IV. Virkningene av ekteskapets sakrament

1638. "Av et gyldig inngått ekteskap oppstår det mellom ektefellene et bånd som etter selve sin natur er livsvarig og utelukker andre partnere; i et kristent ekteskap blir ektefellene i tillegg styrket og likesom vigslet ved et særlig sakrament til de plikter og den verdighet deres stand medfører".625

Ekteskapsbåndet

1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv.626 Deres ektepakt "oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester".627 Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: "En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet".628

1640. (2365) Ekteskapsbåndet knyttes altså av Gud selv, slik at et inngått og fullbyrdet ekteskap mellom døpte aldri kan oppløses. Dette båndet, som skyldes en fri og menneskeverdig handling fra brudefolkenes side og fullbyrdelsen av ekteskapet, er fra nå av en ugjenkallelig virkelighet og gir opphav til en pakt Guds trofasthet går god for. Det står ikke i Kirkens makt å sette seg ut over en ordning guddommelig visdom har opprettet.629

Ekteskapssakramentets nåde

1641. "[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform".630 Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde "hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem".631

1642. (1615, 796) Kristus er opphav til denne nåde. "I gammel tid kom Gud sitt folk i møte ved en kjærlighets og troskaps pakt; på lignende måte kommer nå Han som er menneskenes frelser og Kirkens brudgom, de kristne ektefeller i møte ved ekteskapets sakrament".632 Han blir værende hos dem, Han gir dem styrke til å følge Ham ved å ta opp sitt kors, til å reise seg når de har falt, tilgi hverandre og bære hverandres byrder,633 til "i ærefrykt for Kristus å underordne (seg) hverandre" (jfr. Ef 5, 21) og til å elske hverandre med en overnaturlig, fintfølende og fruktbringende kjærlighet. I de gleder de opplever i kjærlighet og familieliv gir Han dem allerede her nede en forsmak på Lammets bryllupsfest:

Hvor skal jeg hente kraft fra til tilfredsstillende å beskrive lykken i det ekteskap Kirken oppretter, offergaven bekrefter, velsignelsen forsegler; englene forkynner den, den himmelske Far stadfester den. (...) Hvilket ektepar er ikke to kristne som forenes av ett håp, én lengsel, én levemåte, én og samme tjeneste! Begge er de barn av samme Far og tjener den samme Mester; intet skiller dem ad, hverken i sinn eller legeme; tvertimot, de er i sannhet to i ett legeme. Hvor legemet er ett, er ånden det også.634

V. Den ekteskapelige kjærlighets goder og utfordringer

1643. (2361) "Kjærlighet mellom ektefeller innebærer en helhet hvor alt det som utgjør personligheten inngår - kropp og instinkt, sterke følelser og alt følelsesliv, sinnets og viljens lengsler -; den har en dyp forening for øye, en forening som overgår foreningen til ett legeme, og som fører til å bli ett hjerte og én sjel; den krever uoppløselighet og trofasthet i den gjensidige og ugjenkallelige hengivelse til hverandre; den stiller seg åpen for fruktbarhet. Det dreier seg her om vanlige kjennetegn på all naturlig ekteskapelig kjærlighet, men disse gis en ny mening som ikke bare renser og styrker dem, men hever dem opp slik at de blir uttrykk for kristne verdier i egentlig forstand".635

Ekteskapets enhet og uoppløselighet

1644. Kjærligheten mellom ektefeller krever etter sin natur at deres personlige livsfellesskap, som omfatter hele deres liv, skal være ett og uoppløselig: "Altså er de ikke lenger to, men ett legeme" (Matt 19, 6).636 "De er kalt til uopphørlig å vokse i fellesskap gjennom daglig trofasthet mot løftet om å gi seg hen til hverandre som ekteskapet innebærer".637 Dette menneskelige fellesskap blir bekreftet, renset og fullendt ved det fellesskap i Jesus Kristus som ekteskapssakramentet gir. Det utdypes ved felles trosliv og ved felles mottagelse av eukaristien.

