10. artikkel: Det tiende bud

Du skal ikke begjære (...) noe (...) som hører din neste til (Ex 20, 17). Du skal ikke begjære din nestes hus eller jord, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til (Deut 5, 21).

For der hvor din skatt er, der kommer også ditt hjerte til å være (Matt 6, 21).

2534. (2112, 2069) Det tiende bud danner en dublett til og utfyller det niende som tar for seg kjødets begjær. Det forbyr å begjære andres eiendom, noe som er roten til tyveri, ran og bedrag, som forbys av det syvende bud. "Øynenes begjær"629 fører til vold og urettferdighet, som forbys av det femte bud.630 Begjærlighet har, på samme måte som hor, opphav i den avgudsdyrkelse som forbys i de tre første bud i loven.631 Det tiende bud tar for seg hjertets hensikt; sammen med det niende sammenfatter det alle bud i loven.

I. Begjærenes uorden

2535. (1767) Det sanselige begjær får oss til å ønske oss behagelige ting som vi mangler. Slik ønsker man å spise når man er sulten, eller å varme seg når man fryser. Slike former for begjær er i seg selv gode; men ofte klarer vi ikke å holde måte og begjærer noe vi ikke har rett til og som tilhører, eller tilkommer, en annen.

2536. (2445) Det tiende bud forbyr begjærlighet og ønsket om å skaffe seg ubegrenset av jordisk gods; det forbyr den tøylesløse lyst som spirer frem av umåtelig lidenskap etter rikdom og den makt den bringer. Likedan forbyr det ønsket om å begå en urettferdighet som påfører nestens timelige eiendom skade:

Når loven sier: "Du skal ikke begjære", da sier den med andre ord at vi skal holde vårt begjær langt borte fra det som ikke tilhører oss. For hungeren etter nestens gods er umåtelig, uendelig og umettelig, slik som det står skrevet: "Den som er glad i penger, får aldri nok av dem" (Fork 5, 9).632

2537. Å ville skaffe seg ting som tilhører nesten, er ikke brudd på dette budet, såfremt det skjer med redelige midler. Tradisjonell katekese fremhever med stor realisme "dem som mest må bekjempe sine forbryterske begjær" og som man derfor "må formane på det sterkeste til å overholde dette budet":

Dette er (...) handelsfolk som ønsker seg hungersnød eller dyrtid, som ser med beklagelse på at de ikke er alene om å kjøpe og selge, noe som i så fall ville gjort dem i stand til å selge dyrere og kjøpe billigere; de som ønsker at deres medmennesker måtte lide nød, for derved å få fortjeneste ved enten å selge til dem eller kjøpe fra dem (..). Leger som ønsker at folk må bli syke; jurister som ønsker seg rettssaker og viktige og tallrike rettstvister...633

2538. (2317, 351) Det tiende bud påbyr å bannlyse misunnelse fra menneskets hjerte. Da profeten Natan ville føre kong David til anger, fortalte han ham historien om den fattige som eide en eneste sau, og som han behandlet som sin egen datter, og om den rike som til tross for sin store buskap, misunte den første og til sist stjal sauen fra ham.634 Misunnelse kan lede til de verste forbrytelser.635 Det var på grunn av djevelens misunnelse at døden kom inn i verden (Visd 2, 24):

Vi slåss mot hverandre, og det er misunnelsen som ruster oss opp mot hverandre (...). Dersom alle turer frem med å ryste Kristi legeme på denne måten, hvordan skal det da gå med oss? Vi er i ferd med å splitte Kristi legeme (...). Vi påstår at vi er lemmer på det samme legemet, og så går vi løs på hverandre som villdyr.636

2539. (1866) Misunnelse er en hovedlast. Den innebærer at man føler ubehag ved synet av annenmanns eiendom og gripes av umåtelig begjær etter å skaffe seg den, også ved hjelp av uhederlige midler. Når den leder en til å ønske nesten alvorlig ondt, er den en dødssynd:

St. Augustin så på misunnelsen som "djevelens synd fremfor noen".637 "Av misunnelsen fødes hat, sladder, bakvaskelse, glede over nestens nød og ubehag ved hans velvære".638

2540. (1829) Misunnelse utgjør en form for nedslåtthet og dermed fravær av nestekjærlighet; den døpte må bekjempe den ved hjelp av velvilje. Misunnelse stammer ofte fra hovmot; den døpte må øve seg i å leve i ydmykhet:

Er det gjennom dere dere vil se Gud bli herliggjort? Da skal dere glede dere over de fremskritt deres bror gjør, og med ett slag blir Gud herliggjort gjennom dere. Da vil de si at Gud skal være velsignet fordi Hans tjener visste å vinne over misunnelsen ved å glede seg over andres fortjenester.639

II. Åndens begjær

2541. (1718, 2764, 397) Lovens og nådens økonomi vender menneskehjertet bort fra begjærlighet og misunnelse: den fører det til å begjære det høyeste gode; den lærer det opp i Den Hellige Ånds begjær som metter menneskets hjerte.

