I 1814 ble Norge løsrevet fra Danmark og fikk sin grunnlov. Religiøst sett bød ikke dette på vesentlige forandringer. Frihetsideer fra den amerikanske uavhengighetserklæring av 1776 og den store franske revolusjon (1789) står i denne konstitusjonelle tekst sammen med en uforandret overtagelse av den kongestyrte og statskirkelige lutherdom fra det dansk-norske eneveldets tid, som fortsatt «Statens offentlige religion», og med bestemmelsene om at jesuitter, munkeordener – og jøder – «ikke må tåles». Riksforsamlingen på Eidsvold drøftet og vedtok nok «fri religionsutøvelse», i prinsippet omfattende også katolikker. Men i redaksjonen av Grundloven, som måtte skje i stor hast, falt dette ut – trolig ved en forglemmelse. [I 1963 rettet Stortinget opp dette ved denne tilføyelse til Grunnlovens § 2: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse».]
Foreningen med Sverige under Bernadottene (1814–1905) forutsatte respekt for den norske Grundloven, også i disse spørsmål. Karl Johan hadde allerede som ung fransk revolusjonssoldat personlig vendt religion og kirke ryggen – hans dronning Désirée (Desideria) kanskje mindre. På sine eldre dager viser de begge toleranse og hjelpsomhet, som da det i 1830 ble aktuelt å bygge en kirke for den fåtallige katolske menigheten i Stockholm. Allerede et halvt århundre tidligere (1781) hadde de ca. 2000 katolikker i den svenske hovedstaden, alle ikke-svensker, fått tillatelse til å utøve sin religion, gjennom Gustav IIIs toleranse-edikt. Under Karl Johans regjering ble denne toleranse ytterligere aktuell ved at tronfølgeren, den senere kong Oscar I, i 1823 var blitt gift med den katolske prinsesse Josefine av Leuchtenburg. Hennes ekteskap hadde som forutsetning at hun fortsatt fikk utøve sin tro i Stockholm, og hennes personlige kapellan, sveitseren Jakob Lorenz Studach, skulle senere bli «apostolisk vikar» for katolikkene i Sverige og med tiden (1862), den første katolske biskop der, etter kirkebruddet.
I 1842 bad den franske generalkonsul i Christiania, Monsieur Mure de Pellane, i en henvendelse til Karl Johan om at hans barn måtte få dåpen der, etter katolsk ritus. Dette ble innrømmet, og en av Studachs kolleger i Stockholm, legasjonspresten Gottfried Ignatius Montz (som skulle komme på god fot med Henrik Wergeland!) ble sendt til Norge i det ærend. Han fant omkring 60 katolikker i Christiania, alle utlendinger – mer eller mindre fastboende. De sendte senere med hans hjelp, etter at de hadde spurt seg for hos Studach, en petisjon til Kongen om å få danne en katolsk menighet, hvilket ble innvilget 6. mars 1843. To år senere ble hele lovgivningen endret og liberalisert, når det gjaldt ikke-lutherske kristnes religionsfrihet i Norge. Det hadde neppe særlig vekt at landet i mellomtiden (1844) hadde fått sin første og eneste katolske dronning etter Reformasjonen, ved Karl Johans død og hans sønn Oscars overtagelse av den svensk-norske tronen. Større vekt har det vært lagt på at fri religionsutøvelse jo var i Grundlovens ånd, og svarte så vel til liberale strømninger i tidens politisk bevisste borgerskap og embetsstand, som til den nye kongens personlige sinnelag – Oscar I var en reformsinnet humanist.
Ut over grunnleggelsen av St. Olavs katolske menighet i Christiania, en liten gruppe utlendinger som i pastor Montz fikk sin første sogneprest, fikk den nye toleranse ingen umiddelbare følger. Men landet var altså igjen prinsipielt åpent for en europeisk katolisisme som i de tre adskillelsens hundreår hadde gjennomgått veldige religiøse, mentale og kulturelle forandringer. I Norge fant de første katolske prester på midten av 1800-tallet dessuten ingen levende røtter tilbake til middelalderkirkens tro og blomstringstid – det katolske var for datidens nordmenn intet annet enn et nokså fortegnet stykke historie og noen ruinrester utsatt for vær og vind.
En eventuell katolsk «misjon» i Norge måtte altså igjen begynne bokstavelig talt på bar bakke.