Den hellige Brioc av Bretagne (~417-~520)

Den hellige Brioc (Brioch, Briock, Briog, Briach, Bryan, Bruce, Bru, Briavael, Brivael, Briavel, Tevrieg, Tevriog, Vriomacle; fr: Brieuc, Briec, Brieu, Brieug, Brieux, Brivaëlle; bretonsk: Brieg; lat: Briocus, Brioccius, Briomaclus, Briomagle, Briomaglus, Briomaglos, Brigomaglos, Brigomalos) (keltisk: bri = æret; mael = prins) ble født rundt 420 – flere kilder nevner 417 som fødeår. Han var kelter, og den anglikanske erkebiskopen av Armagh James Ussher (1581-1656) sier at han var av irsk herkomst. Men trolig stemmer det som hans biografi forteller, at han kom fra en hedensk adelig familie i det historiske grevskapet Cardiganshire i Wales. Toponymi (stedsnavnsforskning) gjør det mulig å stedfeste hans fødested til like i nærheten av Aberystwyth, det gamle kultursenteret i Wales.

Fra 1974 var Cardiganshire (under navnet distriktet Ceredigion) slått sammen med de historiske grevskapene Pembrokeshire og Carmarthenshire og utgjorde det nye grevskapet Dyfed. Men med The Local Government (Wales) Act av 1994 ble Dyfed avskaffet den 1. april 1996, og Cardiganshire oppsto som nytt grevskap, et av de 22 administrative områdene i Wales (unitary authorities). Dagen etter, den 2. april, tok grevskapet igjen navnet Ceredigion.

Ifølge forfatteren av Briocs første biografi fra 1000-tallet, var Briocs originale navn Briomagl, en form som på midten av 700-tallet ble til Briomail og senere Briafael, som er bevart i navnet på sognet St Briavel’s i Gloucestershire. Briocs foreldre het ifølge hans Vita Cerpus (Cerp) og Eldrude (Eldrud, Eldruda) (pater ejus Cerpus nomine, mater vero Eldruda vocata est). Navnet Cerp er det irske Coirpre eller Cairbre, mens Eldruda er et saksisk navn. Ifølge tradisjonen viste en engel seg for Eldrude da hun ventet Brioc og annonserte at hun skulle føde en sønn, og engelen krevde at hun og hennes mann ga opp hedendommen. Etter at visjonen hadde gjentatt seg, ga foreldrene opp sine hedenske tradisjoner, men uten å gå over til den kristne tro. De ga opprinnelig sønnen navnet Briafel (Briafael, Briavel), men etter råd fra en engel tok han i stedet kjælenavnet Brioc.

På den tiden var det pelagianske kjetteri utbredt i Britannia, oppkalt etter den britiske kjetteren Pelagius (ca 354-ca 419), som opprinnelig het Morgan, men som ble kjent under kjælenavnet Pelagius («havets mann»). Han var bekymret for den åpenbare infiltrasjonen av manikeisk pessimisme i Kirken, så han benektet arvesynden og hevdet at Adam hadde en naturlig rett til det overnaturlige liv, og at mennesket kunne oppnå frelsen i kraft av sin frie vilje og sine naturlige evner. Dermed blir nåden overflødig. Denne læren, som gikk mot grunnleggende kristne sannheter, møtte naturligvis sterk opposisjon, og spesielt ble den angrepet av den hellige Augustin av Hippo.

Under de to biskopenes korte opphold i Britannia skal engelen igjen ha vist seg for Eldrude i en drøm og pålagt henne å betro sin sønn til Germanus. Briocs middelalderske biografi inneholder en rekke detaljerte opplysninger og eventyrlige fortellinger, men dens historiske verdi er svært liten. Den forteller for eksempel at før Brioc var ti år gammel, ble han sendt til Gallia sammen med de hellige Patrick og Illtud for å få sin utdannelse av en uidentifisert hellig Germanus, som altså kan være Germanus av Auxerre, som døde i 448. Andre kilder sier imidlertid at Brioc var disippel av den hellige biskop Germanus av Paris (496-576), og de sier at han ble født i 517 og skal ha blitt presteviet i 549 i kirken Notre-Dame i Paris. Denne versjonen er imidlertid langt mindre utbredt.

