Norges kristning på 1000-tallet er særpreget, innen den nordiske helhet. Mens den i Danmark og Sverige snarere skyldes rene misjons-fremstøt, særlig må den tyske benediktinermunken Ansgar og hans etterfølgere nevnes, er kristningen av vårt land nærmere knyttet til kongenes politikk og kamp om makten. «Misjonskongene» Olav Trygvason og Olav Haraldsson satte kristendommens innførelse opp som en merkesak i sine forsøk på å befeste sin kongemakt over hele landet. Kristen innflytelse utenfra, blant annet gjennom handelssamkvem med særlig England, har nok forekommet også før 1000-tallet. Men det er med Olav Haraldssons død på Stiklestad (1030) at kristendommen, paradoksalt nok gjennom hans nederlag, får et gjennombrudd. Uansett hva den katolske tro har betydd for ham personlig, et spørsmål historikerne vurderer forskjellig, er det ingen tvil om at martyriet og hans ry som helgen har talt sterkt til hans samtidige og fått mange til å anta hans kristne tro.
Gjennom det 11. og 12. århundre utbygges og befestes kristendommen i folket på alle plan. Kirkehus reises, kristenlover bekrefter det «sedskifte» som er kommet med den nye tro, klostre blir grunnlagt, og ordenslivet får innpass i det århundret som følger. Bispedømmene opprettes, Nidaros (fra 1153 erkebispestol), Oslo, Bergen, Stavanger og Hamar. Katedralen omkring Olavs helgenskrin i Nidaros blir etter hvert et europeisk kjent og søkt valfartssted. Norge blir – i livlig samkvem – en del av den vestlige latinske kristenhet og den felleseuropeiske katolske kultur hvis sentrum er pavestolen i Rom. I presteskapet og munkeordenene ser vi ganske hyppige kontakter med Kirken både i England, Frankrike og Tyskland. Parallelt med det norske kongedømmets maktsfære i høymiddelalderen blir Nidaros religiøst sentrum for «Norgesveldet», omfattende også Island, Grønland og de mindre øyrikene i Nordsjøen.
En nasjonal katastrofe får avgjørende følger også for Kirken: Svartedauden (fra 1349). Denne pesten desimerer ikke bare befolkningen i sin alminnelighet, men både geistlighet og adel – datidens nasjonalt og kulturelt førende skikt i samfunnet. Den lange nedgang og voksende fremmedinnflytelse i norsk senmiddelalder preger nok også Kirkens liv, selv om de bevarte vitnesbyrd om dette er sparsomme. Fra høymiddelalderen er imidlertid uttrykkene for religiøs vitalitet og kulturelt overskudd i Kirken mange, fra bygninger og bildende kunst til litterære ytelser og folkelige kvad. Fra senmiddelalderen er derimot lite bevart, kanskje fordi samkvemmet med den øvrige katolske kristenhet er så svekket etter massedøden.
Hvor kristne og katolske var egentlig de 200 000–300 000 nordmennene i middelalderen? Det har vært gjenstand for skiftende vurderinger hos våre historikere.
Vitnesbyrdene om den folkelige fromhet er ikke mange i de sparsomme kildene vi kjenner. Det åpner for ulike tolkninger og gjetninger, mens historikere må interessere seg for mer eller mindre påviselige fakta. Forskerne har dermed interessert seg mest, noen ganger ensidig, for de økonomiske, rettslige og materielle vilkår i norsk middelalder, uten egentlig interesse og innsikt i en religiøs tradisjon som i Norge døde helt ut først engang på 1600-tallet. Kirkehistorikerne har hos oss oftest vært overbeviste lutheranere, for en stor del teologer, som mer eller mindre – bevisst eller underbevisst – førte et defensorat for Reformasjonen. Oftest preget det sterkt deres tolkning. Positive vurderinger av den gamle Kirke har vært sjeldnere, men nå og da kraftige i sine motforestillinger (Kolsrud, Undset, Paasche, Garstein). Det store avbrudd i norsk historie, «dansketiden» (1500–1814), har kanskje gjort at selv for dagens norske katolikker, er den historiske fantasi og bevisste tilknytning til den gamle katolske arv svakere enn den tilsvarende er for deres trosfeller i Sverige og Danmark. I disse landene er den bevarte kulturarven fra middelalderen dessuten merkbart rikere.
Lenge før nedgangen i det 15. århundre er kristendommen i Norge i hvert fall en fast etablert og myndig ledet bonde-katolisisme, i en fattig europeisk randstat. I sin beste tid, fra 1100-tallet frem til midten av det 14. århundre, synes den rikt skapende hva kristen livstolkning, rettskultur, arkitektur og bildende kunst angår. Færre er de litterære uttrykk vi kjenner fra denne norrøne katolisisme, men med fine eksempler som «Kongespeilet», Maria-diktet «Lilja» og det visjonære «Draumkvedet» (nedtegnet først i nyere tid) aner vi også her en blomstring. Både religiøst og i vid utstrekning kulturelt er det Kirken som hjemfører de felles-europeiske impulser og omdanner dem myndig til en original norrøn form. Stavkirken er i dag kanskje det mest slående uttrykk for dette: Romanske form-elementer omdiktet fra kontinental stenarkitektur til nordisk trebygning og ornamentikk.
Både svartedaudens fatale innhugg (noen historikere antar at ca. 2/3 av Norges befolkning strøk med), nedgangen i kirkelivet i de europeiske hovedland, og den voksende politiske avmakt i Norge isolerer oss utover i det 15. århundre. Danske lensherrer og tysk handel (Hansaen i Bergen) undergraver selvstendigheten. Kirken blir etter hvert den siste sterke nasjonale faktor, men mer sluttet om sitt eget, fattigere på skapende impulser utenfra.
Som «almuen» opplevde det, har det kanskje mot middelalderens slutt minnet litt om irsk katolisisme på 1800-tallet: Isolert, folkelig og trofast – sterkt bundet til og avhengig av det geistlige lederskap. Også i dette: De store teologiske, intellektuelle, politiske og kulturelle brytninger i europeisk katolisisme på 1500-tallets begynnelse gikk oss norske nærmest hus forbi. Kirkelige misbruk og forfall har nok forekommet, ordenslivet svnes for eksempel å ha mistet mye av sin disiplin og vitalitet. Men de sparsomme kilder vitner ikke om noe som kunne forberede nordmennene på Reformasjonens krav og dens brudd med Rom. I en politisk sett avmektig tid for nasjonen, har Kirkens lederskap, norskfødte biskoper og prester, nok tvert om for mange fortonet seg som selvstendighetens siste skanse. Vi må anta at på troens plan har folket til hverdag og helg følt seg dypt knyttet til Kirken, og opplevd messen og de øvrige sakramentale ritene (dåp, ferming, skriftemål, ektevielse, prestevigsel og sykesalving) som sentrale verdier. De var både rammen omkring den enkeltes livsskjebne og etter hvert den siste faste, sosiale struktur i en brutal oppløsningstid. Presteskapet utgikk fra nærmiljøet selv og var folkelig. I større grad enn på kontinentet delte prestene i Norge alminnelige menneskers liv og arbeid, i et samfunn som ennå overveiende var bygd på jordbruk og fiske. På Reformasjonens tanker og begivenheter syntes leg og lærd i Norge nærmest helt uforberedt.