7. artikkel: Det syvende bud
Du skal ikke stjele (Ex 20, 15; Deut 5, 19).
Du skal ikke stjele (Matt 19, 18).
2401. (1807, 952) Det syvende bud forbyr at man urettmessig bemektiger seg eller beholder nestens eiendom eller skader hans eiendom på noen som helst måte. Det foreskriver rettferdighet og nestekjærlighet i forvaltningen av jordiske goder og fruktene av menneskers arbeid. Av hensyn til det felles beste forlanger det respekt for alle goders allmenne bestemmelse og for retten til privat eiendom. Kristenlivet forsøker å bruke denne verdens goder på en måte som er innordnet under Gud og kjærligheten til brødrene og søstrene.
I. Godenes allmennbestemmelse og privat eiendomsrett
2402. (226, 1939) I opphavet gav Gud jorden og dens ressurser i hele menneskehetens felles varetekt, slik at menneskene kunne ta vare på den, beherske den gjennom arbeid og nyte dens frukter.519 Skaperverkets goder er bestemt for hele menneskeheten. Imidlertid er jorden delt opp mellom menneskene for å trygge livet deres, utsatt som det er for nød og truet av vold. Å skaffe seg eiendom er tillatelig for å trygge de enkeltes frihet og verdighet, for å hjelpe den enkelte til å dekke sine grunnleggende behov og deres behov som vedkommende har ansvaret for. Eiendomsretten må tillate å vise naturlig menneskelig solidaritet.
2403. Retten til privat eiendom som er blitt ervervet eller mottatt på rettmessig måte, opphever ikke at jorden opprinnelig ble gitt til menneskeheten som helhet. Godenes allmennbestemmelse forblir det grunnleggende, selv om allmennvellet krever at den private eiendomsrett og utøvelsen av den blir respektert.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
2404. (307) "Et menneske skal hverken i teori eller praksis betrakte sin rettmessige eiendom bare som sin egen, men også som felles gods i den betydning at den ikke skal tjene vedkommendes interesser alene, men også andres".520 Det å eie et gode gjør eieren til en Forsynets forvalter av det, for å få det til å bære frukt og gi den videre til andre, først til sine nærmeste.
2405. De som disponerer produksjonsmidler - materielle eller immaterielle - slik som jord eller fabrikker, fagkunnskap eller ekspertise, skal sørge for at de kommer flest mulig til gode. De som har bruks- og konsumvarer, må benytte seg av dem med måtehold og sette det beste til side for gjester, syke og fattige.
2406. (1903) Den politiske myndighet har rett og plikt til å sette opp regler, med henblikk på det felles beste, for den rettmessige bruk av eiendomsretten.521
II. Aktelse for andre og deres eiendom
2407. (1809, 1807, 1839) I økonomiske anliggender forlanger aktelsen for menneskets verdighet måteholdenhetens dyd for å dempe bindingen til denne verdens goder; rettferdighetens dyd for å forsvare nestens rettigheter og gi ham det som tilkommer ham; solidaritet i samsvar med den gylne regel og Herrens storsinn, "han som var rik, og ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike" (2 Kor 8, 9).
Respekt for andres eiendom
2408. Det syvende bud forbyr tyveri, det vil si å bemektige seg annen manns eiendom mot vedkommendes vilje. Det foreligger ikke tyveri dersom man kan gå ut fra at tillatelse ville bli gitt, eller hvis avslaget ville være i strid med fornuften og godenes allmennbestemmelse. Dette er tilfelle når det er tale om presserende og åpenbar nød, hvor den eneste måten å dekke sine umiddelbare og vesentlige behov på (mat, bolig, klær ..) er å ta og benytte seg av andres eiendom.522
2409. (1867) Urettmessig å ta eller å holde tilbake andres gods strider mot det syvende bud, også hvis handlemåten ikke er i strid med den sivile lovgivning. Dette gjelder f. eks. bevisst å beholde lånt gods eller ting som er blitt mistet; svindle ved handel;523 betale urettferdig lønn;524 sette opp prisene for å spekulere i andres nød eller uvitenhet.525
Følgende er også moralsk uttillatelig: spekulasjon for å få taksten på eiendom til å variere kunstig i den hensikt å oppnå fordeler til skade for andre; korrupsjon for å påvirke dem som etter loven skal bestemme noe; å ta til privat bruk goder som tilhører en bedrift; dårlig utført arbeide, skattesnyteri, forfalskning av sjekker og regninger, overdrevent pengeforbruk, ødsling. Med overlegg å påføre skade på privat eller offentlig eiendom strider mot moralloven og krever skadeserstatning.
