2. avsnitt: Kirken - Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel

I. Kirken - Guds folk

781. "Til alle tider og i alle folkeslag er hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, Gud velbehagelig. Det har imidlertid behaget Gud å helliggjøre og frelse menneskene, ikke enkeltvis og uavhengige av hverandre, men ved å samle dem til et folk som skulle erkjenne Ham i sannhet og tjene Ham i hellighet. Derfor valgte Han den israelittiske ætt til sitt eget folk, Han inngikk en pakt med den og sørget for dens gradvise oppdragelse (...). Men alt dette fant sted som en forberedelse og forbilde på den nye og fullkomne pakt som skulle sluttes i Kristus (...). Det er denne nye pakt Kristus innstiftet, den er den nye pakt i Hans blod. Han kalte frem en mengde blant jødene og hedningene som skulle vokse sammen, ikke ved kjødets bånd, men i Ånden".1234

Gudsfolkets særpreg

782. (871, 2787, 1267, 695, 1741, 1972, 849, 769) Guds folk har visse særpreg som klart skiller det ut fra alle andre religiøse, etniske, politiske eller kulturelle grupperinger i historien:

• Det er Guds folk: Gud eies ikke av noe folk. Men Han vant seg et folk av dem som før ikke var noe folk: "et utvalgt folk, et kongelige presteskap, et hellig folk" (1 Pet 2, 9).
• Man blir ikke medlem av dette folket ved den fysiske fødsel, men ved å "fødes ovenfra", "av vann og Ånd" (Joh 3, 3-5), det vil si ved troen på Kristus og ved dåpen.
• Dette folket har Kristus (den salvede, Messias) til høvding (hode): siden den samme salving, Den Hellige Ånd, flyter fra hodet til legemet, er det "det messianske folk".
• "Folkets kår er å være gitt den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter Den Hellige Ånd bor som i et tempel."
• "Folkets lov er det nye bud om å elske slik som Kristus selv har elsket oss".1235 Dette er Den Hellige Ånds "nye" lov (Rom 8, 2; Gal 5, 25).
• Folkets sendelse er å være jordens salt og verdens lys.1236 Det er "den sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten."
• "Dets mål er å virke for utbredelsen av det rike som Gud selv har innledet på jorden, inntil det blir fullendt av Ham selv ved tidens ende".1237

Et folk av prester, profeter og konger

783. (436, 873) Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem.1238

784. (1268, 1546) Ved å bli del av Guds folk ved troen og dåpen blir vi delaktige i folkets enestående kall, kallet til å være prester: "Herren Kristus, yppersteprest utvalgt blant menneskene, gjorde det nye folk "til konger og prester for sin Gud og Far". De som mottar dåpen blir nemlig ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving viet til å danne en åndelig bolig og et hellig prestedømme".1239

785. (92) "Guds hellige folk får også del i Kristi profetiske embede." Det utøver det særlig ved det overnaturlige trosskjønn som tilkommer hele Guds folk, både legfolk og hierarki, når det "usvikelig holder fast ved den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige",1240 ved å utdype forståelsen av troen og ved å bli Kristi vitner midt i denne verden.

786. (2449, 2443) Guds folk har endelig del i Kristi kongedømme. Kristus utøver sitt kongevelde ved å trekke alle mennsker til seg ved sin død og oppstandelse.1241 Kristus, universets konge og Herre, gjorde seg til alles tjener, for Han var kommet "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenger for de mange" (Matt 20, 28). For den kristne betyr "å herske å tjene Ham",1242 særlig "i dem som er fattige og lider vondt", hvor Kirken "gjenkjenner sin fattige og lidende grunnleggers bilde".1243 Guds folk utøver sin "kongeverdighet" ved å leve i samsvar med kallet til å tjene sammen med Kristus.

Korsets tegn gjør alle dem som er gjenfødt i Kristus, til konger, Den Hellige Ånds salving vigsler dem til prester, slik at, bortsett fra den særlige tjeneste vårt eget embede medfører, alle åndelige kristne med fornuftens bruk skal innse at de er medlemmer av denne kongelige ætt og har del i det prestelige embede. For hva er vel for en sjel så kongelig som å styre sitt legeme i lydighet mot Gud? Og hva er vel så prestelig som å vie til Herren en ren samvittighet og å bære frem på sitt hjertes alter fromhetens uflekkede offergaver?1244

II. Kirken - Kristi legeme

Kirken er samfunn med Kristus

787. (755) Helt fra begynnelsen av knyttet Jesus disiplene til sitt liv;1245 Han åpenbarte for dem rikets mysterier;1246 Han gav dem del i sin sendelse, i sin glede1247 og sine lidelser.1248 Jesus taler om et enda nærmere fellesskap mellom Ham selv og dem som skulle komme til å følge Ham: "Bli i meg, som jeg i dere (...). Jeg er vintreet, dere er grenene" (Joh 15, 4-5). Og Han forkynner et gåtefullt og virkelig samfunn mellom sitt legeme og vårt: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham" (Joh 6, 56).