Brioc fikk muligens sin utdannelse i Irland og deretter i Frankrike, ifølge hans biografi fra 1000-tallet. Hvis Brioc fulgte Germanus til Frankrike, er det trolig at den unge mannen ganske enkelt ble omvendt av den hellige biskopen og bestemte seg for å følge ham. Brioc ble munk og presteviet, og deretter dro han tilbake til sitt hjemlige Wales. Der grunnla han et kloster som ble kalt Grande-Lann eller Landa Magna (Llan Fawr) i Ceredigion, nå Llandyfriog (bret: Landebrieg = Briocs landsby), hvor han samlet en rekke disipler.

Legenden forteller at Brioc ble mottatt med stor glede av sin familie, og de arrangerte en stor fest til hans ære. Ingen brydde seg om hans formaninger til sine foreldre om å motta dåpen, og festen utviklet seg etter hvert til en ren orgie. Utskeielsene endte med at en av gjestene brakk foten, men den ble straks leget av Brioc. Slått av dette miraklet gikk foreldrene med på å bli døpt, og deres hjemvendte sønn sto for seremonien.

Deretter ble han værende i femten år som misjonær i hjemlandet. Det virker som han virket i det sørvestre England før han dro over Kanalen til Bretagne, siden det finnes et sted ved navn Saint Breock eller Breoke i Cornwall, og stedsnavnet Saint Briavels i The Forest of Dean har samme opphav.

En historie forteller at han dro avgårde til Italia i et skip sammen med 168 munker. Mein seilasen var hard og den ble ikke lettere da de fikk sin fremdrift hindret av et enormt sjømonster som man mente var djevelen. Til slutt havnet skipet i Cornwall, muligens i Padstow Harbour nær St. Breock, hvor de møtte en hedensk konge ved navn Conan. Brioc omvendte snart kongen og resten av kongehoffet før han krysset kanalen til Bretagne. En annen versjon sier at det var i Tréguier han omvendte en rik adelsmann ved navn Conan, som finansierte byggingen av et kloster i det nordre Armorica.

Brioc gikk i land helt nord i Bretagne, og derfra dro han og hans ledsagere ned elven Jaudy, forbi det nåværende Tréguier og til dagens Landebaeron i arrondissementet Guingamp, hvor han grunnla et kloster i den nå forsvunne landsbyen Kergollet. Der erstattet han trolig en gallo-romansk bygning. Men da han hørte at en pest herjet i hans hjemlige Wales, bestemte han seg for å dra dit. Han etterlot ansvaret til sin «nevø», den hellige Tudwal, og han reddet sine landsmenn fra pesten ved å gi folket det råd å bekjenne sine synder.

Etter å ha reddet folket i Wales fra pesten, skal han ha vendt tilbake til Bretagne. Han bestemte seg for å prøve lykken i et nytt territorium. Sammen med 84 munker som var hans disipler, dro han til munningen av elven Gouet. Den lokale fyrsten av Domnonea (fr: Domnonée), Rigald (Rigual, Rigwal, Riwall, Riwal) (ca 500-20), var ikke glad for disse fremmede som kom til hans kongerike, men da han møtte dem, innså han at deres leder, Brioc, var hans egen fetter. Da ga fyrsten ham sitt eget hjem, hallen i Campus roboris (Champ du Rouvre), og flyttet sitt hoff til nærliggende Licelion (Lishelion) i sognet Hillion. Rigald var sønn av en Deroch, og han hadde kommet til Armorica i spissen for et stort antall kolonister, og i tidens løp la han hele Domnonia under sitt styre.

Brioc var nødt til å dra til Paris og frankerkongen Kildebert I (511-58) for å bekrefte denne gaven, og dit reiste han sammen med den hellige Samson av Dol og andre biskoper. Langsomt bygde Briocs menn opp et monastisk kompleks rundt sin nye hall, og dette ble til det store klosteret som snart fikk navnet Saint-Brieuc (Saint-Brieuc-des-Vaux). Med hjelp fra sin slektning Rigald bygde Brioc kirken St. Stefan, den senere katedralen (Cathédrale Saint-Étienne de Saint-Brieuc).

