| Den hellige Bonaventura (~1221-1274) |
Den hellige Bonaventura ble født som Giovanni di Fidanza rundt 1221 i Bagnorea (i dag Bagnoregio) ved Viterbo i Lazio i Italia. Hans foreldre var Giovanni di Fidanza, en lege av adelig avstamming, og hans hustru Maria la Ritella. Noen kilder mener at han ble født rundt 1217 og bygger det på at han i 1257 ble valgt til ordensgeneral, et embete med en minimumsalder på førti år.
Han forteller selv at han ble dødssyk som barn, men at han ble reddet gjennom den hellige Frans av Assisis forbønn. I følge en upålitelig legende bar hans mor full av tiltro det syke barnet til «Il Poverello», og på hans forbønn ble gutten snart frisk. Da Frans lå for døden i 1226, brakte moren ham enda en gang gutten som han var blitt så glad i. Da ropte den hellige: «O buono ventura», og siden het gutten bare Bonaventura («god fremtid»). Den fromme moren bestemte gutten for fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM), og ga ham en passende oppdragelse, for hans intellektuelle evner var snart åpenbare. Denne legenden synes imidlertid å være fra slutten av 1400-tallet.
I 1236 forlot Bonaventura Italia og skrev seg inn som legstudent ved universitetet i Paris. Der skulle han studere Artes liberales, det vil si middelalderens syv frie kunster (grammatikk, retorikk, dialektikk, aritmetikk, geometri, musikk og astronomi), selv om størst vekt ble lagt på trivium (grammatikk, retorikk og dialektikk) og mindre på quadrivium.
En av hans lærere var den engelske fransiskaneren Alexander av Hales, «den uimotsigelige lærer». Bonaventura studerte i Paris til 1242, og året etter fikk han tildelt graden Magister. Ordet «magister» var synonymt med «doctor».
I 1243 fulgte han sin lærer og gikk inn i fransiskanerordenen, 22 år gammel (noen kilder hevder han var blitt fransiskaner i 1238 eller, mindre trolig, allerede før han dro fra Italia). De som ikke tror på historien med Frans, sier at han tok navnet Bonaventura da han trådte inn i ordenen, men forklarer ikke hvorfor.
Bonaventura ble raskt en av fransiskanerordenens mest lovende noviser. Til tross for sin høye utdannelse var han alltid beredt til å adlyde sine mindre utdannede overordnede og ble dermed et forbilde i ydmykhet. I 1248 ble han presteviet og fikk sin tillatelse («lisensiat») til å undervise offentlig som Magister regens, og i 1253 ble han leder for fransiskanernes skole i Paris. I 1253 ble han og den hellige Thomas Aquinas professorer i teologi ved «Det parisiske institutt for fattige teologistudenter», som senere utviklet seg til det berømte universitetet Sorbonne. Bonaventura underviste til 1257 og konsentrerte seg om å oppklare noen av de spørsmål som i særlig grad opptok menneskene på den tiden.
Hans tid som lærer ble imidlertid forstyrret av angrepene på de nylig ankomne tiggerordenene (dominikanere og fransiskanere) fra de andre professorene på universitetet. De var delvis misunnelige på brødrenes pastorale og akademiske suksess og deres stadige misbilligelse av verdslighet og et behagelig liv, og de arbeidet for å få dem ekskludert fra skolene. Lederen for de professorene som tilhørte sekulargeistligheten, var Vilhelm av Saint-Amour, som kom med et hatsk angrep på tiggermunkene i boken De novissimorum temporum periculis, «Om de siste dagers farer», og andre skrifter. Bonaventura, som måtte slutte å undervise en tid fra 1256, svarte i en avhandling om evangelisk fattigdom, De paupertate Christi («Om Kristi fattigdom»). Thomas Aquinas skrev også et åndfullt forsvar for tiggermunkene.
Pave Alexander IV (1254-61) utnevnte da en kardinalkommisjon til å studere saken i Anagni, og mye takket være Bonaventuras avhandling bestemte de i 1256 at Saint-Amours bok skulle brennes. De frikjente og gjeninnsatte tiggermunkene og beordret motstanderne til å trekke tilbake sine angrep. Deretter fikk både Bonaventura og Thomas Aquinas tildelt doktorgrader i teologi den 15. august 1257. De to var blant de største skolastikerne sammen med den salige Johannes Duns Scotus.
Den intellektuelle Bonaventura understreket at en tåpes kjærlighet og kunnskap om Gud kunne være langt større enn menneskelig visdom. Som teolog var han mer augustinsk enn aristotelisk som Thomas, han understreket viktigheten av en følelsesmessig mer enn en rent rasjonell tilnærming til de guddommelige mysterier. Hovedtrekkene ved Bonaventuras teologiske tenkning finnes i hans kommentar til Peter Lombards «Sentenser» (Sententiae in IV Libris Distinctae) (Commentaria in Quatuor libros sententiarum Magistri Petri Lombardi) (1250-54), som dekker hele feltet av skolastisk teologi.