788. (690) Etter at Jesu synlige nærvær opphørte, lot Han ikke sine disipler foreldreløse tilbake.1249 Han lovet å være med dem inntil tidenes ende,1250 Han sendte dem sin Ånd.1251 På sett og vis ble samfunnet med Jesus enda inderligere: "Da Han meddelte sin Ånd til sine brødre, samlet fra alle folkeslag, gjorde Han dem på underfullt vis til sitt legeme".1252

789. (521) Sammenligningen av Kirken med et legeme kaster lys over det nære bånd mellom Kirken og Kristus. Kirken er ikke bare samlet rundt Ham; den er forenet i Ham, i Hans legeme. Tre sider av Kirken som Kristi legeme skal særlig drøftes: foreningen av alle lemmene seg i mellom ved deres enhet i Kristus; Kristus som hode for legemet; Kirken som Kristi brud.

"Ett legeme"

790. (947, 1227, 1329) De troende som svarer på Guds Ord og blir lemmer på Kristi legeme, forenes inderlig med Kristus: "Innenfor dette legemet når Kristi liv frem til de troende som gjennom sakramentene forenes med Kristus den korsfestede og oppstandne på en både hemmelighetsfull og reell måte".1253 Dette er særlig tilfelle med dåpen, hvor vi blir ett med Kristi død og oppstandelse,1254 og med eukaristien, "hvor vi virkelig får del i Herrens legeme" og "får adgang til fellesskapet både med Ham og med hverandre".1255

791. (814, 1937) Legemets enhet opphever ikke forskjellene lemmene imellom: "Oppbyggelsen av Kristi legeme forutsetter et mangfold av lemmer og av oppgaver. Ånden er én, men Han fordeler sine forskjellige gaver til Kirkens beste, alt etter sin rikdom og etter legemets behov." Enheten i det mystiske legeme forårsaker og nærer kjærligheten de troende i mellom: "Følgelig lider alle lemmer med om det ene lider; og hvis ett lem hedres, da gleder alle de andre seg med".1256 Endelig overvinner enheten i det mystiske legeme alt som skiller mennesker fra hverandre: "Idet dere er døpt til Kristus, har dere også ikledd dere Kristus. Så er det ikke mer spørsmål om jøde eller hellener, om slave eller fribåren, om mann eller kvinne; for dere er alle ett, i Kristus Jesus" (Gal 3, 27-28).

Kristus er hodet for legemet

792. (669, 1119) Kristus er "hode for legemet, for Kirken" (Kol 1, 18). Han er skapelsens og gjenløsningens opphav. Opphøyet til Faderens herlighet, har Han "forrangen i alle ting" (Kol 1, 18), fremfor alt over Kirken som Han styrer alt gjennom:

793. (661, 519) Han forener oss med sin påske: alle lemmene må søke å være Ham lik, "inntil Kristus tar form i dere" (Gal 4, 19). "Det er derfor vi blir opptatt i Hans livs mysterier, (...) vi tar del i Hans lidelser som et lem overfor sitt hode, vi lider sammen med Ham, for at vi også kan bli herliggjort sammen med Ham".1257

794. (872) Han gir oss vekst:1258 For at vi skal kunne vokse i retning av Ham som er vårt hode,1259 ordner Kristus i sitt legeme, Kirken, de gaver og tjenester som skal være oss til gjensidig hjelp på vei mot frelsen.

795. (695, 1474) Kristus og Kirken utgjør altså "den hele Kristus" (Christus totus). Kirken er ett med Kristus. Helgenene er seg denne enheten meget bevisst:

La oss lykkønske hverandre og takke for det vi er blitt, - ikke bare kristne, men Kristus selv. Forstår dere, brødre, den nåde Gud viste oss ved å gi oss Kristus som hode? Undre dere, gled dere, - vi er blitt Kristus. For siden Han er hodet og vi lemmene, da er vi og Han hele mennesket (...). Kristi fylde, det er altså hodet og lemmene, og hva vil hodet og lemmene si? Kristus og Kirken.1260

Vår Frelser viste seg som én person sammen med den hellige Kirke Han tok opp i seg.1261

Hodet og lemmene, så å si én og samme mystiske person.1262

Et ord etter den hellige Jeanne d'Arc til dommerne sammenfatter de hellige kirkelæreres tro like så vel som den uttrykker den troendes sunne sans: "Om Jesus Kristus og Kirken mener jeg det er én og samme sak, og det finnes ingen grunn til å skape vanskeligheter ut av det.1263