2410. (2101) Løfter må holdes, og kontrakter strengt overholdes i den monn overenskomsten er moralsk rettmessig. En betydelig del av det økonomiske og sosiale liv avhenger av verdien i kontrakter som er inngått mellom fysiske eller juridiske personer. Dette gjelder forretningskontrakter angående kjøp og salg, leie- eller arbeidskontrakter. Alle kontrakter må inngås og oppfylles i god tro.
2411. (1807) Kontrakter er underlagt den utlignende rettferdighet som setter regler for utvekslingen mellom mennesker og mellom institusjoner i streng overholdelse av deres rettigheter. Den utlignende rettferdighet er strengt forpliktende; den krever at eiendomsretten respekteres, at gjeld blir betalt og at frivillig inngåtte avtaler overholdes. Uten utlignende rettferdighet er heller ingen annen rettferdighet mulig.
Man skjelner mellom den utlignende rettferdighet og den lovlige rettferdighet som angår det den enkelte borger skylder samfunnet, og mellom utlignende rettferdighet og fordelende rettferdighet som bestemmer hva samfunnet skylder borgerne i forhold til deres bidrag og deres behov.
2412. (1459, 2487) I følge den utlignende rettferdighet kan den urett som er begått, bare bøtes ved at tyvegodset gis tilbake til eieren:
Jesus velsigner Sakkeus for hans løfte: "Har jeg presset for meget av noen, skal han få firedobbelt igjen" (Luk 19, 8). De som direkte eller indirekte har bemektiget seg annen manns gods, er forpliktet til å gi det tilbake, eller å yte tilsvarende i naturalier eller penger dersom godset er borte, og på samme måte de frukter og fordeler den opprinnelige eier rettmessig ville ha fått av det. Alle de som på noen måte har tatt del i tyveri, eller med vitende og vilje har hatt fordel av det, er også forpliktet til å yte erstatning i samsvar med ansvarlighetsgrad og fortjeneste; for eksempel de som har bestilt tyveriet, bistått ved utførelsen av det, eller opptrådt som helere.
2413. Hasardspill (kortspill osv.) og lotteri strider ikke i seg selv mot rettferdigheten. De blir moralsk forkastelige når et menneske taper det det trenger for å dekke sine egne eller andres behov. Spillegalskap kan bli en alvorlig belastning. Uhederlige veddemål eller å snyte i kortspill er en alvorlig sak, om da ikke den skade som tilføyes er så liten at den som er utsatt for slikt, ikke med rimelighet kan anse den som betydelig.
2414. (2297) Det syvende bud forbyr gjerninger eller tiltak som, uansett av hvilken grunn, enten den er egoistisk eller ideologisk, kommersiell eller totalitær, fører til at mennesker blir gjort til slaver, til at deres personlige verdighet misaktes, til at de blir kjøpt, solgt og utvekslet som varer. Med makt å redusere deres verd til ren bruksverdi eller til en inntektskilde er en synd mot deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter. Den hl. Paulus befalte en kristen herre å behandle sin kristne trell "ikke lenger som en slave, men (...) som en kjær bror (...) både som menneske og kristen" (Filem 16).
Aktelse for skaperverkets integritet
2415. (226, 358, 373, 378) Det syvende bud påbyr å respektere skaperverkets integritet. Dyr, og også planter og vesener uten sjel, er etter naturens orden bestemt til det felles beste for fortidens, nåtidens og fremtidens menneskehet.526 Bruken av verdens mineral-, plante- og dyreressurser kan ikke adskilles fra moralens krav. Det herredømme over vesener uten sjel og over de andre levende vesener som Skaperen overgav mennsket, er ikke betingelsesløst; det modereres av omsorg for nestens livskvalitet, deriblant fremtidige generasjoners; det fordrer religiøs aktelse for skaperverkets integritet.527
2416. (344) Dyr er Guds skapninger. Han omgir dem med sitt forsyns omsorg.528 Ved sin blotte eksistens velsigner og priser de Ham.529 Derfor skylder menneskene dem velvilje. Vi husker hvor vakkert noen helgener, som St. Frans fra Assisi eller St. Filip Neri, behandlet dyr.
