Folketellingen i 1950 fastslo at noe under 5000 av innbyggerne i vårt land tilhørte Den katolske kirke. I 1978 var tallet 12 500 – altså mer enn en fordobling. Flyktninger, fremmedarbeidere og andre innvandrere forklarer bare til en viss grad denne økning etter krigen, og bare delvis dreier det seg om norske konversjoner. Hovedsakelig skyldes det en reell vekst i norsk-ættede katolske familier, ikke sjelden i annet og tredje slektledd.
Katolisismen i Norge er så godt som utelukkende «urban» – altså et by-fenomen, med en sterk og tydelig tetthet i Oslo og byene og tettbebyggelsen i Østlandsområdet. Sosialt inngår den tydeligst i middelklassen, med et lett akademisk tilløp. I arbeiderklassen er den bare svakt tilstede, og i bondestanden så godt som ikke. Ifølge Statistisk Årbok springer særlig to trekk ved det katolske mindretallet i Norge umiddelbart i øynene, sammenlignet med andre trossamfunn: Det er aldersmessig det «yngste», har altså (i det minste statistisk) den gunstigste tilvekst av barn og ungdom, og det har gjennomsnittlig det høyeste utdannelsesnivå hos sine medlemmer. Til forskjell fra Den svenske katolske kirke, som etter krigen økte fra ca. 8000 til nærmere 100 000 troende ved stor innvandring av fremmedarbeidere, har norsk katolisisme stadig fått et hjemligere og mer nasjonalt preg. I vårt land er 60 % av katolikkene norskfødte – i Sverige er bare 20 % svenskfødte [per 1979].
I de første etterkrigsårene samlet man seg forklarlig nok om indre oppgaver og gjenreisningstiltak, blant annet hadde jo Kirken lidt ødeleggelser og tap ved krigshandlinger både i sør og nord. Kirken i Hammerfest ble således gjenreist ved beredvillig hjelp fra vest-tyske katolikker – et «soningstegn». Noen større katolske bispedømmer og institusjoner i Vest-Tyskland, særlig Osnabrück, skulle i det hele tatt komme til å påta seg ganske storslåtte hjelpeaksjoner overfor katolikkene i Norge og fremme bygg og tiltak i årtiene som fulgte.
I 1953 feiret man 800-årsminnet for opprettelsen av Nidaros erkebispestol, ved den britiske kardinal Nikolaus Brekespears Norgesbesøk i 1153. Den britiske katolisismes primas i jubileumsåret, kardinal Bernard Griffin, markerte begivenheten ved å besøke Sør-Norge og delta i festlighetene i Trondheim. Britisk katolisisme har ellers gjenopptatt de gamle kontakter blant annet ved opprettelsen av et lite kloster for dominikanerinner i Bodø (1953). I 1956 vedtok Stortinget, med henblikk på Norges ratifikasjon av FNs menneskerettighetserklæring, at forbudet mot jesuitter skulle utgå av Grundloven. Det skjedde ikke uten en debatt i nasjonalforsamlingen og i kristenfolket, der mange gamle og enkle fordommer kom til orde. Siden har en liten gruppe ungarske jesuitter inngått i Oslo Katolske Bispedømmes geistlighet, ikke minst som prester for den kontingent ungarske katolikker Norge mottok som flyktninger etter den ungarske tragedie i 1956.
I 1962, kort etter det 2. Vatikankonsils åpning, utnevnte pave Johannes XXIII den norskfødte cisterciensermunken John Willem Gran (f. 1920) til assisterende biskop for Jacob Mangers i Oslo, og to år etter – den 25. november 1964 – etterfulgte han sistnevnte som overhyrde i Sør-Norge (Oslo Katolske Bispedømme). Hans bispegjerning falt i en tid med meget store forandringer og omstillinger både i den katolske verdenskirke og i norsk katolisisme. Dette hittil 15-årige virke [per 1979] er ellers så vel dokumentert [...] at det i denne oversikt vil være tilstrekkelig med noen korte, stikkordpregede anførsler.
Det 2. Vatikankonsil (1962–65) la opp til et bredt og dyptgripende reformprogram for nær sagt alle områder av livet i Den katolske kirke – fra pavedømmets funksjon til den minste menighet, fra teologiens forskningsvilkår til det folkelige fromhetsliv, fra sakramentsforvaltning og liturgi til katolikkenes forhold til både annerledes troende og til samtidens moralske, sosiale og humane utfordringer (som krig og fred, utviklingen i den tredje verden, folkeretten og De forente Nasjoner, befolkningspolitikken). Både i teori, mentalitet og praksis førte konsilet til et skred av nyvurderinger. De fant fort et markert nedslag og et villig gehør hos norske katolikker, i mangt imøtekom de nemlig verdier og holdninger som allerede falt naturlig og var vel etablerte i vår egen demokratiske livsform og kultur.
