I Jerusalem hadde folket funnet soning for lovbrudd ved å bære frem offergaver i Herrens tempel. I Babylon hadde de ikke noe tempel. Israel erkjente sannheten i ordene i Salme 51:
I slaktoffer finner du ingen glede,
brennoffer bryr du deg ikke om.
En sønderbrutt ånd er mitt offer,
det knuste hjerte vil du ikke forsmå.
(Vers 18–19)
Gudsforholdet holdt seg levende, selv om Jerusalems tempel var langt borte.
Eksil-tidens Jesaja skrev sanger om en fremtidig «Herrens lidende tjener», som soner for folkets overtredelser ved stedfortredende lidelse. Det er ikke klart om Jesaja tenker på en person som representerer folket, eller om tjeneren er identisk med hele folket.
Israel fikk vende tilbake til Jerusalem, og etter hvert ble templet også bygget opp igjen. Men folket følte at gløden i gudsforholdet var kjølnet. Israel så frem til en ny storhetstid, når en ny kong David, en ny «Herrens salvede» eller «Messias», skulle lede folket. Profetene hadde lovet en ny pakt i fremtiden. Da skulle Guds ånd bo i menneskene og undervise dem direkte i hjertene om Gud. «Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte» (Jeremia 31,33).
Kirken betrakter utviklingen i Israels gudsforestilling som Den Hellige Ånds verk. Man tenker seg at hele folket var under åndens innflytelse. Profetene var spesielt følsomme for åndens inspirasjon. Forfatterne som skrev ned beretningene, var også inspirert. Men oppfyllelsen av profetien om ånden som bor permanent i menneskene, kom først med Jesus Kristus. «Ennå var Jesus ikke opphøyet i sin herlighet, derfor var heller ikke Ånden gitt» (Joh 7,39).