Publisert 23. februar 2023
|
Oppdatert 23. februar 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
ASKEONSDAG:Biskop Erik Varden O.C.S.O. i prosesjon i St. Olav domkirke, Trondheim. Foto: Vuong Quoc Hoang Vu
Tilsynelatende bes vi i dagens første lesning om to motstridende ting. Først får vi formaningen, ‘Vend om til meg av et helt hjerte!’ Deretter får vi høre, ‘La angeren rive i hjertet.’ Hvordan kan et stakkars hjerte være, på én og samme tid, helt og sønderrevet?
Bilde
Det hele hjerte er et symbol vi finner stadig i skriften. En bønn som alltid rører meg formuleres i Salme 85: ‘Herre, gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!’ Hvorfor blir jeg rørt? Vel, fordi jeg er meg bevisst at mitt eget hjerte ikke har den integritet jeg kunne ønske. Det trekkes i ulike retninger. Derfor finner jeg ikke fred. Det er menneskelig å føle seg distrahert, full av sprikende begjær. På et dypt plan ønsker vi oss enhetlighet. Men kanskje nøler vi. Er ikke adspredthet prisen vi betaler for frihet?
Ikke nødvendigvis.
Som ung teologistudent ble jeg slått av noe Augustin sier om frihet i Håndboken han skrev godt voksen, omkring 420. Augustin kjente sine lyster godt. Han hadde fulgt dem med glød. Når han snakker om frihet, snakker han med myndighet. Det gjør inntrykk når han sier: høyeste form for frihet består i ikke å ha noe valg (jfr. Enchiridion, 28). Først forekom dette meg absurd. Hvordan kan man være fri og ikke ha valg? Så smått innså jeg hva Augustin peker mot: Sant fri er jeg først når jeg så fullstendig vet hva jeg vil at jeg ikke må veie dette attråverdige opp mot en masse andre fristende greier.
Å være helhjertet, er å vite hva jeg egentlig ønsker meg, for så å leve deretter helt, klart orientert.
«Gud forventer seg mye av oss. Han gjør det, fordi vi med hans hjelp (som vi kan ta for gitt) er i stand til store, ja herlige ting.»
Hva så med det sønderrevne hjerte? ‘Sønderrevet’ betyr ikke her ‘revet i stykker’, men ‘mottagelig’. Den latinske teksten bruker et ord [scindere] som kan beskrive pløyd jord. Enhver vet at jordsmonn må gjøres rede før man kan så. Overlatt til seg selv, klumper jord seg i enheter hvor frø ikke kan gro; i ubearbeidet jord, faller frøene mellom klumpene ned i en haug, hvor de råtner. Med hjertene våre er det likeens. De må brytes åpne for å motta den livets sæd Herren sår. Fasten er en tid for å motvirke hjertets forherdelse. Det er ikke nødvendigvis behagelig. Et følsomt hjerte er sårbart. Men vil vi leve pansrede liv?
Kirken retter vårt blikk, i denne tiden, mot bildet av en Gud som lot seg såre inntil døden, for så å åpenbare sine sår som kilder til helbredelse og liv.
Holdningen som forener det udelte og det sønderrevne hjerte, er anger. Anger er ikke sentimental. Anger er rasjonell. Anger går ut på å anerkjenne hvor jeg er kommet til kort og ikke har svart til forventninger som rettmessig stilles til meg. Gud forventer seg mye av oss. Han gjør det, fordi vi med hans hjelp (som vi kan ta for gitt) er i stand til store, ja herlige ting.
Hvor befinner jeg meg i forhold til Guds forventning? Det er et spørsmål vi med fordel kan stille oss selv i de signede førti dager som ligger foran oss.
