2. artikkel: Påskemysteriet i Kirkens sakramenter

1113. (1210) Hele Kirkens liturgiske liv dreier seg rundt det eukaristiske offer og sakramentene.37 Det er syv sakramenter i Kirken: dåpen, fermingen eller krismasjonen, eukaristien, boten, sykesalvingen, ordinasjonen, ekteskapet.38 I denne artikkelen skal vi ta for oss det som fra et læremessig synspunkt er felles for Kirkens syv sakramenter. Det de har felles hva feiringen av dem angår, vil bli drøftet i kapitel II, og det som særpreger hvert enkelt sakrament, i bolk II.

I. Kristi sakramenter

1114. "I tilslutning til De Hellige Skrifters lære, de apostoliske tradisjoner (...) og fedrenes samstemmighet", bekjenner vi "at den nye lovs sakramenter (...) alle ble innstiftet av vår Herre Jesus Kristus".39

1115. (512-560) Jesu ord og gjerninger under Hans skjulte liv og under Hans offentlige virke var allerede frelsende. De foregrep kraften i Hans påskemysterium. De kunngjorde og forberedte det Han kom til å gi Kirken når alt var fullbragt. Kristi livs mysterier er grunnlaget for det som Han fra nå av, gjennom sin Kirkes tjenere, utdeler gjennom sakramentene, for "det som i vår Frelser var synlig, er gått over i Hans mysterier".40

1116. (1504, 774) Sakramentene - "krefter som går ut fra" Kristi legeme41 som fremdeles både lever og gir liv, Den Hellige Ånds gjerning som er virksom i Hans legeme som er Kirken - er "Guds storverk" i den nye og evige pakt.

II. Kirkens sakramenter

1117. (120) Ved Den Hellige Ånd som fører den "til hele sannheten", har Kirken, lik en klok forvalter av Guds mysterier,42 litt etter litt erkjent den skatt den hadde fått av Kristus, og hvordan den skulle forvaltes, på samme måte som tilfellet var med De Hellige Skrifters kanon og med troslæren. Slik skjelnet Kirken gjennom århundredene blant sine liturgiske feiringer syv som i egentlig forstand er sakramenter innstiftet av Herren.

1118. (1396) Sakramentene er Kirkens sakramenter i dobbel forstand: de er "ved Kirken" og "for Kirken". De er "ved Kirken", siden den er sakramentet for Kristus som virker i den, ved Den Hellige Ånd som er blitt sendt den. Og de er "for Kirken", de er de "sakramenter som skaper Kirken"43 fordi de viser og meddeler menneskene, særlig i eukaristien, den kjærlige Guds samfunn, Én i tre personer.

1119. (792) Kirken som sammen med sitt hode, Kristus, utgjør "som én mystisk person",44 handler i sakramentene som et "fellesskap av prester", med en "organisk struktur":45 ved dåpen og fermingen blir det prestelige folk satt i stand til å feire liturgien; dessuten er det visse troende som "ved vielsen til en kirkelig tjeneste, innsettes i Kristi navn (...) til å røkte Kirken ved Guds Ord og nåde".46

1120. (1547) Den vigslede tjeneste eller det ministerielle (tjenende) prestedømme47 står i tjeneste hos de døptes prestedømme. Den borger for at det virkelig er Kristus som i sakramentene virker for Kirken ved Den Hellige Ånd. Den utsendelse til frelse Faderen betrodde sin inkarnerte Sønn, ble betrodd apostlene og gjennom dem deres etterfølgere: de mottar Jesu Ånd for å handle i Hans navn og i Hans person.48 Slik utgjør den vigslede tjeneste det sakramentale bånd som knytter den liturgiske handling til det apostlene sa og gjorde, og gjennom dem til det Kristus sa og gjorde, Han som er sakramentenes kilde og grunnvoll.

1121. (1272, 1304, 1582) De tre sakramentene dåp, ferming og ordinasjon meddeler, foruten nåden, dessuten en sakramental karakter eller "segl" som gir den kristne del i Kristi prestedømme og gjør ham til en del av Kirken, etter ulik rangordning og med forskjellige oppgaver. Denne likedannelsen med Kristus og Kirken, som skjer ved Ånden, er uutslettelig.49 Den forblir i den kristne for alltid som mottagelighet overfor nåden, som løfte om og sikkerhet for Guds beskyttelse og som kall til tjeneste for Gud og Kirken. Disse sakramentene kan derfor aldri gjentas.

