ble (i det minste teoretisk) anerkjent. 250 østbiskoper undertegnet formelen, inkludert Johannes og hans etterfølger Epifanius, og Akakios og hans fire etterfølgere ble fordømt. Patriark Severus av Antiokia, som strittet imot, måtte forlate sitt sete og flykte til Alexandria.
Formulae skulle ofte bli appellert til senere i historien; Det første Vatikankonsil inkorporerte formelen i den dogmatiske konstitusjonen Pastor aeternus av 18. juli 1870.
Selv om det akakianske skisma var slutt og et bemerkelsesverdig slag slått for konsilet i Kalkedon, var ikke Hormisdas' triumf så ubetinget som mange har fremstilt det. Kompromissløs som han var, kunne han ikke ha oppnådd noe hvis ikke keiser Justinos I og hans nevø og etterfølger Justinian I (keiser 527-65) hadde vært overbeviste kalkedonianere, som også trengte en gjenforening med Roma for sitt langsiktige mål å gjenvinne Italia for keiserriket. De unngikk også kløktig å erkjenne Romas jurisdiksjonære overhøyhet ved selv å gjeninnsette de forviste ortodokse biskopene før de startet forhandlingene. Da patriark Johannes signerte Formulae, tilføyde han en kommentar som uttrykte glede over at det gamle og nye Roma nå var ett, det vil si lik i rang.
I de følgende månedene, da myndighetene forsøkte å gjennomføre avtalen, ble det klart at Hormisdas enten ikke kunne eller ville forstå den vidt utbredte fiendtlige innstillingen til den i øst. Han fortsatte å insistere på at dens vilkår måtte etterleves strengt, mens keiseren og patriarken bak en fasade av respekt, i det stille gikk sine egne veier og gjorde bare det som var mulig å gjennomføre.
I mars 521, mens Hormisdas formante Justinos til ikke å vike tilbake for tvang i å gjennomføre avtalen, autoriserte han samtidig den nye patriarken, Epifanius, som sin representant (pavelig vikar) for Østen for å fjerne restene av skismaet i øst. Dermed hadde Roma i praksis anerkjent Kalkedons omstridte kanon 28, Konstantinopels patriarkatstatus.
Romas og østens divergerende holdninger ble igjen vist da en gruppe skytiske munker foreslo den såkalte theopaschiske formel: «Én av Treenigheten ble korsfestet» som en måte å forsvare den kalkedonske kristologien fra enhver mistanke om nestorianisme. Selv om den var korrekt i seg selv, hadde den monofysittiske assosiasjoner, og både de pavelige legater i Konstantinopel og Hormisdas i Roma behandlet den med stort forbehold. Uten å fordømme den, advarte paven keiseren mot den og argumenterte med at Leo Is Tome og den kalkedonske definisjonen var tilstrekkelig. Men Justinian, som var opptatt av å beseire moderate monofysitter, var allerede beredt til å godta formelen.
Etter affæren med de skytiske munkene ble Hormisdas i 520 rådspurt om ortodoksien til Faustus av Riez (ca 459-ca 490), som de hadde fremstilt som en pelagianer (i virkeligheten var han en semi-pelagianer). Pavens diskrete svar var at Kirkens lære var blitt trukket opp av Celestin I og Augustin; når det gjaldt Faustus, kunne hans skrifter leses, forutsatt at man ikke fulgte noen støtende lære de måtte inneholde.
I samsvar med hans omsorg for østen ga Hormisdas den skytiske munken Dionysios Exiguus, som bodde ca 500-ca 550 i Roma, i oppdrag å lage en latinsk oversettelse av den greske kirkes canones.
Hormisdas sendte brev til biskopene i Gallia og Spania i disiplinære saker. Han førte også en aktiv korrespondanse med de ledende biskopene i Gallia, Caesarius av Arles (død 542) og Avitus av Vienne (død ca 519) og utnevnte pavelige vikarer i Spania. Like før sin død fikk paven til sin store glede oppleve at vandalenes voldsomme forfølgelser av Kirken i Nord-Afrika stoppet ved vandalkongen Trasamunds død den 28. mai 523, og restaureringen av det katolske hierarki i det minste kunne påbegynnes.
I Hormisdas' pontifikat grunnla den hellige Benedikt sin benediktinerorden og det berømte klosteret på Monte Cassino.
Hormisdas døde den 6. august 523 og ble gravlagt i Peterskirken. Hans gravskrift i elegiske vers ble komponert av hans sønn, pave Sylverius. Hans minnedag er 6. august.