Siden Vatikankonsilet har det gått en sterk desentraliserende strømning gjennom Den katolske verdenskirke. I de enkelte land er en god del av kirkeledelsen overgitt de lokale biskoper og de oftest nasjonale bispekonferanser som de i fellesskap danner. I vårt tilfelle dreier det seg om en internasjonal bispekonferanse omfattende de fem nordiske land, altså Skandinavia pluss Island og Finland. På det enkelte bispedømmes plan er det dannet konsultative råd for de forskjellige kirkelige virksomheter og miljøer: presteråd, søsterråd, legmannsråd, menighetsråd i de enkelte sogn; samt kommisjoner for diverse kirkelige behov: liturgiens utforming på folkespråket (ikke lenger latin) og musikalske tilpasning, kirkekunsten, forholdet til massemediene. Særlig i språk-kommisjonen og fra kirkemusikernes side har det siden konsilet vært nedlagt et stort og dyktig arbeide av varig betydning. Av det langt overveiende flertall norske katolikker har reformene vært mottatt med innpasning og ofte stor tilfredshet.
Sosialt bød etterkrigstiden på nye tiltak. I samarbeide med fransiskanerne i Oslo har Franciskushjelpen engasjert legfolk i en karitativ innsats, særlig for isolerte og syke eldre i befolkningen, som har vunnet også det offentliges anerkjennelse og støtte. Likeledes har først Norsk Katolsk Flyktningehjelp og siden den norske avdeling av Kirkens internasjonale hjelpeorganisasjon «Caritas» nedlagt et omfattende arbeide med sikte på både flyktninger og fremmedarbeidere i Norge, og prosjekter i utviklingslandene, til dels i godt samarbeide med Norsk Utviklingshjelp. Etter å ha avhendet sine større sykehus har ordenssøstrene, nå fåtalligere, kunnet ta opp mer overkommelige sosiale oppgaver.
Den nevnte gunstige «alderspyramide» i den norske katolske befolkning pekte mot en prioritering av det pastorale ansvar for barn og ungdom. En rekke katolske barnehaver ble opprettet. For ungdommen har prester og – særlig – frivillige ungdomsledere fra legfolket gjort en utholdende og givende innsats. Et avgjørende fremskritt var reisingen av ungdomssenteret «Mariaholm» – et helårs leirkompleks av høy standard ved Øyeren – som ble innviet i 1969 og siden har vært i flittig bruk, også som møtested for gjestende katolsk ungdom utenfra. «Intensiv-undervisningen», hvor voksne og barn samles regelmessig til trosundervisning på lokalmenighetens grunn, har likeledes gitt gode resultater.
I Oslo har dominikanerne i etterkrigstiden sikret planmessig foredrags- og kursvirksomhet, med både allment kulturelle og rent tros-informerende emner på sine vår- og høstprogrammer (Katolsk Forum og Katolsk Orientering) – lignende tiltak har også vært lansert i Bergen og Trondheim.
Etter års forarbeide utgav Oslo Katolske Bispedømme i 1969 Erik Gunnes’ nye oversettelse av Det nye testamente, som ved sin språklige kvalitet og bibelske kompetanse vakte oppsikt og høstet mange lovord – fortsatt er den av mange ansett som den beste vi har på norsk.
I de to øvrige kirkedistrikter, nemlig Midt-Norge og Nord-Norge, har man i etterkrigstiden videreført de bestående menigheter, med tilsammen vel 1000 katolikker spredt hovedsakelig i byene. Et par nye menigheter er opprettet. I Trondheim ble den tysk-fødte Johannes Rüth (f. 1899) i 1953 apostolisk vikar, og i hans bispetid reistes en ny kirke og prestegård dersteds, kort før hans avgang i 1974. Han ble året etter avløst av sin landsmann og ordensbror dr. Gerhard Schwenzer (f. 1938). I Tromsø var biskop Wember virksom til 1976, da han ble etterfulgt av en tysk-ættet biskop med brasiliansk bakgrunn: Johannes Przyklenk. Dennes virketid nordpå ble imidlertid kortvarig – av helbredsgrunner trakk han seg tilbake allerede det følgende år, og i 1979 ble pater G. Goebel viet til biskop og leder den den nord-norske kirkeavdeling.
