Pinsedag kalles «Kirkens fødselsdag». Den Hellige Ånd ga noen mennesker tro på Kristi oppstandelse. Man tror at disse fortsatte å gå i synagogen, og ventet at hele Israel skulle komme til tro på at Jesus er Messias. «Dag ut, dag inn, samlet de seg i sluttet flokk i templet, og rundt om i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid sammen, i enkel og inderlig glede.» (Apg 2,46), det vil si at de feiret Herrens nattverd (se kap. II. Sakramentene, 2. Nattverden, om messen). Først etter noen ti-år ble det klart at ikke hele Israel ville tro på Kristus. Synagogen og Kirken er to forskjellige grupper mennesker. Den katolske kirke er den samme som de første kristnes kirke.
Én.
I trosbekjennelsen sier vi: «Jeg tror på … én, hellig, katolsk og apostolisk kirke.» At kirken er én, betyr at den samme Hellige Ånd bor i alle kristne og binder oss sammen til ett. Derfor er det unormalt at de kristne er delt i forskjellige kirkesamfunn. Kristus ba sin Far ved sin siste nattverd om at «de skal være ett som vi er ett, – jeg i dem og du i meg. Ja, måtte de være i fullkommen enhet, så verden kan tro du har sendt meg.» (Joh 17,22–23). Den Hellige Ånd arbeider for å opprette enhet blant de kristne. Den katolske kirke ønsker at denne enheten må bli virkelig, helt ned på sakramentsforvaltningens plan.
Hellig.
Kirken er hellig fordi Den Hellige Ånd bor i den. Den består av mennesker som ennå begår synd, som ennå ikke er ferdig helliggjort. Likevel har Gud betrodd dem å bringe videre det han har åpenbart dem om seg selv. Gud har gitt dem å forvalte nåden ved sakramentene (se kap. II. Sakramentene). Alle døpte er kalt til hellighet, og Gud bruker Kirken som et middel til å føre dem dit.
Katolsk.
Katolsk betyr «alminnelig», «omfattende», «universell». Det vil si at Kirken rommer fylden av det Kristus har betrodd den. Det betyr også at Kirken i vid betydning omfatter alle døpte. Når «katolsk» er blitt navn på bare en del av de kristne, er dette unormalt. «Katolsk» skulle ikke være navn på en konfesjon blant andre konfesjoner. Når det finnes kristne verdier, kristent liv og kristne mennesker utenfor Den katolske kirke, betyr dette at Kirken ikke er så katolsk som den burde være. Kirkesplittelsen gjør alle kristne fattigere.
«Romersk-katolsk» er navnet på kirken som anerkjenner biskopen av Romas primat, det vil si at han er den første blant likemenn, og at han skal ha forsete når biskopene samles til konsil.
«Gresk-katolsk» brukes om kristne av østlig tradisjon, mens deler av den anglikanske kirke kaller seg «anglo-catholic». Disse anerkjenner ikke biskopen av Romas primat.
Apostolisk.
Jesus valgte ut tolv menn blant disiplene sine. De kalles apostler (utsendinger), og tilsvarer de tolv stamfedre for Israels tolv stammer, det vil si Josef og hans brødre, «patriarkene». Apostlene er stamfedre for det nye Guds folk, Kirken. Kirken er apostolisk i den forstand at apostlenes tro skal være Kirkens tro. Kirken er apostolisk også i den forstand at den utfører oppdraget apostlene mottok: å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler. Apostlene la hendene på andre menn, og sendte dem ut for å forkynne. Biskopene er apostlenes etterfølgere. Hele Kirken er utsendt, misjonerende, apostolisk.
Kirken er stadig veiledet av Den Hellige Ånd: «Når han kommer, Sannhetens ånd, da skal han føre dere frem til hele sannheten» (Joh 16,13). Et av de første spørsmålene som oppsto etter Kristi oppstandelse, var: Må de kristne som ikke er av jødisk slekt, leve etter Moseloven? Må de omskjæres? Paulus mente nei. Apostlene møttes i Jerusalem for å finne svar. De sendte ut et brev som sa: «Den hellige Ånd og vi har besluttet, ikke å legge noen annen byrde på dere enn …» (Apg 15,28). Apostlene visste altså at Gud Hellig Ånd leder dem til hele sannheten, slik Kristus hadde lovet. Når kirken til alle tider kan erklære hva som er katolsk tro, er det fordi den stoler på Den Hellige Ånds veiledning.
Forfatterne av skriftene i Bibelen var inspirerte. Det betyr ikke at hvert ord i Skriften inneholder et evig budskap. Kirken må forsøke å finne kjernen i teksten, det som den inspirerte forfatter ville si oss om Gud og om frelsen. Skallet omkring kjernen har bare historisk interesse. Det er kommet med fordi forfatteren var barn av sin tid, og delte sin tids verdensbillede, oppfatning av hva som var god skikk og bruk, osv.
«Eksegese» kalles vitenskapen som søker å skille kjernen fra skallet. Takket være vår tids «historisk-kritiske metode» vet vi nå adskillig om miljøet hvor skriftene ble til, og om de første tilhørernes forutsetninger. Katolsk bibel-tolkning er ikke «fundamentalistisk» eller «bokstav-tro».
Skrift-kanon.
Mange skrifter og brev sirkulerte i menighetene i de første århundrene. Adskillige av disse ble etter hvert forkastet. De hadde mange fantastiske trekk, og svarte ikke til Kirkens trosinstinkt. Før år 400 var «kanon» etablert, det vil si rettesnoren for hvilke skrifter som er inspirert og skal være med i Det nye testamente. Når Kirken kunne vurdere dette, er det fordi den stoler på at Den Hellige Ånd stadig gir de troende sans for sannheten om Gud.