Brioc misjonerte i Bretagne og regnes som Bretagnes apostel. Han grunnla kapeller og to klostre, et nær Tréguier og det andre der hvor byen Saint-Brieuc nå ligger. Han ble ifølge en nyere tradisjon utnevnt til biskop, men dette er ikke dokumentert i det hele tatt og derfor ikke sikkert – det er mer trolig at han var en abbed av den irske typen som hadde en biskop i sitt kloster som en av sine undersåtter. Ingen legender hevder at noen var Briocs etterfølger i bispesetet Saint-Brieuc – den første biskopen av Saint-Brieuc er ikke kjent før flere århundrer senere.

Brioc satt ved fyrst Rigalds dødsleie, men han døde selv like etter i sitt kloster. Det skjedde en 1. mai, trolig i 510, mens de kildene som støtter den senere kronologien, sier 614. Han skal angivelig ha vært hundre år gammel, i alle fall over nitti. I Briocs dødsøyeblikk så en prest ved navn Marcan en visjon av engler som bar hans sjel til himmelen. Brioc ble gravlagt i sin katedral St. Stefan. Rundt hans kloster utviklet det seg en by som tok hans navn, Saint-Brieuc (22000), som ble bispesete etter 1000-tallet.

Briocs biografi (Vita Briocmagli) ble skrevet på 1000-tallet av en munk fra Angers som vi ikke vet navnet på. Han hevdet at han brukte en eldre tekst skrevet på «peregrina lingua». Den samme teksten ble et århundre senere fremstilt på vers av en annen munk. Det er trolig at denne biografien ble påvirket av den muntlige tradisjonen på den tiden og at den er inspirert av Sulpicius Severus’ biografi om den hellige Martin av Tours. Det forhindrer imidlertid ikke at noen av detaljene i biografien kan ha en kjerne av sannhet. Historikeren Pierre Le Baud fra 1400-tallet skrev at han hadde sett en biografi om Brioc som inneholdt mange detaljer om hans opphold i England og en notis, ellers utilgjengelig, om hans vigsling til biskop av Britannia. Historikere kan ikke si om denne teksten er eldre og mer pålitelig enn den til munken fra Angers eller en sen rekonstruksjon.

En andre biografi, av svært liten verdi, fra lesningene i breviaret i Saint-Brieuc, ble publisert av bollandistene. Albert le Grand samlet i sin Vies des Saints de Bretagne en svært akseptabel versjon av biografien fra breviarene i Saint-Brieuc, Quimper og Leon. En metrisk biografi av en viss Peter, og i en fragmentarisk tilstand, finnes i biblioteket i Rouen. Denne har også blitt publisert av bollandistene, men den legger ikke til noe av betydning i forhold til det vi vet fra hans Vita.

Briocs kloster Saint-Brieuc-des-Vaux ligger nær havet og var derfor svært sårbart for vikingenes invasjoner. Derfor ble Briocs relikvier i 865 brakt til klosteret St Sergius (Saint-Serge) i Angers av kong Heruspee (Erispoé; lat: Herispoius, Herispogius, Respogius) (851-57), sønn av Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne. Den 23. juli 1166 fant det sted en translasjon i kirken Ss Serge et Bacchus i Angers, hvor kong Henrik II Plantagenet av England (1154-89) og biskop Vilhelm av Angers var til stede, og denne begivenheten ble feiret med en translasjonsfest den 23. juli.

I 1210 dro biskop Pierre av Saint-Brieuc til Angers for å be om å få en del av relikviene tilbake. Han fikk da en arm, to ribben og deler av nakkebena, som han tok med tilbake til katedralen i Saint-Brieuc sammen med Briocs ring. En del av relikviene som ble oppbevart i kirken Saint-Jacques du Haut-Pas i Paris, ble på samme tid gitt sammen med relikviene av seksten andre helgener til klosteret i Boquen, nå i kommunen Plénée-Jugon i departementet Côtes-d’Armor i Bretagne. Dominikanerpateren og hagiografen Albert den Store (p. Albert Le Grand OP) forteller Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636) at på en marmorplate som fulgte med relikviene i 1210, ble Brioc kalt biskop: Hic iacet corpus beatissimi Confessoris Brioci Episcopi Britanniae, quod detulit ad Basilicam istam (quae tunc temporis erat Capella sua) Ylispodius Rex Britannorum.

