Peters lenker
Jeg vil gå ut fra at de fleste førstegangsbesøkere i Roma vil ha begitt seg fra Kapitol til Santa Maria Maggiore langs Via Cavour. På kartet ser den liksom så tilforlatelig ut: En rett, farbar løype blant et villniss av mindre gatestumper.
Først når vi beveger oss fra planlegningsstadiet ut i virkeligheten, merker vi at det kanskje ikke var et så godt valg allikevel. Via Cavour er en slags urban E6, med den forskjell at trafikkaos og tykk eksos virker enda mer kvelende i et virvar av turister som, like en selv, har latt seg forføre ut på den brede vei. Der nede på gateplan, omgitt av grå støy, er det vanskelig å forestille seg at man ved en strategisk sving mot høyre, opp en trapp og gjennom en mur, på et blunk kan forflytte seg til en luftig piazza med vakker utsikt og en kirke som huser en av Romas mest interessante relikvier: San Pietro in Vincoli.
Som de fleste romerske basilikaer, har også denne utviklet seg i flere etapper. Det velproporsjonerte, lyse kirkerom er dekorert med barokk konditorkunst og svevende takmalerier, mens et særegent kompleks til høyre for høyalteret forflytter oss til renessansen. Der sitter Michelangelos Moses og stryker seg over sitt poseidonskjegg, mens han strengt betrakter Israels folk som danser rundt gullkalven. Over et sidealter til venstre henger et mosaikkportrett av Sankt Sebastian, utført på sekshundretallet, som uttrykk for bysantinsk skjønnhetssans.
Imidlertid forblir hovedattraksjonen nettopp gjenstanden som har gitt kirken sitt navn: En uanselig jernlenke som henger i et opplyst relikvieskrin like under ciboriet. For å skjønne hva lenken står for, og hvordan den kom hit, må vi forflytte oss fra det gamle til det nye Rom og også gå litt tilbake i tid, for å delta i en folkefest i Konstantinopel 7. juni år 421.
Et keiserlig bryllup
På den dagen feiret innbyggerne i Østromerrikets hovedstad bryllup for Theodosius II, som til tross for at han var knapt tyve, alt hadde vært keiser i tretten år. Det vil si: Han hadde båret tittelen, mens makten i alt vesentlig tilhørte hans eldre søster Pulcheria, som tok ansvaret for familien og riket fra tidlig alder. Allerede femten år gammel ervervet hun herskertittelen Augusta, noe som bør advare oss mot lettvinte oppfatninger om kvinners angivelig undertrykte status i Bysants. Pulcheria var både from og lærd. Hun satte alt inn på at broren skulle bli det samme.
Han uttrykte seg like elegant på gresk som på latin – ennå rikets administrasjonsspråk. Han interesserte seg for astronomi, matematikk, naturvitenskap, litteratur og teologi. Han delte sin søsters intense andaktsliv, og satt ved skrivebordet til langt på natt, med et bluss han selv hadde oppfunnet. Greske historikere kalte ham Kalligrafos, og ville derved si at Teodosios ikke bare var en skjønnskriver, men en skjønnånd.
Denne grove lenken synliggjør, slik Eudocia hadde planlagt, det ubrytelige bånd mellom Roma og Bysants.
Heldigvis var han ikke så verdensfjern at han ikke gjerne ville få seg en kone. Pulcheria tok det på seg å finne en kandidat som var tilstrekkelig vakker og begavet. Hun ønsket nok også å skaffe en svigerinne uten politiske ambisjoner, for på den arena var augustaens posisjon ubestridt. Til allmenn begeistring, dukket det snart opp et keiserinneemne som så ut til å tilfredsstille alles krav.
Ifølge en senere kronikør, som nok har brodert litt hist og her, var det et urettferdig arveoppgjør som førte en pike av blendende skjønnhet til keiserens hoff, hvor hun gjorde umiddelbar lykke. Athenais var oppvokst i Athen som datter av en universitetslærer. Hun supplerte sitt fordelaktige ytre med usedvanlige talegaver. Da hun på formfullendt gresk hadde fremført klagemålet mot sine griske brødre som det rene verbale kunstverk, var Pulcheria – rikets høyeste rettsinstans – så begeistret at hun løp rett til broren for å si at hans lykke var sikret. Kort tid etter stod bryllupet.
