Israel skrev fortellingene om syndefallet for å si at Gud ikke er opphav til det onde. Adam og Eva bruker sin frihet til å handle i strid med Guds gode vilje. Slangen symboliserer en ond vilje. Muligens er denne onde viljen en person, men «den onde» er ingen skaper, han er ingen Gud. Beretningene om skapelsen og syndefallet er ikke naturvitenskap, og står ikke i strid med teorier om hvordan livet og mennesket oppsto. De er lære-fortellinger som skal si noe om hvordan Gud er. Han er det gode opphav til alle ting, men ikke til det onde.
Etter syndefallet ble Adam og Eva fordrevet fra harmonien i paradisets have. Mosebøkene forteller videre om en serie syndefall. Kain dreper Abel. «Menneskenes ondskap var stor på jorden» (1 Mos 6,5). Gud vil lage en ny begynnelse. I Noas ark overlever en liten rest, som blir opphav til et nytt folk. Siden vil menneskene i sitt hovmod bygge et tårn som når helt opp til himmelen. Gud er nådig, og tilbyr etter hvert fall en ny pakt hvor betingelsene for menneskene er mildere, for at de skal klare å leve etter dem. Til gjengjeld blir folks levealder kortere. Det gode er på vikende front.
Disse fortellingene er meget gamle, men har funnet sin endelige form som svar på Israels spørsmål: Gud er ikke opphav til det onde.
Under det babylonske fangenskap (fra år 597 før Kristus) erkjente Israel også at Gud ikke bare er Gud i Jerusalem og i Kanaan. Gud er også Gud i Babylon. Han er en universell Gud.