Kirken er Kristi brud

796. (757, 219, 772, 1602, 1616) Enheten mellom Kristus og Kirken, mellom hodet og lemmene på legemet, innebærer også en forskjell dem imellom i et personforhold. Dette aspektet uttrykkes ofte ved hjelp av bildet med brud og brudgom. Kristus som Kirkens brudgom ble forberedt av profetene og forkynt av Johannes Døperen.1264 Herren selv omtalte seg som "brudgommen" (Mark 2, 19).1265 Apostelen fremstiller Kirken og hver enkelt troende, lem på Kirkens legeme, som en brud "trolovet" med Herren Kristus for å være én Ånd med Ham.1266 Hun er det rene lammets plettfrie brud1267 som Kristus elsket, som Han gav seg hen for, "for å hellige den" (Ef 5, 26), som Han bandt seg til med en evig pakt, og som Han uten opphør tar seg av som sitt eget legeme:1268

Se, dette er den hele Kristus, hodet og legemet, et hele som består av mange. (...) Om det nå er hodet som taler, eller om det er lemmene, så er det Kristus som taler. Han taler enten som hode (ex persona capitis) eller som legeme (ex persona corporis). Slik står det skrevet: "De to skal være ett kjød. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken" (Ef 5, 31-32). Og Herren sier selv i Evangeliet: "Ikke lenger to, men ett kjød" (Matt 19, 6). Som dere skjønner, er det riktignok tale om to personer, og allikevel utgjør de bare én i ekteskapelig forening. (...) Som hode kaller Han seg "brudgom", som legeme kaller Han seg "brud".1269

III. Kirken - Den Hellige Ånds tempel

797. (813, 586) "Det vår ånd, jeg mener vår sjel, er for våre lemmer, det er Den Hellige Ånd for Kristi lemmer, for Kristi legeme, jeg mener Kirken".1270 "Det er Den Hellige Ånd det må tilskrives, som til et skjult prinsipp, at alle delene av legemet er bundet sammen, både seg imellom og med sitt øverste hode, siden Ånden bor i sin helhet i hodet, i sin helhet i legemet, i sin helhet i hvert av lemmene".1271 Den Hellige Ånd gjør Kirken til "den levende Guds tempel" (2 Kor 6, 16):1272

Det var til Kirken selv at Guds gave ble betrodd. (...) Det var i den samfunnet med Kristus, det vil si Den Hellige Ånd, ble lagt ned, - pantet på uforgjengelighet, bekreftelsen på vår tro og stigen opp til Gud (...). For der hvor Kirken er, der er også Guds Ånd; og der hvor Guds Ånd er, der er Kirken og all nåde.1273

798. (737, 1091-1109, 791) Den Hellige Ånd er "utgangspunktet (prinsippet) for all levende og sant frelsende handling i hver av legemets deler".1274 På mangfoldig vis bygger Han hele legemet opp i kjærligheten:1275 ved Guds Ord, som "er mektig nok til å bygge dere opp" (Apg 20, 32); ved dåpen, som Han danner Kristi legeme ved;1276 ved sakramentene, som gir Kristi lemmer vekst og helbredelse; ved "den nåde som apostlene har mottatt, som er den største av disse gaver",1277 ved å gi styrke til å handle rett, og til sist ved mange særlige nådegaver (kalt "karismer"), "for ved disse gaver å sette de troende i stand til villig å motta forskjellige oppdrag til beste for Kirkens fornyelse og videre oppbygning".1278

Nådegavene (karismene)

799. (951, 2003) Enten nå karismene er av usedvanlig eller av enkel og hverdagslig art, er de nådegaver fra Den Hellige Ånd som direkte eller indirekte gagner Kirken, rettet som de er mot å bygge opp Kirken og være til gagn for menneskene og for verden.

800. Nådegavene må tas imot med takknemlighet av den som får dem, men også av alle Kirkens lemmer. De utgjør nemlig en vidunderlig nådens rikdom til apostolisk handlekraft og til helliggjørelse av hele Kristi legeme, under forutsetning av at det dreier seg om gaver som virkelig stammer fra Ånden, og at de forvaltes i samsvar med Åndens ekte innskytelser, det vil si i samsvar med kjærligheten, som er karismenes sanne mål.1279

801. (894, 1905) Det er i den forstand det alltid er nødvendig å skjelne mellom nådegavene. Ingen nådegave fritar fra å være henvist til og lydig mot Kirkens hyrder. Det "er Kirkens ledere som det spesielt påligger, ikke å slukke Ånden, men tvertom å prøve alt og holde fast på det gode",1280 slik at karismene, i all deres forskjellighet og gjensidige utfyllelse, kan samordnes til "det felles beste" (1 Kor 12, 7).1281

Bilde

Bilde

Bilde