Mens han ofte var enig med Thomas i mange konklusjoner, var det også områder der de var uenige, blant annet Bonaventuras påstand om at verdens skapelse med tiden kunne bevises av menneskelig fornuft. Da Thomas en gang besøkte Bonaventura og ba om å få se det biblioteket som hadde sine store kunnskaper fra, trakk han et forheng til side og pekte på krusifikset: «Jeg studerer bare den korsfestede, Jesus Kristus».
Det er ofte hevdet at Bonaventuras primært var en mystiker, ikke en dogmatisk teolog. Han understreket at å oppdage sannheten om Gud betyr å forstå at Gud er kjærlighet. Han etterlot seg mange viktige arbeider om filosofi og teologi, og andre verker av betydning er på den mystiske teologiens felt. Som mystiker ble han influert av mystikken til Hugo av St. Victor og Dionysius Areopagita.
Bonaventuras verker inkluderer Soliloquium de quatuor mentalibus exencitiis («Enetale om de fire åndelige øvelser»), Lignum vitae («Livets tre», en serie på 48 fromme meditasjoner om Kristi liv), De Triplici via («Den tredoble vei», ofte feilaktig kalt Incendium Amoris, hvor han skjelner mellom de ulike stadiene eller gradene av perfekt nestekjærlighet), De sex alis Seraphim («Om serafenes seks vinger», et verk om superiorers dyder), Officium de passione Domini (skrevet etter anmodning fra den hellige kong Ludvig IX av Frankrike), Vitis mystica (et verk om Kristi lidelse, lenge feilaktig tilskrevet den hellige Bernhard av Clairvaux), De regno Dei descripto in parabolis evangelicis («Om Guds rike beskrevet i evangelienes lignelser»), De scientia Christi («Om kunnskapen om Kristus») (1254), De mysterio Trinitatis (q. disputata) («Om Treenighetens mysterium») (1254), Breviloquium (kompendium i teologi) (1254-57), Quaestiones per perfectione evangelica («Spørsmål om evangelisk perfeksjon») (1256), Opusculum de reductione artium ad theologiam (1257) («De frie kunstners innordning under teologien», en systematisk behandling av alle vitenskaper, hvorav teologien blir påvist som den høyeste), Collationes de decem praeceptis («Foredrag om De ti bud») (fasten 1267), Collationes de septem donis Spiritus Sancti («Foredrag om Den Hellige Ånds syv gaver») (fasten 1268), Collationes in Hexaëmeron («Foredrag om «De seks dager», det vil si verdens skapelse) (påsketiden 1273) og ikke minst Itinerarium Mentis in Deum, «Sjelens vei til Gud» (1259), som han skrev på Frans av Assisis fjell La Verna. Den ble raskt en klassiker som er flittig studert fra hans dager og helt opp til vår tid. Han skrev også De perfectione vitae ad sorores, «Om livets perfeksjonering» for den salige Isabel, søster av Ludvig IX den Hellige, og hennes klarissekloster i Longchamp. Han skrev også Apologia pauperum contra calumniatorem («Et forsvar for tiggerbrødrene mot bakvaskerne») (1269).
På fransiskanernes generalkapittel i klosteret Ara Coeli i Roma den 2. februar 1257 ble den 35-årige Bonaventura valgt til fransiskanernes åttende ordensgeneral (generalminister), selv om han på den tiden var i Paris. De syv første var Frans av Assisi (1209-26), Johannes Parenti (1226-32), Elias av Cortona (1232-39), Albert av Pisa (1239-40), Haymo av Faversham (1240-44), Crescentius av Jesi (1245-47) og Johannes av Parma (1247-57). Bonaventura hadde dette embetet til 1274. Siden minimumsalderen for en generalminister var førti år, slutter noen kilder at han derfor måtte ha vært født rundt 1217.
Han ledet ordenen fra Paris og mestret vervet så fremragende at han i dag regnes for den største fransiskaner nest etter Frans selv, og i en viss forstand ordenens andre grunnlegger. Han ble general på et kritisk tidspunkt, bare tretti år etter grunnleggerens død, for mange faktorer hadde gjort ordenen utsatt for kritikk: Den enorme økningen i antall brødre (de var nå 35.000), Frans' manglende organisering, rivaliseringen mellom forskjellige fraksjoner i ordenen, som alle hevdet å være de rette arvinger av grunnleggerens tanker, og en viss nedgang i nidkjærheten.
