| Den hellige Serafim av Sarov (1759-1833) |
Den hellige Serafim av Sarov (ru: Серафим Саровский) ble født som Prokhor Isidorovitsj Mosjnin (ru: Прохор Исидорович Мошнин) den 19. juli 1759 i Kursk i Russland, rundt 45 mil sør for Moskva. Han var sønn av den fremgangsrike tømrermesteren Isidor og hans fromme hustru Agatha. Ved dåpen fikk han navnet Prokhor etter den hellige Prokhoros av Nikomedia (1. årh), en av De syv hellige diakoner i Apg 6,1-7 og disippel av evangelisten Johannes. Han vokste opp i en velstående middelklassefamilie, men hadde liten interesse for forretninger. I stedet likte han å lese helgenbiografier, gå i kirken og trekke seg tilbake for seg selv for å be. Som gutt studerte han hardt og viste tidlig stor fromhet. Som tiåring mistet Prokhor faren, som døde under byggingen av katedralen Vår Frue av Kursk.
Ifølge ortodoks tradisjon ble Prokhor alvorlig syk da han var rundt ti år gammel. Under sykdommen så han Guds Mor i en drøm, og hun lovte å helbrede ham. Flere dager senere var det en religiøs prosesjon i Kursk med det undergjørende ikonet av Vår Frue av Kursk, som ble æret lokalt. På grunn av dårlig vær tok prosesjonen en forkortet rute som passerte forbi huset til familien Mosjnin. Etter at hans mor tok Prokhor i sine armer og bar ham til det undergjørende ikonet slik at han kunne kysse det, kom han seg raskt. I hele sitt liv hadde han en rekke visjoner.
Som attenåring tok Prokhor en fast beslutning om å bli munk, og hans mor ga sin velsignelse ved å gi ham et stort kopperkrusifiks som han senere hele sitt liv bar utenpå drakten. Han dro av gårde til fots fra Kursk til Kiev for å ære de hellige i Huleklosteret der. Han besøkte den eldste Dositheos (som var en kvinne, Daria Tjapkina), og hun ba ham om å dra til klosteret Sarov i villmarken nær Moskva. Etter et kort opphold i hjemmet tok Prokhor farvel med sin mor og familien.
Den 20. november 1778 kom den nittenårige Prokhor til Sarov og trådte inn i klosteret i som novise (ru: poslusjnik; послушник). Klosteret var ledet av en klok eldste ved navn Pakhomios, som aksepterte Prokhor og satte ham under åndelig veiledning av eldste Josef. Under hans ledelse utførte han mange oppgaver i klosteret, som å være celletjener for den eldste, delta i bakingen av brød og prosfora samt arbeide på snekkerverkstedet. Senere mottok han tonsuren som rassofor («kappebærer»; gr: ρασσοφορος; rassoforos; ru: рясофоръ; rjasofor), den første munkegraden. Regimet i klosteret var svært strengt, med totalt avhold fra kjøtt og bare et måltid hver dag, og i tillegg fikk Prokhor superiorens tillatelse til fullstendig faste på onsdager og fredager. I mange timer daglig studerte de Skriften og kirkefedrene, sang korbønnen og drev manuelt arbeid i bakeriet og snekkerverkstedet. Etter å ha bedt om tillatelse fra sin starets (eldste) begynte han ofte å trekke seg tilbake til skogen for religiøs kontemplasjon og for å be Jesusbønnen.
Men kort etter ble Serafim alvorlig syk med vatersott i 1780, hele kroppen svulmet opp og han ble sengeliggende i tre år. Mot slutten av denne tiden ble han trøstet av en visjon av Jomfru Maria og apostlene Peter og Johannes. Hun pekte på den unge novisen og sa til evangelisten Johannes: «Han er av vår ætt». Deretter helbredet hun ham ved å berøre ham i siden med staven sin, hvor væsken som var samlet i kroppen hans, begynte å sive ut. Etterpå var det bare et arr som vitnet om hendelsen.
Snart ble det på stedet for Maria-visjonen bygd en sykestuekirke for de syke. Et av sidekapellene var viet til de hellige Zosimus og Sabbatius av Solovetsk. Da han ble frisk, lagde Serafim med sine egne hender et alter av sypress til sykestuens kapell, og han mottok alltid det hellige sakramentet i denne kirken.
