Den hellige Lupus (fr: Loup) ble født en gang på 500-tallet i Gallia, det nåværende Frankrike. Han ble prest i bispedømmet Limoges (Dioecesis Lemovicensis) i Aquitania, nå i departementet Haute-Vienne i regionen Limousin i det vestre sentrale Frankrike. Der gjorde han seg bemerket for sitt hellige liv og ble marguillier (kirkeverge), noe som innebar ansvaret for klerus, enker og fattige og for å opprettholde Kirkens eiendommer. Han var også ansvarlig for å vokte graven til den hellige Martial av Limoges (d. ca 250), Aquitanias apostel. Hans kult hadde ført til byggingen av kirken Saint-Sauveur, som ble til klosteret Saint-Martial de Limoges.
Den hellige biskop Asclepius av Limoges (597-613) (Asclèpe, Asclipe, Asclépiade, Asclépicodorus) døde den 23. desember 613. I henhold til skikken på denne tiden samlet presteskapet og folket seg for å velge en etterfølger. Det var mange kandidater til embetet, og noen av dem påberopte seg sin fornemme fødsel, noen andre sin store kapasitet, andre igjen sine meritter eller sine utførte tjenester. Det ble imidlertid ikke oppnådd enighet, og valgmennene, desperate etter suksess, ba ved graven til Saint-Martial, som inspirerte dem til en avgjørelse. Det ble bestemt at valget av biskop skulle overlates til kong Klotar II (584-629), og de sendte to prester som hadde skilt seg ut blant de andre, for at kongen skulle velge mellom dem. De ba ham om å gi dem en god biskop i bispedømmet Limoges.
En av disse «finalekandidatene» var Lupus, som hadde fått mange stemmer, men vi kjenner ikke navnet på den andre geistlige. I sin ydmykhet nektet Lupus lenge å dra til hoffet, og han adlød først da hans overordnede insisterte. Lupus var ikke adelig og skilte seg ikke ut gjennom glansen fra sine klær, og han møtte store vanskeligheter hos hoffmennene før han fikk tilgang til hoffet. Kong Klotars sønn var på denne tiden blitt angrepet av en voldsom feber, og legene erklærte at vitenskapen ikke kjente noen lindring for denne sykdommen. I sin desperasjon henvendte dronningen seg til Gud, og etter botsøvelser, bønn og faste i tre dager, fikk hun en visjon; En prest feiret messe ved den sykes seng og ga ham kommunion, og etter det gjenvant han sin helse.
På bakgrunn av denne drømmen ga dronningen en troverdig og detaljert beskrivelse av den presten som hadde vist seg for henne. Takket være nøyaktigheten i hennes opplysninger, ble han funnet raskt, og det viste seg å være Lupus. Dronningen tok ham med inn i sykeværelset, og på hennes anmodning feiret han messe der og ga kommunion til den unge prinsen, som umiddelbart ble helbredet. Drømmen var blitt en lykkelig realitet. Dette slående mirakel tiltrakk seg kongens oppmerksomhet, og han så det som en indikasjon fra himmelen. Han nølte derfor ikke med å velge Lupus til biskop av Limoges. Før han sendte ham til sitt nye bispedømme, overøste han ham med gaver. Dette skjedde i 614.
Ifølge bispedømmets registre ble Lupus bispeviet den 12. mai 614 som byens sekstende biskop. Den nye biskopen av Limoges sviktet ikke de forventningene som var satt til ham. Hans opphøyelse bare økte hans hellighet. Han ledet sitt bispedømme med kjærlighet, religion og fromhet. Som biskop var Lupus berømt for sin fromhet og sine mirakler. Men hans biografi er så fylt av mirakler at man nå ikke lenger vet hvilke av dem som er ekte. Spesielt en historisk hendelse er knyttet til hans navn, og det var grunnleggelsen av klosteret Solignac i hans bispedømme i 632.
Klosteret Solignac ble grunnlagt av den hellige Eligius av Noyon (fr: Éloi) (ca 588-660), fra 640 biskop av Noyon, som ba kong Dagobert I av Austrasia (623-34), Neustria (629-39) og Aquitania (632-34) om å få landsbyen Solemniacum i bispedømmet Limoges i det nåværende departementet Haute-Vienne i regionen Limousin, som da var en del av den større regionen Aquitania i Sør-Frankrike, for å grunnlegge et kloster der. «Min konge og mester, måtte du i din godhet ønske å gi meg det så jeg kan bygge en stige for deg og for meg, hvor vi begge på grunn av våre fortjenester kan gå opp til det himmelske rike». Stiftelsescharteret for klosteret er datert den 22. november i det tiende året av kong Dagoberts regjeringstid, det vil si enten i 631 eller 632 (vanligvis sies 632).
Eligius grunnla klosteret sammen med den hellige Remaclus på det landområdet han fikk av kong Dagobert. Han etablerte også det første verkstedet for produksjon av den berømte emaljen i Limoges. Munkene i klosteret Solignac fulgte en regel som var en blanding av de hellige Kolumbans og Benedikts (Regulam Beatissimorum Patrum Benedicti et Columbani).
Stiftelsescharteret ble utstedt «til ære for de hellige apostlene Peter og Paulus, martyrene Pancratius og Dionysius og deres ledsagere, samt de hellige Martin, Medardus, Remigius og Germanus bekjennere». Charteret ble kontrasignert av biskopene Adeodatus av Mâcon, Modégisile av Tours, den hellige Cagnoald av Laon, Maurinus av Beauvais, Salapius av Nantes, Hildegarius av Sens og Lupus av Limoges. Dette klosteret var utenfor biskopens jurisdiksjon, men lå under kongen.
Mange kilder skriver at Lupus døde kort tid etter, den 22. mai 632, men den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) skriver at han døde i 637, mens andre igjen skriver 640. Han ble Høytidelig gravlagt i basilikaen Saint-Martial. Mange mirakler skjedde ved hans grav, som ble et pilegrimsmål. Hvert år den 22. mai kom store mengder troende dit. Levningene ble bevart i kirken Saint-Martial til 1158.
På den tiden hadde det vært nødvendig å gjøre noen reparasjoner av veggene i basilikaen, og disse berørte Lupus’ grav. Biskop Gérald II var da fast bestemt på å skrinlegge forgjengerens levninger slik at de kunne æres av de troende. Knoklene ble plassert i et skrin av forgylt kobber og den 6. september 1158 ble de båret i prosesjon og med stor høytidelighet til kirken Saint-Michel-des-Lions, hvor det var reist et alter for å motta dem. Antallet pilegrimer økte betydelig og hyppige mirakler skjedde. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 22. mai:
Lemóvici item in Aquitánia, sancti Lupi, epíscopi, qui monastérii Solemníaci fundatiónem signávit.
I Limoges [også] i Aquitania, den hellige Lupus, biskop, som undertegnet charteret for grunnleggelsen av klosteret Solignac.
I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Junian av Comodoliac (fr: Junien), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).
Markedet på Lupus’ festdag spredte hans kult. Et brorskap av menn, la Confrérie de saint Loup, er garantister for helgenens kult. De deltar aktivt i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. De finner sted hvert syvende år, sist i 2009. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. de består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.
Kilder: MR2004, Infocatho, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, martyretsaint.com, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. august 2017