Bonaventura gjorde ferdig forfatningen for ordenen i 1260 og bygde ut organisasjonen, og han skrev en kommentar til ordensregelen. Generalkapitlet i Narbonne i 1260, det første han presiderte over, ga ham i oppdrag å skrive en biografi om Frans av Assisi, og hans Legenda Sancti Francisci eller Legenda maior (1261) har hatt stor innflytelse, selv om han overhode ikke nevner Frans' «testamente». Biografien ble erklært som offisiell på generalkapitlet i Pisa i 1263, og ordenens generalkapittel i Paris i 1266 befalte at alle andre biografier og legender om Frans skulle ødelegges, som en del av kampanjen mot Spiritualene og andre som hevdet at grunnleggerens liv støttet deres tolkning av den fransiskanske ånd. Ikke alle er enige om at Bonaventura hadde rett i sin tolkning av Frans' ånd, og noen mener at han til tider motsa Frans' uttrykkelige påbud. Han skrev en forkortet versjon av biografien, Legenda minor, til bruk i koret.
I motsetning til Frans insisterte Bonaventura på det alvorlige behov for studier og dermed behovet for å eie bøker og bygninger. Han bekreftet den eksisterende praksis med at brødrene studerte og underviste ved universitetene. Han mente at deres rolle i Kirken som helhet var å utfylle arbeidet til geistligheten ved prekener og åndelig veiledning, områder hvor de andre geistliges aktiviteter ofte var mangelfull på grunn av dårlig utdannelse. Ringingen av Angelusklokkene om kvelden vokste frem av et vedtak på Fransiskanernes generalkapittel i Assisi i 1269. Bonaventura hadde også en stor kjærlighet til Maria og satte fransiskanerordenen under hennes spesielle beskyttelse. Til hennes ære stiftet han et brorskap og påbød at det i alle fransiskanerklostre klokken seks om morgenen skulle bes Ave Maria til Guds Mors ære.
Innen ordenen var Bonaventura de moderates leder og sto for en middelvei, via media, mellom de milde (Fratres de communitate) og de strenge (Zelatores eller Spirituales). Han avviste Spiritualenes ekstreme synspunkter, som ga tiggermunkenes motstandere ved universitetet gratis argumenter – de satte fattigdom høyere enn lærdom og over alt annet, og hevdet å representere Frans' sanne lære. Han pensjonerte sin forgjenger Johannes av Parma i stedet for å fengsle ham, mistenkt som han var for «joakimittisk» kjetteri. Det er oppkalt etter den hellige Joakim av Fiore (1135-1202), som utviklet en historieteologi som ble fordømt på Laterankonsilet i 1215, men tatt opp i kretser av fransiskanerordenen. De hevdet at det tredje og fullkomne stadium i verdenshistorien ikke allerede er til stede i Kirken, men hører fremtiden til.
Den gamle garden i fransiskanerordenen, som hadde levd sammen med Frans i den første heroiske tiden, ble en smule urolig over at det nå skulle legges så stor vekt på lærdom. Ville ikke ydmykheten og fattigdommen bli utvannet? Den gamle salige border Egidius ville stille ordensgeneralen og kardinalen Bonaventura på prøve, og spurte: «Kan en stakkars udannet munk som meg noensinne elske Gud så mye som en lærd professor og kardinal?» Bonaventura svarte: «Hvilken som helst gammel hustru kan det. Det er tvert imot: En teolog må anstrenge seg mye mer for å ha Gud i hjertet og ikke bare i hodet».
Bonaventuras egne idealer omfattet enkelhet, sparsommelig fattigdom, flid og frigjøring fra de rike så vel som fra rikdom, og de ble gjennomført i hans eget liv. Samtidige beskriver hans vennlige høflighet, medfølelse og omgjengelighet. Som ordensgeneral besøkte han Italia, Frankrike, Tyskland og England. Den 23. november 1265 utnevnte pave Klemens IV (1265-68) ham til erkebiskop av York etter Geoffrey av Ludham, men han avslo og klarte å få paven til å akseptere avslaget.
I 1271 bidro Bonaventura til at den salige Gregor X (1271-76) ble valgt til pave. I 1272 ledet Bonaventura et nytt generalkapittel i Pisa. Den 28. mai 1273 utnevnte pave Gregor ham til kardinalbiskop av Albano ved Roma, og han passet på å inkludere en ordre om at han ikke kunne avslå. Men da de pavelige legater brakte den nye kirkefyrsten kardinalhatten til klosteret Mugello ved Firenze, ba han dem om å henge den på et tre i nærheten, fordi han drev og vasket opp, og hans hender var våte og fettete.