Løftenes Gud har alltid advart mennesket mot det forførende i det som helt fra opphavet av synes å være "godt å spise av og herlig å se på" (Gen 3, 6).

2542. (1963) Den lov som ble gitt til Israel, var aldri i stand til å rettferdiggjøre dem som levde under den; ja, den ble et redskap for "begjæret".640 Mangelen på samsvar mellom vilje og gjerning641 viser at det står strid mellom Guds lov, som er "fornuftens lov", og en annen lov "som slavebinder meg under den syndens lov som finnes i min kropp" (Rom 7, 23).

2543. (1992) "Men nå har Guds rettferd åpenbart seg, uavhengig av loven. Både loven og profetene vitner om den; det er den Guds rettferd som vinnes gjennom troen på Jesus Kristus, og som uten forskjell blir alle som tror til del" (Rom 3, 21-22). Fra nå av har alle som tror på Kristus, "korsfestet sin syndige natur sammen med alle dens slette lidenskaper og tilbøyeligheter" (Gal 5, 24); de lar seg føre av Ånden642 og følger Åndens higen.643

III. Hjertets fattigdom (2443-2449)

2544. (544) Jesus pålegger sine disipler å foretrekke Ham fremfor alt og alle og å "gi avkall på alt" de eier (Luk 14, 33) for Hans og for Evangeliets skyld.644 Like før Han gikk til sin lidelse, holdt Han den fattige enken i Jerusalem opp som et forbilde for dem, hun som i sin fattigdom gav alt hun hadde å leve av.645 Budet om å løsrive seg fra rikdom må oppfylles for at vi skal komme inn i himlenes rike.

2545. (2013) Alle Kristi troende må "sørge for å vende sitt hjerte i riktig retning, slik at de ikke binder seg til eller gjør seg avhengige av timelige goder på en måte som er i strid med den evangeliske fattigdoms ånd, og som hindrer dem i å søke kjærlighetens fullkommenhet".646

2546. (1716) "Salige de fattige i ånden" (Matt 5, 3). Saligprisningene åpenbarer en lykksalighetens og nådens, en skjønnhetens og fredens orden:647

Ordet kaller menneskesinnets frivillige ydmykhet og forsakelse "fattigdom i ånden"; og apostelen setter Guds fattigdom opp som et forbilde for oss når han sier: "Han som var rik, ble fattig for deres skyld" (2 Kor 8, 9).648

2547. (305) Herren roper ve over de rike fordi de trøster seg til sin store eiendom (Luk 6, 24). "Den hovmodige søker verdslig makt, men den fattige i ånden søker himlenes rike".649 Overgivelse til den himmelske Fars forsyn setter oss fri fra bekymringer om morgendagen.650 Tillit til Gud gjør oss skikket til de fattiges salighet. Det er de som skal se Gud.

IV. "Jeg vil se Gud"

2548. (2519) Begjær etter den sanne lykke hjelper mennesket til ikke å knytte seg for mye til denne verdens goder, og fullendes i synet av Gud og saligheten hos Ham. "Løftet om å se Gud overstiger all lykksalighet. I Skriften betyr se å eie. Den som ser Gud, har fått all den rikdom som tenkes kan".651

2549. (2015) For det hellige folk gjenstår det å kjempe, hjulpet av nåden fra oven, for å nå frem til de goder Gud har lovet. For å eie og skue Gud kuer Kristi troende sine begjær, og med Guds nådes hjelp overvinner de nytelsens og maktens forlokkelser.

2550. (314) Inn på denne fullkommenhetens vei lokker Ånden og Bruden dem som lytter til dem,652 og kaller dem til fullkomment samfunn med Gud:

Der skal den sanne herlighet og ære være; ingen skal roses ufortjent eller smigres; sann ære skal ikke nektes dem som fortjener det, ei heller tilkomme uverdige; ingen uverdige skal da heller gjøre krav på det, der hvor bare verdige slippes inn. Der skal sann fred råde grunnen, ingen skal kjenne motstand hverken fra seg selv eller andre. Gud selv skal være dydens lønn, Han som gav dyden og lovet seg selv til den som den beste og største belønning som finnes: "Jeg skal være deres Gud og de skal være mitt folk" (Lev 26, 12). Dette er også meningen med apostelens ord: "Slik at Gud blir alt i alle" (1 Kor 15, 28). Han skal selv være endemålet for vår higen, Han som vi skal skue uten ende, elske uten å bli mette, lovsynge uten å gå trett. Og denne gave, denne ømhet, denne syssel skal visselig bli alle til del, aldeles som det evige liv.653

Bilde

Bilde

Bilde