Med den nye norske lov om «trudomssamfunn og ymist anna» av 13. juni 1969 falt ikke bare de siste diskriminasjoner mot norske katolikker i Dissenterloven av 1891 bort. Det offentlige, stat og kommune, stiller seg fra da av så positivt og direkte hjelpende til også norske ikke-statskirkelige trossamfunns virksomhet og rettigheter, at man nesten må stille spørsmålet om disse både hva indre selvstyre og ytre frihet angår, er gunstigere stillet enn den ellers ennå privilegerte evangelisk-lutherske statskirke. Det gjenspeiler dessuten utvilsomt en utvikling i Norge henimot en mer sekularisert og dermed pluralistisk samfunnstype, som trolig i sin konsekvens vil føre til full adskillelse av kirke og stat.
Holdningen i den norske befolkning overfor Den katolske kirke har i etterkrigstiden undergått meget merkbare endringer, i retning av større toleranse og respekt. Særlig er dette følbart i de mer urbaniserte sammenhenger. En rekke ulike faktorer har nok vært direkte eller indirekte medvirkende til det: Masseturismen, ikke minst til Sør-Europas «katolske» land, massemedienes løpende informasjoner om katolisismens omfang og betydning på verdensplanet, Vatikankonsilets markering av nye og åpnere posisjoner i en del hittil sterkt kontroversielle saker av almen menneskelig, sosial og politisk betydning, visse katolske strømninger i særlig 1950- og 1960-årenes litteratur og åndsliv, og ikke minst katolisismens «helomvending» til økumenisk engasjement og vennskapelig dialog med andre kristne trossamfunn, har alt spilt sin rolle. Adskillig av denne ennå begynnende norske forståelse og tålsomhet overfor katolisismen skyldes vel også pave Johannes XXIIIs personlighet og virke. Hans egenskaper og initiativer som kirkeleder, innenfor hans kortvarige, men historisk nyskapende pontifikat (1959–63), gikk ikke ubemerket selv i vårt nesten enhetlig protestantiske land. Riktignok merker man ennå i det organiserte kristne legfolk i Norge en påfallende tilbakeholdenhet overfor økumenikk i sin alminnelighet og forståelse og kontakt med Den katolske kirke i særdeleshet. Så sent som i 1977 gav det seg utslag i en demonstrativ utelukkelse av katolikkene (og de gresk-ortodokse kristne i Norge) fra et kirkelig fellesråd – i kontrast til de to kirkesamfunns medvirken i de tilsvarende organer ellers i Norden og ute i Europa. Men så vel de mange personlige kontakter som det praktiske samarbeide både i karitative, sosiale og andre saker mellom lutheranere og katolikker er hjertelige og hyppige, særlig i hovedstaden. Den tidligere ukjærlige polemikk mellom «konfesjonene» er stort sett avviklet, kanskje i den realistiske erkjennelse av at den store utfordring i etterkrigstiden er avkristningen – knapt de alternative trosoppfatninger innen kristendommen. De felleskristne verdier er med andre ord kommet i forgrunnen. De trossplittende faktorer er blitt nokså uvesentlige for mange, ganske særlig synes de unge innen kirkesamfunnene temmelig «a-dogmatiske» i sin mentalitet og trosholdning. Problemet kristen/ikke-kristen fanger ofte hele deres oppmerksomhet. Psykologiske, snarere enn dogmatiske faktorer synes ofte ganske bestemmende for kirketilhørighetene: Miljø, mentalitet, samtidsorientering og religiøst temperament, oftere enn teser og dogmer. Dette har selvfølgelig både sine positive og betenkelige sider fra et tradisjonelt kirkelig synspunkt, hvor reformasjonstidens store stridsspørsmål om evangeliets rette forståelse og Kirkens vesen ikke så lett kan legges ad acta. De dreide seg ikke om bagateller. Men det er i hvert fall stadig oftere en virkelighet å regne med, i en overgangstid da mange unges forhold til kristendommen – uansett deres dåp og konfirmasjon – har vært betegnet som «etter-kristen», og troens gjennombrudd dermed blir en helt ny og original, personlig erfaring i mer eller mindre voksen alder.
I en fortsatt avvikling av de gamle, enhetlig konfesjonelle tradisjoner, de massive katolske eller protestantiske folkekirkemodeller fra fortidens europeiske kristenhet, ligger i hvert fall ikke bare kriser, nedgang og oppløsning. Der ligger trolig like mange løfter og muligheter for en levende og ektere kristendom.
Også når det gjelder katolisismens fortsatte nærvær i Norge.
(Oslo 1979)