Bonaventura ble kardinal for å forberede og gjennomføre Andre Lyonkonsil fra mai til juli 1274, hvor den greske kirke kortvarig ble gjenforent med den latinske. Han kom til Lyon sammen med paven et par måneder før konsilet begynte. Nesten 300 biskoper, 60 abbeder og ledende teologer var til stede på seks sesjoner mellom 7. mai og 17. juli 1274. Alle tidens ledende og beste teologer ble innkalt til Lyon, men Thomas Aquinas døde på vei til konsilet. Blant dem som deltok var de hellige Albert den Store, Filip Benizi og den fremtidige salige pave Innocent V (1276-76).
Mellom konsilets andre og tredje sesjon holdt Bonaventura i Lyon det siste av fem generalkapitler han ledet i fransiskanerordenen, hvor han den 20. mai 1274 la ned sitt embete som ordensgeneral og ble etterfulgt av Hieronymus av Ascoli, senere pave Nikolas IV (1288-92). Da de greske utsendingene fra keiser Mikael VIII Palaiologos (1259-82) ankom, førte Bonaventura forhandlinger med dem, og en avtale om union ble sluttet. Han holdt prekenen i den høytidelige forsoningsmessen mellom øst- og vestkirken på festdagen for de hellige Peter og Paulus den 29. juni, hvor epistelen, evangeliet og Credo ble sunget først på latin og deretter på gresk.
Men Bonaventura levde ikke lenge nok til å se at Konstantinopel forkastet unionen. For to uker senere, rett før avslutningen av konsilet, døde han natten mellom den 14. og 15. juli 1274, etter å ha mottatt den siste olje av pave Gregor X. I begravelsen kvelden etter deltok paven, kongen av Aragón og synodefedrene, og det var «mange tårer og mye gråt». Den ble ledet av dominikanerkardinalen Peter av Tarentaise, den senere pave Innocent V. Han holdt også prekenen over temaet «Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror!» (2 Sam 1,26). Han ble gravlagt i fransiskanerkirken i Lyon, som senere fikk navnet Saint-Bonaventure etter ham. En biografi, som ble skrevet i 1300 av den spanske fransiskaneren Zamorra, er gått tapt, og det er ingen spor etter noen tidlig kult.
I 1434 ble Bonaventuras levninger overført til en ny kirke i Lyon som var bygd til ære for Frans av Assisi. Da ble hans hode funnet fullstendig bevart, og tungen var like rød som da han levde. Dette miraklet fikk folket i Lyon til å velge ham til sin spesielle skytshelgen og bidro også sterkt til hans helligkåring.
Den 14. april 1482 ble Bonaventura helligkåret med bullen Superna coelestis patria av pave Sixtus IV (1471-84), som tilhørte fransiskanerkonventualene. En annen pave fra fransiskanerkonventualene, Sixtus V (1585-90), tok ham den 14. mars 1588 opp blant kirkelærerne med tilnavnet Doctor seraphicus, «den serafiske lærer». Gjennom dette navnet uttrykkes hans tilhørighet til Frans av Assisi, som fikk sine sårmerker gjennom en seraf, men også hans høytflyvende åndelighet og hans glød.
Den 14. mars 1490 ble hans legeme skrinlagt, og i den forbindelse ble den helliges høyre arm fjernet og lagt i et sølvrelikvar formet som en arm. Året etter ble denne arm-relikvien av Bonaventura ført tilbake til byen Bagnoregio av fransiskanernes ordensgeneral Francesco Sansone som en gave fra kong Karl VIII av Frankrike (1483-98), og den blir oppbevart i katedralen der. I 1562 ble Bonaventuras skrin plyndret av hugenottene, og urnen som inneholdt hans levninger, ble brent på torget. Hans hode ble reddet av superioren i kirken, men det forsvant sporløst under Den franske revolusjon i 1807 og er aldri blitt gjenfunnet.
I 1643 proklamerte byen Bagnoregio Bonaventura som sin viktigste skytshelgen ved siden av Hildebrand av Sovana (den hellige pave Gregor VII). I 1986 ble han erklært med-skytshelgen for det restrukturerte bispedømmet Viterbo (Diocesi di Viterbo, Acquapendente, Bagnoregio, Montefiascone, Tuscania e San Martino al Monte Cimino) sammen med de hellige Rita av Cascia og Lucia Filippini, mens den viktigste skytshelgenen er Vår Frue av Eika. Samtidig ble det viktigste sognet i Bagnoregio gitt hans navn etter tidligere å ha hett San Niccolò.
Bonaventura blir sett på som en av de største mystiske teologer. Som en veileder i det Kristus-orienterte kontemplative liv fikk Bonaventura stor betydning i århundrene som fulgte, særlig i Tyskland og Nederland. Pave Leo XIII (1878-1903) kalte ham «Fyrsten blant mystikerne».
Hans minnedag var tidligere 14. juli, men den er i dag dødsdagen 15. juli. I Bagnoregio har han også en translasjonsfest den 14. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten er hans attributt en kardinalhatt.
Se en side med mange bilder av Bonaventura.