Den 13. august 1786 fikk han tillatelse til å motta tonsuren som stavrofor («korsbærer»; gr: σταυρφορος; stavroforos; ru: крестоносецъ; krestonosets), den neste munkegraden, som også kalles «lille skjema» eller «å motta kappen» (gk: μανδύας, mandyas; ru: мантия, mantija). Han fikk da klosternavnet Serafim, som betyr «glødende» eller «brennende» på hebraisk. Året etter ble han diakonviet til hierodiakon (munkediakon), og i 1793 ble han presteviet og ble hieromunk (prestemunk). Han feiret eukaristien hver dag, noe som da var en sjelden praksis i Russland.
Samtidig ble han åndelig leder for kvinneklosteret Divejevo, tolv kilometer fra Sarov, som senere har blitt kjent som klosteret Serafim-Divejevo (ru: Serafimo-Divejevskij; Серафимо-Дивеевский). I 1794 døde abbed Pakhomios i Sarov, noe som gikk sterkt inn på Serafim. Med tillatelse fra den nye abbeden Jesaja flyttet han ut til en liten tømmerhytte i skogen, to timers gange fra klosteret, og der levde han som eneboer. Rundt cellen dyrket han en hage og satte opp en bigård. Han levde av de grønnsakene han selv dyrket og bakte sitt eget brød. Han studerte Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og i løpet av hver uke leste han alle de fire evangeliene. Dessuten felte han trær og tok seg også av ville dyr som rever, harer, ulver og bjørner. Staritsa (eldste) i klosteret Divejevo, Matrona Plesjtsjejeva, var vitne til hvordan en bjørn som var kommet til Serafim, spiste av hånden hans. Hun beskrev Serafims ansikt som spesielt mirakuløst, strålende og lyst som en engels. Men i denne tiden svulmet hans føtter opp i en slik grad at han hadde problemer med å gå.
En dag i 1804 drev Serafim og hogde ved i skogen da han ble angrepet av tre røvere, som slo ham nådeløst til de trodde han var død. Serafim gjorde aldri motstand og ble slått med skaftet av sin egen øks. Røverne var på jakt etter penger, men alt de fant i hans hytte, var et ikon av Guds Mor Umilenija («ømhet») (Умиления). Demetrius ble etterlatt som død, men klarte å slepe seg til klosteret i Sarov. Han hadde fått et fryktelig sjokk, men etter fem måneders pleie i klosteret vendte han tilbake til sin ensomhet i skogen. Etter det var han konstant lutrygget og trengte en stokk for å gå. Etter denne hendelsen i 1804 ba han uavbrutt, og han tilbrakte tusen påfølgende netter på en klippe som en annen søylehelgen i konstant bønn med hendene løftet mot himmelen, en nesten overmenneskelig askese, spesielt når man tenker på hans smerter etter sine skader. Ved rettssaken mot de tre røverne tryglet Serafim om nåde på deres vegne.
I 1807 døde abbed Jesaja i Sarov og Serafim ble tilbudt embetet, men han avslo. Fra 1807 til 1810 underkastet han seg «taushetens prøvelse» og snakket ikke med noen. I 1810 begynte hans krefter å svikte, og han klarte ikke lenger å komme seg til klosteret på søndager og festdager. Abben Nifon ga ham da et lite rom i klosteret, hvor han kunne leve som eneboer innen kommuniteten. I nesten seksten år tilbake han tiden i absolutt klausur i sin celle, som ikke hadde seng, varme eller lys. Her fortsatte han å leve som før så langt det var mulig.
I 1825 førte en ny visjon av Maria til at han ga opp livet som eneboer og begynte å ta imot pilegrimer i celle. Nå ble den karismatisk benådede Serafim en hjelper og trøster for utallige mennesker som kom for å treffe ham. Han ble en såkalt starets, en eldste, en gammel munk som blir åndelig-asketisk lærer og skriftefar for unge munker og besøkende legfolk. Han veiledet også fortsatt nonnene i det nærliggende klosteret Divejevo med fasthet og forståelse. Han ble snart enormt populær på grunn av sine helbredende og synske evner. Han fikk ofte over hundre besøkende hver dag og hadde ry for å svare på de besøkendes spørsmål før de ble stilt.