Kulten for Brioc var bemerkelsesverdig utbredt i regionene ved Den engelske kanal, der hans navn har gjennomgått mange deformasjoner. Kirker ble viet til ham i Cornwall (St Breock), Cardigan (Llandyfriog) og Gloucestershire (St Briavel’s) i tillegg til i Bretagne. Blant de sognekirkene som er viet til ham, er Brayoch Boc i Skottland, St Brieuc-de-Mauron og St Brieuc des Ifs, Caulnes, Cruguel, Hillion og Plonivel (i dag Plobannalec) i Bretagne.

Det finnes ikke noen bevis for at Brioc noensinne besøkte Skottland, men han hadde en stor kult blant keltiske folk, og skotske dedikasjoner vitner om at han ble holdt høyt i ære i dette landet. Han er skytshelgen for Rothesay på øya Bute, hvor kirken het St Mary and St Brioc, og hvor «St Brock’s Fair» ble holdt på første onsdag i mai. «Brux day fair», som synes å referere til denne helgenen, ble innført i 1585 for å holdes i juli hvert år på øya Cumbrae i den ytre delen av Firth of Clyde vest i Skottland, men den har for lengst opphørt. Dunrod Church i Kirkcudbright har dedikasjonen St Mary and St Brioc. Øya Inchbrayock i Esk nær Montrose har sitt navn etter ham.

Briocs minnedag er 1. mai, som trolig er en translasjonsfest, ifølge Haddan og Stubbs’ kalender. 18. oktober og 17. desember nevnes også som minnedager, men sistnevnte er nok for den hellige Briarch (Briac). I 1804 ble Briocs fest, som fremdeles markeres i Bretagne, lagt til Andre søndag i påsketiden. En hellig Briavel som er registrert fra 1000-tallet, og som kan ha vært feiret den 17. juni eller 2. juli, menes vanligvis å være identisk med Brioc, som opprinnelig het Briafel, anglifisert til Briavel. I Skottland ble hans fest feiret den 30. april. Brioc minnes fortsatt den 1. mai i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

In Británnia Minóre, sancti Brióci, epíscopi et abbátis, qui e Cámbria ortus in litore armórico monastérium cóndidit, qui póstea locus sedis episcopális tribútus est.

I Bretagne [i dagens Frankrike], den hellige Brioc, biskop og abbed, som ble født i Wales, grunnla et kloster ved kysten av Armorica [Bretagne], som senere ble gitt verdighet av et bispesete.

Det legendariske aspektet av hans biografi gjør ham kjent for sine helbredende evner. På bakgrunn av legendene om hans store nestekjærlighet blir han ofte avbildet med tre pengepunger, tre poser eller tre vesker som henger i hans belte, og dette gjør at han er skytshelgen for veskemakere og dem som lager portemoneer. I kunsten avbildes han som biskop med en flammende søyle over seg. Denne søylen skal ha vist seg ved hans bispevielse. Han avbildes også sammen med ulver, og det skyldes historien om et spesielt populært mirakel:

En kveld vendte Brioc tilbake til sitt kloster etter å ha besøkt et datterkloster langt borte. Han satt i sin vogn og sang Davidssalmer, mens munkene gikk foran ham og intonerte antifonene. Mørket senket seg, og plutselig ble munkene helt stille, og deretter flyktet de skrekkslagne. I stedet for sine munker så abbeden seg omgitt av en flokk ulver som hadde stilt seg i en sirkel rundt ham, klare til angrep. Da hevet bare Brioc sine hender, og ulvene falt ydmykt ned på sine knær som for å be om hans velsignelse. Da munkene hadde bekjempet panikken og kom for å slutte seg til sin mester, nektet ulvene å la dem passere. Om morgenen dro en gruppe immigranter forbi, og deres høvding Conan stanset for å betrakte miraklet. Da så han et tegn på himmelen som krevde at han og hans menn skulle motta dåpen. Brioc ga da ulvene ordre om å dra bort, og han påla katekumenene en syv dager lang faste. I denne perioden underviste han dem, og på den åttende dagen døpte han dem.

Med loven av 12. juli 1790 ble bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tillegg til Brioc var det de hellige Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640).