Åpenbaringen i streng forstand ble avsluttet da det siste øyenvitne til Jesu Kristi liv og død, og til oppstandelses-begivenhetene, døde. Kirken lærer ikke noe som skulle være åpenbart senere. Men det som er åpenbart, fører til slutninger som ikke er tydelig uttrykt i Skriften. Man har sammenlignet det åpenbarte med en dekorert vifte, som er slått sammen så man ikke kan se hva som er malt på den. Kirken, hjulpet av Den Hellige Ånd, er i ferd med å folde den ut, så det implisitte blir eksplisitt. Dette kalles «lære-utvikling» eller «doktrinal utvikling».
Skriften sier for eksempel ikke tydelig om Kristus først og fremst er Gud, som har tatt et menneske, Jesus, i besittelse, eller om han først og fremst er et menneske, adoptert av Gud. Lære-utviklingen har ført til enighet om at Kristus er én person, som er både sann Gud og sant menneske. Denne slutningen gjør best rede for hvorledes han kan være menneskehetens frelser. Lære-setningen om Treenigheten er likeledes en følge av doktrinal utvikling.
Hver gang det måtte oppstå noen tvil om hva som er Kirkens tro, er det konsilene som definerer dette. Konsilene er bispemøter presidert av Peters etterfølger som biskop av Roma (se kap. II. Sakramentene, 6. Prestevielsen). Før år 400 oppsto «Den apostoliske trosbekjennelse» og «Den Nikensk-Konstantinopolitanske trosbekjennelse». De ble, og blir stadig, brukt ved dåp og i messen. Disse tekstene avspeiler hva den unge Kirke ennå diskuterte, og svarene den kom frem til. Det som det alltid har vært enighet om, er ikke nevnt. Det står for eksempel ikke noe i trosbekjennelsen om at Skriften er inspirert, til tross for at dette er meget sentralt i Kirkens tro.
På norsk har ordene «doktrine», «dogme», osv. en ubehagelig klang. De betyr oftest dårlig underbyggede påstander, fremsatt for å hindre mennesker i å tenke selv. I katolsk sammenheng er et dogme en læresetning bygget på åpenbaringen, som ikke gir seg ut for å være uttømmende. Menneskelige ord viser til begrensede erfaringer. Gud, derimot, er uten grenser. Kirkens ord kan bare være veivisere for tanken. De kan aldri omskrive Gud. Tenkningen fortsetter.
Kirken bruker gjerne ordet «mysterium» om det som har med Gud å gjøre. Et mysterium er en virkelighet som Gud gir menneskene en gradvis innlevelse i, men som ikke kan uttrykkes teoretisk eller intellektuelt.
Teologien er en ydmyk vitenskap. Når den har fremsatt en setning, må den og tilføye at denne er skrøpelig, for Gud er også helt anderledes enn det våre begrensede begreper kan uttrykke. Når Kirken for eksempel kaller Gud «Far», må vi straks føye til at Gud ikke er begrenset til det vi har erfart om jordiske fedre. Gud er uten grenser, og har også egenskaper som vi pleier å tilskrive «mor».