Stigmata er flertall av det greske substantivet stigma, som betyr merke. Ordet brukes for å betegne sår som kan vise seg hos enkelte mennesker som er kjent for å leve et hellig liv. Disse sårene svarer til de sårene Kristus ble på ført under sin lidelse og korsfestelse. De fleste stigmatikere opplever dette som svært smertefullt. Sårene er stort sett klart synlige. Stigmata består oftest av sår på pannen, hendene og føttene, og de følges av kraftige blødninger. Noen ganger er det også et sår i siden. Det kan også forekomme usynlige stigmata, som hos den hellige Katarina av Siena. Disse er også svært smertefulle.
Kirken har registrert omtrent tre hundre tilfeller av stigmata, og regner dem som spesielle tegn på Guds velvilje, ettersom stigmatikeren får oppleve fysisk å ta del i Herrens lidelse. Sannsynligvis er Frans av Assisi den mest kjente stigmatiker gjennom tidene. Fra 1900-tallet kan man nevne Theresa Neumann i Tyskland og Padre Pio i Italia.
Kanskje er det eldste kjente tilfelle av stigmata knyttet til den hellige Dodo (død 1231), men vanligvis regner man den hellige Frans av Assisi som den første som ble stigmatisert. Et annet kjent tilfelle i nyere tid der den hellige Gemma Galgani (død 1903). Blant andre hellige og salige som ble stigmatisert, er Gjertrud van Oosten (død 1358), Katarina av Siena (død 1380), Elisabeth den Gode (død 1420), Lucia av Narni (død 1544), Johanna Bonomo (død 1670), Katarina dei Ricci (død 1590), Margaret Bays (død 1879), Anna Schäffer (død 1925) og Leopold Mandic av Castelnuovo (død 1942).