2417. (2234) Gud overgav dyrene i menneskets varetekt, det som Han skapte i sitt bilde.530 Det er derfor lov å bruke dyr til mat og klær. Man kan temme dem slik at de kan bistå mennesket i arbeid og fritid. Medisinske og vitenskapelige eksperimenter på dyr er en moralsk sett tillatelig praksis dersom de holdes innenfor rimelighetens grenser og bidrar til å helbrede eller spare menneskeliv.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
2418. (2446) Det er i strid med menneskeverdet å la dyr lide uten grunn og å sløse med deres liv. Likeledes er det uverdig å kaste bort på dem pengesummer som i første rekke burde gå til å lindre menneskers nød. Man kan være glad i dyr; man skal ikke overføre på dem en ømhet som bare mennesker har krav på.
III. Kirkens sosiallære
2419. (1960, 359) "Den kristne åpenbaring (...) skaffer en dypere innsikt i de samfunnslover som Skaperen har risset inn i menneskets åndelige og moralske natur".531 Kirken tar imot fra Evangeliet den fulle åpenbaring av sannheten om mennesket. Når den utøver sin sendelse til å forkynne Evangeliet, bekrefter den i Kristi navn overfor mennesket dets egenverd og dets kall til fellesskap mellom mennesker; den underviser om hva rettferdighet og fred krever i samsvar med den guddommelige visdom.
2420. (2032, 2246) Kirken foretar en moralsk bedømmelse i økonomiske og sosiale anliggender "når grunnleggende menneskerettigheter og sjelenes frelse gjør det påkrevet".532 I den moralske orden hører Kirken inn under et oppdrag som er forskjellig fra de politiske myndigheters: Kirken tar seg av de timelige sider ved det felles beste på grunn av deres innordning under det høyeste gode, vår endelige bestemmelse. Den forsøker å inspirere til riktige holdninger i forholdet til jordiske goder og i sosio-økonomiske forhold.
2421. Kirkens sosiallære ble utviklet i det 19. århundre i møtet mellom Evangeliet og det moderne industrisamfunn, dets nye strukturer i fremstillingen av konsumvarer, dets nye oppfatning av samfunnet, av staten og myndighetene, dets nye former for arbeid og eiendom. Utviklingen av Kirkens lære i økonomiske og sosiale anliggender bekrefter kirkelærens vedvarende verdi og samtidig den sanne mening med dens Tradisjon som alltid er levende og virksom.533
2422. (2044) Kirkens sosiallære utgjør et læremessig hele som kommer til uttrykk etter hvert som Kirken tolker de historiske begivenheters gang i lys av hele det ord som ble åpenbart av Kristus Jesus, med Den Hellige Ånds bistand.534 Jo mere denne læren preger de troendes fremferd, desto lettere blir den å godta for mennesker av god vilje.
2423. Kirkens sosiallære stiller opp prinsipper som utgangspunkt for refleksjon; den trekker opp bedømmelseskriterier; den gir retningslinjer for adferd:
Ethvert system ifølge hvilket samfunnsforholdene i sin helhet er bestemt av økonomiske faktorer, strider mot menneskets natur og handlinger.535
2424. (2317) En teori som gjør profitt til det eneste og endelige mål for økonomisk aktivitet, er moralsk forkastelig. Overdrevent pengebegjær får alltid onde følger. Dette er en av årsakene til de mange konflikter som forstyrrer den sosiale orden.536
Et system som "ofrer menneskers og gruppers grunnleggende rettigheter til fordel for en kollektiv organisering av produksjonen" strider mot menneskeverdet.537 All praksis som gjør mennesker til blotte midler for å oppnå profitt, trellbinder mennesket, fører til avgudsdyrkelse av pengene og bidrar til at ateismen sprer seg. "Dere kan ikke tjene både Gud og pengene" (Matt 6, 24; Luk 16, 13).
2425. (676, 1886) Kirken har forkastet de totalitære og ateistiske ideologier som i moderne tid forbindes med "kommunisme" eller "sosialisme". På den annen side har den i "kapitalismens" praksis avvist individualismen og markedskreftenes absolutte forrett fremfor det menneskelige arbeid.538 Å regulere økonomien bare ved sentralisert planlegging ødelegger de sosiale forhold fra grunnen av; å regulere den bare ved hjelp av markedskreftene er mangel på sosial rettferdighet, "for det finnes mange menneskelige behov som markedet ikke kan tilfredsstille".539 Det bør legges vekt på en fornuftig regulering av markedet og av økonomiske tiltak, ut fra et rettmessig hierarki av verdier og til det felles beste.