Det er sagt at Serafim flere ganger erfarte visjoner av Jomfru Maria og andre helgener, siste gang i 1832. Da skjedde det i nærvær av en nonne fra Divejevo, og han ble tilskrevet en rekke helbredelser fra åndelige og fysiske sykdommer. Selv om han var ekstremt streng mot seg selv, var han vennlig og mild mot andre, og han hilste alltid sine gjester med prostrasjon, et kyss og utropet: «Kristus er oppstanden!»
Blant de helbredede var Nikolas Aleksandrovitsj Motovilov (1809-79), som i tre år hadde lidd av reumatisme og andre plager. Det var han som skrev ned det meste av det vi vet om Serafim i dag. Spesielt viktig var den samtalen med Serafim om Den Hellige Ånd i det kristne liv, som han skrev ned i slutten av november 1831. Motovilov skriver om en viss fysisk lysende forklarelse som var synlig i Serafim som et «blendende lys», og folk så i ham en mann utvalgt av Gud, hvor Åndens nåde var synlig til stede. Dette er et fenomen som har kjennetegnet andre fremstående hellige menn og kvinner, både i øst og vest. I 1903, kort før helligkåringen av Serafim, ble det bemerkelsesverdige manuskriptet «Samtale mellom St. Serafim av Sarov og N. A. Motovilov» funnet og utgitt. Det var gjemt på et loft i en haug med rot i nesten sytti år før det ble funnet av forfatteren S. A. Nilus, som lette etter informasjon om Serafims liv.
Et år og ti måneder før sin død, på festen for Herrens bebudelse, fikk Serafim den nåde å se Himmeldronningen enda en gang sammen med Johannes Døperen, Johannes evangelisten og tolv jomfrumartyrer, de hellige Barbara av Nikomedia, Katarina av Alexandria, Tekla av Ikonium, Margareta av Antiokia, Irene av Thessaloniki, Eufrasia av Konstantinopel, Pelagia av Antiokia, Dorotea av Caesarea, Macrina den yngre, Justina av Antiokia, Juliana av Cumae og Anysia av Thessaloniki. Guds Mor konverserte lenge med Serafim og betrodde søstrene i klosteret Divejevo til ham. Hun avsluttet med å si: «Snart, min kjære, skal du være sammen med oss». Nonnen Eupraxia fra Divejevo var til stede under dette besøket fra Guds mor, fordi Serafim hadde invitert henne.
I det siste året av Serafims liv så en av dem som var blitt helbredet av ham, Serafim stående i luften under bønn. Han ga streng beskjed om at dette ikke skulle nevnes før etter hans død. Serafim ble nå merkbart svakere og snakket mye om sin forestående død. I denne tiden så de ham ofte sittende ved sin kiste, som han hadde plassert i forrommet til sin celle og som han selv hadde laget. Han hadde også markert stedet hvor han ville gravlegges, nær alteret i Dormisjonskatedralen. Den 1. januar 1833 kom Serafim til kirken Ss Zosimas og Sabbatius en siste gang for den hellige liturgi, hvor han mottok kommunionen. Deretter velsignet han brødrene og tok farvel mens han sa: «Berg deres sjeler. Ikke vær fortvilet, men årvåkne. I dag gjøres kroner klare for oss».
Om morgenen den 2. januar 1833 (den 14. januar etter den gregorianske kalenderen) ble Serafim funnet død på gulvet i sin celle i Sarov, 73 år gammel. Hans klær var brent av et lys som hadde falt fra hans hender, og hans ansikt var vendt mot et ikon av Jomfru Maria.
Allerede mens han levde æret folket ham som en helgen, men han ble helligkåret av den russisk-ortodokse Kirkens synode først i 1903, sytti år etter sin død, etter en del motstand fra kirkeledelsen. Som en del av helligkåringsprosessen ble hans relikvier den 3. juli 1903 overført fra den originale graven til kirken Ss. Zosimus og Sabbatius, hvor de ble værende frem til helligkåringen. Translasjonen ble ledet av metropolitt Antonios av St. Petersburg og Ladoga (1898-1912), assistert av biskop Nazarius av Nizjnij-Novgorod – ikke å forveksles med Novgorod (Velikij Novgorod) – og biskop Innocent av Tambov.