Ifølge Charles Diehl, en av forrige århundres fremste bysantinister, var Theodosius II en «samvittighetsfull, men middelmådig» keiser. Han var ikke karaktersterk. Det skal ikke stor fantasi til for å tenke seg hvilken vanskelig situasjon Athenais befant seg i, briljant begavet som hun var, når hun etter hvert ble en slags buffer mellom sin velmenende, men drømmende, ektemann og en maktsyk svigerinne.
Gammelt og nytt
Av hedensk opprinnelse hadde hun latt seg døpe før hun stod brud, og mottok sammen med sakramentet det nye, kristne navn Eudocia. Men hennes sjel og sinn forble preget av den kultur hun hadde badet i som ung, av Homer og Sofokles, av Demostenes og Plotin. Hennes egne skrifter vitner om en lengsel etter å forbinde det nye med det gamle. Ved siden av et episk prosaverk om Theodosius' krig mot perserne, finner vi poetiske parafraser over gammeltestamentlige profeter.
Hennes gjengivelse av Kristi lidelseshistorie på homeriske verseføtter utgjør en så underlig hybrid at vi aner noe om innsatsen som preget hennes indre streben mot integrasjon og helhet, ikke utypisk for en tid hvor én og samme sjel ofte var tvunget til å omslutte ideer og inntrykk av svært forskjellig opprinnelse. I så måte har det femte århundre mye til felles med vårt eget.
I første år av ekteskapet, fødte Eudocia en datter som ble gjenstand for lidenskapelig kjærlighet, desto mer, kanskje, fordi barnet allerede i vuggen ble bortlovet som hustru for den fremtidige keiser i det vestlige riket. Da bryllupet stod i 437, reiste Eudocia sporenstreks til Jerusalem for å be for datteren på de hellige steder – og nok også for å døyve avskjedens sorg. Også denne reisen vitner om en indre splittelse. Under et opphold i Antiokia, møtte byens elite henne med jubelrop etter at hun på stående fot hadde holdt en lang tale, pepret med lærde sitater, på uforlignelig gresk. Vel ankommet i Jerusalem viet hun seg til from turisme og gode gjerninger.
Biskopens gave
Og her kommer vi tilbake til vårt utgangspunkt. For som en hedersbevisning, gav biskopen av Jerusalem keiserinnen en kostbar relikvie: Lenkene som hadde bundet apostelen Peter under hans fangenskap i Jerusalem. Eudocia bragte dem ærbødig til Konstantinopel, hvor hun fikk dem delt i to, slik at hun kunne sende halvparten til datteren i Roma. Det var for å huse gaven at San Pietro in Vincoli ble bygget, ikke uten at det først hadde skjedd et betydelig under. Det fortelles at Leo den Store, pave på Eudocias tid, bragte lenkene fra Jerusalem sammen med dem som hadde bundet Peter i hans romerske fangenskap, og vips! så smeltet de to sammen til én eneste lengde.
Resultatet kan inspiseres den dag idag, og relikvien har ikke mistet noe av sin symbolkraft. Denne grove lenken synliggjør, slik Eudocia hadde planlagt, det ubrytelige bånd mellom Roma og Bysants. Den forteller at Romas kirke bygger på apostlenes virke i Jerusalem. Den forkynner en mors hengivenhet til en datter hun aldri fikk se igjen. Og den vitner om et menneskes kamp for å stille en storm av motstridende instinkter, begjær og lojalitetskrav i sitt eget hjerte.
Eudocia fant ingen fred i Konstantinopel. Etter å ha falt som et (kanskje ikke helt uskyldig) offer for diverse intriger, vendte hun tilbake til Jerusalem. Der tilbragte hun sin livsaften, først i bitter selvrettferdighet, deretter resignert tilbaketrukket, stadig mer henført av troens mystiske dimensjon. Omkring 460 døde hun, etter et rikt og vakkert, men vanskelig liv. I San Pietro in Vincoli har hun etterlatt et konkret bilde på sine edleste forhåpninger.