For å gjøre seg kjent for menneskene, dannet Gud et folk, Israel. Siden skulle Israel gjøre Gud kjent av alle mennesker. Israels stamfar var Abraham, som fikk sønnen Isak da han var en gammel mann. Abraham trodde Gud som åpenbarte seg for ham, og som lovet ham en stor etterslekt. Derfor kalles han «de troendes far».
Gud sluttet et forbund, en pakt, med Abraham og hans etterkommere. «Landet der du bor som en fremmed, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid, og jeg vil være deres Gud.» (1 Mos 15,8). Isak fikk sønnene Jakob (også kalt Israel) og Esau. Jakob fikk tolv sønner, blant dem Josef, som dro til Egypt under en hungersnød i Kanaan. Senere kom Josefs elleve brødre også til Egypt, og der vokste de til et stort folk. De ble der i fire hundre år.
Israels folk ble treller i Egypt, og under ledelse av Moses flyktet de over Det røde hav til Sinai ørken. Israel erfarte Gud som en frelser som setter fri fra fangenskap og redder sitt folk. Dette var Israels trosbekjennelse: «Med sterk hånd førte Herren oss ut fra Egypt fra trellehuset» (2 Mos 13,14). Ennå betraktet Israel Gud som en stammegud, som var venn av folket, men de fremmede folks fiende. I ørkenen sluttet Gud en pakt med folket. Det skulle leve etter de ti bud som Gud ga Moses på Sinai. Gud skulle til gjengjeld beskytte Israel og gi dem Kanaan. Israel betraktet loven som en nåde og en gave. Gud åpenbarte sin vilje for dem, så de kunne leve etter den. Fordi folket var troløst, lot Gud folket gå i ørkenen i 40 år. Først neste generasjon slapp inn i det lovede land, Kanaan.
Nabofolkene hadde guder som de sa hadde skapt himmel og jord. Israel fortalte da sine to skapelsesberetninger som vi finner først i 1 Mos, for å si: det er ikke nabofolkenes guder som har skapt himmel og jord. Gud, som førte Israel ut av Egypt, er den virkelige skaper. Israels ledere kaltes «dommere». Den første kongen var Saul. Hans etterfølger var David, som flyttet paktkisten med lovens taler, tegnet på Guds nærvær, til Sion og gjorde Jerusalem til hovedstad. David fikk ikke bygge Herrens tempel fordi han hadde syndet mot Gud, men Israel så likevel alltid tilbake på Davids tid som en storhetstid.
Sønnen Salomo fikk bygge templet, men hans internasjonale hoff ga plass for dyrkelse av fremmede guder. Israel husket hans regjeringstid som begynnelsen på forfallet.