1645. (369) "Ved den fulle og hele gjensidige kjærlighet skal mannens og kvinnens likeverd som mennesker erkjennes og bli et talende uttrykk for ekteskapets enhet slik Gud har stadfestet den".638 Flergifte står i motsetning til slikt likeverd og til ekteskapelig kjærlighet som er én og utelukker andre partnere.639

Trofasthet i ekteskapet (2364-2365)

1646. Kjærligheten mellom ektefolk krever etter selve sin natur usvikelig trofasthet. Dette er en følge av at ektefolkene gir seg til hverandre. Kjærligheten vil seg endegyldig. Den kan ikke være "på prøve". "Sammen med hensynet til barna stiller denne intime forening, hvorved to mennesker gir seg til hverandre, krav om ektefellenes fulle troskap og foreskriver at deres enhet skal være uoppløselig".640

1647. Den dypeste årsak til dette finner vi i Guds trofasthet mot sin pakt, Kristi trofasthet mot Kirken. I kraft av ekteskapets sakrament settes ektefellene i stand til å synliggjøre denne trofastheten og til å vitne om den. Gjennom sakramentet får ekteskapets uoppløselighet en ny og dypere mening.

1648. Det kan forekomme vanskelig, ja, umulig å binde seg til et menneske for livet. Desto viktigere er det da å forkynne Det Glade Budskap om at Gud elsker oss med en ugjenkallelig og endegyldig kjærlighet, at ektefellene har del i denne kjærligheten, at den bærer og støtter dem, og at de ved sin troskap kan være vitner om Guds trofaste kjærlighet. De ektepar som ved Guds nådes hjelp avlegger et slikt vitnesbyrd, ofte under temmelig vanskelige forhold, fortjener det kirkelige fellesskaps takknemlighet og støtte.641

1649. (2383) Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.642

1650. (2384) Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord ("En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd": Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

1651. Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.643

I fruktbarhetens tjeneste (2366-2367)

1652. (372) "Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed":644

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at "det er ikke godt for mennesket å være alene" (Gen 2, 18), og som "fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne" (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: "Vær fruktbare og bli mange" (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.645

1653. (2231) Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere.646 Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.647

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

VI. Huskirken

1655. (759) Kristus ville komme til verden og vokse opp i Josefs og Marias hellige familie. Kirken er intet annet enn "Guds familie". Helt fra begynnelsen av utgjordes Kirkens kjerne av dem som kom til tro "sammen med hele sitt hus".648 Når de omvendte seg, ville de at også "hele deres hus" skulle bli frelst.649 Disse familiene som var blitt troende, utgjorde små øyer av kristenliv midt i en vantro verden.

1656. (2204) I våre dager, i en verden som ofte står fremmed, ja, fiendtlig overfor troen, er de troende familier av største betydning som arnesteder for levende og smittsom tro. Det er derfor Det annet Vatikankonsil, med et gammelt uttrykk, kaller familien Ecclesia domestica.650 Det er i familiens skjød at foreldrene "gjennom tro og gjerning, [må] bli troens første vitner for sine barn. De skal oppmuntre den enkeltes personlige kall, med særlig omsorg dersom det er et hellig kall".651

1657. (1268, 2214-2231, 2685) Det er i særlig grad her at farens, morens, barnas og alle familiemedlemmenes dåpsprestedømme utøves "ved mottagelse av sakramentene, ved bønn og takksigelse, ved et hellig livs vitnesbyrd, ved selvfornektelse og ved en virksom kjærlighet".652 Slik er hjemmet den første skole i kristent liv og "en skole for utvikling av en rikere menneskelighet".653 Her er det man lærer flid og glede ved arbeidet, å elske sin neste, å tilgi hverandre, om så gjentatte ganger, og fremfor alt å tjene Gud i bønn og ved å bære sitt liv frem for Ham.

1658. (2231, 2233) Vi må også huske på visse mennesker som står Jesu hjerte særlig nær, og som derfor fortjener Kirkens, og særlig sjelesørgernes, oppmerksomhet og omsorg, på grunn av de konkrete forhold de må leve under, - ofte uten selv å ha valgt det, nemlig de mange ugifte. Mange av dem er uten noen menneskelig familie, ofte på grunn av fattigdom. Det finnes dem som lever ut sin livssituasjon i saligprisningenes ånd, idet de tjener Gud og nesten på en forbilledlig måte. Alle ugifte må hjemmenes, "huskirkenes", dører stå åpne for, slik som Kirkens dører, den store familie. "Ingen er familieløs i denne verden: Kirken er alles hjem og familie, særlig deres "som strever og har tungt å bære" (Matt 11, 28)".654

Bilde

Bilde

Bilde