III. Troens sakramenter

1122. (849, 1236) Kristus sendte sine apostler ut for å forkynne "i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt" (Luk 24, 47). "Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" (Matt 28, 19). Sendelsen for å døpe, det vil si den sakramentale sendelse, er underforstått i sendelsen for å evangelisere, siden sakramentet blir forberedt ved Guds Ord og troen, som er å gi sin tilslutning til Ordet:

Gudsfolket forenes først og fremmest ved den levende Guds Ord (...). (...) sakramenternes forvaltning (...) kræver, at Ordet (...) forkyndes (....) eftersom det jo drejer sig om sakramenter, der formidler mysterierne i den tro, som opstår og næres af Ordet.50

1123. (1154) "Sakramentene skal tjene til å hellige menneskene, til å bygge opp Kristi legeme, og endelig til å gi Gud en dyrkelse. Men i sin egenskap av tegn har de også en pedagogisk oppgave. De ikke bare forutsetter troen, men gjennom sin bruk av ord og ting, nærer, styrker og uttrykker de den også; og derav kommer at de kalles troens sakramenter".51

1124. (166, 1327, 78) Kirkens tro går forut for den troendes tro som tilbys å gi sin tilslutning til den. Når Kirken feirer sakramentene, bekjenner den den tro som er tatt imot fra apostlene. Derav det gamle ordtaket: "Lex orandi, lex credendi" (eller: "Legem credendi lex statuat supplicandi", etter Prosper fra Aquitania (5. årh.)52). Bønnens lov er troens lov; Kirken tror slik den ber. Liturgien er et grunnelement i den levende og hellige Tradisjon.53

1125. (1205) Dette er grunnen til at ingen sakramental ritus kan endres eller omformes etter embedsbærerens eller menighetens forgodtbefinnende. Ikke engang Kirkens høyeste myndighet kan forandre liturgien etter eget godtykke, men bare i troens lydighet og i religiøs ærefrykt for liturgiens mysterium.

1126. (815) Dessuten, siden sakramentene uttrykker og utvikler trosfellesskapet i Kirken, er lex orandi ett av de vesentlige kriterier for den dialog som søker å gjenopprette kristen enhet.54

IV. Frelsens sakramenter

1127. (1084, 1105, 696) Når sakramentene feires med tro og verdighet, formidler de den nåde de er tegn på.55 De er virksomme fordi Kristus virker i dem: det er Han som døper, det er Han som virker i sine sakramenter, og som formidler den nåde sakramentet er tegn på. Faderen bønnhører alltid sin Sønns Kirkes bønn som uttrykker sin tro på Åndens kraft i epiklesen i hvert sakrament. Likesom ild forvandler alt den kommer i berøring med, slik forvandler Den Hellige Ånd alt som er underlagt Hans kraft, til guddommelig liv.

1128. (1584) Det er dette som menes når Kirken hevder56 at sakramentene virker ex opere operato (bokstavelig: "ut fra det verk som ble øvet"), det vil si i kraft av Kristi frelsesverk som er gjort én gang for alle. Av dette følger det at "sakramentet utvirkes ikke ved det menneskets rettferdighet som gir eller tar imot det, men ved Guds kraft".57 Når et sakrament blir feiret i pakt med det som er Kirkens hensikt, virker Kristi og Hans Ånds kraft i og ved embedsbæreren, uavhengig av hans personlige hellighet. Fruktene av sakramentene avhenger imidlertid også av mottagerens holdning og sinnelag.

1129. (1257, 2003, 460) Kirken sier at for de troende er den nye pakts sakramenter nødvendige for frelsen.58 Den "sakramentale nåde" er Den Hellige Ånds nåde som Kristus gir, og som er særegen for hvert sakrament. Ånden helbreder og omskaper dem som tar imot Ham, ved å likedanne dem med Guds Sønn. Frukten av det sakramentale liv er at barnekårets Ånd guddommeliggjør59 de troende ved å gi dem livsfellesskap med den enbårne Sønn, med Frelseren.

V. Det evige livs sakramenter

1130. (2817, 950) Kirken feirer sin Herres mysterium "inntil Han kommer" og "Gud blir alt i alle" (1 Kor 11, 26; 15, 28). Allerede i apostolisk tid trekkes liturgien mot målet ved Åndens sukk i Kirken: "Marana tha!" (1 Kor 16, 22). Liturgien deler Jesu lengsel: "Inderlig har jeg lengtet etter å feire denne påske med dere (...) inntil den er fullkommen, i Guds rike" (Luk 22, 15-16). I Kristi sakramenter mottar Kirken allerede nå pantet på sin arv, den har del i det evige liv, "alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da vår store Gud og Frelser Kristus Jesus skal stå frem i sin herlighet" (Tit 2, 13). "Ånden og Bruden svarer: "Kom!" (...) Å ja, kom, Herre Jesus!" (Åp 22, 17. 20.)

Slik sammenfatter St. Thomas de forskjellige sider ved det sakramentale tegn: "Sakramentet er et tegn som ihukommer det som er gått forut, det vil si Kristi lidelse; som gir til kjenne det Kristi lidelse virker i oss, det vil si nåden; som forutser, jeg mener som varsler om den kommende herlighet".60

Bilde

Bilde

Bilde