Lenge har man kunnet lese, også i katolske bøker, at mens reformerte kirker bygger på «skriften alene», skulle Den katolske kirke ha to kilder til kunnskap om åpenbaringen: «skrift og tradisjon». Det annet Vatikankonsil retter på denne fremstillingen ved å erklære: Det er bare én kilde til kunnskap om Kristus: «skriften i tradisjonen» (Den dogmatiske konstitusjon Dei Verbum om Guds åpenbaring, St. Olav Forlag 1965). Tradisjon betyr overlevering, og det som overleveres, er Skriften. Bibelen overleveres fra generasjon til generasjon sammen med Kirkens nedarvede måte å lese den på. Men Det nye testamente er ikke en systematisk fremstilling av Kirkens tro. Det består for en stor del av leilighetsskrifter. Andre kilder supplerer det vi vet fra Det nye testamente. Blant annet hadde Kirken allerede et liturgisk liv da evangeliene ble skrevet.
Kirken lærer bare det som eksplisitt eller implisitt – tydelig uttrykt eller underforstått – er nevnt i Bibelen. Tradisjonen overleverer ikke Bibel-fremmede elementer. Men tradisjonen hjelper oss å forstå Skriften slik som de første kristne leste den. Kirkefedrenes, det vil si de eldste teologers, kommentarer til Skriften er av stor verdi. Uten å være inspirert som Bibelen, vitner deres skrifter om hvordan urkirken forsto Evangeliet.
Ordet «tradisjon» brukes også om nedarvede juleskikker, fromhetsformer osv. Kirken har en mengde tradisjoner av dette slaget, men de har ikke samme verdi som overleveringen av åpenbaringen.