Den hellige tsar Nikolaj II (1894-1917; d 1918) var en av dem som arbeidet for Serafims helligkåring, og han og tsarina Alexandra (1872-1918) donerte en ny kiste av sypress for oppbevaring av relikviene. Denne kisten ble lagt i en eikekiste, og ved translasjonen av relikviene var tsaren av dem som bar kisten. Serafim skal ha sagt: «Jeg vil herliggjøre den tsaren som herliggjør meg», og mange tenkte på det utsagnet da den russisk-ortodokse kirke helligkåret tsar Nikolaj II og hans familie som martyrer den 20. august 2000 (7. august etter den julianske kalender).
Ved middagstid den 16. juli 1903, den første dagen av helligkåringsfesten, feiret metropolitt Antonios en minnegudstjeneste for hieromunken Serafim i Dormisjonskatedralen. Gudstjenester fant også sted i klosterets andre kirker. Neste dag feiret metropolitt Antonios og biskop Nazarius en minneliturgi i Dormisjonskatedralen. Klokken fem om ettermiddagen begynte klokkene i Sarov å ringe for å annonsere at tsar Nikolaj og hans familie hadde ankommet. Metropolitt Antonios hilste dem velkommen og førte dem til Dormisjonskatedralen for en takksigelsesgudstjeneste.
Kongefamilien var til stede ved morgenmessen den 18. juli og mottok kommunion. Senere på dagen presiderte metropolitt Antonios ved den siste panikhida (forbønnsgudstjeneste) for Serafims sjel i Dormisjonskatedralen i Sarov med tsarfamilien til stede. Dette var de siste bønnene som ble ofret for ham som en avdød Guds tjener, fra da av ville bønner bli rettet til ham som helgen.
Klokken seks om ettermiddagen ringte klokkene for vigilien, den første gudstjenesten med hymner til ære for helgenen Serafim, og der ble hans relikvier utstilt for offentlig venerasjon. Under vesper ble helgenens kiste båret fra kirken Ss. Zosimus og Sabbatius og inn i Dormisjonskatedralen. Flere mennesker skal ha blitt helbredet for ulike sykdommer under prosesjonen. Under matutin ble kisten åpnet, og etter evangeliet kysset metropolitt Antonios og de andre hierarkene relikviene. De ble fulgt av tsarfamilien, de feirende prestene og alle menneskene i katedralen.
Den 19. juli, som var Serafims fødselsdag, begynte liturgien klokken åtte. Tolv arkimandritter løftet kisten fra midten av kirken, bar den rundt alteret og plasserte den i et spesielt skrin. Begivenheten ble fulgt av utallige helbredelser av syke, som hadde samlet seg i Sarov i et stort antall. Mer enn 200.000 mennesker kom til Sarov fra hele Russland. Feiringen i Sarov ble avsluttet med vigslingen av den første av to kirker til St. Serafim. Den første som ble konsekrert, var over hans klostercelle i villmarken i Sarov. Den andre kirken ble konsekrert den 22. juli i klosteret Divejevo.
Etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 forfulgte sovjetiske myndigheter alle religiøse grupper på det strengeste. Som en del av kristenforfølgelsene konfiskerte de mange helgenrelikvier, blant dem Serafims, og deres oppbevaringssteder ble glemt. I 1991 ble Serafims relikvier gjenoppdaget etter å ha vært gjemt i et sovjetisk anti-religiøst museum i sytti år. Dette skapte en sensasjon i det post-kommunistiske Russland og i hele den ortodokse verden. En prosesjon dannet seg for å følge relikviene til fots hele veien fra Moskva til klosteret Divejevo, hvor de fortsatt befinner seg.
Serafims minnedag er dødsdagen 2. januar (som var 14. januar, men nå er 15. januar etter den gregorianske kalender) med en sekundær translasjonsfest den 19. juli (1. august etter den gregorianske kalender), som også er hans fødselsdag. Han er en av de mest populære helgener i Russland og en av de mest kjente mystikerne i den ortodokse kirke. Han betraktes generelt som en av de største startsi (eldste) på 1800-tallet og huskes spesielt for å ha utvidet den monastiske læren om kontemplasjon og selvfornektelse ril legfolk og for å ha lært at formålet med det kristne liv var å motta Den Hellige Ånd. I de senere årene har han også blitt stadig mer kjent i vest. Pave Johannes Paul II (1978-2005) refererte til ham som en helgen i sin bok «Over håpets terskel» (1994), noe som indikerer at også Den katolske kirke betrakter ham som helgen.